Kårmann og fritenkjar Arne Sandnes, frå Valldal, ein stad langt unna Bygland, hadde i slutten av mars ein kronikk i Klassekampen om korleis forhindre bygdedøden. Gi hobbybonden eit småbruk, meinte han. Dette blir tema på Protestfestivalen sin prolog i Bygland i slutten av august.  

Men alle kan ikkje flytte til bygda og alle gardane er ikkje tilpassa gamle folk om vinteren. Samstundes skal ein aldri undervurdere kjærleiken, anten det gjeld til eit anna menneske, til ein guddom, eller til ei bygd, med eller utan røter til staden. Eg har kjent på den isnande kjensla at ein ikkje tilhøyrer bygda, fordi ein ikkje er bufast. Den største risikofaktoren for fråflytting er at ein ikkje er ønskt. Tilhøyrsel gir sterke band, og om banda blir i hevd haldne kan redninga liggje i neste generasjon.

Dette er kjærleikserklæringa mi til Bygland, og til røtene. I diktantologien «Låvesvalens svanesang» som eg stod bak, for snart 25 år sidan, samla eg dikt om det å høyre til, sjølv om ein også tilhøyrar ein annan stad. Dette er slik det kjennes når ein er tvinga til å ta farvel med bygda eg elskar framfor alle bygder i dette vidstrekte landet.

Kva skjedde, og kvifor?

Utover dei lystige dagane på 1970-talet var vi her kvar sommar, stod på kjerra og stampa gras som bestefar lempa opp i med høygaffelen. Det var alltid varmt og alltid sommar, det var slik eg hugsar det. Og ingen døydde, det er slik eg hugsar det. Når vi fekk fri tusla eg iblant ned til bygda for å skrive ned bilnummer, og framleis heng det att på den måten at eg veit kor bilane er frå. I bland kjøpte eg med ein pose Ostepop for å kose meg med om kveldane, den gang det var lys i alle husa. Birgit Solli heldt til i Solli, og nede ved vegen budde Birgit Gråneholtet, det var det vi trudde ho heit. Over oss i skogen budde Eivind Kvåle som var kompis med bestefar, og det var merkbart når han hadde vore der oppe, for han var litt stivare til beins når han kom heim att.

Men så kom den dagen då dei måtte flytte til byen om vinteren, og då gjekk det fort nedover, så fort at dei vart borte same året, han i februar og ho i september, trass aldersskilnad på seksten år. Du kan ta gubben bort frå bygda, men du kan ikkje ta bygda bort frå gubben.

Og det var etter det låvesvalene forsvann. Det kan ha vore mange år etterpå, men som eg hugsar det i dag forsvann dei med bestefar. Og så forsvann alle folka som pleidde å komme på besøk, og all slekt og alt liv, slik eg hugsa det.

Meir enn førti år seinare står framleis det siste høyet etter bestefar i låven. Eg har fått vere der oppe att dei siste fem åra, til og med åleine. Det skjer noko med kroppen når man passerer Byglandsfjord, og fjorden breier seg ut som den romsligheta Erik Bye bar på i si tid. Det skjer noko med sjela når ein passerer kyrkja og svingar inn mot det vesle bygdesentrumet der handelslaget i si tid stod, og bøyer av inn mot Jordalsbø. Og det skjer noko med hjartet, når eg kranglar bilen opp den vêrbitne bakken opp mot Lidi, for så å svinge inn på det fråflytta tunet. Låven står enno, og raudmålinga finst framleis, om noko blass med åra. Den må no vere minst hundre år den låven han hadde hesten i, og der han treivst så godt. Når eg er der oppe sit eg gjerne på låvetrappa, med kakao og noko å bite i, og merka etter at vi hadde bål på trappa under Ose Countryfestival for fleire tiår sidan er det enno spor av. Fuglane syng på våren og skaper ein melodi som om ikkje han er synkronisert er den tusen gonger betre enn alt det som er på favorittmappene mine på Spotify. Det er berre her på garden eg har luktesans, og bare her angsten slepper taket. Hadde eg vågd ville eg budd her så lenge eg kunne, men det å komme opp her så mykje som mogleg er vakkert det òg..

Eg veit ikkje om ein einaste stad på jord eg får sånn fred som akkurat på den staden, og veit ikkje om ein annan stad der minne og liv vibrerer som om livet er evigvarande. Her er «der tida flyt og døden ikkje er», som Eva Stokkan skreiv om i eit dikt om sin stad nordpå.

Eit farvel har lege i lufta lenge. Ein merker det på dei fråverande låvesvalene, på trea som har snike seg nærare huset med eternitplater, på det å arve ein sånn stad saman med andre. På eit tidspunkt forstår ein at det er ikkje sant det dei seier, at pengar ikkje betyr noko.

Kva skal eg finne på når garden er selt? Eg har laga meg bilete av at eg vandrar rundt på vegane i bygda, og set meg ned på ein benk ved kyrkjegarden for å ete nista. Kanskje går eg innom Haugå landhandel og kjøper meg noko frå bryggjeriet her opp for ta med heim til byen. Eller eg set meg ned og tel teslaene som er på veg opp til Hovden når helga byrjar. Det er då eg kjem på at eg byrjar å likna han Bjørgulv, oldefar min, som ligg på kyrkjegarden, og som eg har skrive bok om.

Eg fylte nyleg 60 år og har forstått at no er alderdommen på gang for alvor, sjølv om hypokonderen i meg hyler som ein ulv ute på prærien i Minnesota, der eg var i fjor sommar og der Sigrid slo seg ned, ho som var tante til bestefar. Alt strittar imot. Eg har aldri ville gi slipp på dette paradiset så lite som no, men så er jo ikkje alltid livet lagt opp etter ønske og behov, og det er jo som sjølve livet: Vi vart fødde mot vår vilje og vi veit ikkje kvar vi skal. Men eg veit at eg elskar Bygland, sjølv om eg er bygut, at mykje av livet mitt har handla om Bygland, sjølv om eg knapt har hatt tilgang til garden i dei seinare år. Alt har si tid, seier Predikeren, men det å miste dette kan i alle fall forkorte min, tenkjer eg i det stille sinnet mitt. Og eg veit at om nokre år når ungane har kome opp i åra, vil dei sakne denne staden som eit samlingspunkt, for slik er livet. Det handlar om røter, om å høyre til ein stad, det er alt vi har.

Diktaren frå Bykle, Olav Mosdøl, no busett på Kviteseid, skreiv i det vakre diktet «Røter»:

«Rotfeste
treng
eit menneske
for å bere
bører i motvind».

Om et par uker runder jeg 60 år; det er bare nifst. Man har hatt 40-årskrise, 50-årskrise, osv., men 60 er drøyt. Store deler av livet har jeg båret på langt fremskreden helseangst og vært meg bevisst at livet er kort. Da Elvis Presley døde som 42-åring i 1977, syntes jeg han var gammel og håpet i det minste å kunne oppnå en like høy alder. Ettersom årene har rast forbi i et svimlende tempo har jeg innsett at Elvis døde som en ung mann.

Foto: Pål M. Smørvik

Det som dog uroer meg mest er tidsånden, som ser ut til å lide av atskillig større problemer enn min egen bekymring for alder og helse. Aldri har jeg levd i en verre tid enn denne.

Overgangen til et gudløst samfunn er selve kronen på dette miserable verket. Eller som fransk forfatter og professor emerita i filosofi Chantal Delsol skriver i sin bok om kristendommens slutt: Den kristne æra som har vært dominerende, er nå over. Kristendommen må finne en ny form for eksistens, som det tause vitnet. Som Guds agent – mener hun.

Det danske ekteparet Eva & Rune Selsing setter ord på hva som er galt i boka «Den Borgerlige orden – Om angrepet på det almindelige menneske»: problemet er det vi har mistet; som tapet av Gud, det tapte ekteskapet, manglende omsorg for de svakeste, synet på rettferdighet og tilgivelse, sannhet og samvittighet som samfunnsvesentlig karaktertrekk, og den individuelle synd og dermed det individuelle ansvar, og i stedet fikk vi et åndsfattig credo som handler om at hvis det ikke skader andre er alt greit. Vi drukner i frihet, men som en person skrev på Facebook nylig; vi har alt, men det er også alt vi har.

Man kan få inntrykk av et samfunn spekket med hatprat og tullete konflikter, fremfor å ta del i de avgjørende spørsmål rundt liv og død og meningen med det hele. Dommedagsklokka, som er en metafor på tilstanden i verden, ble nylig stilt fram med ti sekund. Den skal symbolisere hvor utsatt vi er for katastrofer og klimaendringer. Det er første gong klokka har blitt stilt siden Russland invaderte Ukraina. Klokka står nå på 90 sekunder fra midnatt. Det er det nærmeste midnatt den noen gang har vært.

Nok et varsko kunne vi lese i Klassekampen nylig: Svenske Åsa Linderborg som deltok på Protestfestivalen i fjor, kjent som ei av Nordens mest engasjerte samfunnsdebattanter, skrev et følelsesladet innlegg hvor hun meddeler at «jeg vet ikke lenger hvor jeg hører hjemme». Hun tilhører en slekt som alltid har kjempet for et rettferdig samfunn, men nå har hun begynt å trekke seg tilbake.

Jeg kan kjenne meg igjen; som i snart et kvart århundre har kjent på utviklingen gjennom å drive en festival mot avmakt og likegyldighet. Ekteparet Selsing kaller det som skjer i dag for «sjelesykdommer». Det er vondt å miste håpet og med en krig som når som helst kan ende i en utslettelseskrig.

Vi er et nordisk folk etterlatt til oss selv uten mening med tilværelsen, og uten Gud, som i min oppvekst, var et håp vi kunne strekke oss etter når det så håpløst ut.

Når jeg fyller 60 er jeg redd; mest på vegne av mine barn og de unge i dag. Derfor rant tårene da jeg leste om tusenvis av unge mennesker som strømmet til Asbury University i Kentucky for å be, finne håp og å vise ekte kjærlighet overfor hverandre. Det var som å finne et etterlengtet pustehull. For å lette på børa er jeg med på å arrangere Jesusfestivalen i Kristiansand som starter 23. mars; for tro og håp og for livet. For å håpe på omvendelse og vekkelse, men ikke den form for «årvåkenhet», som er Woke. Om det er noe positivt med å melde overgang til de gamle, er det at man slutter å bry seg om hva andre folk – eller tidsånden – mener.

Jeg har også fordypet meg i den franske filosofen Blaise Pascal (1623-1662) som bare ble 39 år, men som levde et asketisk liv og viet seg for de fattige. I en vakker liten bok om Pascal, utgitt i 1922, og skrevet av den finlandssvenske journalisten Agnes Langenskjöld (1887-1965), har jeg oppdaget et menneske som for 350 år siden viet livet sitt til å finne ut hva som er meningen med livet. Han kom som matematiker til at man må veie alternativene om livets utgang mot hverandre og konkluderte med at det er alt å vinne på å tro på Gud.

I en tid med hatprat og retorikk, krig og uro, dyrtid og nød, klimakrise og naturkatastrofer, ser vi at det vi trenger aller mest; er mer ydmykhet. Jeg tror på Pascals ord om at «et menneske er størst når det kneler». Det er for mange besserwissere på «Titanic», i denne jammerdalen. Pascal sa også at: «Mellom oss og himmel eller helvete finnes bare livet, som er det skrøpeligste ting i verden. Uansett hva eller hvem vi tror på, og uavhengig av hva vi går «all in» på eller hvordan vi lapper sammen våre liv er det ingen av oss som vet den fulle og hele sannhet om de store spørsmålene. Og livet går forsvinnende fort. Det vil alltid måtte handle om tro og håp, eller ingen av delene.

Nylig gikk vi til innkjøp av robotstøvsuger. Det har vært en diskusjon lenge, de koster jo noen tusenlapper. Nå som Mumrik, som den heter, har fått kravle litt rundt i huset kan vi alle slå fast en av de beste investeringer vi noensinne har gjort. En evig diskusjon om hvem som skal støvsuge og gjøre rent er over og freden har senket seg i huset. Tid er frigjort til andre oppgaver.

Men hvorfor har det blitt slik? Arbeidslinja er et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment. Det er ikke for mennesket ment at i en familie skal alle de voksne gå ut i full jobb. Ikke bare går livet forsvinnende fort, men arbeidslinja har tråkka på alle de arbeidsoppgavene som finnes i en familie og i et hjem. Det å høre Arbeiderpartiet og Høyre fortsatt snakke seg varm om arbeidslinja mens stadig flere mennesker står i matkø gjør bare irritasjonen over dette misfosteret verre. Jeg husker min første jobb som «innesperret» i en kjeller hele dagen, mens livet fløy forbi. Hver ettermiddag når jeg kom opp fra det kunstige lyset og møtte sol eller regn for første gang den dagen var ikke øynene helt forberedt. Gjennom årene har jeg ofte tenkt; er det dette som er meningen med livet? I dag er kontorlandskap kanskje den vanligste arbeidsformen, men det er ikke hakket bedre. Etter årene på lageret oppdaget jeg at man må finne en mening med arbeidet. Det holder ikke å tjene penger. Man må like det man gjør og trives med det.

Den svenske forfatteren Bodil Jönsson skrev om lønnsarbeid og mening i boken «Tio tankar om arbete» og mener vi bør spørre oss selv disse spørsmålene: «Hvorfor skal alle stå opp tidlig på morgenen?» «Hvorfor aksepterer vi ikke at visse mennesker arbeider mer/mindre enn andre? Eller: «hvorfor respekterer vi ikke menneskelige funksjonsvariasjoner?» Svaret er enkelt: «Normen dikterer hvordan det skal være». Normen ble en gang bestemt av mennesker denne formen for liv passet for, men burde for lengst vært utdatert. Ifølge Jönsson kommer denne normen fra en tid da individualismen var i startfasen. Utgangspunktet var arbeidsgiverens perspektiv i kombinasjon med at det skulle være likt for alle (og på den måten innbilt rettferdig). Det skulle også være lettest mulig å administrere. Jeg er enig med forfatteren i at i dag ville vi hatt mye mer å vinne på å tenke at vi er forskjellige og at det trolig ville blitt bedre både arbeidsresultat og livskvalitet gjennom å innføre en ny norm.

Problemet i dag er at det er kun arbeid som gir inntekt som teller, mens arbeid som er «gratis» som å være et medmenneske og gjøre frivillig arbeid har mistet mer og mer verdi. Derfor ser vi også at mange organisasjoner (og også festivaler som jeg driver) sliter med å få frivillige. Nå er det blitt så ille at selv menigheter som tross alt har et felles mål om å spre evangeliet og komme til himmelen nå er blitt store arbeidsplasser hvor de fleste går på lønn. Lønn er blitt viktigere enn Gud, fordi levekostnadene har skutt til himmels. Men levekostnadene er som alt annet drevet fram av etterspørsel. To fulle stillinger har gitt oss bedre råd, men mindre tid til livet.

Jönsson inviterer til diskusjon om et annet aspekt med dagens jobbsystem. Hvordan kan det å gå på arbeid kombineres med små barn eller langtidssyke foreldre, eller med studier og frivillig arbeid. Hvordan vi er forskjellige, der noen er A-mennesker og arbeider best om morgenen og andre som B-mennesker best om kvelden tas heller ikke hensyn til.

Vi lever ikke lenger i industriarbeiderens tidsalder, men det ser vi ut til å ha glemt. Pandemien ble en øyeåpner for hvordan det var å være hjemme på dagtid, og ikke minst at hjemmearbeid kan fungere like godt som en 7 til 4 jobb. Andre igjen fikk smaken av at livet er mer enn jobb.

Et annet spørsmål vi bør stille oss er hvor mye vi skal arbeide. Vi bør overlate dette til hver enkelt fordi vi har forskjellige personligheter og ikke minst omstendigheter i livet. Og hvorfor glemmer vi ofte at tankearbeidet som ofte er på sitt beste og mest kreative i skogen, må skje i et hektisk kontorlandskap innenfor en 7 til 4 tilværelse?

Et annet eksempel Bodil Jönsson nevner er at vi forflytter oss mer hver dag. Samtidig bruker vi færre muskler. Vi er altså kommet langt i å bli et stillesittende folkeslag med både barn, voksne og gamle.  Vi vet at vi må bevege oss mer og har løst det ved å installere oss på kunstige treningssentre, men den treningen og andre former for mosjon må også skje innenfor den snevre tidsrammen som fritiden er. Egenarbeid er blitt en belastning. Det være seg husarbeid, mosjon og matlaging. Mange blir utbrent og faller helt utenfor arbeidsmarkedet og ironisk nok er disse med på å holde oppe fattigdommen fordi Arbeiderpartiet og Høyre er låst på at «det skal lønne seg å jobbe».

Hvordan påvirker lønnsarbeidet vår tid med familien, vennene og oss selv? Svaret finner vi i statistikkene, hvor man kan se en eksplosjon i skilsmisser og smertefulle familieoppløsninger siden husmoren ble feid ut av huset og inn på vanlig lønnsarbeid.

I Protestfestivalen har vi flere ganger tatt diskusjonen om borgerlønn, og det med god grunn. På et tidspunkt om ikke så lenge er vi tvunget å ta den diskusjonen på et bredere plan fordi robotene har tatt over jobbene, om da ikke regjeringens klokketro på markedet fører til at strømregningen sender flesteparten av arbeidsplassene til skifteretten først.