I 16. april-utgaven av det amerikanske musikkmagasinet Rolling Stone blir Kris Kristofferson tilgodesett med hele 14 sider. Det er mildt sagt vel fortjent. Rolling Stone er ingen hvem som helst, men det musikkmagasinet med størst anerkjennelse. Mange kjenner nok Dr. Hook sin hit fra slutten av 70-åra ”Cover of the Rolling Stone”, som handler om at hvis gruppa fikk plass på forsiden av musikkmagasinet skulle hvert bandmedlem gi 5 kopier hver til sine mødre. De kom på forsiden og holdt det de lovet.

Den amerikanske låtskriveren, artisten, filmstjernen og aktivisten Kris Kristofferson fyller 73 år i juni, og det var på tide at han fikk den anerkjennelsen han fortjener. Men det måtte en skuespiller til for at det skjedde. Historien er som følger: Ethan Hawke regisserte filmen ”Chelsea Walls”, som ble lansert i 2001. Filmen ble spilt inn på det legendariske hotellet Chelsea Hotel i New York, og Kristofferson hadde en av rollene. Det å møte et forbilde som Kris var stort for Ethan, som var vokst opp med at faren hans sang sangene til Kris. Han fikk snart ideen til å lage en dokumentar om kollegaen. Det var i forbindelse med dette arbeidet at Ethan skrev en stor sak for musikkmagasinet, samt at han laget en ”Must have”-liste over Kristoffersons beste sanger.

Nyhetssaken i alle medier ble en liten detalj i dette, der Ethan nevner Willie Nelsons 70-årsdag i 2003, der den konservative countryartisten Toby Keith var en del av selskapet. I følge Ethan kom det til konfrontasjon mellom den erkekonservative artisten og den radikale Kristofferson. Denne detaljen endte blant annet i et stort oppslag i avisen The Tennessean. Kristofferson skrev brev til avisen og sa han ikke husker noen konfrontasjon med Keith, som han forteller at han respekterer høyt. Toby Keith avviser også at det var noen konfrontasjon. Saken er med andre ord en ikke-sak, som bare viser hvor viktig det er å få et betydelig antall sider i dette musikkmagasinet.

Ingen i Nashville og heller ikke i musikkbransjen i hele USA har en liknende historie som den Kristofferson kan vise til, samtidig som han utvilsomt er en av de aller største låtskrivere etter 2. verdenskrig, og heller ikke en ubetydelig skuespiller. Denne mannen er sønn av en general, og var på god vei til å gå i sin fars fotspor da han hoppet av for å følge egne drømmer. Utdannet med kapteinsgrad i forsvaret, helikopterpilot og professor i litteratur, med William Blake som fagområde, blir selv Dylan puslete med en sånn CV.
Han var vellykket i alt han foretok seg, som boksemester og fotballstjerne på universitetet og med en novelle som hadde fått skolepris.

I stedet droppet han alt, flyttet til Nashville, ble alkoholiker, skilt og skrev sanger. I løpet av en kort periode skrev han klassikere som ”Help Me Make It Through the Night”, ”Me And Bobby McGee”, Lovin Her Was Easier, ”»Sunday Mornin’ Comin’ Down” og ”For the Good Times”. Han jobbet som bartender, vaktmester og tok strøjobber med å fly oljearbeidere ut til feltene. Når han innså at han ikke fikk frem sangene til dem han ville tok han helikopteret og landet det i hagen til Johnny Cash. Han gikk ut mot en sjokkert Cash «med en kassett i den ene hånda og en øl i den andre», som det er sagt av Cash (selv om Kristofferson nekter for at det med ølen stemmer). Resultatet vet vi. Cash spilte inn ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, som ble kåret til årets låt i 1970. Han var ikke alene som gikk til topps med Kristoffersons sanger. Sammi Smith gjorde ”Help Me Make It Through the Night” til listetopp. Ray Price gjorde “For the Good Times”, Janis Joplin “Me And Bobby McGee”. Kristofferson hadde ikke behøvd å gjøre et dagsarbeid mer i sitt liv.
Listen over artister som har spilt inn sangene hans er imponerende. De spriker fra Frank Sinatra til Elvis Presley, fra Jerry Lee Lewis til nevnte Joplin, fra Bryan Ferry til Dolly Parton, fra Gladys Knight til Tina Turner.

Han viste med andre ord at det nytter å ville noe sterkt, særlig når man har levert noe. Utover 80-tallet ble også Bob Dylan en av artistene som lyttet, og spilte inn en av sangene hans «(They Killed Him).

I de senere årene har han turnert på egen hånd, alene med en gitar han ikke akkurat trakterer som en gitarvirtuos. Stemmen er rusten og slitt. Han presenterer lite nytt. Likevel trekker han fulle hus, hvor han enn måtte befinne seg. Folk går mann av huse for å oppleve sangene, historien og ikke minst mannen som har vært kjæreste med Janis Joplin, spilt inn film med Barbra Streisand og som har overlevd de fleste av sine legendariske venner. Han legger ikke skjul på sin begrensning heller, og nevner det flittig. Men det betyr ikke noe for de som vil høre han.

Dette er ikke det eneste som berører folk med denne aldrende mannen. Han begynte å snakke om fred og menneskerettigheter i den tiden folk kastet egg på slikt engasjement. Han utstråler ekthet og visdom få er forunt. Han er sjenert, dønn ærlig og morsom.

Rolling Stone har gitt artikkelen overskriften The Last Outlaw Poet, og det er som det er skrevet. Han er den siste poeten av de fredløse, som fortsatt vandrer rundt med den ærligheten og integriteten han er kjent for, og med historier de fleste vil misunne han. Nå lytter folk til sangene, og det er det god grunn til. Det er sanger til enhver anledning, treffsikre, poetiske og meningsfulle. Du kan ikke unngå å bli berørt. Selv ber han folk høre på Dylan, men vi håper flere nå vil ta del i det Kris Kristofferson har å fortelle.

Artikkelen i Rolling Stone åpner nok nye dører, særlig til den yngre garde.

Tirsdag 14. april blir denne bloggen flyttet til det nye nettverket verdidebatt.no. Den nye debattsiden lanseres denne datoen. Det betyr jo at jeg får boltre meg i et nytt miljø og lest av flere. Det gleder jeg meg til.

For ikke lenge siden var jeg sikker på at Edvard Hoem bodde og skrev på sitt hjemsted i Molde. Han er ikke den eneste moldenseren som har utvandret til hovedstaden. Kjell Magne Bondevik har for lengst avsluttet sine plikter i storting og regjering, men bor fortsatt i en drabantby til Oslo, som han har gjort store deler av sitt voksne liv. Her er barna oppvokst. Han valgte å fortsette sitt virke i hovedstaden. Kjell Inge Røkke skal jeg ikke skryte på meg at jeg vet hvor bor, men tar det for gitt at det er i nærheten av Oslo. Det er mange kjendiser du bare er helt sikker på bor der de kommer fra, ikke minst fordi det kommer så tydelig frem hvor de er fra. Men la deg ikke lure. Arne Bendiksen var en av dem du kunne tro aldri kunne bodd andre steder enn i Bergen. Men bisettelsen i denne uken fant sted fra Asker kirke. Få kjendiser har vel vært så knyttet til fødestedet sitt som Kjell Aukrust. Han kunne ikke ha levd og tegnet sine geniale tegninger andre steder enn på hjemstedet Alvdal, som også har gjort stor stas på han. Fortsatt er det nok mange som ikke vet at han inntil sin død bodde på Nordstrand i Oslo. Bjørn Eidsvåg bor ikke på Sauda. Arve Tellefsen ikke i Trondheim. Min kone som er fra Lørenskog kunne fortelle (til min store forskrekkelse) at Jørn Hoel bodde i nærheten av Oslo, og ikke i Tromsø. Det gjør også Steinar Albrigtsen.

Bare i Kristiansand er ting annerledes. Riktig nok har vi en sentral representant i Kongehuset som er flyttet til hovedstaden for å bli, men det er nå forståelig. Hun blir jo dronning med tid og stunder. Vi har også Rolf Løvland og Kåre Valebrokk som neppe flytter tilbake. Det gjør nok heller ikke Kjell Askildsen. Bortsett fra disse er det mange som enten kommer tilbake, eller ikke klarer å flytte fra byen. Kunstneren Kjell Nupen har hele sitt virke her. Det samme har en annen kunstner, Per Fronth, som flyttet hjem fra Manhattan. Den helt ferskutnevnte NHO-sjefen John G. Bernander måtte pendle da han var kringkastingssjef. Det skal ha vært en av betingelsene for at han tok jobben. Nå får vi se da, men han flytter vel ikke denne gang heller. Bjøro Håland ble tilbudt den store verden på 70-tallet, men valgte å forbli i Kristiansand. Svein ”Matta” Mathisens proffkarriere varte ikke så lenge. Han syntes det var problematisk å bo andre steder enn i Kristiansand. I sin jobb for TV2 pendlet han. Nå har han drømmejobben i Start og Kristiansand. Erik Mykland vendte hjem igjen til Start og Kristiansand, forhåpentligvis for å bli.

Jeg kunne nevnt en rekke kjendiser som har utvandret til hovedstaden, men som profileres som noe annet. Røper jeg dem, blir de kanskje sure. Hvis du har undret deg på hvorfor det er så kort vei til Tabloid, Redaksjon 1, Grosvold, Fredag eller Senkveld skyldes det bare at de bor i byen. Det er ikke fullt så eksotisk som hvis man vet at kjendisene har tatt turen hele veien fra stedet de kommer fra.

Det som også er forunderlig er hvordan disse mindre kommunene bruker kjendisene for det de er verdt i sin markedsføring av hjemstedet. De har jo tross alt sviktet hjemstedet, av forskjellige grunner. Det er litt som i fotball, nå gromgutten har forlatt klubben og går til rivalen. Man kan spørre seg om man må til Grünerløkka for å opparbeide seg selvtillit nok til å skape seg et navn.

Hva er det så som har fått disse kjendisene til å flytte? Karriere og jobb er ofte svaret. Penger er et annet svar, og ofte henger de tre svarene sammen. Mot slutten av 1800-tallet dro nordmenn til Alaska for å grave etter gull. I dag drar de til Oslo for å markedsføre navnet sitt.

Den som tror at de reiser hjem nå, som finanskrisen er så tilstede i alt og alle tar nok grundig feil. Kjendisene (i alle fall de fleste) er i svært liten grad påvirket av finanskrisen.
Likevel er det grunn til å ta i bruk trivselsfaktoren som et begrep. Det er trivsel som får sørlendingene til å vende nesa hjem igjen, eller aldri flytte ut i det hele tatt.

Kjendisenes uforskyldte løgn er at de kommer fra Molde, Bergen, Alvdal eller Stavanger. I de fleste tilfeller er utrolig nok hjemstedet stolt over og kanskje medskyldig i at de blir profilert på den måten. Du som tror Mia Gundersen bor i Stavanger kan nok gjette deg til svaret.

Når man bor lenge nok et sted viskes fortiden gradvis ut, og barna snakker den nye dialekten. Men fordi alle som betyr noe tilsynelatende bor i Oslo er det vanskelig å bruke den byen som varemerke, enten for å markedsføre seg selv eller det man driver med.

Det er da kjendisenes uforskyldte løgn ikke lenger er like uforskyldt.