Psykologspesialisten og den selverklærte ateisten Sondre Risholm Liverød hamrer løs på Einar Rasmussen for å ha bevilget det han kaller «15 vitenskapsfiendtlige millioner» for «å eksponere sårbare sinn for utdatert tankegods».

Hvis Liverød kaller den kristne skapelsesberetningen for «vranglære» og «utdatert» blir jeg skremt over at så velutdannede mennesker kan være «sjelesørgere» for unge mennesker med psykiske lidelser eller som av andre årsaker må oppsøke psykolog.

«Stiftelsen BioCosmos vil spre naturfaglig kunnskap på en måte som utfyller det darwinistiske. Dette er svært betimelig,» skriver Jostein Andreassen. Jeg støtter Andreassen. Mener virkelig Liverød at alle de av oss som ikke tar darwinismen for god fisk er «dumme»?

Hvordan kan man – med utdannelse som våpen – stå fram og fortelle sine pasienter at Gud er død, så livet ditt er meningsløst? Jeg er ikke overrasket, for det er ingen nyhet at mange filosofer og psykologer, og andre velutdannede mennesker står fram som besserwissere for å fortelle verden at vi en gang i tiden alle var aper.

I filmen «God’s Not Dead» (2014) setter filosofiprofessor Sorbo seg i lignende maktposisjon ved å kreve at alle studentene skal signere et skriv før skoleåret begynner, på at Gud er død. En av studentene, Harper, nekter og må bevise overfor både lærer og medstudenter Guds eksistens. Professoren argumenterer med at en rekke filosofer; David Hume, Bertrand Russell, John Stuart Mill, Jean-Paul Satre, Ayn Rand, Karl Marx, Simone de Bueauvoir, Albert Camus, John Rawls, Michel Focault, Jaques Derrida og Friedrich Nietzsche, alle var ateister.

I 2007 satte den danske psykologen Helmuth Nyborg – nå 82 år – publikumsrekord på Protestfestivalen. Han er fortsatt kontroversiell I Danmark fordi han mener menn er mer intelligente enn kvinner og fordi han hevder innvandrere har lavere IQ. Men det var påstanden om at kristne er dummere enn ateister som fikk sørlendinger til å komme i så store mengder til Victoria pub at flere måtte gjøre vendereis.

Den mest fremtredende ateisten i dag, biologen Richard Dawkins, skriver i «Gud -en vrangforestilling» at «ateister bør være stolte, ikke apologetiske, fordi ateismen er et tegn på sunt, uavhengig sinn». Muligens er det dette Nyborg, Liverød og en del andre velutdannede mennesker bruker som læresetning for å opphøye seg til gud.

Darwin skrev «Artenes opprinnelse» i 1859, men det er fortsatt en teori og ikke beviselig en sannhet. Bibelens beskrivelse av skapelsen med Adam og Eva er den mest vanlige oppfatning hos kristne, men også filosofer som Søren Kierkegaard og Blaise Pascal valgte å tro på Gud.

For de av oss som søker en mening med livet, og som ikke har funnet andre forklaringer enn Gud og det evige liv, vil «tankegodset» til Liverød kunne oppfattes som en fornærmelse. Mange av oss vil aldri kunne si oss enig med filosofen Sartre om at livet er ytterst meningsløst i seg selv, og at vi derfor må ha mot til å leve med meningsløsheten.

på 70-tallet var filosofene gjerne dystre folk som så livet som meningsløst. I et av programmene som gikk på NRK i beste sendetid funderte de på hvordan vi mennesker klarer å forholde oss til en virkelighet hvor vi «fødes, avler, eldes, dør og råtner».

Journalisten og forfatteren Nick Tosches – som døde 20. oktober i år – beskrev livet på lignende måte: man blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør vi.

Den danske visesmeden Benny Andersen (1929-2018) har sagt at døden er en forutsetning for det vi kaller livet. Han beskrev tanken om evig liv som et evig helvete. Professor i filosofi ved New York University Thomas Nagel er ateist og skriver i sin bok «Sinn og kosmos» at «Det er ikke bare det at jeg ikke tror på Gud, det er det at jeg håper det ikke finnes noen gud». For meg krasjer Nagel og Andersens versjon av livet med livet. Jeg vil gjerne ha en mening med livet, selv om den ikke kan bevises. Jeg aksepterer ikke at psykologer skal fortelle meg en annen sannhet enn min egen.

Når Richard Dawkins har gjort Nietzsches tese om at Gud er død til en kampsak gjør det for meg Gud mer levende.

Jøden Victor Frankl spesialiserte seg på meningen med livet, etter blant annet å ha studert tesen om at den som vet hvorfor han lever, han holder ut hvilket som helst hvordan. Han hadde sittet i konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, og mente det var menneskets plikt å finne ut hva som gir livet mening. Ofte siterte han Albert Einstein som sa at den som anser sitt liv for å være meningsløst, er ikke bare ulykkelig, men knapt nok egnet til å leve.

«I et kort liv i et meningsløst univers, og så tilintetgjørelse – kan noen virkelig glede seg over slike utsikter?» spurte den amerikanske forfatteren Philip Yancey.

Så lenge Sondre Risholm Liverød ikke kan bevise at Gud ikke finnes eller at Charles Darwin har rett, skal vi være glade for at det brukes penger på en annen virkelighetsforståelse.

Tross alt viser jo forskning at religiøse mennesker er mer lykkelige.

Aktiv dødshjelp er omstridt og ikke tillatt i Norge, men vi mennesker er inkonsekvente i all vår natur fordi livet selv iblant gir oss håpløse valgmuligheter. Derfor slo det meg at hvis jeg noensinne blir låst inne på et sykehjem håper jeg på en pille i stedet, selv om det er mot min vilje. For bare for å ha det nevnt, jeg er altså motstander av aktiv dødshjelp.

Nok en gang besøker jeg et norsk sykehjem jevnlig. Sist for å besøke faren min. Han var en naturens mann, oppvokst i havgapet ved Lopphavet langt mot nord med mektige fjell og vill natur som naboer. Da han kom sørover på 50-tallet gikk det ikke en dag uten at han måtte ut i skogen, eller i alle fall ha en stor dose frisk luft. Min far ble en mild og lett pasient, men det er klart, naturen lå i han, også etter at han fikk diagnosen vaskulær demens. Etter et par år låst inne på sykehjem sluttet han å spise. Han fikk lov til det, for i loven til norske sykehjem skal ingenting gjøres mot ens vilje. Selv om man altså har fått oppnevnt verge fordi man ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Nok en gang dukker dette litt underlige regelverket opp. Da min mor lå med uutholdelige smerter etter å ha ramlet, fikk hun ingen hjelp fordi hun satte seg imot. Verge gjelder visst først og fremst økonomi og ikke helse. Det er viktig at alle får pengene sine, egen helse, det får så være.

Dette er ikke verst. Livet på moderne sykehjem består stort sett av å sitte å stirre ut av vinduet, når man da ikke spiser – som regel til underlige tidspunkt – maten med et dårlig rykte, og det lite besnærende navnet; sykehjemsmat. Hvor kommer den fra? Nå lukter jeg ikke lenger, men det ryktes at sykehjemsmaten ikke lukter.

Men dette er heller ikke verst med å skifte bopel til sykehjem. For hvem som helst – og nå for vår mor – er det å måtte flytte fra trygg og hjemmekjær tilværelse til et identitetsløst hvitt rom med et hardt linoleumsgulv på et sykehjem noe tilnærmet en dramatisk omveltning, for å si det mildt. Hun klarte seg ikke alene, det er så, men det er noe med at man bør få det så bra som mulig når helsa svikter.

Vi besøker henne jevnlig, besøkene deles med min bror, hennes barnebarn, hennes søster og hennes nære venninne. Stort sett er det oss som besøker henne, for hvem orker å dra til et sånt sted hvis man ikke må?

For meg som lider av intens dødsangst er det antakelig annerledes å besøke henne fordi jeg ikke ser plastblomstene i vinduet like mye som jeg ser døden i korridorene. Min mor elsker blomster, men nå er det visst plastblomster som gjelder fordi ingen har tid til å vanne dem. Ut slipper dem ikke, om ikke vi pårørende tar dem med. Noe å gjøre er heller sjelden, og i så fall en sjelden gang en musiker stikker innom.

Sykehjem er korridorer, dessverre ikke de fineste korridorene, men med hvite vegger og harde linoleumsgulv, og med navneskilt på dørene som iblant byttes ut. Korridorene er lange og smale, og ender til sist ut i stengt dør. Alle ansatte går i hvite frakker. Man får henge opp begrenset med bilder, men de må henges i en tråd man får av betjeningen.

Sykehjem for demente er ikke et venterom for å bli ropt opp av legen, men et siste stoppested, et venterom før døden. Pasientene – jeg liker ikke uttrykket, men la gå – har overtatt rommet og senga fra andre pasienter som har flyttet ned i jorda.

Det skal være få møbler så de hvitkledde får vasket gulvene. Men vask, tja, vi tar ikke med barn lenger fordi gulvet er så skittent. Det er neppe de hvitkleddes feil, men skyldes nok mer budsjetter bestemt av politikere med millionlønn.

Det er umulig å forestille seg et verre sted å bo enn på et sykehjem. Hver gang jeg ruller bilen inn på parkeringsplassen håper jeg den svarte bilen ikke står ved hovedinngangen, for jeg tenker ofte på hva de utholder, hva de ser, hva de tåler og om de tenker på hvem som nestemann ut av rekka går. Men la gå, jeg er spesiell med min spesielle form for aversjon mot dette.

Men de hvite frakkene, de mange som har valgt dette som jobb på et sted som dette, de beundrer jeg, for de aller fleste er så hjelpsomme og empatiske at man blir rørt. De gjør en jobb jeg ikke hadde orket. Hvordan klarer de det?

I Os kommune har de sykehjem med tropehage. I Randesund venter man nå på den etterlengtede demenslandsbyen. Den kommer for sent til min mor. I Sandefjord åpner 5-stjerners sykehjem med vinkjeller, sjåførservice og helsehjelp, men du må betale 1.25 millioner for å få plass. De beste sykehjemmene er privat, som Villa Skaar i Oslo. Hvorfor er ikke katter obligatoriske på sykehjem? I Israel har en barnehage flyttet inn på et eldresenter. Ofte er det slik, at de som lever lengst fordi de har det best, også kan sikre seg det beste når de må på sykehjem. Noe er galt i dette velstandssamfunnet, for alt er tilrettelagt slik at de med mest også får det best, selv om de ikke nødvendigvis har gjort seg fortjent til det.

Jeg leste et sted at sykehjem i sin tid ble opprettet for å hindre fattigdom. I dag er de blitt symbolet på fattigdom i rike Norge. Ofte går det fort nedover når man er først er flyttet inn.

Regjeringen vil innføre kjøkken, men pleierne mener flere turer ut i frisk luft og mer aktiviteter innendørs er viktigere. Må man virkelig velge? Vi som er på besøk fristes til å spørre det betimelige spørsmålet; om norske sykehjem eksisterer for at de som flytter inn skal få et kortest mulig opphold?

Gi meg heller en pille, før det skjer.

Er du på bunnen i livet, og ser ingenting framfor deg? Er du der at du har mistet alt, og ikke lenger finner noen mening? Gi ikke opp! Ikke gjør noe du vil angre på. Livet har lært, det kan snu. Alt kan snu.

På dagen i går den 16. oktober 2010 ramlet bokstavelig talt hele livet fra hverandre. Jeg skal spare dere for de verste detaljene, men kort fortalt fikk jeg på morgenen beskjed om at skilsmisse var på gang, og jeg visste hva det betydde. Bare et par timer senere sto jeg uten jobb og som en kremtopp på dette lite lystige kinderegget; Protestfestivalen som var livsstilen min, og som jeg levde og åndet for utenom familien var konkurs. Det jeg kunne ha flyktet bort i var borte, rubbel og bit. Jeg så for meg scenariet: Jeg ville miste ungene (som jo fedre nesten alltid gjorde i et skilsmisseoppgjør, og som jeg jo hadde erfart gjennom mange år med engasjement for Fedres rettigheter), jeg ville stå uten sted å bo siden huset ble krevd tvangssolgt i oppgjøret, jeg hadde fått beskjed om at livsverket mitt var borte og jeg hadde ikke lenger inntekt. Jeg ble sosialklient over natten.

Jeg skrev dette på Facebook i går, og om ikke det var nok, hypokondere har et sterkere behov for kontroll enn andre, så da kan man forestille seg hvordan man vandrer rundt som en zombie mens kiloene bokstavelig talt rant ut av kroppen så det måtte lages nye hull i beltet så jeg ikke mistet buksa. Jeg så bilder av meg selv og tenkte, er jeg dødssyk?

Og bare for å ha nevnt det. Store deler av 90-tallet var enda mørkere enn den ene dagen i 2010.

MEN alt snudde. Jeg mistet ikke ungene, mistet ikke huset, kiloene kom tilbake, så også de vanlige problemene, jeg mistet ikke livsverket mitt, Protestfestivalen gikk ikke konkurs, jeg mistet ikke jobben og noen år senere fikk jeg lov til å gifte meg med den vidunderlige finske kvinnen jeg er gift med i dag.

Moralen er, alt kan snu. Ikke gjør noe du vil angre på. Ikke gjør noe du aldri vil kunne angre på. 16. oktober 2010 var min «dødsdag». Jeg brøt sammen på kontoret til investoren Kurt Mosvold som var i festivalens råd. Til stede var også Jan Oddvar Skisland, som blir ordfører for Nye Kristiansand fra 2020.

Jeg skal ikke si at jeg lever i beste velgående i dag, for hypokondere tar alt for mange forbehold til det, men jeg lever! Og jeg har fått et nytt liv, selv om nye utfordringer har dukket opp og alltid vil dukke opp.

Hvorfor nevner jeg denne historien igjen i et blogginnlegg? Jo fordi skjebnen ville ha det til at jeg i går kveld var på lille Vaktbua i Kristiansand på konsert med Doug Seegers. Jeg fikk følelsen av å befinne meg på Tally Ho Tavern eller en av de andre små barene downtown Nashville på 70-tallet.

Countrystjernen Doug Seegers (67) har hatt et enda mer miserabelt liv enn mitt. Nylig kom han ut med et nytt album med tittelen «A Story I Got To Tell», et album som fikk terningkast 6 i Dagbladet. Doug hadde i mange år levd som alkoholiker og uteligger i Nashville da han bokstavelig talt ble plukket opp av den svenske countryartisten og programlederen Jill Johnson som gjennom sitt TV-program «Jills Veranda» oppsøkte countrymiljøet i countrymusikkens Mekka. Seegers var blitt kristen og hadde lagt rusmisbruket bak seg og var fast gjest på «suppekjøkkenet» Little Pantry That Could i Nashville, slik Dagbladets Øyvind Rønning beskrev det under sin anmeldelse. Seegers hadde bodd under ei bro i Nashville etter å ha vært bosatt i fødebyen New York en periode med jobb og familie.

Jill Johnsen ble grepet av Seegers musikk. Låta som reddet han var «Going Down To The River», en låt så hjerteskjærende og vakker at om du klarer å høre på den uten å føle den, er det ikke sangen det er noe galt med.

«I’m going down to the river to wash my soul again.
I’ve been runnin’ with the Devil and i know he’s not my friend.
I’ve been falling by my wayside, livin’ in this world of sin».

Sårere musikk finner du ikke enn det Doug Seegers presenterer. Blant de beste spora på den nye plata er «Angel From A Broken Home», som han også sang på Vaktbua. Den handler om jenta som ble forlatt av faren som 8-åring – og en far som angrer inderlig. Doug ber oss lære av teksten. Han legger heller ikke skjul på at det var Gud, og ikke Jill Johnsen som reiste han opp fra sitt miserable liv, og bokstavelig talt fikk han på beina. Men det var Jill som fikk han inn i et platestudio.

I dag er alt annerledes for 67-åringen, som turnerer store deler av året, mest i Sverige, men også i Europa og USA, der storheter som Emmylou Harris har deltatt i duett på ei av platene. Seegers fortalte på Vaktbua også om da Jackson Browne dukket opp og ble en venn.

Blant de beste spora på «A Story I Got To tell» er «Give it Away» med følgende budskap:

«If you really wanna keep it
You gotta give it away

If yoy really wanna help somebody
Get on your knees and pray»

Jeg måtte gni meg i øynene da jeg oppdaget at Doug Seegers, som jeg traff i Sverige for et par år siden, og flere ganger har vært «i nærheten» av når jeg har befunnet meg hos «söta bror» aldri hadde konsert når jeg kunne få den med meg, plutselig skulle ha konsert på lille Vaktbua med plass til knapt 50 mennesker. Men så, etter å ha overhørt konserten på min «miserable» dag slo det meg at det var jo helt naturlig at han var akkurat der, hos folket, på en liten pub der vi sto så nær at vi kunne føle på stemningen på en helt annen måte enn på f.eks. Rockefeller.

Doug Seegers livshistorie viser med enda sterkere klartekst enn min egen at det gjelder å holde ut, og aldri gi opp, eller for sitere Billy Joe Shaver som deltok på Protestfestivalen i 2008;

«If at first you don’t succeed
Try, and Try again»

Jeg tenkte på Billy Joe Shaver da jeg sto og hørte Seegers på Vaktbua i går kveld. Shaver hadde mistet sin eneste sønn i en overdose nyttårsaften 2000/2001, mistet kona han var gift med flere ganger i kreft, og så tok skattemyndighetene fra han alt han eide. Han fant Gud i amfetaminrus på 70-tallet, og har siden den gang sagt det samme som Doug. I august fylte Billy Joe Shaver 80 år.

Da jeg hørte røsten til Doug Seegers i går kveld var det som å gjenoppleve alle de vonde stundene i livet, men samtidig vite at det alltid finnes et håp der ute.

Det gjør godt, for det forsterker livet. Kanskje sto Doug Seegers på Vaktbua i går 16. Oktober 2019 som en påminnelse om å aldri gi opp livet.