1. Du skal ikke være annerledes.
2. Du skal ikke røre privilegiene til de rike og mektige.
3. Du skal ikke si du er fattig i «verdens rikeste land».
4. Du skal aldri gå imot vekst, utvikling og framgang, alltid vite at du er råvare, produkt og konsument og du skal alltid være tro mot arbeidslinja.
5. Du skal aldri tråkke liberalistene på tærne.
6. Tenk alltid positivt, selv om du rammes av alvorlig sykdom eller dør.
7. Du skal tro på det sekulære samfunn, aldri på en annen Gud enn den gud flertallet har bestemt, og om du hører ord som omvendelse og syndenes forlatelse skal du melde fra til mediene og de som håndhever loven.
8. Du skal alltid jage i flokk, og alltid melde fra om noen har avvikende meninger.
9. Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg.
10. Du skal alltid tro du er noe, og du skal aldri, aldri, vise svakhet.

«Jeg sliter med utrolig dårlig samvittighet for å ha vært med på å skape dette udyret,» sier Sørlandsnyhetenes første redaktør Tronn Hansen til Dagens Næringsliv. «Udyret» Sørlandsnyhetene har fått massiv kritikk etter at Einar Øgrey Brandsdal startet opp nettsiden tidlig i fjor. Mye av kritikken har handlet om at den var anonym, at det ikke kom frem hvem som sto bak den; og at mye av det som ble delt, var personangrep og langvarig mobbing av navngitte personer.

Mye tyder på at nettsiden nå legges død. Et mål er nådd. Regimeskiftet i Kristiansand er et faktum. Dessuten har Nils Nilsen, den mest aktive skribenten, trukket seg tilbake. Han skal bidra for Demokratene i det nye bystyret. I tillegg har gründeren Øgrey Brandsdal for en stund siden gått helt ut. Men tilfellet Sørlandsnyhetene blir ikke lagt dødt sånn uten videre. Steinar Olsen vil nå gå til sak mot dem, hvem de nå er. Med seg har han en rekke kjente folk som har blitt mobbet av nettstedet. Og mobbingen har vært fæl, det kan og skal det ikke legges skjul på.

Min innfallsvinkel til denne artikkelen er litt annerledes, litt skummel, men – etter mitt syn – er den et nødvendig supplement. Var det bare galt alt det «udyret» førte med seg? Skal vi uten forbehold nikke til uttalelsen fra en av dets skarpeste kritikere, Hans-Christian Vadseth: «De fusket og løy, hetset og mobbet – og de er stolte av det. Sørlandsnyhetene er en skamflekk»?

Nettsiden har fått skylda for en politisk revolusjon i Kristiansand. Jan Oddvar Skisland har blitt første Ap-ordfører siden 1947. Den nye Folkelista, som ble født ut av Sørlandsnyhetene, fikk fire representanter i bystyret og kapret varaordfører-vervet. Demokratene med Vidar Kleppe i spissen, som brukte Sørlandsnyhetene som reklamekanal, fikk ti representanter og ble tredje største parti; – inntil det sprakk. Man kan med god grunn snakke om en utrenskning av det gamle styret i Kristiansand etter valget 9. september.

Jeg vil hevde at Sørlandsnyhetene først og fremst bør defineres som et opprør. Opprøret var rettet mot en tankegang der de rike og mektige og de som var enige med dem, skulle få igjennom sine saker i bystyret. På sosiale medier hadde frustrasjonen vart lenge. Den kunne man lese på nettsidene til helt vanlige folk. Når det gjelder Sørlandsnyhetene, er det ingen som vet hvor mange av de 25 000 følgerne som helhjertet støttet dem. Men det er liten tvil om at dette nettmediet trakk til seg og kanaliserte en oppsamlet frustrasjon, som endte opp med å feie det borgerlige styret ut av byen.

Omtrent samtidig som Jan Oddvar Skisland ble ordfører, ble det i Oslo lansert en bok, ført i pennen av journalist og skribent Linn Stalsberg med tittelen «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur». Temaet for boka mener jeg kan knyttes sammen med det som har skjedd i Kristiansand. Linn beskriver hvordan nyliberalismen er en villet ideologi, som representerer noen få og svært velstående menneskers interesser. «Ikke bare har nyliberalismen endret måten vi organiserer økonomien og livsgrunnlaget på. Den endret noe i oss, i kropp og sinn, på en slik måte at det ikke er så lett å forestille seg alternativer, selv når det er det vi vil mest av alt,» skriver hun. «For å forstå nyliberalismen,» fortsetter forfatteren, «trenger du bare å forstå et ord: «Vekst». Vi må produsere flere varer og enda flere tjenester, stadig raskere, stadig mer effektivt, for å lage et enda større overskudd til et lite, overprivilegert mindretall.»

Nyliberalismen har pågått i økende grad siden Ronald Reagan var president i verdens mektigste land, og Margareth Thatcher styrte Storbritannia på 80-tallet. Nyliberalismen har også infisert lokalsamfunn, og den bruker demokratiet som argument.

 Linn Stalsberg skriver i sin bok: «Et politisk demokrati er basert på kollektive løsninger, og det har alltid vært slik endringer til det beste for menneskene har skjedd. Men vi må lære mer om hva slags villet politikk det er vi kjemper mot, hva slags ideologi vi lever under i vår tid, som ikke bare handler om politikk og økonomiske modeller, men også griper inn i våre tanker, våre følelser og vår sjel».

Herbert Marcuse beskrev i boken «Om toleranse» i 1965 hvordan «samfunnet syntes å praktisere allmenn toleranse. Men den liberalistiske teori hadde allerede stilt en viktig betingelse for toleransen: Den skulle «bare gjelde mennesker med sine evners fulle modenhet. — Poenget er at det liberale samfunnet nøytraliserer og følgelig undertrykker opposisjonelle ytringer, fordi disse ytringene må fremsettes innenfor rammer som er definert av det liberale samfunnet selv».

Det er her jeg mener vi er inne på stridens kjerne. «Udyret» Sørlandsnyhetene klarte å få den «lille mann» opp av sofaen, selv om mediet var et hodeløst troll. Engasjement er alltid bra, når det står opp mot avmakt, som aldri er positivt. Kunstsilo var bare en av mange saker, men den hadde utløsende sprengkraft.

I det oppgjøret mot Sørlandsnyhetene som nå kommer, bør man kunne lese deres siste ord med åpent sinn: «Full seier til folket. Pampeveldet styrtet. Nederlag for fiffen».

 

Vidar Kleppe og Demokratene kuppet valget i Kristiansand, slik de på forhånd sa de ville. Nå mener riktignok motstanderne at 13.4 prosent til Demokratene, pluss 5.5 prosent til Folkelista, ikke er å kuppe et valg, men sett ut fra «normaltilstanden» skjedde det et reelt kupp. Fortsatt vet vi ikke hvem som blir ordfører 9. oktober. Det bestemmer Kleppe.

 

Vi som har kjent Vidar Kleppe i mange år, vet at dette har han drømt om. Han får ikke bestemme i byen, men han får bestemme hvem som skal bestemme. Det er nestbest. Ironisk nok er det Vidars kontroversielle og frekke måte å ordlegge seg på som har sikret valgskredet. Jeg har kjent Vidar siden jeg var redaktør i Radio 1 på 80-tallet, og han fersk og fremadstormende i Fremskrittspartiet. Han kan være irriterende, til tider «ufyselig», men du verden så folkelig og trivelig!

 

Hver gang det kan være aktuelt å invitere Kleppe til debatt på Protestfestivalen, må vi ta en ekstrarunde før vi bestemmer oss. Vi vet han lett vil «ta over» debatten, og vi vet at vi må ha debattledere a la Hans-Christian Vadseth eller Sylfest Lomheim for å mestre situasjonen.

 

Det de færreste vet, er at den «uspiselige» Kleppe er helt bevisst sin rolle. Som underdog må man etablere seg utenfor komfortsonen og diplomatiet for å bli hørt. Når de fleste vil ignorere det han sier, eller «snakke han ned», må han heve seg over dette og kjøre sitt løp. Da nytter det ikke med «pene ord». Han forsto tidlig hva som skulle til. Han var for kontroversiell for det kontroversielle Fremskrittspartiet, og da måtte han finne sin linje utenfor de andre partiene. Han ble den som enkeltindivider og «kasteballer» i systemet kunne henvende seg; han lyttet og tok opp enkeltsakene i bystyret. Han ble «ombudsmannen», folkets «hjelper» mot de store og mektige som ikke lyttet til enkeltskjebnene. Han lovet å ta opp sakene, og han gjorde det. Jeg har selv anbefalt fortvilte folk, som ikke nådde fram i det offentlige systemet, å kontakte Kleppe.

 

Vidar Kleppe er en drivende god politiker og strateg, som har ligget «på været» til anledningen bød seg. Da det først begynte å brenne, brant det skikkelig. Det som utløste brannen, var at KrF og høyresida – som styrte byen – banket igjennom kunstsilo, bompenger og andre saker som ikke akkurat var slikt som de svakeste i byen opplevde at de trengte. Vidar fikk uventet drahjelp fra Sørlandsnyhetene, driftet av forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal, som gikk mot det som «makta» og hans egen øvre middelklasse drømte om å få til i byen.

 

Raseriet mot ledende politikere skjøt ytterligere fart da styringspartiene kjørte gjennom økte lønninger til seg selv og millionlønn til ledere. Det var som en gavepakke til Kleppe, som gikk inn for kutt i politikerlønninger. For hvordan kan politikere som hever millionlønn, se nøden i andres øyne? Kleppe traff en nerve hos folket og «vant» valget på den måten at han får bestemme hvem som blir byens neste ordfører. De fleste av dem som har stemt fram ti representanter for Demokratene til bystyret, er ikke rasister; men vanlige mennesker som sliter med å få endene til å møtes.

 

I Kristiansand er det 2 500 fattige barn. Bak fattige barn står fattige foreldre; og så har vi enslige, pensjonister og andre svake grupper som ikke klarer å henge med i kappløpet den knallharde arbeidslinja har lagt opp til. De er et resultat av samfunnets manglende empati for de svakeste. Vi vil alle gjerne være empatiske, men i praksis ikke mot alle. Vidar Kleppe har fått såpass mange henvendelser at han har merket uroen og urettferdigheten i byen. Demokratene og hans gamle parti FrP er på to forskjellige planeter i denne sammenhengen. Kanskje kan Kleppe nesten gå inn under kategorien sosialdemokrat på områder som fordeling og rettferdighet?

 

I helgen besøkte jeg bokmessa i Göteborg, hvor jeg fikk høre dokumentaristen, filosofen og forfatteren Raoul Martinez, mannen bak boken «Frihet: Makt, kontroll och kampen för vår framtid» fra 2015, som kom ut på svensk i år. Han spør: «Hvorfor har vi empati med noen grupper, men ikke andre?» Han beskriver hvordan empati fungerer best der man har minst, og dårligst der man har mest: «Ett fritt marked, frie valg, frie media, ytringsfrihet, den frie vilje – disse linjer om frihet sier vi utgjør grunnen for vårt samfunn. Likevel brukes de mest for å rettferdiggjøre motsatsen til frihet; økende ulikhet, demokratiets oppløsning, et irrasjonelt straffesystem og global urettferdighet. Verden går mot kapitalisme for de fattige, sosialisme for de rike.» Martinez mener graden av ulikhet skyldes politiske beslutninger. Den økende konsentrasjonen av ufortjente rikdommer er et naturlig resultat av maktdynamikken i et markedssystem.

 

Vidar Kleppe vant ikke valget fordi han var mot kunstsilo, men fordi han er for en mer rettferdig fordeling av kommunale midler. Med seg på laget har han fått en salig blanding av mennesker; derunder folk preget av arbeidsledighet, konkurs, sykdom og nød.

 

Jeg stemte ikke på Demokratene. Men jeg takker Gud for at vi har frie valg, og at vi er i stand til å velge forandring. Det er ingen selvfølge.