«Frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å miste,» lyder ett av verdens mest berømte sitater. Det er hentet fra sangen «Me And Bobby McGee», skrevet av Kris Kristofferson og nylig avdøde Fred Foster. Først når du ikke har noen du må ta hensyn til eller har ansvar for, er du fritatt fra plikter – og dermed fri. Uten ansvar for andre, har vi kun ansvar for egen person, men også det medfører ansvar.

Frihet er et nøkkelord, særlig i den vestlige verden. I Norge har vi siden 16. oktober 2013 vært styrt av et regjeringsparti som sier det er særlig opptatt av frihet, ikke minst den enkeltes frihet til å velge. «Personlig frihet» er et begrep som brukes i partiets formålsparagraf. Høyre vil f.eks. ha valgfrihet i omsorgen. Man skal kunne velge om man vil benytte offentlige omsorgstjenester eller vil benytte private tilbud. Samarbeidspartneren FrP prøver å profilere seg som enda mer frihetsfokusert enn storebror Høyre.

Et annet område som omhandler frihet er kvinnens selvsagte rett til å bestemme over egen kropp. Dette fikk vi nylig erfare, da aborttema ble avgjørende i det politiske retningsvalget for Kristelig Folkeparti. Vi har også, særlig de ti siste årene, fulgt utviklingen omkring retten til å elske hvem man vil, uavhengig av partnerens kjønn. Bedrifter er flagget ut fordi bedriftene selv, også de statlige, skal ha frihet til å velge sine eiere. Det førte bl.a. til at Freia ble amerikansk, og at Sørlandsbanen fikk britiske eiere. Og snakker vi først om frihet, kommer vi ikke utenom ytringsfrihet, det kanskje mest betydningsfulle ordet i Vesten i dag.

Henrik Wergeland (1808-1845) er blitt personifisert som et symbol for frihet i Norge. Han skrev tidlig om ytringsfrihet: «Naturen hader, stærk og fri, al Tvang. Nei Presse, løft din stærke Arm! Befri Alverden i din Harm fra Tvang». Han stilte selv spørsmålet: «Hvor trives noget Godt og Skjønt og Stort i Tvang?».

Når jeg nevner dette, er det ikke fordi jeg plutselig har oppdaget gleden ved frihet, men fordi jeg lenge har grublet på et fenomen som også var omtalt i Aftenposten for en stund siden: Kan man få for mye frihet? Har frihet sider som ikke bare er et gode? Den saken jeg leste, handlet om det gamle Øst-Tyskland. DDR-nostalgi er et kjent begrep i Tyskland. Det handler om den nostalgiske interessen for livet og hverdagskulturen i DDR, spesielt blant tidligere østtyske borgere. «Det var enkle tider; du ble fortalt hva du skulle gjøre, du visste hvor grensene gikk, og folk hadde arbeid. Noen mennesker liker ideen med et sterkt regime som sier hva, når og hvordan du skal gjøre ting,» forklarte Trabant-utleier Daniel Wojahn om DDR-tiden.

DDR ble grunnlagt for 70 år siden – den 7. oktober 1949 – i den delen av Tyskland som Sovjet annekterte etter 2. verdenskrig. DDR var en totalitær stat. Berlin-muren ble reist i 1961 og ble i den kalde krigen et symbol for skillet mellom øst og vest. I år er det tretti år siden muren falt, og like etter falt de andre kommunistiske regimene i Europa. Murens fall ble bl.a. feiret med en konsert av Leonard Bernstein julaften 1989. Best husker noen av oss at Roger Waters fremførte Pink Floyds album «The Wall» på Postdamer Platz 21. juli 1990.

I dag har det underlige skjedd at varer fra DDR-perioden er blitt etterspurte. Sandmännchen (Jon Blund) er blitt et symbol for «det fine» med den tida. Han selges nå som figur på turistkontorene og går unna som varmt hvetebrød. For noen år siden så jeg dokumentaren «Jon Blund – en sosialistisk supermann» av Jannicke Systad Jacobsen. Den har jeg siden aldri klart å glemme på grunn av den spesielle stemningen rundt historien.

Den serbiske satirikeren og journalisten Vlada Bulatovic-Vib sa en gang at «absolutt frihet er det samme som meningsløshet, for mennesket er bare menneske i kraft av sine tallrike avhengighetsforhold». Kris Kristofferson – som jeg siterte i starten – har flere sanger om frihet. En av dem, som er skrevet for cirka femti år siden, har et refreng som begynner slik: «Gud, hjelp meg å bære frihetens byrde. Og gi meg kraft til å være den jeg er.»

Før gikk vi på barrikadene for frihetens skyld, i dag gjør vi det for fritidas skyld. Frihet har blitt en selvfølge, med alle dens valgmuligheter og utfordringer. Har vi tatt for mye Møllers tran og bevilget oss for mye frihet? Kan det forklare både nostalgien i DDR og at det tidligere marxist-leninistiske partiet her i landet – Rødt – seiler på en medvindbølge før valget i september?

Kris Kristoffersen skrev «Me And Bobby McGee» i en vond periode i livet. Han var fri; ja, men var også bakbundet.  Friheten har sin pris. Psykologistudent Ingrid Tande Ditlefsen skrev for noen år siden en kronikk om at dagens unge antakelig har mer frihet enn noen tidligere generasjoner. Er dette et ubetinget gode, eller kan friheten være en byrde, undret hun. I sin oppsummering kom hun til at med valgmulighetene er det lett å gjøre feil, og at det er en av frihetens fallgruver. Har økende frihet en bakside; der faktorer som ulikhet, urett, grådighet og intoleranse får friere spillerom? Man kan si mye om det gamle DDR, men de sosiale og økonomiske forskjellene mellom folk flest var beskjedne.

Woodrow Wilson, som var amerikansk president i årene 1913 til 1921, hevdet at frihetens historie er motsigelsens historie. Høstens kommunevalg kan tegne til å bli et «frihetsvalg». Men vil resultatet bli som frihetselskerne forventer?

 

 

 Regjeringen mener den økte innvandringen er hovedårsak til de økte forskjellene. Opposisjonen mener det handler om dårlig integrering, og at det største problemet er at rike blir rikere. Fædrelandsvennen oppsummerte hvor fast diskusjonen står i lederen lørdag 2. mars.

Når finansministeren skylder på innvandrere, forsøker hun i realiteten å legge lokk på det reelle problemet. Derfor snakker hun ikke om at i bl.a. Agder er det flertall av etnisk norske blant dem som går under betegnelsen fattige. Hun snakker heller ikke om det leder av EL- og IT-forbundet Jan Olav Andersen skrev om i VG nylig; at i Europa har det oppstått en ny gruppe arbeidere. Det er folk som er i arbeid, men som likevel er fattige. I USA kalles de «working poor». Andersen frykter at vi får en ny underklasse i Norge. Den består av hardtarbeidende folk uten ei god lønn å leve av. Og jeg legger til: Ikke minst gjelder dette familier med kun en inntekt.

I et manifest av en bok for oss som har trodd vi lever i et demokrati, river den britiske filosofen Raoul Martinez i stykker illusjonene. Han går systematisk til verks for å løse opp trådene i «Frihet. Makt, kontroll och kampen för vår framtid», slik tittelen er på den svenske utgaven.

Martinez beskriver hvordan vi alle er en del av det store fødselslotteriet. Vi er uskyldige tilskuere til vår tilstedeværelse i verden helt fra fødselen av. Vi velger ikke å bli født, heller ikke hvilket miljø vi blir født i, ikke religion, ikke om vi blir født i et fredfullt villaområde eller i et krigsområde. Vi kan heller ikke velge om vi er glade eller ulykkelige, friske eller syke. Det meste handler om vår biologiske arv og det miljøet vi utsettes for, mener Martinez.

Om vi tror at hvert menneske selv har ansvaret for sitt lodd i livet, er det nettopp det samfunnet vil at vi skal tro. Det er nemlig mye lettere å rettferdiggjøre forskjeller i makt, rikdom og muligheter på den måten. Om de rike fortjener sine privilegier og de fattige sin armod, da er jo alt i orden!

Men slik er det ikke. Martinez beskriver situasjonen slik: Den primære funksjonen for et juridisk system er å gagne dem som former det. Rettssystemet bestemmer spillereglene som alle må følge. Ulike regler følger ulike tjenester. Slaver skriver ikke de lovene som undertrykker dem. Kolonier stifter ikke de lover som utnytter dem. Fagforeninger formulerer ikke de lover som kriminaliserer dem. De lover som under større deler av vestens historie har definert ekteskapet, og som i praksis gjorde hustruen til mannens eiendom, ble ikke formulert av kvinner.

De som kjempet for å få slutt på slavehandelen, for å forbedre arbeidsforholdene, motarbeide kolonialismen, utvide stemmeretten, oppnå likeverd mellom kjønn og folkegrupper, stoppe krigen og beskytte miljøet; de var stadig nødt til å sette seg opp mot loven og ble med det utsatt for både politivold og fengsel.  I alle disse tilfellene tok loven stilling for de mektiges privilegier og fordommer, mot de maktesløses rettigheter og interesser.

Straff handler om makt, hevder Martinez. Når utformingen av lovene gjenspeiler den store ulikheten i spørsmålet om makt, blir lovverket ikke nøytralt. Lovgivningen blir en partisk handling, basert på de fordeler en viss gruppes interesse har fremfor andres. Martin Luther King viste til problemets kjerne, da han i sitt «brev fra fengslet» ba oss aldri å glemme at alt Hitler gjorde i Tyskland, var lovlig. King ble i likhet med Gandhi og Mandela fengslet for å ha brutt loven.

Selv i Norge, hvor ulikhet til nå har vært et mindre problem enn i resten av vesten, er det i ferd med å bryte ut stor misnøye og frustrasjon. Det har ført til et opprør mot regjeringen, som gir seg utslag på meningsmålinger, der mindre partier som Sp, SV og Rødt har fått et kraftig oppsving. Det avspeiles også i debatter på sosiale medier. Her i byen har diskusjonen om makt og kunstsilo vart lenge, og den er knallhard. Alternative medier både lokalt og nasjonalt har gått imot de etablerte medier, som de mener styres av makta; og de har mange sinte lesere med seg.

De store partiene H og Ap får motstand. Begge er svorne tilhengere av arbeidslinja, kanskje den verste synderen når det gjelder økte forskjeller. Arbeidslinja er et resultat av kapitalismen, som gjør at vekst og fremgang hele tiden skal styre utviklingen.

Kapitalismens svake ledd er ifølge Martinez gjerrighet, egoisme og materialisme. Kapitalismen handler om maktkamp. Denne kan ta to uttrykk: Kampen om å lykkes ved å følge spillereglene i et visst spill og kampen om å bestemme hvilket spill som skal spilles. Hvis vi fortsatt tror kapitalismen har noe for seg, bør vi se på resultatene: Utnyttede arbeidere, ulykkelige konsumenter, massearbeidsløshet, uthulet demokrati og klimakrise. Påstanden om at det frie markedet er fritt, er falskt, sier Martinez. Han hevder at det er i næringslivets interesse å holde deler av samfunnet i nede i fattigdom og maktesløshet. For når arbeiderne er svake kan de utnyttes.

Martinez mener ulikheten utenfor en rettssals område uthuler likheten inne. Stjel en bil, og du havner i fengsel. Forstyrr verdensøkonomien, og du får en belønning på flere milliarder kroner. Med det mener han at lovene er laget for dem som har mulighet til å følge dem, altså de som til enhver tid sitter med makten. Selv om alle i teorien er like for loven, er likheten i praksis ikke så stor. Visse lover retter seg spesifikt mot de utsatte. Forbud mot å sove under broer påvirker ikke millionæren, men kan for den hjemløse vandreren innebære nedkjøling og død.

Nylig leste jeg om en mor som må overlate babyen til barnevernet, mens hun soner for en bot hun ikke kan betale. «Slikt rammer bare dem med dårlig råd, og er egentlig gjeldsfengsel», sa advokat John Christian Elden i en twitter-melding. «De fattigste må i fengsel for det som koster oss andre noen tusenlapper,» hevdet jusprofessor Hans Fredrik Marthinussen.

Graden av ulikhet skyldes politiske beslutninger. Finansministeren må slutte å skylde på innvandrere. Heller ikke opposisjonen har rett, når den bare klandrer de rikeste. Det foreligger en grunnleggende systemfeil. Menneskeheten har de ressurser som kreves for å utrydde sult, analfabetisme, ekstrem fattigdom og noen av verdens mest dødelige sykdommer. Når den har de redskap som behøves, hvorfor eksisterer da fortsatt ulikhetene? Den store ubalansen i rikdom avspeiler helt enkelt den store ubalansen i makt, mener Martinez.

Da min kone leste dette tenkte hun umiddelbart på kommunisme, men jeg er langt fra kommunist og ikke en gang sosialdemokrat. Det handler om urettferdighet og om å bry seg, derfor er det viktig.

Et fritt samfunn skaper frie mennesker, men det kreves frie mennesker for å skape et fritt samfunn, skriver Martinez. Martin Luther King poengterte det slik: Hvor der er urettferdighet, kan det ikke bli rettferdighet.

 

 

 

 

 

 

«Toleranse for drittsekker er blitt mindre», skriver Marie Simonsen i Dagbladet. Det handlet selvsagt om politikeren Trond Giske. Hun er kommentator i avisa og beskriver med disse ordene dagens virkelighet. Det får meg til å spørre: Hva slags samfunn får vi når ledende kommentatorer, mennesker med makt og posisjon, fritt kan uttrykke seg slik i media?

Det jeg skriver her, skal imidlertid ikke handle om Trond Giske spesielt, men om toleranse mer generelt. Ordet «toleranse» er nemlig i ferd med å miste sin mening. Og den ferden har pågått lenge.

Allerede i 1965 skrev den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse et essay om toleranse, der han fremhever at «toleransen er bare et mål i seg selv når den i sannhet er universell, og praktiseres av herskerne så vel som av de beherskede, av godseierne så vel som av bøndene, av politimenn så vel som av deres ofre, og en slik toleranse er bare mulig når ingen virkelig eller angivelig fiende i nasjonal interesse gjør det nødvendig å opplære eller trene opp folk til militær vold og ødeleggelse. Så lenge disse betingelsene ikke finnes, har betingelsene for toleranse «slagside»; de blir bestemt og definert av den institusjonaliserte ulikheten, det vil si av klassestrukturen i samfunnet.»

Da Protestfestivalen ble etablert for tjue år siden, var hensikten å motvirke intoleranse og apati. I programerklæringen den gang – undertegnet av meg selv, Kai Erland og nå avdøde Oddlaug Johansen – het det: «Er toleranse i ferd med å bli et negativt ord, fordi man rett og slett tolererer hverandre i hjel i dag? Blir personer med meninger som for ti år siden var fullt ut akseptable, i dag regnet for å være avvikere på grunn av toleransens styrke? Hva vil i så fall dette bringe oss i fremtiden?»

Her er vi inne på nok et aspekt ved toleranse, som i dag har blitt feil. Trond Giskes handlinger for flere år siden førte til at han fikk parkert sin karriere i Arbeiderpartiet. Nå nylig dukket det opp en ny video som gjorde det enda verre. Selv om videoen viste seg å være ingenting, kunne den brukes som middel i maktkampen i partiet.

Daværende biskop Olav Skjevesland skrev i det første festivalprogrammet at «toleranse handler om åpenhet og romslighet. Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet: Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer av ren dovenskap». Har verden blitt bedre på tjue år? Neppe. Antakelig verre.

For noen år siden sa Thor Bjarne Bore dette om temaet i en artikkel i Aftenposten: «Det påfallende som skjer, er at toleransen, som skulle være et forsvar for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn, blir forvandlet til hardhendt praktisering av flertallets mening».

Mange av oss har brukt stygge ord mot hverandre i «kampens hete» eller i ren frustrasjon. Vi er jo «bare mennesker». Men skal man offentlig kunne stigmatisere personer som «uhyrer» og «drittsekker», burde man ha langt sterkere belegg for ordene enn hva som ofte er tilfellet i dag. Slike merkelapper er farlige og burde heller utryddes, i alle fall i uttalelser fra ledende kommentatorer i ledende aviser og fra andre folk i maktposisjon.

Det er fristende å trekke inn «mobbing» som begrep i denne sammenhengen, men det ordet er blitt brukt så mye, både riktig og uriktig, at det er i ferd med å miste sin mening. Nedsettende uttrykk er blitt rettet mot ledende politikere i Kristiansand via Sørlandsnyhetene, men også mot enkeltmennesker av kommentatorer i Fædrelandsvennen.

Ordet «toleranse» stammer fra det latinske tolerantia som betyr «å tåle» eller «holde ut noe». Det forbindes gjerne med romslighet. Når man kaller noen for drittsekker eller kleber andre ukvemsord på dem, er man ikke lenger romslig. Har man i tankeløshet gjort et mistak, presentert dårlige verdier eller sagt et eller annet som ikke skulle vært sagt, risikerer man å bli merket for livet.

«Toleranse er et mål i seg selv. Forutsetningene for at det kan skapes et menneskelig samfunn, er at vold blir utryddet, og at undertrykkelsen blir begrenset til de områder der den er nødvendig for å beskytte mennesker og dyr mot grusomhet og aggresjon», skrev Herbert Macuse i «Om toleranse».

I sin bok «Respekt» skriver Sturla Stålsett om det han kaller respekt for levd liv: «Jeg mener verdien av respekt utfordrer oss til å anerkjenne ulike former for livserfaringer, også slike som er heslige, ubehagelige og smertefulle».

For hundre år siden – i 1919 – beskrev den irske poeten William Butler Yeats på mange måter menneskets dilemma: «Da jeg ikke hadde mine egne tankers mot, forutså jeg ikke verdens grusomhet». Og han fortsatte: «De beste mangler all overbevisning, mens de verste er fulle av lidenskapelig intensitet». Det siste ser man til stadighet på Facebook og Twitter, der de stillferdige som tenker to ganger før de skriver, ofte ikke skriver noe i det hele tatt. Dermed blir det lett slik at intoleransen og «styggordene» får dominere.

Enkelt sagt bør man vende tilbake til den gylne regel som finnes i mange religioner. I Bibelen er den formulert på denne måten: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere skal også dere gjøre mot dem». Snur man det rundt, treffer det kanskje bedre: Hva du ikke vil at noen skal gjøre mot deg, det skal du ikke gjøre mot andre.