Da Gandhi – som i utgangspunktet var en styrtrik mann – døde, var alt han eide av jordisk gods et par tresandaler, et billig nikkelur, en bolle, ei skje og ei sangbok.

Når man så bilder av Gandhi som vandret rundt i sandaler og manet til fred og forsoning var parallellene til Jesus til stede.

Da jeg vokste opp med foreldre som dro på stevner i lekmannsmisjonen var livet preget av en nøkternhet som kanskje hang igjen fra etterkrigsårene, men mer sannsynlig; fellesskapet, troen og misjonen sto sentralt. Det gjaldt å holde sin sti ren, for fortapelsen var aldri langt unna.

Disse menneskene fulgte Bibelen til punkt og prikke, og selv om mange «falt i synd» og andre var alt for pietistiske, var nøysomhet, ordentlighet og moral nøkkelord.

De gamle «tantene» som fulgte med familien gjennom gode og vonde tider brukte store deler av sin tid på å strikke klær til de svakeste. Noen av dem endte riktignok sine liv med formuer, men misjonen, eller mer nøyaktig Gud, fikk tilbake det de satt igjen med. Man skulle arbeide, men ikke samle seg skatter, for som Pelle Karlsson sang «när du går över floden går du ensam. När du går over floden lämnas allt. Inga vänner följer dig, rikedomen räknas ej».

Dette var bedehuskulturen, men så dukket frimenighetene opp. Jeg tilhørte selv en trosmenighet på 80-tallet, der en del av gudsbildet var at hvis vi fulgte Gud, ville vi få materiell rikdom. Likevel, denne teologien var, sett i etterkant, ungdommelig naivitet. Ingen av oss eide nåla og få av oss ble rike. Der vi vanket til og fra konferansene med stresskoffert og i glinsete tøy var det Bibel og skrivesaker som fylte kofferten. Vi var en sammenflettet gjeng, og vi delte egentlig alt. Fattige var vi ikke, for det åndelige sto i sentrum.

Den engelske filosofen David Hume – som var ateist – hevdet grunnlaget for vår respekt for medmennesket og dets verdi lå i vår evne til å føle «sympati», det vil si evnen til å leve seg inn i andre menneskers følelser, tanker og forestillinger, evnen til en slags identifikasjon. Hume mente at det følelsesmessige grunnlag for moraliteten var det som gjorde det mulig for folk flest å tenke eller agere som moralske vesener.

Jeg må innrømme – jeg var forbannet på Arbeiderpartiet, på avkristning og på den arrogansen partiet drev med i mange år under Stoltenbergs «regime». Trosfrihet er like grunnleggende som alle andre friheter. Arbeiderpartiet maktet ikke å sette seg inn i andres situasjon, selv om de betegnet seg som et sosialdemokrati med «fellesskapet» som rettesnor.

Tidene forandret seg, så gradvis, og mest synlig de siste ti årene, har kapitalismen blitt den nye religionen i Norge. I USA på 60-tallet, ved korsveien, der historiens og samtidens tre K-merkede veier møttes: Kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte Martin Luther King den første. Han så på kapitalismen som verst, men han hadde heller ikke respekt for kristendom som manglet handling.

Kapitalismen har lite sympati. Jeg var enig med King, selv om jeg også hadde opplevd at Arbeiderpartiet hadde lite sympati for kristendommen.

Arbeiderpartiet mistet makta til Høyre og Fremskrittspartiet. Både lokalt i Kristiansand og nasjonalt så vi en utvikling som bare eskalerte. Det gikk fra vondt til verre. Lokalt: investorer som fikk boltre seg fritt i byen, hvor på det ene historiske bygget etter det andre falt til bakken. Opp kom store grå bygningsmasser av betong, de fleste eid av de samme investorene og byggherrene. Mange av dem med medlemskap i frimenighetene. Bomstasjoner poppet opp overalt, og prisen var den samme, for rik eller fattig. Et gigantisk parkeringshus ble gravd ut av den gamle kirkegården utenfor domkirken på torvet. Filadelfia bygget millionbygget Q42, et forretningsbygg som skulle romme både leiligheter, menighet, restaurant og konsertarena.

Det frie Norge er ute på anbud. I Kristiansand er Sørlandsbanen solgt til England, busselskapet til et multinasjonalt selskap i Kina og Color Line er på vei til å flagges ut. Erna Solberg har i sine seks år som statsminister ikke klart å minke forskjellene, de har bare økt, betraktelig.

Det er som jeg kan høre stemmen fra de gamle bedehustantene, der nede fra gravkammeret.

Nasjonalt: Barnetrygden har stått stille i tjue år. Ingen vil snakke om å øke den. Skattelette til de rikeste får prioritet. Norge er verdens rikeste land, men har 100.000 fattige barn, og det er økende. Arbeidslinja har introdusert et samfunn der vi er blitt avhengig av to inntekter, selv om nesten halvparten ender opp som eninntektsfamilier. Jeg er enig med den svenske forfatteren Nina Björk som vil skrote arbeidslinja. De rike blir rikere, den øvre middelklassen følger etter, og her ligger ikke elefanten i rommet begravet, den er høyst levende: Middelklassen er du og jeg som sitter på Stortinget, i bystyret, i byråkratiet, eller som saksbehandler på NAV og som ellers er med på å bestemme det samfunnet vi skal ha og f.eks. antallet bomringer. Vi har et demokratisystem som for mange kan oppfattes som et flertallstyranni.

Thomas Pikettys bok om kapitalen i det 21. århundre endret debatten om ulikhet i økonomiske og politiske kretser. 15 års forskning lå bak bestselgeren som viste at små forskjeller er et historisk unntak. Vi er nå på vei tilbake til 1800-tallets enorme ulike fordeling av rikdom.

«Den globale årsaken til sult er ulikhet satt i system, slik at noen konsumerer alt det de andre ikke har råd til,» sier argentineren Martin Caparros, forfatter av boken «Sult». I den vestlige verden handler det sjelden om sult, men om å ikke kunne ta del i det de andre kan, en situasjon som over tid fører til mistrivsel og et betydelig moralsk og sosialt problem.

Alt dette jeg nå har nevnt er skapt med Kristelig Folkepartis velsignelse. Jeg er en av dem som har snudd, fra å juble for borgerlig regjering til å be på mine knær om å få den avsatt.

KrF har riktignok stått utenfor regjeringen de siste årene, og har hele tiden hevdet at de kan samarbeide til høyre og venstre. Virkeligheten er en annen. I Kristiansand sitter KrF sentralt i bystyret og har flertallstyring sammen med bl.a. H og FrP. På nasjonalt plan har de vært støtteparti for regjeringen. De har aldri samarbeidet til venstre, selv om de inntil det skjebnesvangre valget 2. november hevdet det var hips om haps.

Høyresiden i KrF er et standhaftig folk, og kanskje er de som jeg var, forbannet på arrogansen til Arbeiderpartiet. Etter hvert snudde det, fra å være et valg mellom pest og kolera til å bli et valg der Høyre måtte stoppes for enhver pris.

Jeg funderte jeg stadig mer på hvor sympatien og moralen tok veien. De jeg har snakket med er lite opptatt av ulikhet, men mer opptatt av frihet og enkeltsaker. De er opptatt av ansvar og straff, og de er tilhenger av Donald Trump og er klimaskeptikere. Vi har ikke fattigdom i Norge, hevder de og avfeier diskusjonen. Og de som innrømmer fattigdom vil løse det med å stigmatisere de fattige enda mer. De er heller ikke så glad i for mye innvandring, men vil «hjelpe dem der de bor». Altså i ruinene. De er mer redd for muslimer enn økte forskjeller. De er mer tro mot menigheten enn familien. Men de betaler tienden uten å blunke. De deltar sjelden i debatter, for det gagner dem ikke. Blir de utfordret om klimautfordringer forklarer de at de har kjøpt seg Tesla.

Det som ofte var kjennemerket til KrFs politikere både lokalt og nasjonalt var privat vennlighet, men rigid og smart i forhandlinger. Jeg tror ikke på forestillingen om haugianerne, for Hans Nielsen Hauge var en ydmyk mann.

Ofte handlet det om penger bak de harde ordene, drevet frem av en såkalt fornuft og på et økonomisk språk. Man fikk inntrykk av at de fremste økonomene tilhørte KrF, og det gjorde de ofte.

Kapitalismen har preget frimenighetene. Ja, jeg vil påstå det, og derfor har vi holdt oss unna medlemskap i tradisjonelt menighetsliv de siste årene, og heller «vandret» der vi har følt det var riktig å vandre når vi ville på kristne møter.

Hva hadde skjedd med kristendommen, med KrF, de siste årene?

28.september ble det holdt en tale utenom det vanlige – det var kristendom som ikke manglet handling.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg satt på et fly til USA den dagen Knut Arild Hareide holdt sin «Jeg har en drøm»- tale. Ironisk nok besøkte vi Martin Luther Kings gravsted samme dag Hareide ble utropt til kristen-Norges modigste mann.

Han ville ta med seg partiet over til venstresiden i norsk politikk. Han hadde ikke lenger noen tro på at høyresiden ville få ned de økende forskjellene.

Den siste uken før det avgjørende landsmøtet 2. november slukte jeg alt om forberedelsene til det avgjørende møtet, der Knut Arild Hareide til slutt tapte med knappest mulig margin. Nå går han av som partileder, og KrFs kommende partileder skal samarbeide med høyresiden, slik de alltid har gjort.

For meg var nederlaget som en knyttneve i mageregionen. Jeg ble overrumplet med en sorgprosess på samme måte som etter at Erik Bye var død. Hvordan kunne det KrF min far stemte på være så harde og vise så lite sympati? Hvordan kunne de velge Høyresiden og hvordan kunne de svikte sin egen partileder som ville gjøre noe med mistrivselen i Norge?

Hvem skulle vi nå lytte til, vi som har hatt et slags håp til KrF om et bedre samfunn.

Selv tok Hareide nederlaget med verdighet og uforståelig ro, noen taper blir han aldri selv om partiet tapte. I nederlagets timer lyttet jeg til Kris Kristoffersons sang «Nobody Wins» der han synger om at det betyr ikke noe hvem som har rett eller galt. Vi har gjort hverandre vondt så lenge at det er for sent å redde det som kunne blitt reddet. «Det er slutt. Ingen har vunnet».

Jeg har ingen tro på at høyresiden vil endre noe, til det tenker de for annerledes. Men vi som er skuffet kan i alle fall glede oss over at Hareides modige valg fører til en forandring; at barnetrygden høyst sannsynlig blir doblet. Det kravet ser det ut til å bli enighet om.

Gandhi sa en gang at materiell fattigdom er veien til åndelig rikdom, uten at det gir særlig trøst.

Selv vil jeg fortsette å være arg slik den svenske lyrikeren Bodil Malmsten skrev i et dikt:

Jag är arg men inte tillräckligt arg.
Onödigt arg?
Nej.

Jag är nödvendigt arg.

I kampen om KrFs sjel slo det meg at det er noen paralleller til en reise jeg nylig foretok. Min finske kone og jeg dro på pilgrimsferd i USA. Vi besøkte gravstedene og museene til Martin Luther King Jr., Billy Graham og Johnny Cash. I etterkant slo det meg, at i denne runden fra Atlanta, via Nashville til Charlotte i Nord Carolina lå på mange måter KrFs sjel.

 

Da nevner jeg bare så vidt alle baptistkirkene som lå langs veien, omtrent hver miles vi passerte.

 

Disse tre samfunnsengasjerte personene og idolene bar alle på et sterkt nærvær, og en trygg identitet og gudstro som de bar med seg gjennom livet, og som gjorde dem beundret av millioner av mennesker over hele verden. Man kan sågar hevde de var politiske mennesker fordi de brydde seg om mennesker, om rettferdighet og om likeverd. Billy Graham angret sent i livet på at han engasjerte seg politisk, men han var vanskelig å plassere i noen politisk bås. Mange tror han var republikaner, men han skal ha vært registrert medlem av det demokratiske partiet en periode. Han var også nær venn av republikanske presidenter som George Bush Sr. og Richard Nixon, som han følte seg lurt av da Watergate-skandalen kom fram. Likevel valgte han å være til stede i Nixons begravelse. Grahams nærmeste venn av de tidligere presidenter var likevel demokraten Lyndon B. Johnson. Graham argumenterte hele tiden med at Jesus ikke var medlem av et politisk parti, og skal ha støttet forskjellige kandidater uavhengig av partistatus.

 

Billy Graham var nær venn med både Johnny Cash og Martin Luther King, og skal ha betalt bøter for å få King ut av fengslet. Han rev ned gjerder da han skulle holde korstog under segregeringen på 60-tallet. De var enige seg i mellom om at King skulle gå på gatene og Graham på arenaene. Målet var felles.

 

Martin Luther King er mer tydelig politisk. Han ble definert som en demokratisk sosialist. Hans engasjement gjaldt de svakeste og utsatte grupper i samfunnet. Han sa blant annet at «du kan ikke løse økonomiske problemer for de svarte uten å snakke om billioner av dollar. Du kan ikke snakke om å få slutt på slumområdene uten å først si at profitt må ut av slummen. Gjør man det, berører man industriens mektige herrer, for vi sier samtidig at noe er galt med kapitalismen. Det må bli mer fordeling og kanskje må Amerika bevege seg mot en demokratisk sosialisme». King var sylskarp i sin kritikk av kapitalismen. Den kan lede til en materialisme som er like ødeleggende som kommunismen, mente han. Han stilte dette spørsmålet: Hva er det for en ordning når det finnes mellom 30 og 40 millioner fattige i et land som er overstrødd av utrolig rikdom?

 

Johnny Cash er kanskje den mest interessante av disse tre når vi leter etter KrFs sjel. Han er blitt regnet som veldig amerikansk og på Johnny Cash museet i Nashville er det en egen avdeling der han fremfører den nasjonalromantiske og patriotiske «The Old Ragged Flag». Nå avdøde Gordon Stoker i Elvis backinggruppe The Jordanaires fortalte meg for noen år siden at Johnny og vennen Kris Kristofferson, som fikk kommunistempel i hjemlandet (antakelig sosialdemokrat i Norge), ofte diskuterte politikk høylytt, men på et vennskapelig plan innad i supergruppa The Highwayman, der det ifølge Stoker ofte var Kris og Willie Nelson mot Johnny og Waylon Jennings. Likevel hevder datteren Rosanne Cash hardnakket at Johnny Cash ikke var republikaner. Han brydde seg ikke om hvor folk sto politisk. Han gikk over det politiske. Det som betydde noe var mennesker, fred og samarbeid. På samme album som «The Old Ragged Flag» finner man også «Don’t Go Near The Water» som er en sang om å ta vare på klimaet. Det er med andre ord ikke lett å putte Cash i noen boks. Selv om vi prøver.

 

Først og fremst er Johnny Cash kjent som «The Man In Black» fordi han alltid gikk i svart for de svakeste i samfunnet. Han støttet også indianerne og rettighetene til de innsatte i amerikanske fengsler.

 

Johnny Cash skal selv ha sagt, «jeg er kristen, putt meg ikke i noen annen boks».

 

Knut Arild Hareide har tvilt seg frem til å endre kurs i det politiske Norge, et standpunkt som kan føre til at vi får ny regjering og statsminister i Norge. Burde vi ikke tåle å tenke at det ikke er så unaturlig at KrFs veivalg for første gang i historien går mot venstre? Bør vi ikke tillate oss å tenke at dette handler om fordeling og de svakeste og således beveger seg over politiske farger, enten det er røde roser og faner, blå sløyfer eller for den saks skyld, regnbueflagget?

 

Martin Luther King sa det kanskje aller best: Det er alltid rett tid for å gjøre ting rett.

(Jahn Teigen og Ingamay Hörnberg synger duett på «Dag til Ro)

I Sverige er hun i dag kjent som mammaen til Skurt, men i Norge er hun nok først og fremst kjent som gospelartist. I dag gratulerer vi den svenske artisten og TV-programleder Ingamay Hörnberg med 70-års dagen.

Gospelstjernen som ble spilt i mange hjem og biler i «bibelbeltet» på 70-tallet slo igjennom med sin svenske versjon av Cat Stevens «Morning Has Broken». Ingamay oversatte den til svensk og gav den ut som «Tenk Att Få Vakna», som også ble tittel på albumet hun gav ut i 1974.

Ingamay Hörnberg vokste opp i pinsebevegelsen som datter av en pinsepastor og giftet seg senere med en pinsepastor. Hun opptrådte tidlig på møter der hun sang og spilte gitar. Det var sangeren Jan Sparring som oppdaget hennes talent på slutten av 60-tallet.

Svensk musikk fikk det vi kan kalle en vekkelse fra 70-tallet, med ABBA i førersetet. Vi husker Björn Skifs, Harpo, Hoola Bandoola Band med Mikael Wiehe og Björn Afzelius, og fra tidlig 80-tallet at den svenske dansebandmusikken invaderte norske dansescener. Med Vikingarna i spissen. Svensk musikk dukket opp overalt, med Merit Hemmingson, Sven-Ingvards, Lill Lindfors (som sant nok er født i Finland), Lill Babs, Anita Lindblom, Svenne & Lotta og Anna Lena Löfgren som lå rekordlenge på toppen av listene i Norge på slutten av 60-tallet.

Men på Sørlandet – i «bibelbeltet» – og i «bibelbeltet» på Vestlandet og til og med i Svenskfinland var det svensk gospel som gjaldt.

Ingamay slo igjennom samtidig som Evie Tornquist og Pelle Karlsson (som senere ble gift med hverandre), Curt & Roland, Samuelssons, Mia Marianne & Per Filip med flere.

Disse ble hyppig spilt på kassettspillere og platespillere både i Norge og Sverige. Blant de mest kjente platene Ingamay gav ut på den tida var «Barn Av Modern Tid» (1974), «Tenk Att Få Vakna» (1974), «Jag Följer Dig» (1975) og «Kom In I Guds Solsken» (1977).

Så kan man saktens spørre seg hva som fikk en ikke-religiøs tenåring i Norges tettest befolkede vei, også omtalt som «mini-Texas», til å sperre øynene opp for Ingamay Hörnberg.

I en tid da ABBA var det helt store fra «söta bror», og Rod Stewart med «Sailing» var den mest spilte sangen på radioen var det disse og band som Nazareth, Supertramp og ikke minst Status Quo som surret og gikk på barnerommet. Det å høre på svensk gospel var bortimot tabu, og aller mest for meg selv som absolutt ikke ønsket at mine kristne foreldre skulle høre at jeg likte den slags.

Da min far måtte flytte ut i 1974 var det min mor som spilte kassetter, og særlig på alle kjøreturene til Setesdal, eller rundt på møter i en oransje Datsun 1400. Det ble nemlig noen kjøreturer til Aage Samuelsen-møter og ikke minst turer til Sverige, da min mor hadde funnet seg en nordmann bosatt i Strömstad.

Alltid med kassettspilleren på full rulle.

Det var stemmen til Ingamay som smøg seg inn under huden og langt inn i sjela. Jeg hadde aldri hørt noen synge så fløyelsmykt og fint. Bare Olivia Newton Johns og Linda Ronstadts kunne måle seg med Ingamays stemmeprakt.

Jeg våget aldri å spørre min mor om å spille henne på disse bilturene. Det lå under min verdighet. I stedet satt jeg der og håpet det beste, og kanskje gjorde jeg noen spede forsøk på å legge akkurat den kassetten til rette foran henne når hun skulle bytte kassett.

Så skjedde det brutale. Og det ble brutalt stopp for meg, og man kan vei si at jeg nesten befant meg i en sjelelig krise da det hendte. Min mor sluttet brått å spille Ingamays kassetter, og de var borte, helt borte fra bilen. Jeg fant dem til slutt innerst i skapet da jeg var alene hjemme.

Jeg hadde savnet den fløyelsmyke stemmen, og ser heller ikke bort fra at budskapet hun sang om banet seg vei inn til mer åndelige kroker i sjela i de mest opprørske 70-åra. Til slutt ymtet jeg meg frempå, med hvorfor hun hadde sluttet å spille henne.

Svaret jeg fikk rystet meg, og dermed var det ikke noe mer snakk om Ingamay Hörnberg der i huset, for hun var ifølge min mor blitt «New Age», som var det verst tenkelige man kunne bli i «bibelbeltet».

Dette var tidlig på 80-tallet og jeg fikk snart sertifikatet. Noe av det første jeg gjorde var å tjuvlåne kassettene innerst i skapet, og så når jeg ikke hadde rullet ned vinduet i byen eller på «mysetur» på Silokaia skrudde jeg opp lyden og sang med, så tårene nesten spratt ut av øynene. For jeg hadde ikke formening om «new age», for meg var det musikken og stemmen.

Men tider henruller, som det heter. Kassettene jeg hadde lånt forsvant i fyllekuler og bytting av hybler og gamle biler som stoppet langs veien og Ingamay ble borte i 80-tallets stresskofferter der trosbevegelsen inntok sinnet, og plutselig var det ikke flaut å være kristen. Og ikke minst, plutselig lærte vi hva «New Age» var for noe.

Det skulle gå tjue år. I 2003 utga Ingamay sin første plate på mange år, og ble i den anledning intervjuet av avisen Vårt Land. «Nära Dig Ändå» inneholdt til en stor del salmer, så det skurret med opplysningene jeg hadde fått hjemme tjue år tidligere. Jeg tok kontakt med henne, og den kontakten ble begynnelsen på et vennskap vi har beholdt siden.

I årene som var gått hadde Ingamay blitt stor TV-stjerne i Sverige, med barne-TV-figuren Skurt. Hun hadde brutt med pinsemenigheten og blitt skilt fra pinsepastoren, og i stedet blitt en del av Svenska Kyrkan. Resten er det opp til henne å fortelle.

For meg ble gleden stor da jeg fikk henne til å utgi noen av de gamle sangene på nytt i 2005, innspilt i Kristiansand på albumet «Dag Till Ro» og lansert på Protestfestivalen samme året. Sangene finnes på både Spotify og Tidal.

70-årsjubilanten er først og fremst mammaen til Skurt i dag, og til Jesper som jobber og bor i Afrika. «Tenk Att Få Vakna» som ble hennes stor hit oversatte hun på en parkeringsplass i Småland. Både Carola og Pernilla Wahlgren har sunget denne. Også Evie har spilt inn flere amerikanske countrygospels som er oversatt av Ingamay. Sangen «Tenk Att Få Vakna» er opprinnelig ikke fra Cat Stevens men ble opprinnelig skrevet som en salme av Elaeanor Farjeon i 1931

Til Protestfestivalens jubileumsalbum «Fight Apathy» i 2009, spilte Ingamay inn Mikael Wiehes «Var Inte Rädd Mitt Barn».

Gratulerer med 70-årsdagen til Ingamay, en av de fineste menneskene jeg vet om.