Jeg vet at vi er mange som har grudd oss til den dagen Karsten Johannessen ville forlate oss. Han gikk jo mot de 100, så det kunne jo skje når som helst. Men hva var det som gjorde at Karsten berørte så mange mennesker?

Hver gang jeg traff Karsten i byen begynte jeg å gråte. Det vil si jeg ble så rørt at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake.

Hver gang jeg traff Karsten i byen begynte jeg å gråte. Det vil si jeg ble så rørt at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Han må ha merket det, for han hilste og spesielt den dagen jeg tok mot til meg for å få han med på Protestfestivalen.

Jeg tuller ikke, men blant de hundrevis av kjendiser og samfunnsstøtter som har deltatt i årenes løp var han den jeg var mest kry av å ha fått med på laget. Han skulle delta i debatten med den lange tittelen: «Er du inspirerende eller irriterende? Er du dominerende eller inkluderende? Trenger det moderne mennesket å gjenoppdage gammel kunnskap for å bevare seg selv? Må det moderne samfunnet gjenoppta gammel innsikt for å ivareta mennesket?». Jeg tenkte at få mennesker kan si så mye om det som Karsten, som klarte å ta seriegull med Start to ganger med så mange forskjellige personlighetstyper på laget. Karsten var i 80-åra da, men besto med glans.

På 1980-tallet var jeg så heldig å få intervjue Karsten mange ganger som ansvarlig for Sportsidiot-1 på Radio 1 hver mandag kveld. Hver gang Trond Jensen og jeg fikk intervjue Karsten etter Start-kampene var det ekstra stas, da var det julekveld nede i den mørke kjelleren på Arbeideren. Svaret på hvorfor jeg ble så glad i Karsten og så rørt hver gang jeg støtte på han ligger enda lenger tilbake i tid.

Tidlig på 1970-tallet meldte noen av oss fra Tinnheia seg inn i Start og dro på treninger i den gamle ridehallen på Lund. Jeg var miniputtspiller men oppdaget en ny verden av ubeskrivelig glede som skulle bli en livbøye inn i voksenlivet. Jeg var bekymret og «skadeskutt» skilsmissebarn da Start tok sitt første seriegull i 1978, og var selvfølgelig på den avgjørende kampen. Vi jublet hemningsløst og livet ble plutselig bare godt å leve. Og det er allerede her Karsten kommer inn i bildet. All uro, angst og bekymringer forsvant som dugg for solen. Når man som ung redd gutt opplevde Karsten var det som mørket ble til lys. Det som var vanskelig var som skrelt bort da Karsten entret banen med «gutta» sine.

Jeg kan ennå høre stemmen til Karsten på kav kristiansandsdialekt, latteren, humøret og all energien som spredde seg ut til tusenvis av fans over hele Sørlandet. Vi angriper i stim, pleide han å si og innførte et helt nytt begrep i norsk fotball, makrellfotballen. Den ble født og forsvant med Karsten, selv om alle sørlendinger drømmer om at den i likhet med Jesus skal gjenoppstå.

Personligheten hans var det avgjørende, og det er neppe uten grunn at han til dags dato er den eneste som har klart å føre Start til seriegull, attpåtil to ganger.

Livet ble godt å leve og fotballen ble en venn i nøden, takket være Norges mest originale og suverene trener. Han kunne jo ikke engelsk, men tenk om han hadde overtatt Manchester United.

Karsten ble i de senere årene stående for meg som en motpol til den sørgelige utviklingen om at alle skal tenke likt og mene likt. Han var så forfriskende og gikk sine egne veier i verdens mest populære idrett, men også ellers. Politisk valgte han også et parti som gikk sine egne veier.

I de dager «Matta» døde tok jeg til orde for å få han og Karsten opp på sokkel utenfor Sør Arena til Karstens 90-årsdag. Det gikk ikke, men i dag mener jeg ikke det samme. Statuen burde selvfølgelig stå på torvet.

 

 

 

 

For snart tjue år siden arrangerte jeg en støttekonsert på det nå nedlagte Smuget i Oslo for den gjeldstyngede og rusavhengige multikunstneren Kenneth Sivertsen. Kenneth var blakk og i ferd med å miste hjemmet. Enkelte av dem som var til stede for å hjelpe, hadde selv opplevd økonomisk nedtur, deriblant Ingrid Bjørnov og Jahn Teigen. Andre kjente folk som Arne Hjeltnes, Lars Saabye Christensen, Wenche Foss og Reiulf Steen stilte opp fordi de var glad i kunstneren.

 

Men det var en av våre mest folkekjære visesmeder som i en kort, men gripende appell, gjorde sterkest inntrykk. Det han sa, har blitt værende i bevisstheten min til dags dato. Jeg ble rett og slett glad i Stein Ove Berg. Han slet med rus, var blakk og hadde tak over hodet i en kommunal leilighet i Oslo. Han fortalte lavt om en kamp med seg selv, om en kamp om livet og troa på livet i fattigdom og nød, med et ydmykt og famlende håp om en fremtid i verdens rikeste land. Året etter var han borte, og få år etterpå, på selveste julaften, var også Kenneth Sivertsen borte.

 

Nylig så jeg at Kilden deler ut hundrevis av billetter til samfunnstopper. Det er snakk om gratis billetter til premiereforestillinger. Ordfører Harald Furre tilhører denne eliten, han får billetter til seg selv og kona, fordi kommunen eier Kilden. Her er noe som skurrer. Stein Ove Berg ville, om han hadde levd, vært en naturlig konsertartist på Kilden, men han hadde neppe hatt råd til å gå inn for å høre på andre. Mange har ikke råd til å gå på Kilden; mens de som har best råd, får gratisbilletter.

 

Kilden er langt fra den eneste som utøver denne praksisen, jeg vil tro det gjelder de fleste institusjoner som er avhengige av sponsorer. Hvem får VIP-plass på Start-kamper, blir invitert på åpning av Dark Season eller får gratisbilletter til Punkt? Vi som driver med kultur, er alle sårbare; så vi gjør det vi kan for å «pleie forholdet» til dem som holder oss i live. Vi har fått med oss at dette prinsippet gjelder over hele linja. Jeg skal heller ikke underslå at vi i Protestfestivalen har tenkt på å «gjøre likeså», men har ikke vært flinke nok til å følge det opp med et system for et slikt gratistilbud. Og kanskje er det like greit?

 

Investorene som bygger videre, eier stadig mer. Familiene som ikke tjener nok, vil sannsynligvis aldri tjene nok, og kanskje må de leie husrom hos investorene. Når januarsalget kommer med superfete tilbud på møbler, er dette for dem som fremdeles har penger på konto etter julas raseringer av manges privatøkonomi. Inkassobrev kommer alltid til dem som ikke makter å betale, med pålagte renter og gebyrer. Å være fattig har alltid vært dyrt. Slik øker forskjellene.

 

Matteusprinsippet, eller Matteuseffekten som det også kalles, gjelder over alt i samfunnet. Jeg er ikke særlig belest i Bibelen, men slik står det i Matteusevangeliet 25,29: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Verset er fra lignelsen om talentene.

 

Ut fra dette prinsippet har vi bygget om velstandssamfunnet i verdens rikeste land, men det er ikke denne måten vi anbefales å leve etter. Den svenske forfatteren Ylva Eggehorn skrev i millenniumsalmen «Innan Gryningen» at «vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lengre ned».

 

Nå når vi nærmer oss jul, er mitt juleønske at vi endrer praksisen og heller gjør som en verdensberømt familievenn av oss gjorde da den yngste sønnen i huset vårt ble født. I tillegg til en personlig gave til oss gav de en fattig familie et luksusmåltid i min sønns navn. Stas for oss, raust av dem og nyttig for den fattige familien.

 

Mest interessant fra lignelsen fra Matteusevangeliet er fortsettelsen: «For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst og dere av meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg».

 

Ikke bare i juletida går utfordringen ut om at de som har råd og har fått, skal dele ut til dem som trenger det mer, og at de selv betaler det deres opplevelser koster. «Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg», står det videre i Matteusevangeliet.

 

Salige Stein Ove Berg – som ble kalt visesangernes visesanger – var raus og «eide ikke nåla» men fant trøst i det han hørte og fikk under sitt opphold på Evangeliesenteret. Han sang i sin egen juletrall, «Søppelmannens julevise»: «Det er nesten fælt å kjøre bort med skrotet av og til. Det fins fattige i væla vår som sikkert liker sild. En genser og et tre, til å jage kulda me’, gikk opp i røyk på fyllinga i ste’.

Under årets Protestfestival stilte vi forfatter og samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland dette spørsmålet. Utgangspunktet var Steven Levitskys påstand om at demokratiet er i ferd med å forvitre i USA, og at Europa kommer etter. Han hadde nettopp skrevet boka «How Democracies Dies» sammen med sin kollega og skrevet om at vi har mistet evnen til toleranse overfor meningsmotstandere og institusjonell overbærenhet.

Det har skjedd noe i samfunnet de siste tjue årene, som også var årsaken til at Protestfestivalen ble etablert og arrangert for første gang sommeren 2000.

I et fly på vei over Atlanteren for noen dager siden leste jeg oktober-utgaven av det amerikanske magasinet The Atlantic der overskriften var «Is Democracy Dying?».

Vi er blitt besatt av lojalitet, og vi angriper den frie presse. Vi polariserer og driver med konspirasjonsteorier. Magasinets skribenter finner det urovekkende at vi mennesker ikke lenger har direkte kontakt mellom hverandre, men kommuniserer via sosiale medier. I en slik verden er det enkelt å monopolisere mening og distansere seg fra avvikende meninger. Yoni Appeltbaum skriver at demokratiet er blitt «religion av mennesker som ikke har mye til felles».

Ifølge to andre skribenter – Amy Chuva og Jed Rubenfeld – hadde man for bare få tiår siden samme språk om urettferdighet og rettigheter. Martin Luther King og Black Panthers var tydelige på menneskelige konstitusjonelle rettigheter. I dag er rettighetene i seg selv blitt et spørsmål.

Bare 30% av amerikanerne født i 1980-åra mener at å leve i et demokrati er essensielt, sammenlignet med 72% av amerikanere født i 1930-åra. Hvorfor har det blitt slik? Kanskje skyldes det at avstanden tilbake til 2. verdenskrig er blitt større og at det er færre og færre igjen av dem som opplevde den. Kanskje er det bare vi mennesker som gjennom internett har fått større makt til å bestemme hvilke meninger som til enhver tid skal være gjeldende?

Det siste skulle man jo tro var positivt, for slik forfatter Tina Bai skriver i Klassekampen; «Når menneskeverdet blir krenket, stiller demokratiet opp».

Fullt så enkelt det ikke. De to danske forskerne Jørgen Møller og Svend-Erik Skaaning har skrevet boka «Demokrati i en krisetid» der de mener demokratiet ikke vil bryte sammen fordi dagens populister aksepterer å arbeide innen demokratiets rammer mens mellomkrigstidas kommunister og fascister var åpent antidemokratiske.

Dessverre er det blitt sånn at selv demokratiet har sine svakheter, og disse svakhetene er blitt mer synlig etter sosiale mediers inntreden. Vi må erkjenne at vi mennesker er flokkdyr, og at internett på enkelt vis samler oss rundt den rådende mening. Som sårede dyr lar vi oss manipulere og styre for å bli likt av massene, for slik er vi jo, vi vil bli likt og ikke mislikt. Og dessverre, det gode i oss mennesker er ofte passivt. Vi lar være å føre en samtale for å ikke bli uvenner. Eller for å sitere William Butler Yeats fra diktet «The Second Coming» allerede i 1919: «Det beste er helt uten styrke, det onde er breddfullt av glødende viljekraft».

I magasinet The Atlantic forteller Anne Appelbaum om et nyttårsparty hun holdt 31.12.1999 med hundre gjester fra store deler av verden. Det var et fredelig party for venner, men i dag råder uvennskapet og par har blitt separert fra hverandre. Ifølge Appelbaum skyldes det ikke personlige konflikter men politiske spørsmål.

Når Donald Trump fremdeles sitter som president i verdens mektigste land til tross for at han er upopulær både der og i resten av verden er han blitt et symbol på at demokratiet er i ferd med å gå i oppløsning, men også et bevis på at det finnes et snev av håp der ute. Han ble tross alt stemt frem av hvite amerikanere som ikke var blitt hørt og var blitt en del av Amerikas underklasse, samt av en del kristenkonservative som så at deres rettigheter gikk i oppløsning.

Da gjenstår det om vi kan stole på at media skal få oss ut av uføret, når også medias grunnstener er i ferd med å ramle fra hverandre. Mainstream media beskyldes for å løpe i flokk. Alternative medier for å bedrive løgn.

I en musikkvideo spilt in sent på 80-tallet leser Kris Kristofferson opp diktet «The Second Coming» og legger til helt til sist: Vi kan ikke stole på at politikerne snakker sant. Vi kan ikke stole på at media snakker sant. Det er opp til oss.

Han har utvilsomt et poeng.