(Jahn Teigen og Ingamay Hörnberg synger duett på «Dag til Ro)

I Sverige er hun i dag kjent som mammaen til Skurt, men i Norge er hun nok først og fremst kjent som gospelartist. I dag gratulerer vi den svenske artisten og TV-programleder Ingamay Hörnberg med 70-års dagen.

Gospelstjernen som ble spilt i mange hjem og biler i «bibelbeltet» på 70-tallet slo igjennom med sin svenske versjon av Cat Stevens «Morning Has Broken». Ingamay oversatte den til svensk og gav den ut som «Tenk Att Få Vakna», som også ble tittel på albumet hun gav ut i 1974.

Ingamay Hörnberg vokste opp i pinsebevegelsen som datter av en pinsepastor og giftet seg senere med en pinsepastor. Hun opptrådte tidlig på møter der hun sang og spilte gitar. Det var sangeren Jan Sparring som oppdaget hennes talent på slutten av 60-tallet.

Svensk musikk fikk det vi kan kalle en vekkelse fra 70-tallet, med ABBA i førersetet. Vi husker Björn Skifs, Harpo, Hoola Bandoola Band med Mikael Wiehe og Björn Afzelius, og fra tidlig 80-tallet at den svenske dansebandmusikken invaderte norske dansescener. Med Vikingarna i spissen. Svensk musikk dukket opp overalt, med Merit Hemmingson, Sven-Ingvards, Lill Lindfors (som sant nok er født i Finland), Lill Babs, Anita Lindblom, Svenne & Lotta og Anna Lena Löfgren som lå rekordlenge på toppen av listene i Norge på slutten av 60-tallet.

Men på Sørlandet – i «bibelbeltet» – og i «bibelbeltet» på Vestlandet og til og med i Svenskfinland var det svensk gospel som gjaldt.

Ingamay slo igjennom samtidig som Evie Tornquist og Pelle Karlsson (som senere ble gift med hverandre), Curt & Roland, Samuelssons, Mia Marianne & Per Filip med flere.

Disse ble hyppig spilt på kassettspillere og platespillere både i Norge og Sverige. Blant de mest kjente platene Ingamay gav ut på den tida var «Barn Av Modern Tid» (1974), «Tenk Att Få Vakna» (1974), «Jag Följer Dig» (1975) og «Kom In I Guds Solsken» (1977).

Så kan man saktens spørre seg hva som fikk en ikke-religiøs tenåring i Norges tettest befolkede vei, også omtalt som «mini-Texas», til å sperre øynene opp for Ingamay Hörnberg.

I en tid da ABBA var det helt store fra «söta bror», og Rod Stewart med «Sailing» var den mest spilte sangen på radioen var det disse og band som Nazareth, Supertramp og ikke minst Status Quo som surret og gikk på barnerommet. Det å høre på svensk gospel var bortimot tabu, og aller mest for meg selv som absolutt ikke ønsket at mine kristne foreldre skulle høre at jeg likte den slags.

Da min far måtte flytte ut i 1974 var det min mor som spilte kassetter, og særlig på alle kjøreturene til Setesdal, eller rundt på møter i en oransje Datsun 1400. Det ble nemlig noen kjøreturer til Aage Samuelsen-møter og ikke minst turer til Sverige, da min mor hadde funnet seg en nordmann bosatt i Strömstad.

Alltid med kassettspilleren på full rulle.

Det var stemmen til Ingamay som smøg seg inn under huden og langt inn i sjela. Jeg hadde aldri hørt noen synge så fløyelsmykt og fint. Bare Olivia Newton Johns og Linda Ronstadts kunne måle seg med Ingamays stemmeprakt.

Jeg våget aldri å spørre min mor om å spille henne på disse bilturene. Det lå under min verdighet. I stedet satt jeg der og håpet det beste, og kanskje gjorde jeg noen spede forsøk på å legge akkurat den kassetten til rette foran henne når hun skulle bytte kassett.

Så skjedde det brutale. Og det ble brutalt stopp for meg, og man kan vei si at jeg nesten befant meg i en sjelelig krise da det hendte. Min mor sluttet brått å spille Ingamays kassetter, og de var borte, helt borte fra bilen. Jeg fant dem til slutt innerst i skapet da jeg var alene hjemme.

Jeg hadde savnet den fløyelsmyke stemmen, og ser heller ikke bort fra at budskapet hun sang om banet seg vei inn til mer åndelige kroker i sjela i de mest opprørske 70-åra. Til slutt ymtet jeg meg frempå, med hvorfor hun hadde sluttet å spille henne.

Svaret jeg fikk rystet meg, og dermed var det ikke noe mer snakk om Ingamay Hörnberg der i huset, for hun var ifølge min mor blitt «New Age», som var det verst tenkelige man kunne bli i «bibelbeltet».

Dette var tidlig på 80-tallet og jeg fikk snart sertifikatet. Noe av det første jeg gjorde var å tjuvlåne kassettene innerst i skapet, og så når jeg ikke hadde rullet ned vinduet i byen eller på «mysetur» på Silokaia skrudde jeg opp lyden og sang med, så tårene nesten spratt ut av øynene. For jeg hadde ikke formening om «new age», for meg var det musikken og stemmen.

Men tider henruller, som det heter. Kassettene jeg hadde lånt forsvant i fyllekuler og bytting av hybler og gamle biler som stoppet langs veien og Ingamay ble borte i 80-tallets stresskofferter der trosbevegelsen inntok sinnet, og plutselig var det ikke flaut å være kristen. Og ikke minst, plutselig lærte vi hva «New Age» var for noe.

Det skulle gå tjue år. I 2003 utga Ingamay sin første plate på mange år, og ble i den anledning intervjuet av avisen Vårt Land. «Nära Dig Ändå» inneholdt til en stor del salmer, så det skurret med opplysningene jeg hadde fått hjemme tjue år tidligere. Jeg tok kontakt med henne, og den kontakten ble begynnelsen på et vennskap vi har beholdt siden.

I årene som var gått hadde Ingamay blitt stor TV-stjerne i Sverige, med barne-TV-figuren Skurt. Hun hadde brutt med pinsemenigheten og blitt skilt fra pinsepastoren, og i stedet blitt en del av Svenska Kyrkan. Resten er det opp til henne å fortelle.

For meg ble gleden stor da jeg fikk henne til å utgi noen av de gamle sangene på nytt i 2005, innspilt i Kristiansand på albumet «Dag Till Ro» og lansert på Protestfestivalen samme året. Sangene finnes på både Spotify og Tidal.

70-årsjubilanten er først og fremst mammaen til Skurt i dag, og til Jesper som jobber og bor i Afrika. «Tenk Att Få Vakna» som ble hennes stor hit oversatte hun på en parkeringsplass i Småland. Både Carola og Pernilla Wahlgren har sunget denne. Også Evie har spilt inn flere amerikanske countrygospels som er oversatt av Ingamay. Sangen «Tenk Att Få Vakna» er opprinnelig ikke fra Cat Stevens men ble opprinnelig skrevet som en salme av Elaeanor Farjeon i 1931

Til Protestfestivalens jubileumsalbum «Fight Apathy» i 2009, spilte Ingamay inn Mikael Wiehes «Var Inte Rädd Mitt Barn».

Gratulerer med 70-årsdagen til Ingamay, en av de fineste menneskene jeg vet om.

Han kommer ikke, som han lovet. Jeg tror han visste det, da han snakket til skjermen «laiv» som det heter. Vi hadde nettopp hyllet han, med Arve Tellefsen, skrivekompisene Solstad og Hoem og en haug andre. Han hadde nettopp fått Erik Byes minnepris. Jon Michelet var syk, veldig syk, for ellers hadde han vært der, for det var sånn han var han som i sin tid i Klassekampen bare ble kalt «admiralen». Avisa var i ferd med å kantre, og mannskapet kranglet, men så kom Jon og roet det hele og ble en slags frelser. Selv slet han med å finne en frelser, men ville så gjerne. Da han ble syk begynte han å tenke på at han gjerne skulle hatt en tro, og fikk bunkevis av brev fra troende. Så skrev han boken «Brev fra de troende – en bok om tro og tvil» der han virkelig prøvde å tro. Han kom alle i møte, til tross for at det var kriger han var. Kriger mot urett, mot profitt og mot smålighet, mot «apati og likegyldighet». Han forsto det kanskje ikke selv, men det var åpenbare grunner til at de kristne elsket ham. Jon var alt det menighetene og partiene sliter med å få til. Han var rausere enn alle, til tross for den stabukken han var, for det var ikke mange igjen på ytterste venstre da vi passerte årtusenskiftet, men Jon satt stille i båten. Han ble kalt kommunist, og det var helt greit.

Nå som han er borte sitter jeg her på loftet hjemme hos meg selv og lurer på hvorfor jeg likte han så sabla godt. Han var ateist og jeg troende. Ofte skaper sånt bare fordommer. Jeg har sett røde folk som hater blå, og de som ikke vil vise trynet sitt på et arrangement sammen med folk de ikke liker. Jon var rensket for alt sånt, fullstendig. Han var som himmelen, blå og ren selv om han var rød. Det er derfor jeg er så ufattelig glad for at han fikk med seg Erik Byes minnepris. Jeg er så glad for at nettopp han fikk prisen, at Byes barn valgte nettopp han av alle de sju kandidatene. Erik og Jon hadde rausheten felles, og engasjementet. Ja, for det ikke alle vet er at Jon var støttespiller til den første Protestfestivalen vi arrangerte i 2000. Han frontet oss, og gav oss mot til å gå i gang med galskapen. Jeg vet ikke om vi hadde våget uten.

En gang skrev jeg et helt dikt til Jon, slik jeg hadde gjort til Bye. Jeg skrev noe sånt som dette; visst hater vi urettferdigheta, all det fordømrade profittjaget og all statusheta, jakten på makt og sedler og all småligheta. Visst hater vi det, og all ufred. Derfor liker vi deg, Jon.

Ja, derfor likte vi Jon. Derfor, og for alle de andre grunnene. Han skrev 5 bind om krigsseilerne, og jaggu rakk han ikke å fullføre det siste; En sjøens helt – krigerens hjemkomst, ferdig skrevet på dødsleiet bare dager før avreisen.

For nøyaktig en måned siden skrev han at han fortsatt var dårlig, men ønsket lykke til med Protestfestivalen i år.

I år er den til ære for deg, Jon!

Lang tid før min ankomst til denne verden skal min kristne far ha blitt helbredet etter tilbakefall av dødelig tuberkulose. Beviset fant jeg i Bibelen etter hans bortgang, men hva som hendte var det andre som fortalte.

Man kan vel si at min ankomst ville vært betydelig overdrevet uten…

Mange amerikanske evangelister har vært forfulgt av skandaler. Det var skandaler av ymse slag, også han som skal ha bedt for min far og var en av de som er omtalt som Aril Edvardsens motivatorer, skal det ha blitt kontroverser rundt senere i livet.Men den mest kjente av alle har stått støtt i tro og holdning. Få predikanter har inspirert folk i bibelbeltet mer enn Billy Graham (1918-2018), som medvirket til at millioner av mennesker over hele kloden er kommet til tro. Han var åndelig veileder for samtlige amerikanske presidenter fra Harry Truman til Barack Obama, inkludert skandalebefengte Richard Nixon som svek ham, men ikke mer enn at han var raus nok til å holde en gripende avskjedstale ved Nixons bortgang.

Han var for gammel til å bidra da Donald Trump ble innsatt, men Trump var gjest da 95-årsdagen ble feiret for knappe fem år siden.

Graham fikk også innflytelse på dronning Elizabeth.

Påsken 1970 talte Billy Graham på et av sine berømte korstog via storskjerm i flyhangaren på Kjevik. Køen over Varoddbrua var lang fra byen og ut til Kjevik for alle de 5000 sørlendinger som ville overvære overføringen. Jeg antar min far var blant dem.

24.september 1978 samlet 20.000 mennesker seg på Ullevål stadion for å høre Graham. Det er like mange som på en viktig og avgjørende fotballkamp, eller for den saks skyld cupfinalen.

For Graham selv var det evangelister som Mordechai Ham og Billy Sunday som inspirerte ham til å forkynne evangeliet.

Jeg har beundret Graham for sin sterke tro og for sin ordentlighet. Han har fortalt at han tok en beslutning om å se bort fra tvil og bekymringer og velge troa – selv om han ikke forsto alt.

Med seg på korstogene over hele verden hadde han sine to gode venner Cliff Barrows (1923-2016) og George Beverly Shea (1909-2013). I et manifest de tre signerte kom det fram hvordan de unngikk skandaler.

Aldri ha tilgang til penger. De tilsatte en uavhengig økonomiavdeling som styrte pengene, den var åpen for innsyn for alle. Graham mottok vanlig pastorlønn. Aldri si noe negativt om andre pastorer eller lokale menigheter. Aldri være alene med andre kvinner enn sine koner, på grunn av media og fristelser. Aldri overdrive publikumstall eller gi uriktig reklame.

Graham var venn med Martin Luther King og ba ham ofte om råd. King takket Graham for fremgang i kampen mot rasediskriminering. Graham betalte også Kings bøter. King skulle være i gatene, Graham på arenaene, men målet var de enig om. Billy Graham besøkte alle verdensdeler og slapp inn i land de færreste fikk slippe innUnder den kalde krigen ble han engasjert i kampen mot masseødeleggelsesvåpen da han sammenlignet USA og Sovjet med to barn som sto til knes i bensin med hendene fulle av fyrstikker der de kranglet om hvem som hadde flest, vel vitende om at en fyrstikk er nok. Han var første predikant bak jernteppet og talte til kommunister i Sovjet. I Polen slapp han inn etter godkjenning fra de romersk-katolske kirkene

I løpet av få dager talte han til 3.2 millioner mennesker på en flyplass i Kina, og han slapp inn til Kim Il Jung i Nord Korea.

Graham kritiserte intoleranse og konfronterte apartheid, som han hevdet var synd.

Han hadde bare et formål, nå ut med evangeliet. Før vi kan få verdensfred, må vi ha fred i våre hjerter, mente han. Han snakket om livet etter livet, og som vi alle er klar over, livet er kort. Senere i livet angret han på at han involverte seg i politikk fremfor å forkynne.

Han var nær venn av Muhammad Ali og Johnny Cash – og var alle presidenters mann. De mest ensomme mennesker er de som alltid er i rampelyset, har han sagt.

Ronald Reagan gav han Presidential Medal of Freedom i 1983 med den begrunnelsen at verden er blitt et bedre sted takket være Billy Graham.

Graham har sagt mye riktig om toleranse, et ord som er blitt så ødelagt de siste årene at vi så oss nødt til å stifte Protestfestivalen i 2000.

«Toleranse er i utgangspunktet et positivt ord, men vi lot det gå for langt. Toleranse innebærer å kompromisse om egen overbevisning, noe som kan føre til at vi glemmer hva vi mener og tror på», sa Graham.

Han kunne virke som han ikke var tolerant selv, fordi han var streng og tydelig, og fordi han snakker om synd. Men Billy Graham forlot en verden uten synd, det vil si en verden som har gjort synd til et gammeldags og utdatert ord. Men menneskene «i» verden beviser at denne påstanden er uriktig. En sosiolog som ble sitert i USA Today vedgikk at sekulære mennesker fortsatt tror at det er noe som heter synd, dom og straff.

Hvis det finnes ondskap må det finnes godhet. Hvis det finnes noe som er galt må det finnes noe som er riktig. Hvis det finnes løgner må det være noe som er troverdig. Billy Graham var for meg troverdig.

Nå er han borte, i alle fall fra denne verden.

I en dokumentar om livet sitt sier han; når du hører om min død skal du ikke tro det. Jeg er mer levende enn noen gang, men har skiftet adresse.