Midt på 1990-tallet befant jeg meg i en livskrise, som jeg ikke så noen vei ut av. Jeg var for glad i livet til å vurdere selvmord, men pinen ved å leve var tung. I etterkant har det overrasket meg hvor viktig poesi ble i kampen for å overleve. Jeg hadde knapt lest et dikt, da jeg begynte å ta for meg av lyrikk skrevet og utgitt på 1970- 80-tallet. I samme tidsrom hørte jeg hver dag på sangene til Kris Kristofferson, som ble en enorm trøst. Jeg oppdaget gjennom dem at jeg ikke var alene, at jeg hadde en følgesvenn. I diktene fant jeg svar, men like mange spørsmål rundt de store spørsmål om liv, død og tilværelsens mening. Jeg oppdaget gleden i det lille, i noe så enkelt som konglene på bakken og fuglene i trærne. Det lærte jeg av «skogsdikteren» Hans Børli, han som hadde introdusert meg til diktets verden. Jeg begynte å skrive mine egne vers, fikk ned på papiret all lidelsen, men også alt det fine med livet. Og så skrev jeg av hundrevis av dikt, som jeg likte.

Jeg oppdaget dette i diktet til Børli:

Det er med lykka som
med ville dyr i skogen;
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din
når du ikke lenger jager etter den.

Morgenbladet har 28. april i år en sak om dikt og selvmord: «Hva gjør at et menneske med selvmordstanker bestemmer seg for å leve? For noen kan det å lese og skrive være avgjørende».

Nora Aschim, en kvinne på 18 år, har gitt ut sin første diktsamling, «Unngå øyekontakt», der hun beskriver livet til en ung jente med spiseforstyrrelser og selvmordstanker. Aschim har ikke selv vurdert selvmord, men forsøkte å gå inni sinnet til diktsamlingens hovedperson.

I artikkelen om Aschim – «Skriver for livet» – undres det over om der finnes et slags svermeri for selvmord i litteraturen. Eller er det tvert om slik at skriving er en form for terapi for å holde selvmordet unna? Temaet har bitt seg fast i meg etter årene på 1990-tallet. Uhyggelig mange forfattere har tatt sitt eget liv. I Protestfestivalen 2012 satte vi selvmord på dagsorden. Jeg søkte frem dikt og sitat av forfattere som hadde tatt livet sitt. Listen ble lang: Per Sivle, Tor Jonsson, Jens Bjørneboe, Nils Yttri, Tor Ulven, Stig Sæterbakken, Einar Torkelsgard, Tove Ditlevsen, Karin Boye, Vladimir Majakovski, Silvia Plath, Michael Strunge —–.

Hvorfor har så mange poeter tatt sitt eget liv? Jeg har ingen annen forklaring enn det tidligere leder av forfatterforeningen Arne Ruste fortalte meg en gang under en middag på Son. Poetene lever lengst og kortest, hevdet han. Det er sunt å rive ut demonene fra ens indre, få det ned på papir. Hvis man makter det. Men makter man det ikke kan det i verste fall ende tragisk.

«Lidelsen har ingen benk å sette seg på», skrev Tor Ulven i et av sine dikt. Da kan det være bra å sette seg ned for å skrive et dikt i stedet. «Ved å skrive kan mennesket beskytte seg mot en overveldende indre eller ytre virkelighet. Man trenger ikke være noen stor kunstner – å sette ord på indre konflikter i samtale eller på papir vil i seg selv dempe smerten». Dette fortalte psykiater og avdelingsoverlege ved Sykehuset i Vestfold Arne Thorvik til Morgenbladet.

I år er det tjue år siden festivalen Poesi 97 i Søgne. Her fulgte jeg opp tema omkring dikt og helse. Basert på boken «En albatross i stuen – Kunst i helse- og sosialfagutdanningen» av Ida Berntsen fra Søgne stilte vi følgende spørsmål: «Bør lyrikk inn som undervisningsmetode i helse- og sosialfagutdanningene?». I debatten, som ble ledet av nåværende styreleder i Protestfestivalen Jan Oddvar Skisland, kom det frem overraskende momenter. Flere av publikum fortalte dramatisk hvordan dikt hadde fått dem ut av psykiatrisk sykehus. Noen av dem hadde lest dikt av Carl Frederik Prytz, som var deltaker i debatten. Prytz gikk mot sin leserskare og avviste at så hadde skjedd. Flere av dem reagerte sterkt på dette.

I etterkant fikk jeg god kontakt med Prytz og besøkte han hjemme i Oslo. Han sendte meg flere diktsamlinger og skrev et brev der han takket spesielt for debatten i Søgne. Jeg fant ut at Prytz’ egen historie antakelig var årsaken til hans reaksjon. Han var i lengre tid innlagt på psykiatrisk avdeling og skrev boka «De Vindskjeve», som Ingvar Moe i Dag og Tida kalte den viktigste boka i 70-åra. Da Prytz var i Søgne, hadde han for lengst lagt bak seg denne tiden, men fikk den vekket til live igjen. Mitt inntrykk var at opplevelsen i Søgne – etter at han fikk fordøyd den – satte dype spor helt til hans død som 80-åring i 2003.

Svensk psykologiprofessor Arne Öhman forklarer hvordan poesi og helse kan henge sammen:

Att beskriva hur man upplever rädsla
eller ängest är svårt och görs bettre
av poeter än av psykologer.

Forholdet mellom poesi og helse er imidlertid betent blant poeter. I programheftet til Poesi 97 intervjuet jeg Paal-Helge Haugen, som bestemt avviste at det var noen sammenheng:

Absolutt ikkje. Eg jobbar ikkje i trivselsbransjen. Det er viktig at folk trivs, men eg trur ikkje nødvendigvis det er poesien som skal gi den. Det er det ein kallar instrumentalisering av poesien som begge taper på i lengden. Det beste poesi kan gjere er å skape ein større livsintensitet. Å tenke ein smertefull prosess er det ikkje så mykje trivsel forbunde med. Den poesien som ikkje skapar uro trur eg ikkje har så mykje for seg.poesi er ikkje eigna i terapeutisk sammenheng, og er ei sammenblanding eg er djupt skeptisk til.

Men om Paal-Helge ikke «jobbar i trivselsbransjen», har dikt utvilsomt hjulpet folk over hele verden.

Hvorfor malte Munch bilder som Skrik og Melankoli? Antakelig var det en form for selvterapi. Hvor mange låtskrivere har ikke skrevet seg ut av lidelse? Lars Saabye Christensen fortalte i et avisintervju at straks han var ferdig med å skrive en bok, kom angsten, og så måtte han umiddelbart sette seg ned og skrive igjen for å holde angsten på avstand.

Poeten Terje Dragseth sa en gang i et intervju at Kaos er utgangspunktet for tilblivelse. Min gode venn skuespilleren Lars Andreas Larssen gav i 2001 ut en bok om døden. I forordet skrev han om hvorfor han samlet dikt om døden:

Litt sky, litt spent og full av respekt forsøker jeg med denne samlingen å nærme meg andres følelser og tanker om det vanskeligste – døden. For tross fremskreden alder, har jeg ennå ikke maktet å føre en åpen samtale om dette. Ikke med mine sønner. Ikke med mine venner. Men diktene i denne boken har hjulpet.

 Når man skriver eller leser dikt, er det som når man hører en sangtekst, man kjenner seg igjen og det gir oss en slags tilfredstillelse. Det var nok utgangspunktet da Ida Berntsen fra Søgne i innledningen til sin bok fra 1997s skrev følgende:

Et sentralt poeng i boken er at kunst anvendt i undervisningen, vil kunne ha innvirkning på den personlige utvikling i studenten. En slik vekst hos omsorgsutøveren vil ha betydning for det mellommenneskelige forholdet mellom pasienten og denne. Boken handler om hvordan kunst kan ha betydning for å utvikle empati og evne til å handle rett, moralsk sett.

Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget.

Den amerikanske psykologen R. May skrev i 1988:

Personen ser bättre och exaktare när hans känslor är engagerade. Vi kan i realiteten inte se ett objekt om vi inte är känslomässigt berörda av det.

I følge moralfilosofen Jürgen Habermas er den vestlige verden gjennomtrengt av instrumentell fornuft. Vi taper evnen til empati på det indre følelsesmessige og moralske planet. Filosofen Arne Næss hyllet følelsene og sa at veien til frihet går gjennom styrking av følelseslivet. Vi trenger med andre ord poesien både for å forstå andre og for å forstå oss selv. Når vi gjenkjenner noe i andre, fungerer det som om man under fotballkampen får en støttepasning.

Arnold Eidslott beskriver diktets posisjon på en mesterlig måte i «Diktet», som avsluttes slik:

Et dikt er en ensomhet
Et bål på tundraen
En albatross i stuen
Uventet inn fra havet

Så kan man kanskje også vende tilbake til spørsmålet jeg stilte litt tidligere. Er det de spesielt følsomme som skriver dikt eller blir man spesielt følsom av å skrive dikt? Vel, jeg lar Henrik Ibsen få siste ordet:

At leve er – krig med trolle
i hjertets og hjernens hvelv.
at dikte er – at holde
dommedag over sig selv

Den 8. september i år markerer Protestfestivalen 20-årsjubileet for Poesi-97 ved å arrangere Poesifest.

 

 

 

Da jeg vokste opp i Bibelbeltet på 1970- og -80-tallet var Gud i høyeste grad til stede i samfunnet. Det samme var «kjørereglene» hans, som skulle holde menneskene på den rette veien. Synd var et sentralt ord i kristendommens ABC, og Bibelen var spekket med regler.

Jeg vokste opp i en kristen familie, men var likevel uten Gud, inntil jeg tidlig i 20-åra ble revet med i den kristne trosbevegelsen, etterfølgeren av 1970-tallets Jesusvekkelse. Da ombestemte jeg meg om Gud, fordi denne bevegelsen sto for det motsatte av pietismen, som dominerte Sørlandet på den tida, og som forkynte: Du skal ikke tro at du er noe, og går noe galt – eller du i verste fall dør – så «var det nok en mening med det».

På 1980-tallet var begrepet synd så fundamentalt i kristentroen at det var umulig å gjemme seg bort. Skillet mellom å være kristen eller verdslig var veldig tydelig, men på et naivt nivå. Drakk man alkohol, som jeg gjorde i blant, var man frafallen. Var man kristen, var man stort sett enig i følgende oppfatninger:

• EU er dyret i åpenbaringen, det samme er paven og den katolske kirken.
• Verdslig rock er stort sett synd. Noe av rocken er verre enn annet, som «Hotel California» med Eagles eller Prince. (Derfor knuste jeg min nyinnkjøpte LP «Purple Rain» i 1984, noe jeg angrer fælt i dag.)
• Homofili er synd. (Begrepet «likekjønnede ekteskap» eksisterte ikke. Frem til 1972 var homofilt samliv straffbart).
• Samboerskap er synd.
• Sex før ekteskapet er synd, (men her «syndet» nok mange.
• Helst bør man bare gå sammen med sine kristne venner, hvis man ikke er ute på evangelisering. Ikke-kristne venner kan lokke deg ut i synd.
•  Helvete er i høyeste grad en realitet. Det er varmt der, og det er ikke et sted man ønsker at noen skal komme, (i alle fall ikke utad).

I 1986 gikk jeg noen måneder på bibelskole hos Jan Hanvold. Der fikk vi høre hvordan det skulle bli i de siste tider. Det er fælt å si det, men vi lo godt av det den gang. Men mye av det vi fikk høre, er slått til: Mange kristne skulle bli lunkne. Mammon skulle ta over. Penger skulle bli byttet ut med kort, og senere med et merke (som vi i dag kaller strekkode). Jødene skulle vende hjem. Begrepet synd skulle fordunste.

Nylig kom jeg over en bok på en kristen bokhandel i Göteborg med tittelen «Kristna ateister – Vi som tror på Gud men lever som om han inte finns». Boken er skrevet av den amerikanske pastoren Craig Groeschel. Tittelen forteller på mange måter at man har grunn til å være forvirret.

I sin siste bok, «Å sette verden i brann», skriver journalisten og ateisten Bjørn Stærk om synd: «Synd er navnet på all den lidelsen som har en menneskelig årsak». Han hevder at selv om ordet har mistet makt i vår tid, er fortsatt alle klar over at synden finnes. I Samtiden har man ikke språk for å snakke om den. Den danske gymnaslæreren og ateisten Søren Poulsen etterlyste i en kronikk i Kristeligt dagblad noe av det samme. Poulsen skriver – gjengitt av Jan Christian Kjelland i Vårt Land –  i kronikken «Giv mig min kristne synd tilbake»: «Mens den kristne ser synden som det, der adskiller menneskelivets mangler fra gudsrigets ideelle verden, lider nutidens sekulære menneske under den vildfarelse, at individet ubetinget er i stand til at nå, hvad det sætter sig for. Det er en tragedie, som gør især unge mennesker sårbare og ensomme».

Man kan tenke seg at med begrepet synd ute av samfunnet har vi fått et friere samfunn, der vi slipper den evig dårlige samvittigheten. Men – tenker jeg i blant – slipper vi den egentlig, eller er vi bare tvunget til å undertrykke den? Det vi i sin tid lærte om synd, var noen «kjøreregler» som gav – i alle fall noen av oss – en slags stabiliserende ballast i livet. Det var som når foreldre setter noen grenser for barna, så de for eksempel ikke løper ut i trafikken og blir overkjørt. Min far levde livet sitt etter Bibelen, og han står fortsatt som det beste mennesket jeg noensinne har kjent. Det var aldri lett å følge i de fotsporene. Johnny Cash synger om å leve for en kvinne i «I Walk The Line», men sangen er blitt et symbol på hans kamp for å leve med Gud. «Because you’re mine, i walk the line».

Vi har kanskje feiet synden ut av huset, men har det gjort oss til bedre mennesker? Ifølge Wikipedia er synd «ord og/eller handling som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje. Sagt på en annen måte står det i et motsetningsforhold til Guds hellighet». Vi lærte en gang at vi skulle strebe etter å bli som Jesus, selv om vi aldri ville bli helt uten synd.  Hvis man i dag – i en ekstremt foranderlig tid – vil finne noe som fortsatt står fast, nytter det da å søke til Kirkens Gud? Han har jo forandret seg i takt med tiden. Eller har han egentlig det? Er det heller menneskene som har forandret Gud? Christian Refsum har skrevet boka «Kjærlighet som religion», der han sier at «vi erstatter den ubetingede kjærligheten fra en kristen Gud, med den skjøre kjærligheten mellom mennesker. Det gjør oss sårbare.»

Er det blitt slik at kristne menigheter i dag lider av avmagring, fordi skyld – og dermed også tilgivelse – er tatt ut av virksomheten? Eller holder de egentlig på som før med synder og tilgivelse; men lar det skje på bakrommet, mens de feiger ut utenfor kirkedøra i et sekulært samfunn?

Jeg er ikke så opptatt av ekteskapelige former, syn på helvete eller om jeg med god samvittighet får drikke min vin, men om en foranderlig Gud fortsatt eksisterer.

Noe endret seg i verdenssamfunnet da Donald Trump overtok som president i januar i år. Nå kunne hvem som helst bli president i det landet som i realiteten bestemte verdensfreden. Helt siden dagen han tiltrådte har det føltes nesten som en unntakstilstand, men en tilstand mediene har krafset i, omtrent som når en ulveflokk kaster seg over en saueflokk.

Noe skjedde nemlig da Trump overtok i USA. Han blir sint, han ser spøkelser på høylys dag og har allerede gått til krig mot media, mot innvandrere, mot det han kaller spioner og forrædere og bruker mye av tida til å få til å få bygget en mur rundt landet, både i form av innreiseforbud og et murgjerde mot Mexico. I min levetid har vi aldri hatt en lignende president i verdens mektigste land. Det er kanskje galt å si det men jeg lengter til og med tilbake til George W. Bush.

Det slår meg at vi er i ferd med å foreta en tidsreise tilbake til 1982, men hvor USA og ikke det daværende Sovjetunionen er det usikre punkt i verden.

Min bror var 17 og jeg var 19 det året. Jeg kan ikke tenke meg noen mer ulike enn min bror og jeg til tross for at vi er støpt ut av samme form, av samme kjøtt og blod. På grunn av det er min bror og jeg knyttet til hverandre på en måte vi ikke er knyttet til noen andre, heller ikke de menneskene vi lever sammen med til daglig.

Vi er to forskjellige tenkemåter som måtte lære oss å leve med hverandre, omtrent som Vesten og østblokklandene forsøkte å leve med hverandre selv om de ikke forsto hverandre.

Frykten for atomkrig var overhengende tidlig på 80-tallet. Den kalde krigen var ikke over, men utgjorde en stor trussel for verdensfreden.

Nei til Atomvåpen leverte 1. juni 1982 nesten 400.000 underskrifter til Stortinget, med krav om et atomfritt Norden.

Jeg fikk lappen den sommeren og dro på jomfrutur i min røde VW Variant til Oslo, men det er ikke bare derfor jeg husker så godt det året.

Leonid Bresjnev var aldrende hardbarket kommunist, skummel og uforutsigbar. Han hadde sittet ved makten i Sovjetunionen det meste av min levetid og etterlatt seg en dyster skygge over verden. I november det året døde han, noe som straks lettet skyene over Europa. Riktignok ble han erstattet av et par gamle menn til i Kreml, med Andropov og Tstjernenko, men de var allerede gamle da de fikk makten og døde kort tid etterpå. Snart var det duket for det gode mennesket Mikhail Gorbatsjov.

Det kjentes rett og slett tryggere i verden da vi feiret overgangen til det nye året, til tross for usikkerheten frem til «Gorbie» kom til makten i 1985, først som generalsekretær og senere som president.

På 80-tallet var spenningen ekstra stor i Europa, en verdensdel i rivende utvikling der kapitalismen tok mer og mer over vestlige interesser. Det i sterk kontrast til de mer lukkede østblokklandene. Forskjellene mellom Øst-Tyskland (DDR) og Vest-Tyskland sto som selve symbolet på forskjellen mellom det innestengte, mørke og farlige og det åpne, lyse og trygge.

Jannicke Systad Jacobsens dokumentarfilm fra 2005 «Sandmann – historien om en sosialistisk supermann» handlet om barne-tv-figuren vi husker som Jon Blund. Sandmann var en østtysk TV-suksess som ble brukt som propaganda for hvor bra alt var på den røde siden av Berlin-muren. Jeg glemmer ikke den filmen, for tjue år etter gav den tilbake litt av den samme stemningen og etterlot seg en både varm og kjølig atmosfære på innsida av sjelen. Vi var jo så glad i den milde og gode Jon Blund. Kanskje var det ikke så galt bak jernteppet den gang?

Vi var redde for Bresjnev og kjente på usikkerhet rundt en full Boris Jeltsin med tilgang til atomknappen, men det vi nå har fått i USA gjør at jeg av og til tenker at det er godt vi har Putin i Russland. Nå er det mange som mener han er uforutsigbar nok, men han har tross alt sittet ved makten noen år uten at verden har gått av hengslene.

1980-tallet var ikke bare kapitalismens definitive gjennombrudd, men jappetida senere i tiåret etterlot også levningene av det som skulle være begynnelsen på en verden preget av økende materialisme. Når alt raste måtte alt begynne på nytt igjen.

Tilfeldighetene ville ha det til at Pink Floyd hadde verdenspremiere på filmen «The Wall» i 1982. Filmen skildrer konstruksjonen og deretter tilintetgjørelsen av en metaforisk vegg, en vegg som symboliserer isolasjon og fremmedgjøring.

Kommunismen falt. Muren falt. Øst Europa ble delt opp i dobbelt så mange land. Friheten hadde seiret, trodde man.

I dag kan det se ut som det er vår alliansepartner USA som skaper uforutsigbarhet og frykt.

Velstands-Europa og USA preges av uro og stadig økende forskjeller. Bare i Norge har 40% av våre barn foreldre med lav inntekt. 8% er fattige. 4 av 10 barn lever i fattigdom, hvis vi måler opp mot EUs fattigdomsgrense. Det pågår en protest rundt i Europa og USA, noe som nok førte til både valget av Donald Trump og Storbritannias brexit til EU.

Den store mektige middelklassen brekker i to, der den ene halvdelen raser nedover i underklassen. Derav protestvalgene bl.a mot innvandring og en nesten uvirkelig økning for populistiske partier og partiledere.

Her ser det ut som Senterpartiet foran høstens stortingsvalg vinner på utviklingen.

Artist og politisk aktivist Bob Geldof hadde en viktig rolle i «The Wall». Helt siden han arrangerte Live Aid i 1985 har han viet mye av livet sitt til å engasjere politiske ledere i kampen mot fattigdom. I september 2015 mottok han Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i Kristiansand.

I talen tok han for seg mange av krigene gjennom historien og mante til å tenke nytt. Krig er en gammel måte å tenke på for å løse problemer, mente han. I dag har vi fått en ny økonomi. Men en ny økonomi krever en ny politikk. Den har vi ikke fått, hevdet han. Derfor virker ikke heller EU. Jeg har aldri vært så redd gjennom mine 64 år på jorda, fortalte han de fremmøtte.

Jeg kan forstå han, for i dag har vi fått både isolasjon og fremmedgjøring. Og mye mer vi ikke vil ha.

Diktet «The Second Coming» av William Butler Yeats ble nevnt av Bob Geldof. Diktet ble sist jeg hørte det lest opp av Kris Kristofferson, mottaker av fjorårets Erik Byes minnepris. 

Det kan gi noen perspektiver å trekke det frem, både fra da det ble skrevet i 1919, via 1982 og til i dag. Først og fremst kan det fungere som en advarsel mot hvor vi er på vei. På norsk lyder det under tittelen «Tidens fylde» omtrent som dette:

«kretsende alltid i videre sirkler
hva aner vel falken om jegeren?
Mønstrene rakner, sentret oppløses,
verden går under i goldt anarki,
det blodrøde tidevann flommer, veldig
velter det over vår uskylds veier
Det beste er helt uten styrke, det onde
er breddfullt av glødende viljekraft».