Musikk har en spesiell påvirkningskraft på de fleste av oss. Derfor bruker vi ofte uttrykket «soundtracket til mitt liv» om spesielle sanger vi får et nært forhold til. Sanger som «Down The Dustpipe», «Umleitung» og «Mean Girl» var de første jeg lyttet til og som gav meg energi og mot nok til å møte verden. Jeg vet nøyaktig hvor jeg var da jeg hørte albumet «Just Supposin» for første gang og det var «Rockin All Over The World» som åpnet LIVE AID 13. juli 1985. Jeg vet alt dette for bandet som laget alt dette var Status Quo, med Rick Parfitt som fremtredende låtskriver, gitarist og sanger. «Whatever You Want» var den kuleste jeg sangen jeg hadde hørt, da den kom ut i 1979. Jeg hadde ikke en gang begynt å løpe etter jenter, men forelsket var jeg støtt og stadig. Det hjalp godt på en fyr med stadig økende hypokondri at Status Quo holdt på lenge nok til å bli regnet som et av verdens lengstlevende band. Visstnok lever de ennå, selv om låtskriver og frontfigur Rick Parfitt gikk bort julaften i fjor. Sangene «September» og «Boogie Wonderland» med Earth, Wind & Fire ble spilt på Silius av Dj. Dale Cameron 7. april 1983. Jeg vet det, for jeg feiret 20-årsdagen min der og da og sånt glemmer man ikke selv med aldrende hukommelse. Philip Bailey som senere sluttet fordi han var blitt kristen ble spilt på hybelen da jeg ble det samme 24. oktober 1984.

Musikk er veiviserne gjennom tidas stadig fortere løp. 26. september 1984 gav Prince ut «Purple Rain». Jeg vet det nemlig godt, fordi jeg kjøpte LP-plata da den kom ut men knakk den i tusen biter etter at jeg støtte på noen vekkelsespredikanter i et bolighus i Vennesla samme høsten. Sangen var ikke forenlig med et kristenliv, fikk vi høre.

I dag angrer jeg høylytt på at jeg knuste den, for selv om den finnes både på de døende CD-platene og på strømningstjenester vil dette aldri kunne måle seg mot å tørke støvet av LP-plata jeg kjøpte det året den kom ut. Det var ikke bare Prince som var helseskadelig for nyfrelste tidlig på 80-tallet. The Eagles kom med «Hotel California» først som singel i februar 1977. Det ble hevdet at sangen handlet om djevelen og at hotellet man kunne sjekke inn på men aldri ut igjen fra var helvete. Nå har jo Bjørn Eidsvåg avlyst helvete og sangen har fått ny renessanse. Men låtskriver og frontfigur i The Eagles Glenn Frey forlot verden med kurs mot himmel eller helvete eller ingen av delene 18. januar i fjor.

Så var det Leonard Cohen, den eneste som ifølge Kris Kristofferson klarte å «temme beistene» som utgjorde mye av publikum på den legendariske Isle Of Wight-festivalen i august 1970. Da han kom ut i pyjamas klokka 04 på morgenen ble det stille. Helt siden da har Cohens røst og sanger roet oss, omtrent som en kopp kakao i de verste stormene. Jeg visste at Kristofferson, min store helt de siste åra, ville ha Cohens ord fra «Bird On A Wire» på sin gravstein.

«Like a bird on the wire
Like a drunk in a midnight choir.
I have tried in my way to be free.

Kristofferson lever ennå, men Cohen forlot jordelivet 7. november i fjor. Jeg tipper linja hans fra «Anthem» er en av verdens mest siterte linjer utenom enkelte vers fra bibelen. Om du skulle være i tvil: «there’s a crack in everything. That’s how the lights gets in».

Visdomsorda har klamret mange av oss til livet når det så som mørkest ut.

I min egen skilsmisse for 5-6 år siden var det en annen sang som ble livberging. «If We Make It Through December» handler om en alenefar som befinner seg i så elendig forfatning både åndelig og økonomisk at han ikke en gang kan kjøpe julegave til datteren. Alt handlet om å overleve desember, for da skulle det nok bli bra. Merle Haggard gav denne ut før jul i 1973, noe som gjorde den til årets hit året etter. Til og med i den tida kunne man forestille seg hvordan det var. Jeg derimot var for ung til å ha hørt den da mine foreldre skilte lag i 1974. Merle Haggard sa takk for seg på jorda på bursdagen sin 6. april i fjor. Han har skrevet så mange tåredryppende sanger om samlivsbrudd, drikking og annen elendighet at det er bare å ta dem for deg hvis du trenger trøst. Jeg har grått mye, ikke minst da jeg mistet faren min 25. september 2000. Helt fra Holly Dunn gav ut «Daddy’s Hands» i 1989 har den sangen minnet meg om faren min. I de siste årene har jeg spilt den med jevne mellomrom, ganske ofte faktisk. Men jeg klarer ikke høre den uten å grine. Holly Dunn ble ikke gammel. Kreften tok henne i fjor. I mange år gikk jeg og nynnet på og fant trøst i Ralph Stanley sin udødelige klassiker «Man With Constant Sorrow». Det var liksom meg det. Stanley ble nesten 90. Han var vel vitende om hvor det bar hen med oss mennesker, for hans største hit het rett og slett «Oh Death».

Jeg og mine venner danset oss gjennom 80-tallet. George Michael skal ha mye av skylda. «Careless Whisper» ble en sånn sang du bare måtte be opp ei dame å danse subb med. Og så, hvis hun ble med hjem, for de som tok med noen hjem, kunne synge med i «Wake Me Up Before You Go Go».

I juni 1999 inviterte jeg Pussycats med Sverre Kjelsberg til Søgne. Jeg skjønte ikke helt da hvilken begivenhet det var, men jeg fattet det i etterkant. Pussycats var før min tid, men jeg vet at andre kan relatere både barnefødsler og andre begivenheter til Sverre og bandet. Jefferson Airplane fikk jeg et åndelig forhold til som skap-hippie utover 90-tallet. «Somebody To Love» ble et mantra for fri kjærlighet og frihet fra slutten av 60-tallet til langt inn på 70-tallet. Paul Kantner var stifter og sentral i bandet. Signe Anderson var vokalist før Grace Slick. De gikk begge bort i fjor.

Det tok 30 år før jeg orket å høre «Cat People (Putting Out Fire)» igjen etter å ha spilt den på repeat i Datsunen fra den kom ut på albumet «Let’s Dance», utgitt av David Bowie i 1983. Årsaken var at et ei av jentene i tenåringsgjengen døde av kreft. Jeg knyttet av en eller annen grunn låta til henne. Bowie var helt fremtredende i oppveksten, da spesielt med 70-tallssanger som «Ashes To Ashes», «Heroes» og hele albumet fra 1983.

Når MTV kom satt vi gutta ofte i min nykjøpte leilighet å så musikkvideoene som rullet over skjermen. Både Whitney Houston og Michael Jackson er borte. Vemodig. Ikke veldig mye senere kunne man ta inn CMT, mer avklarende for ikke-vitere som Country Music Television. Det var her jeg fikk gryende interesse for countrymusikk. Blant videoene var en sang som het «Let Him Roll» med Johnny Cash, der Waylon Jennings i videoen spilte en forfyllet gubbe som sovnet inn. Når Johnny pakker sammen sakene i leiligheten til kompisen finner han et krøllete bilde av ei dame. Dama i sangen hadde vært hore i Dallas og mannen i sangens store kjærlighet. Han kom aldri til å glemme henne, døde som en ensom og sorgtung fyllik. Men kom hun tilbake til begravelsen? Det står en fremmed svartkledd ei, hun står litt lengre bak. Guy Clark skrev denne opprivende sangen. Det viste seg han hadde skrevet og gitt ut mange slike. Deriblant udødelige «Desperados Waitin’ For A Train».

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Sanger har en rensende virkning på oss, enten teksten er vond eller god. De fleste sangtekster er vonde. Kreativiteten sover når man har det godt.

Onsdag 1. februar har vi hyret Kick for en unik begivenhet. Det siste året har vært tøft, med mange av våre musikalske helter og trøstere som har forlatt oss. Derfor har vi samlet mer enn tjue lokale artister og et par utenfra til gravøl for alle disse. Det kommer til å bli en sterk kveld med latter og tårer, med mange minner og i usedvanlig godt selskap.

Presten Schuff skal fremføre Leonard Cohens siste sang. Koret Gaasehud skal fremføre «I’m Your Man» og Kristina Jølstad Moi skal synge Cohen på norsk. Steven Kvinlaug og Inger Lise Stulien skal hedre Glenn Frey, Daumann tar seg av Sven Zetterberg, Dag Ringstad og Hans Inge Fagervik minnes Sverre Kjelsberg. Sordal og Jørun Bøgeberg presenterer David Bowie, Jan Ove Johansen gir alt for Status Quo. Tove Bøygard og Arly Karlsen minnes Guy Clark, NuMa og I Sing Your Body Electric tar seg av Prince. Hawk Christensen og Hege Bringverd skal fremføre Merle Haggard, mens Laila Hansen vil få oss til å grine når hun synger Holly Dunn. Margrethe Skogrand skal synge George Michael og Frank Fjellvang Leon Russell.

Kanskje jeg har glemt noe, men fint blir det. Når vi åpner det hele med å hedre Trygve Espebu som gikk bort 8. januar er på en måte kvelden satt.

Det er bare å sprette opp tårene.

Jeg tilhører definitivt ikke kategorien, bare for å slå det fast. Men det finnes mennesker som gjør alt det rette, sier alt det rette og oppfører seg på en perfekt måte. Da tenker jeg ikke på de som passer inn under kategorien Chip Taylor synger om i «F**k All The Perfect People». Nei, de jeg tenker på har en personlighet som gjør dem til det Åge Aleksandersen kaller «heilved». Hun jeg er gift med og et par venner tilhører kategorien.

Ofte leser de andre mennesker som en åpen bok. Men de leser ikke høyt fra den boka. De har de beste rådene, den enkleste resepten. De er inkluderende, men ikke dumdristige. De ser faresignalene før noen andre. De slenger aldri på røret og åpner alltid døra. De er de virkelige statslederne, som aldri blir det.

I filmen «The Intern» fra 2015 spiller Robert De Niro en av disse. Han gjør det på en mesterlig måte når han ikler seg rollen som den pensjonerte 70-åringen Ben, som ikke er fornøyd med pensjonisttilværelsen. Ben som er enkemann finner ut han vil søke jobb som praktikant. Han gjør det grundig. Leser inn en fremragende, men nøktern fremstilling av seg selv. Han får jobben i et ungdommelig og heseblesende motekonsern som drives av en ung kvinne, Jules (Anne Hathaway). De tar motvillig imot han for å få kred for å ansette eldre praktikanter, men etter en tid er alle avhengig av Ben. Han tilfører de rundt han en indre ro og en trygghet konsernet så sårt trenger.

Kanskje kan filmen også være en oppvekker i diskusjonen rundt arbeidstakere over 50 som i dag må tviholde på jobben de har, for de får ingen andre jobber.

I dag kan man få inntrykk av at de fleste kappes om å ha de riktige meningene, si de riktige tingene osv. Det er blitt så fundamentalt at det har slått motsatt vei for mange. Noen av oss hater det politisk korrekte.

De noen av oss er etter hvert blitt mange. Det er årsaken, hevder mange, til at vi nå om noen dager får en president i verdens mektigste land som heter Donald Trump. Han har scoret mange billige mål på å gå hardt ut mot de politisk korrekte elitene.

Nå skal han love med hånda på pastor Franklin Grahams bibel å gjøre det rette for Gud og for landet.

For nøyaktig ett år siden ante man at opprøret og hatet mot den politisk korrekte overklassen kunne gi en så uforutsigbar mann som Donald Trump makten. Han gikk motsatt vei enn utviklingen i tida skulle tilsi. Spesielt gjaldt dette i innvandring, der Trump ville stenge grensene. Han begrunnet det med frykten for terror. Han ønsker å bygge en mur mot Mexico og i en tid der USA opplever en rekke dødsfall og tragedier på grunn av liberale lover for å ha skytevåpen, ønsker Trump å beskytte amerikanernes rett til å ha skytevåpen. Trump hevder i likhet med Carl I. Hagen at klimakrisa er iscenesatt og en bløff.

Når Putin og Trump tilsynelatende har funnet hverandre i ånden skyldes det nok at de begge tilhører en sjelden type ledere som ikke kan regnes som korrekte. Det kan være vel verd og merke at magasinet Forbes for fjerde året på rad har kåret Vladimir Putin, ikke USAs president, til verdens mektigste mann. Til sammen er de dynamitt, som to gamle cowboyer fra 70-tallet, Bud Spencer og Terence Hill.

Donald Trump slo overraskende nok Hillary Clinton og alle andre, mest sannsynlig fordi amerikanerne var lei av den politisk korrekte eliten, som for dem ikke gav dem noe som helst.

Som Sigve Indregard skriver i Morgenbladet: Trump har erklært at han skal «drenere sumpen», altså bedrive utrenskning i makteliten.

Nå skjelver en hel verden foran innsettelsen. Hvordan vil han bli som president? Vil han utføre alt det han har lovet?

Mens Norge stort sett har fått statsledere som hele tiden handler korrekt, sier det rette osv. har situasjonen i USA vært annerledes. Til tross for millioner av mennesker har landet ofte fått kandidater innenfor et bittelite miljø, eller kandidater som er mer uforutsigbare. Men ingen av dem har vært så uforutsigbar som den presidenten landet nå får. Vi er glad vi er ferdig med Clinton-dynastiet, Bush-dynastiet, men har i stedet fått en president som går helt motsatt vei av alt vi liker.

Se opp for flere overraskelser. Det gjelder særlig hvis Trump begynner å oppføre seg fornuftig, som de fleste som blir president har gjort, uansett utgangspunkt. 11. september, på denne datoen vi husker med gru, skal Norge velge ny statsminister eller beholde den vi har. Utviklingen i Norge har fulgt etter resten av verden, derfor nyter både Hege Storhaug og Sylvi Listhaug stor suksess om dagen. Når Sylvi Listhaug uttaler seg gjør hun det fritt og som en statsleder i tida. Den egentlige statsministeren tør ikke plukke på henne, spesielt ikke nå foran et nytt valg.

De som hele tiden gjør det rette er tohodet. De fleste statsledere i det vestlige Europa gjør det rette. Men jeg ser få av dem til å passe inn i rollen Robert De Niro gjør så mesterlig i «The Intern». Til det skinner de politisk korrekte meningene alt for mye igjennom. Mye handler om å bli likt, respektert, men som oftest avslører de seg fordi ingen av dem ser baksiden av medaljen. Det er vanskelig å sette seg inn i situasjoner man ikke selv har erfart, er noe av menneskehetens forbannelse.

Uruguays tidligere president Josè Mujica omtales som verdens fattigste president, men han føler seg ikke fattig. Han bor i et lite hus på et jorde og donerer bort 90% av inntekten sin hver måned. Mujica sier at fattige mennesker er de som utelukkende jobber for å opprettholde en rik livsstil, og som alltid vil ha mer.

På 70-tallet var Mujica med i den uruguayske geriljaen Tupamaros, en venstreorientert væpnet gruppe inspirert av den cubanske revolusjonen. Han ble skutt seks ganger og måtte tilbringe 14 år i fengsel, før han slapp ut i 1985.

Oppholdet i fengsel fikk han til å se annerledes på livet.

Mujica er for meg en bedre statsleder i dag enn noen andre. Men han måtte erfare for å bli en av de som gjør det rette på en rett måte.

Man må ikke leve livet som Mujica, men holdningen hans er blitt mangelvare.

Mest imponert er jeg av de som alltid har vært formet som karakteren De Niro spiller. Det finnes ikke mange av dem. De er bærere av en sterk rettferdighetssans, de er ofte diplomatiske, vil hele tiden det beste for alle, men av oppriktige grunner. De ser, der andre overser og tenker ofte før de handler.

Jeg forundres ofte av disse menneskene. De virker å ha overlevd tidens tann, menneskets nådeløse skjebne, de som opptrer som dem og ofte styrer samfunnet og ikke minst sin egen forfengelighet og mortalitet. Ofte blir de bare klokere med årene, ikke mindre.

Det bor en gammel dikter og telemontør på Sunnmøre. Arnold Eidslott heter han. 90 år. Han har det i seg.

Min far hadde det i seg, men han er borte. Ofte har jeg tenkt på at hva han ville sagt om den utviklingen vi har hatt de siste femten årene.

Jeg har ingen tro på at 70-åringen Donald Trump ender opp som nå 81-årige Josè Mujica, men jeg ser heller ingen norsk politiker som tilhører disse bevaringsverdige, enestående personlighetene.

Finnes det en resept? Kan man skrelle av seg alt det politisk korrekte, alt det påtatte og bli noen annen enn den man er. Jeg tviler sterkt. Men jeg tror man kan nærme seg disse som har denne edle personligheten ved å erfare. Erfaring kan riktignok slå begge veier. Derfor tør jeg ikke nevne navn på de sentrale skikkelser i dagens makt- og medieverden som jeg tror har potensiale. Makt og penger gjør noe med de fleste av oss.

Jeg tør likevel innrømme at jeg savner Erik Bye så det gjør vondt langt inn i sjela.

De som gjør alt det rette, sier alt det rette, er nemlig ikke nødvendigvis alltid perfekte.

I begynnelsen av filmen «The Intern» blir karrierekvinnen Jules skremt av at Ben er så observant. Når hun senere i filmen har fått for mye å drikke spør hun ham rett ut:

«Hvordan klarer du alltid si det rette, gjøre det rette, være det rette. Det er nifst.»

Det er den observante som oppdager når noe er galt. Derfor er han, som Jules sier i filmen, en utdøende rase.

Det er det som er nifst.

I 2016 var det 150 år siden storkjempa Bjørgulv Eivindsson Uppstad (1789-1866) døde. På mange måter opplever han en nyvunnen kjendistilværelse, nå så lenge etterpå.

I en bok om idrett på Agder som kommer ut ses han på som en av forløperne til moderne idrett. Kanskje ville han i dag vært boksemester, eller mester i en eller annen form for kampsport. Snart vil et helt TV-program omhandle «kjempene i Setesdal», der Bjørgulv var den mest toneangivende.
Da Rune Andersen, Trond Moi og Margit Dale skulle lage bok om mat og kultur i Setesdal er det et helsides bilde av Bjørgulv Myhola som utgjør en av de første sidene. Det er neppe tilfeldig, fortelleren Bjørgulv var barnebarn av kjempa og personlighet i dalen.

Bjørgulv Uppstad giftet seg med Sigrid, datteren til lensmannen og Eidsvollmannen Olav Tveiten, hvis gard fremdeles står støtt på Tveitetunet. Johannes Skar skrev om Sigrid og Bjørgulvs barn:

Dei hadde fem søner; det var Eivind, Olav, Knut, Svein og Tarjei. Bjørgulv var ør til å røda med dei om karsstykkje; men fyrst Sigrid kom, då tagna han. Han herda dei til like frå det allre fyrste; han skaut dei hit i kvila i lause lufti fyrst dei syvja um kvelden. Dei vart gode karer alle, men Knut var borken. Eg spurde han eingong kva det kom seg av, men han var so sigregjeven allstødt, um det var styrken berre det låg i.

Knut Bjørgulvson (1831-1895) var den mest berømte av sønnene. I boka «Kjempa for Norge (og andre setesdøler)» har jeg samlet flere historier om både Knut og faren Bjørgulv Uppstad.
Det finnes ikke bilde av Bjørgulv Uppstad, derfor har Knut ofte blitt trukket frem i sammenhenger om kjempene. Han er avbildet på postkort, da omtalt som «Setesdalskjempen Knut Bjørgulvson».

Eivind var eldst av Uppstad-sønnene. Han flyttet til Øyestad ved Arendal. Min forfar Svein drev gården Myhola etter en turbulent ungdomstid med mye slåssing, noe som gav han flere netter på vann og brød. Yngstemann Tarjei flyttet på sine gamle dager til Canada. Han er forfar til Haugen-brødrene som drev butikker i Kristiansand og Søgne.

Da mellomste sønnen Olav druknet i et fjellvann orket ikke Sigrid å bli værende i Valle. Dermed pakket de flyttelasset og slo seg ned på Gautestad i Evje.

Der kom Bjørgulv kom med de berømte ordene, «Det e’kje verandi i Evje Sokn. Dei bruke lovi».

Kjempene i dalen har levd. Helt fra jeg var barn på 60-tallet har jeg hørt historier om Setesdalskjempa. Umulig å glemme. Barn husker sjørøvere, nisser, troll og kjemper. De mest virkelighetsnære er kjempene. Kjempene levde og kunne settes navn og årstall på. Dette visste oldefar Bjørgulv Myhola (1872-1968). Derfor brukte han store deler av sitt lange liv til å fortelle historier om bestefar Bjørgulv og onkel Knut. Han ville forevige det som var neverettens tidsalder. Det var han ikke alene om. 26. juni 1971 skriver P. V (Pål Vollen) i Fædrelandsvennen i forbindelse med at han ønsket et minnesmerke etter Bjørgulv eller sønnene hans i dalen.

I dag ligger en stein Knut løftet ved museet. Minnesteinen veier 314 kg. Det er trolig den tyngste steinen som er løftet av et menneske i Setesdal, skrev Setesdølen en gang. Kraftkarene Samson og Torkel Ravndal prøvde seg, men klarte det ikke.

Dette er bare noe av utgangspunktet til at Vidar Frøysnes og undertegnede i atten år har ønsket å gjøre kjempene til turistattraksjon i Setesdal. Da vi begynte var skepsisen for stor. Kjempen og sønnene ble sett på som negative forbilder. I dag vet vi i større grad at dette handler om verdifull historie som ikke må dø ut, men vel så mye om at kjempenes dal kan bli den identiteten bygda trenger for å gi et samfunn i tilbakegang både i næring og folketall et skikkelig puff fremover.

I to år har vi arbeidet med forprosjektet Kjempedalen, med støtte fra Setesdal Regionråd og Bygland kommune. Vi tror Kjempedalen vil tilføre Setesdal ny næring, mer turisme og aktiviteter som kan gi arbeidsplasser og penger til slunkne kommunekasser. Men det forutsetter at folket i dalen og kommunene er villig til å satse og ser muligheter der økonomi ofte er sperre.

Ideen er som følger: De viktigste og mest tydelige sporene fra Neverettens tidsalder finner vi i Setesdal. Hovedsentret for Opplevelsessenteret Kjempedalen kan være hvor som helst i kommunene Evje, Bygland og Valle, men vi har pekt ut museumsområdet på Bygland som en ideell base for senteret. Her skal det like ved veien stå en stor statue av kjempa, kanskje av da han bærer en hest over torget i Stavanger. Den anerkjente skulptøren Aslaug Moi Frøysnes har sagt seg villig å lage statuen. Det kan bli hennes «gave» til hjemkommunen Bygland. I opplevelsessenteret vil det bli synliggjort historier, med eiendeler som er å finne og ikke minst bilder. I tillegg informasjon om kjempene, slektskap, myter og vi vil forsøke å finne ut hva som gjorde setesdølene så sterke. I Amerika ble det sagt man kunne gjenkjenne setesdølene på grunn av deres fysiske størrelse. Det vil bli årlig spel på museumsområdet, gjenoppliving av det gamle Byglands tinget. Strongman-kåringen kan omgjøres til årets setesdalskjempe. Vi har vært i kontakt med Evje kommune om å flytte, evt. ta i bruk det gamle fengslet på Evje, der flere av kjempene satt på vann og brød.

Den Gamle Gaard på Hovden og hytta på Hovsfjellet der Bjørgulv laget omriss av den digre hånda er også severdigheter i Kjempedalen. Kunstneren Olav Bjørgums tegninger har handlet mye om kjempene. Før jul ble rekordmange av Bjørgums bilder solgt på en utstilling i Gvarv. Unike lydopptak med Bjørgulv Myhola der han forteller historier er en naturlig del. Alt dette er bare en grov skisse av hva vi har i tankene.

Opplevelsessenteret vil spesielt være ment for å trekke til seg barnefamilier og utenlandske turister. Suksessen til sjørøveren Kaptein Sabeltann viser barns fascinasjon for styrke. hvilken barnefamilie på vei opp dalen ville ikke stoppe ved synet av statuen? Etterkommere etter setesdøler i Amerika er et annet potensielt publikum.

«Skal vi ta et krafttak for Indre Agder, må vi gjøre det nå. Om noen år kan det være for sent,» skrev førsteamanuensis Jon P. Knudsen i en kronikk i Fædrelandsvennen 5. desember 2014. Knudsen roper et særlig varsko for Bygland, der folketallet har vært nedadgående i en årrekke. Han skriver at i Bygland er i tillegg kommuneøkonomien lite rustet til å møte en slik utvikling i motsetning til hva tilfellet er i Valle og Bykle der kraftinntekter ennå gir handlingsrom.

Setesdølen uttrykker sin bekymring på lederplass i avisa 22. november 2016. Her henvises det blant annet til en forsker på UIA som mener det står så skralt til med folketallsutviklinga både i Bygland og Valle at Setesdal kan knekke på midten.

Vår utfordring er, når forprosjektet legges frem til våren: Tør kommunen ta sjansen på noe nytt, men noe som likevel har dype tradisjoner i dalen. Vil Bygland, sammen med Evje, Valle og Bykle våge å ta sjansen på Kjempedalen?

Statistikk viser at fremtiden for Setesdal ser alt annet enn lys ut. Spesielt gjelder det Bygland.

Er fristet å hente frem et sitat av den nylig avdøde artisten Leonard Cohen:

«Det er en sprekk i alt, det er der lyset slipper inn».

Kjempedalen kan være den sprekken.

(På trykk i Setesdølen 30.12.16)