Jeg må grave dypt for å finne minner fra tidlige barneår på slutten av 60-tallet, men noe glemmer man aldri.  Fortellingene om Setesdalskjempene Bjørgulv og Knut (far og sønn) satte spor i en liten gutt, slik eventyr om troll, nøkk og barndomshelter som Lynvingen, Supermann og Batman ofte gjør. Eller kjempesterke Pippi Langstrømpe. Sjørøvere og kjemper er litt annerledes, de fantes.

I dag er det 150 år siden setesdalskjempa Bjørgulv Uppstad døde. Han var, til dels sammen med sønnene, selve symbolet på det som på folkemunne er blitt kalt «neverettens tidsalder».

Neverettens tidsalder eksisterer ikke som begrep i dag, men var et faktum.

I «Slik var Setesdalen» skrev presten Knut Rygnestad om hvordan setesdølene så på karsstykker og kjempekrefter. Han skriver:

«Skal en tro P.M. Søegaard (sønnen til futen på Hornnes) er Setesdalen den egn hvor den fysiske kraft, på oldtidens vis, stilles høiest av alle menneskelige fullkommenheter». Han skriver videre at gromgutten fremfor noen var Bjørgulv Uppstad.

Bjørgulv regjerte i samtid med berømte revolvermenn i Ville Vesten som Wyatt Earp og Davy Crockett, men i motsetning til i Ville Vesten var det ytterst sjelden noen måtte bøte med livet.

Kjempene på den tida var å regne som dagens toppidrettsutøvere. Folkeminnesamleren Johannes Skar (1837–1914) kom til Setesdal på jakt etter Draumkvedet, men fant i stedet en bygd rik på tradisjoner, og ble værende i dalen til sin død.

«Kulten i dette rike bygdegalleriet er kjempa Bjørgulv Uppstad,» skrev han. Senere skrev Svein Hovet (1907–1982) om kjempa. «På Uppstad bodde storkjempen Bjørgulv Uppstad, som det har gått mange historier om. Han var ikkje berre ein uvanleg stor og sterkbygd mann, han var også sers vakker, dertil var han dansemeister, og frikar i gilde og gjestbod». O.S. Moi, En kjent skikkelse i avisspaltene frem til nyere tid sa at ingen bygd i Sør-Norge har hatt så sterke menn som Uppstad-sønnene. Og ingen var så sterke som far sjøl, Bjørgulv.

Johannes Skar skrev at i Aust-Agder sto en hel kirkeforsamling og bare stirret på han. Han sprang over en hest i løse lufta. I Stavanger gikk han over torget med en hest i fanget.

Tidligere stortingspresident og statsminister Jørgen Løvlands fortelling fra dyrskuet i 1858 viser at Bjørgulv var en respektert mann. Løvland ramser opp en del fintfolk som var til stede og skriver følgende i et brev til broren Anders: «Eg minnes det store dyrskuet på Hornnes, der eg såg alle storkarann». De nevnes med navn og kommentarer, men til slutt legger han til «og so Bjørgulv Uppstad og kona Sigrid. Bjørgulv var då i sin braje og fekk premie for ein fin hannver med sau».

Bjørgulv Eivindsson Uppstad (1789-1866) ble født på Hylestad i Valle, men på sine eldre dager flyttet han og kona til Gautestad i Evje. Blant hans berømte uttalelser hører dette:

«Her e kje verandi i Evje Sokn. Dei bruke lovi».

Det hører med til historien at Bjørgulvs svigerfar var lovmann, lensmann og Eidsvollmann Olav Tveiten, som han måtte løfte oppetter veggen, før han fikk lov til å gifte seg med datteren.

Bjørgulv var frikar i sju år. Det betød i realiteten at han var uovervinnelig. Likevel fikk han blant annet stukket ut et øye. Slåssing hørte til kulturen på den tida, det var om å gjøre å være sterkest. Lensmannen brydde seg lite om slikt, de hadde viktigere ting å ta seg av, som eiendomstvister og lignende. Ofte kom folk langveisfra for å utfordre Bjørgulv, og som i dag er det ikke alltid alt går redelig for seg. De skjenket han, slo han bakfra og gjerne flere samtidig. Men han kom som regel fra det uten å tape ansikt. Når det kom voldelige kjemper, røvere og gjenger som gikk til angrep på bygdefolket sendte de gjerne bud etter Bjørgulv. Men vi skal heller ikke underslå at han var menneske på godt og vondt. Han drakk og kunne slå rundt seg, når han var på det humøret.

Bjørgulv var seg bevisst sine egenskaper. Han hadde et stev han stadig sang på:

«dei held seg kara, dei held seg bussa
ko æ dei vel mot han Bjørgulv Uppstad,
so rope jentun der upp i sal,
du vene Bjørgulv frå Hylestad».

Da han dro til Telemark for å ville vise styrke ropte de etter han:

«- Vend, Bjørgulv; aussmennan drepe deg,» sa bygdefolket.
«Ko agtar eg livi mot a stort namn og rykti», svarte han tilbake.

Men han var inderlig klar over at han var dødelig. Johannes Skar skrev ned det en av bygdefolket hadde fortalt:

«Eg var ein liten dreng då og skulde fylgja han og syna vegen. Det var ei gru som han maka seg upp på sjave seg, men me gjekk sør over isen. Han slo armane og strekte senane: «De e synd at slike arma sku rotne i mollinn», sa han».

I likhet med dagens toppidrettsutøvere var han ikke fattig. Såvi Brokke eide en støl som lå inntil Bjørgulvs mark. Bjørgulv banket på hos naboen og de ble enige om å møtes når sola sto opp for å slåss om stølen. Såvi kom først: «Gumåren, granni min,» sa han. Bjørgulv svarte: «gumåren granni min». Såvi fikk skikkelig juling. Blodet rant ut av ørene. Stølen ble Bjørgulvs.

Bjørgulv og sønnene Eivind, Knut, Svein og Tarjei sto hverandre nært. De støttet hverandre når det trengtes. Knut var nesten like berømt som faren.

Bjørgulv verket på sine gamle dager etter mange år med slåssing, slik gamle bosemestere gjør. Han leste mye i Bibelen og funderte på om det gale han hadde gjort ville få sin straff av Vår Herre. Han lå for døden i 1866, 77 år gammel. En kjenning fortalte til Johannes Skar at han gikk på besøk på det siste.

«Ska mi syngje, Bjørgulv?» spurte kjenningen.
«Ja, syng den: Nu bør ei synden mere,» sa Bjørgulv.

25.februar 1866 utåndet den store kjempen og ble gravlagt ved Evje kirke. Sønnen Knut ble senere fremvist på postkort som setesdalskjempen Knut Bjørgulvson. Han skulle bli den siste.

Historien om Neverettens tidsalder bør tas vare på for ettertiden, noe barnebarnet Bjørgulv Myhola (1972-1968) ønsket sterkt. Han brukte mye av sin tid til å fortelle og har blitt omtalt som «den siste store fortelleren». Felespilleren Hallvard T. Bjørgum sitter på unike opptak med oldefaren min Bjørgulv, der han forteller historier.

Han fortalte stadig om onkel Knut og bestefaren han var oppkalt etter.

Opptaket med Myhola er blant det vi ønsker å bruke i den nye attraksjonen vi håper skal bli realitet i dalen. Bygland er et ideelt område, men Valle og Evje ønskes også som en del av prosjektet. Derfor har Vidar Frøysnes og undertegnede over lang tid arbeidet med å få kommunene med på ideen.

Forprosjektet er støttet av Setesdal regionråd og Bygland kommune.

I prosjektet ser vi for oss museumsområdet på Bygland som naturlig sted, med sine gamle bygninger og vakre beliggenhet ved fjorden. Her er det muligheter for å utvikle dette videre.

Prosjektet har fått navnet Kjempedalen.  Navnet kan gi assosiasjoner til at det bodde kjemper, men også at det er «kjempe» å tilhøre dalen. Vi ser for oss barnefamilier, cruiseturister, etterkommere fra utvandrere til Amerika og befolkningen i hele Agder vil kunne få glede av opplevelsessenteret. Videre ser vi for oss turløyper og severdigheter oppover dalen som kan knyttes til kjempene.

Tida er definitivt inne. Jon P. Knudsen er førsteamanuensis ved institutt for arbeidsliv og innovasjon. I Fædrelandsvennen skriver han 5.12. 2014: «Skal vi ta et krafttak for Indre Agder, må vi gjøre det nå. Om noen år kan det være for sent». Det er ingen som hevder Kjempedalen vil redde Setesdal fra fraflytting, men det kan bidra med å gi dalen noe nytt. Uansett vil Setesdal gjøre noe viktig ved å ta vare på denne viktige delen av norsk historie.

Øyer i Gudbrandsdalen har skapt et eventyr som heter Hunderfossen, bygget rundt troll. Kristiansand har skapt en turistattraksjon rundt dyreparken og kaptein Sabeltann.

Kunstneren Aslaug Frøysnes har sagt seg villig til å lage gigantisk statue av Bjørgulv Uppstad like ved riksvei 9. Det blir blant annet søkt Fritt Ord om dette. Det vil bli hennes store «gave» til hjemkommunen. Vi har vært i samtaler med Evje om muligheten for å flytte det gamle fengslet der mange av kjempene satt i perioder på vann og brød.

I løpet av våren legges forprosjektet Kjempedalen frem for politikerne.

Hvordan det foregikk i neverettens tidsalder er denne historien bevis på:
Tor Kyrkjeledet var ei stor kjempe. Bjørgulv hadde drukket mye og Tor slo han nesten ihjel, så Bjug Olson fikk lyst til å hevne Bjørgulv. Men Tor banket gjerne Bjug, som bare måtte spørre faren først.

Faren gav sønnen tillatelse, men fikk kommentarer om at det var forferdelig at en far gir sønnen lov til å slåss, og mente han måtte få en klekkelig bot for det.

«Ja lat det det,» svarte Olav. «Det er ærlegt arbeid slåast og bøte».

«Ikke tro at du kan styre kjærlighetens kurs, for hvis den finner deg verdig, vil kjærligheten styre din kurs,» skrev Kahlil Gibran i Profeten. Med andre ord, du har lite du skulle sagt om kjærligheten finner deg. Men du kan også oppsøke den, for det er jo hva livet handler om.  I sangtekster handler de fleste om kjærlighet, så også på film, i dikt og ofte også i romaner. Mest handler det om den sørgelige kjærligheten, den som er reist. Jeg tror vi kan fundere oss i hjel på hvorfor det er sånn, for sånn er det.

Lykken har ofte få ord, den hviler i det som er godt, kjærligheten som er der i øyeblikket. Lykken er god vin, god mat og turer i skogen. Lykken er ofte det tankeløse, det som bare er. Sorgen er smertefull og vi må få det ut på en eller annen måte. Ikke helt ulikt det William Blake skrev om. «Det gode er helt uten viljekraft, den onde er full av kraft». Ondt eller vondt, det ligger mye kraft i det som er sørgelig. Derfor velger mange låtskrivere og melankolikere for øvrig å bli i smerten. For noen er det faktisk nødvendig fordi det er en levevei.

Da jeg ble oppslukt i Kris Kristoffersons sanger skyldtes det den kontroversielle sørgelige låta «Help Me Make It Through the Night» som Sammi Smith tok til topps på countrylistene i 1970. Den var kontroversiell da den kom ut i det amerikanske bibelbeltet fordi den handlet om fysisk å elske. Siden den gang er det vel knapt en bar den ikke har blitt sunget i, ofte med bøttevis av øl innabords. Selv den sjenerte blir vågal, som jeg da jeg i god stemning sammen med en «barkompis» sang hele katalogen hans av full hals, til «Smutthullet» stengte 2 på natta. Etterpå gikk vi hjem til hver vår ensomhet og grein våre sørgelige tårer.

Jeg var knust av kjærlighetssorg på midten av 90-tallet og klarte ikke komme meg videre på flere år. Jeg satt på gulvet med platene foran meg oppløst i tårer og spilte de sørgelige countrylåtene til Kristofferson mens jeg sang med. Han hadde utvilsomt vært der før meg. Ja, for den depressive musikken man finner mye av i country og blues er ikke selvmedlidenhet, men terapi. Jeg er rimelig sikker på det reddet livet mitt den gang, og sikkert flere ganger senere.

«Jeg driver ikke i trivselsbransjen,» sa Paal-Helge Haugen lettere irritert for snart tjue år siden da jeg ymtet frempå at lyrikken hans hadde hjulpet folk. Da jeg senere inviterte lyrikeren Carl Frederik Prytz til Poesi-97 i Søgne for å debattere dikt og helse ble han mektig irritert da folk reiste seg i salen og fortalte at diktene hans hadde fått dem ut av psykiatrisk sykehus. Prytz hadde tidlig på 70-tallet skrevet boken «De Vindskjeve» etter en innleggelse. Senere forsto jeg at Prytz hadde lagt bak seg denne perioden og at han satte umåtelig pris på at han hadde hjulpet folk. Helt til han døde holdt vi kontakten.

«Hur ska man elska nån som har elskat nån forut,» synger Melissa Horn i «Lät Du Henne Komme Närmre». Linjen gjorde inntrykk på meg fordi jeg kjente meg igjen i den. Årene går og de fleste av oss har ikke hatt den samme kjæresten siden vi var tenåringer. Nei, vi har prøvd, prøvd å være oss, så har det skjært seg gang på gang. Noen av oss er så skjøre at vi synes det er problematisk at den andre har hatt kjærester før oss. Det er liksom noe ubehagelig rundt det. Helt til vi har krasjet noen ganger selv og møter oss selv i døra. Vi mener det samme som Melissa synger, men vi kan jo ikke velge bort en ny kjærlighet fordi vi har elsket noen forut.

Melissa Horns skive «Säg Ingenting Till Mig» er et av de vakreste album jeg har skaffet meg de senere årene. På hennes siste skive «Jag Går Nu» skjønner jeg fort at hun har hatt det som mange av oss, til tross for sin unge alder. I det siste sporet «Jag Gör Aldrig Om Det Här» synger hun om at «den första kan jag skylla på min ungdom eller att jag var ung och han var dum». I neste vers synger hun at «den andra han stal mina år vad skulle han med dom till». I det tredje synger hun at «det tredje vet jag inte om jag räknar det var inte kärlek men nära nog».

I siste verset av det sju minutter lange sporet synger hun «den fjärde han slet meg itu det gör faktiskt ont ännu». Hun har mislykkes i hver relasjon, men jeg er like fullt bombesikker på at hun gjør det en gang til før neste utgivelse. Noe annet er jo verre enn døden.

Vi setter pris på de som tør å være ærlige, de som forteller oss noe vi kjenner igjen, og de som tør å innrømme at de har det forferdelig vondt. For selv i en tid der «sutring» er blitt synd og selvmedlidenhet lett kan ende opp som utenforskap så skjer det noe når tårene renner. Det er noe befriende, som et slags fritt fossefall. Vondt men godt, for oss alle. Vi blir målløse, kjenner på våre egne tårer som har vært gjemt så alt for lenge og forandrer oss kanskje, til det bedre. Denne verden trenger det som er ekte fordi livet er skjørt og vi er så bittesmå i den store sammenhengen.

Torsdag står Melissa på scenen på Kilden. Vi skal selvfølgelig dit og gleder oss. Om du vil ha noe til å varme opp tårekanalene med kan du finne frem hennes læremester Lars Winnerback og Miss Li på You Tube med «Om Du Lämnade Mej Nu», den er så tristfin at selv ikke Miss Li klarer å holde tårene tilbake.

Kjærlighet er så vakkert, selv den som griner.

Nekrologer er noe skit, for alle de fine ordene bør komme mens man lever. Min venn Kris Kristofferson minnet meg på det for mange år siden etter at jeg hadde intervjuet bestevennen Mickey Newbury som var alvorlig syk. «Mickey fortjener all heder som finnes mens han fremdeles er blant oss, ikke når det er for sent» sa Kristofferson om bestevennen og låtskriveren bak Elvis Presleys store hit «American Trilogy». Newbury døde året etter, men Per Fugelli er fortsatt i blant oss.

Vi skrur tida fram til august 2009. Protestfestivalen hadde arrangert nettkåring for å kåre tidenes beste meningsytrer, der valget sto mellom alle de som hadde deltatt gjennom festivalens 10-årige historie. Det var ganske mange.

Jubileet sto for døren og jeg befant meg i Oslo for å lansere jubileumsalbumet «Fight Apathy». Her møtte jeg igjen Per Fugelli, for å overrekke diplom som bevis på at han hadde fått flest stemmer.

Per hadde nettopp fått en slags dødsdom. «Sjansen er 50 prosent for å dø,» sa han mens han smilte og klemte meg under overrekkelsen. Jeg kjente på ubehaget av å være så nær døden. Jeg går jo ikke inn en sykehusdør. Døden er så skremmende at jeg går lange omveier rundt alt som påminner meg, men så står jeg der med en dødssyk mann, som ler hjertelig. Senere skulle Per komme trampende med døden i alle aviser og med boka «Døden, skal vi danse». Ikke nok med det, men han legger armen rundt skuldra mi og smiler mens han forteller at han også har 50 prosent sjanse for å leve.

Per skulle komme til å overleve det første kreftangrepet, ja også det andre og tredje, men valgte å kalle det «langfriminutt». Han fikk Erik Byes minnepris for å ha fjernet døden som tabu. Han har fått Fritt Ords pris og flere priser, så jo da Per har fått godord mens han lever.

Helt fra oppturen til festivalen begynte i 2001 har han vært gjest mange ganger. Per er en ideell samfunnsdebattant. Han har masse kunnskap om mennesket som professor i sosialmedisin og har i tillegg ytret seg i en årrekke om alt han egentlig ikke vet noe om men kan masse om, som at mennesket ikke kan leve i individuelt isolat. Vi er avhengig av flokken.

Selvsagt har han rett, for flokkdyr er vi enten vi vil eller ikke. Når legen skriver er han på hjemmebane. Sammen med kompisen og sosialmedisiner Steinar Westin er de opptatt av at vi må hjelpe hverandre. Han beskriver Jesus som den første sosialdemokrat og har siktet geværet mot Fremskrittspartiet i særdeleshet og litt mot Høyre.

«Nøysomhet og rettferdig fordeling, ikke penger som lykkemål, skulle sikre helse for mennesket og samfunnet. I dag har mange dollartegn i stedet for god samvittighet i øynene,» skrev han i en av sine utallige kronikker.

«Høyrepartienes frihet kan være egoisme forkledd i blå fløyel», skrev han et annet sted. Ingen skal være i tvil om hvor han står politisk.

Når han har gjort seg ferdig med det emnet drar han det litt lenger. Vi kan ikke ha noen prestasjonskultur, hevder han.

Samfunnet vårt trenger ikke tapere. Han har lov til å si det selv om han inderlig godt vet at han selv har tilhørt vinnerne.

Han er så fandenivoldsk mot vinner og taper-kulturen at han ikke en gang vil beskrive sin egen kamp mot kreften som en kamp. I Dagbladet sier han at «min siste dans skal være fredelig».

Sist Per Fugelli deltok på Protestfestivalen var for nøyaktig ett år siden. 11. februar debatterte han ytringsfrihet med Vebjørn Selbekk.

Neste tema er nok temaet som treffer meg best. «Gi blanke faen, få et bedre liv,» er som balsam for hypokondere. Det at budskapet kommer fra en lege gjør det desto bedre. Når man daglig går og bekymrer seg for alskens dødelige sykdommer er det godt høre fra Per at all skremselspropagandaen avisene propper oss med kan vi putte et visst sted.

Når Per skriver, leser folket. Når Per snakker, lytter folket. Det har blitt sånn, men hvem skulle tro at en sosialmedisiner skulle slå sånn an som folkeopplyser.

Vi må tilbake til Erik Byes tid for å finne noen med like stor appell.

I det siste har Per fått uvanlig hard medfart. Da holder jeg kreften utenom. Nå handler det om at vi må prøve å forstå innvandrerne som gifter seg med barn.

Plutselig var all hyllesten forvandlet til raseri, mot Per. De forsto ikke hva han mente, og tok seg ikke bryet å spørre.

Når han sitter der i Urtegata på Grønland i Oslo, eller på Røst i Lofoten, eller på Jæren og funderer over livet deler han tankene sine med oss alle. Han gir av seg selv, et tabu i seg selv i en tid der det meste handler om å være noen andre, om å være perfekt, om å holde fasaden og å skaffe seg en skikkelig ordentlig nekrolog når den tid kommer.

Per er ikke sånn. Mange elsker han, men det er de som ikke tåler han. Det er et godt tegn. Bare død fisk følger strømmen.

Han har ikke bosatt seg på beste Frogner, eller i Holmenkollen, som andre i hans posisjon har gjort. Nei, han har i et kvart århundre bodd like ved pakistanske grønnsakhandlere, like ved et arabisk begravelsesbyrå og ikke langt unna der sosialistenes avis Klassekampen har base.

Når han deltok i debatt på Protestfestivalen i 2002 handlet det om bestialitetens problem. Er mennesket født ondt eller er ondskapen situasjonsbetinget? Han svarte på spørsmålet selv i en kronikk i fjor. «Det vanlige mennesket har villskap som må temmes. Det vanlige mennesket er gåte og uorden. Det er et blandet vesen: Sterkt og svakt, friskt og sykt, med anlegg for godt og ondt. Slik er vi alle,» poengterte han.

Vi er alle besserwissere. Derfor trenger vi veiledere.

Noen mennesker fungerer som lufteventiler i menneskehetens rom. De trengs og er helt nødvendige for at vi andre skal få puste litt bedre.

I sin bok om døden spør han seg selv hvorfor han blir sintere på verden når han kanskje skal dø. Svaret han gir er at det ikke skyldes at han er sur og forurettet og må «stille» noen til ansvar. Nei, mer fordi urettferdigheten skriker styggere og «min egen makt er lite verd nå mot slutten».

Nå er det gått sju år siden han så døden i hvitøyet. I dag står han frem i Dagbladet med at nå er «det lange friminuttet» over. Han får noen måneder, kanskje et år, men så vil det være over.

For noen dager siden fikk jeg telefon om at en jevngammel fetter av meg var død, og at det skjedde brått og brutalt. Han mistet faren sin for kort tid siden og i den anledning hadde jeg mitt første møte med fetteren min der vi snakket om alt fra kompliserte familieforhold til livet mer generelt. Det gjorde noe med meg at vi ble kjent, fordi jeg lærte mye om at alt ikke alltid er slik man tror det er. Det å møtes, snakke sammen, åpne seg opp, det er utrolig viktig. Fetteren min var en trivelig mann jeg gjerne skulle snakket mer med. Vi trenger å snakke mer med folk.

Det slår meg at Per har vært en boksåpner på dette området.

Når alt kommer til alt er det neppe tilfeldig at han er lege. Det meste handler jo om helse.

Da han kom på rådhuset i Kristiansand for en mottakelse i forbindelse med at han skulle motta Erik Byes minnepris hadde han hørt rykter om at Protestfestivalen trengte penger.

«Hvis Svein Inge Olsen trenger penger til festivalen, så gi han det han trenger,» sa han, til høylytt latter fra alle i salen.

Rett fra levra. Rett ut av posen.

Sånn er Per, landsfaderen.