Jeg har en sorg i hjertet mitt denne fredagen. Sorg kommer man over, sies det. Jeg tror ikke det er sånn alltid. Det kommer an på hvor lenge man har levd sammen med den man sørger over.

Sannheten er at jeg ikke var gamle karen da jeg dro på min første fotballtrening. I motsetning til de andre fotballguttene på Tinnheia meldte jeg meg ikke inn i Vigør, men dro til andre sida av byen. I dag ville jeg sagt «på andre sida av bomringen». De gamle brakkene lå der UIA befinner seg nå. Rideklubben eide dem, men Start brukte dem. Bestefaren til Sondre Tronstad trente oss. Jeg husker ikke om vi hadde tippet 70-tallet, eller om vi fremdeles befant oss i Beatles-tida. Jeg antar vi befant oss i grenselandet. Livet var ufattelig moro på den tida og alt var evigvarende. Verden lå for våre føtter. Likevel handlet nesten alt om fotball.

Hver kveld etter skolen dro vi til fotballbanen øverst i Kobberveien for spille. Når jeg er der i dag er jeg overrasket over hvor liten den er, for den var jo så stor den gang. Hver regnværsdag satte kameraten min Bjørn og jeg oss hjemme på gutterommet med skriveblokkene og terninger. 1-tallet var scoringer, og vi trillet terninger og skrev så blekket sprutet. Vi laget cuper og serier og skrev ut kasser med skrivebøker. Jeg vedder på vi kunne hver eneste lagoppstilling i det som den gang var engelsk 1. divisjon utenat.

Gullaget fremfor noen var Start, klubben i vårt hjerte. Jeg ble aldri Vigør-supporter. Annen hver søndag dro vi til Kristiansand stadion for å se laget, ja gullaget ble det. Jeg var til stede på stadion både da min gymlærer «Borkis» scoret det avgjørende målet mot Bodø Glimt i 1978 og da Steinar Aase sørget for seier mot Rosenborg to år senere. Begge ganger ble det seriegull med den nå 90-årige Karsten som trener. For en tid! Det var som en drøm. Det var så moro. Jeg tror ikke en gang jeg visste om døden i den tida. Fotball var livet. Døden fantes ikke.

I den tida hadde alle jobb utenom fotballen. Sven Otto «Borkis» Birkeland var gymlærer på Grim skole. Trond Pedersen jobbet i bank. I England var jeg Sheffield United-fan. Da jeg snakket med legenden i klubben Tony Currie for en stund siden fortalte han at forsvarskjempen Eddie Colquhoun alltid løp rett fra kampen til jobben. Han jobbet i helgene. Det var jobb utenom overalt. Likevel var fotball livet. Det vakte stor oppstandelse da Geir Daasvatn fra Evje skulle prøvespille for Manchester United og da «Matta» og Isak Arne Refvik skulle bli proff i Hibernian. Oppholdet varte ikke lenge. De lengtet hjem.

I 1974 gikk jeg på kino for å se «Fimpen», filmen om 6-åringen som kom på det svenske landslaget og spilte sammen med Ronnie Hellström og Ralf Edström under legendariske Åby Ericsson. Jeg glemte aldri den filmen, så når jeg fikk en sønn som spilte fotball i den alderen måtte jeg på leting etter den. Letingen skulle ta fire år. Først nå er den tilgjengelig. Med andre ord, nå er det 10-åringfotball med Våg, TV-fotball og «Fimpen» som gjelder den kommende uken. Alt sammen for å slippe å få mareritt om nettene.

35 år siden siste seriegull er egentlig for jækli (unnskyld uttrykket). Aldri noe cupgull. Alt er bare trist. Det er til å grine av, men verre enn som så, for det som kommer trengs psykologi til å takle. Vi som har fulgt Start i disse årene har hatt mange nedturer, med en eneste opptur for ti år siden, da vi sto som sild i tønne på torvet for å feire sølvet som var gull verdt. Dessverre kom jojo-tilværelsen til å fortsette. I lange perioder gav jeg opp å følge med fotball, så sånn sett kan man gjerne kalle meg en feig medgangssupporter. Men ha meg unnskyldt, jeg orker rett og slett ikke. Jeg blir så forferdelig deprimert og frustrert.

Jeg tror ikke fotball handler om liv og død som legendarisk Liverpool-manager Bill Shankly sa det:

 «Har hørt at noen hevder at fotball handler om liv og død. Jeg er skuffet over en sånn holdning. Sannheten er at det er mye viktigere enn det».

Etter 1 – 1 mot Mjøndalen denne fredagen kan det føles som Shankly hadde rett. Helt motsatt av hva min gamle gymlærer og landslagsspiller ville ment etter at han dro til seters og sluttet å følge med på fotballkamper.

Kampen mot Mjøndalen hevder Fædrelandsvennen var den niende viktigste kampen noensinne. Jeg kan forsikre avisa om at den dessverre var mye viktigere enn det.

Med uavgjort er det ikke lenger realisme i å unngå nedrykk nok en gang. Ja, jeg tar en pokersjanse når jeg hevder det, men nedrykket er kun et par kamper unna. Dessverre. Start har vanskeligere kamper enn de andre nedrykkskandidatene og en eventuell kvalifisering har sjelden slått gått ut for vårt kjære Starts fordel. Til det er dagens lag for svakt og ustabilt. Ingen skal skylde på spillerne. Vi mistet noen av de beste for å redde økonomien. Noe har vært feil lenge.

Men hvem vil snakke om økonomi i 2. divisjon, som er neste steg nedover etter OBOS-ligaen. Der blir det andre yrker for de som fortsatt henger med. Da er vi plutselig tilbake til 70-tallet, om enn ikke akkurat sånn vi hadde tenkt.

Nedrykket denne gang blir verre enn alle tidligere nedrykk. Det forklarer jeg med dagens økonomiske situasjon, med spillerne som allerede er borte og de siste restene som vil forsvinne.

Nedrykket er jeg redd vil vare lenge og gjøre Jerv fra Grimstad til landsdelens beste fotballklubb. Det er pinlig for oss som begynte med Start for snart et halvt hundre år siden. Det er vondt for hjertet, vondt for klubben og vondt for Kristiansand som by.

Hvis jeg skal forsøke å se noe positivt på situasjonen kan jeg jo ta opp fiskingen igjen, noe jeg ikke har bedrevet siden jeg var tenåring. Jeg må finne på noe nytt. Jeg kan konsentrere alle ressurser på min Matti, 10-åringen som fortsatt synes det er gøy å spille fotball.

I all min sorg og bitterhet må jeg velte skylda over på noe, selv om det ikke hjelper.

Jeg legger skylda på den samme makta som nå graver opp graver for å parkere biler under torvet. Penger er roten til alt ondt, heter det. Penger er også dopet som skaper gode fotballklubber og kan hente spillere som Zlatan og Ronaldo til Start.

Vi har ingen Gjelsten og Røkke på Sørlandet, slik de har i Molde, klubben som ironisk nok til slutt kommer til å senke Sørlandets stolthet ett hakk lenger ned i divisjonene.

Beklager hvis jeg sårer noen, men har lært meg at som realist står man bedre rustet når nedturen til slutt kommer.

Når vi om et par uker senker klubben i vårt hjerte nedover er det sikkert de som trøster seg til Bibelens ord, om at alt har sin tid.

Jeg ser ingen trøst i at menn som er passert 50 år skal måtte gå i barndommen.

Nedsenkningen foregår på Sparebanken Sør Arena. Speaker Bostrøm må fungere som sjelesørger.

Brann og Bergen er tilbake. Vi trekker oss tilbake. Sånn er det. Jeg tenker på salige Gunder Tellefsen og hans revyvise «La det drøppe».

Når striregnet og vinterstormene setter inn de kommende årene kan vi i alle fall trøste oss med at det regner mer i Bergen.

Alt har sin tid, men ikke regnet. Ikke sol og sommer. Det kommer alltid tilbake.

Ja jeg sier noe, men det er mer interessant hvorfor noen blir mer frustrert enn andre. Det handler om følelser, siden sinne er blant de 8-9 følelsene alle mennesker har i seg.

Jeg blir så sint, så sint. Like sint som Streken. Mye mer sint enn Karius og Baktus, når Jens går til tannlegen. Jeg kan bli like sint som rallykjøreren Martin Schanke. Jeg vet det er veldig usørlandsk. Rett og slett veldig upraktisk.

Da jeg nylig fikk skattesmell på 42.000 ble jeg så sint at jeg ble forbanna. Jeg vet du vil hevde det er min egen skyld at jeg fikk smell, men det stemmer bare delvis. Jeg er uskyldig, selv om jeg har skyld.

Jeg har ikke betalt nok skatt fordi NAV ikke trakk nok skatt da jeg gikk sykemeldt. Jeg kunne umulig vite det. Og dessuten, hvordan skulle jeg klare å betale flere tusen mer i måneden når det knapt går rundt. Staten hevder det ikke er dens problem, men mitt. Staten har alltid rett, det er problemet.

Men det er vi som har laget Staten og samfunnet. Det er vi som har laget systemene og da må vi kunne stikke fingeren i jorda og si at dette ikke er så enkelt. Vi er alle forskjellige. Ingen av oss er like.

Noe annet som gjør meg sint er at når man skal møte Staten hos skattekontoret ansikt til ansikt er de så feige at du må gå i ei luke der det sitter mange bak deg i kø og hører på alt du sier. Dermed er det ekstra pinlig å bli sint. Du tar deg ekstra sammen. Man blir frustrert og forbanna foran øynene på de som står bak deg i køen. Du blir skuespiller i ditt eget flaue teater.

Men tilbake til skatten, den kjipe skatten. Ikke ho hjemme i sofaen. Jeg har fått ordnet meg, selv om det vil ta et par år. Jeg har fått ordnet meg så lenge jeg har en jobb. Det var ingen nåde hos kemneren, til tross for at jeg ikke har vært innblandet i skatteproblemer tidligere. Det finnes ingen formildende omstendighet, slik lovverket er hvis du har gjort noe straffbart.

Nå kommer det viktige spørsmålet. Hva med alle de som ikke «får til en ordning»? Hva med de som ikke kan inngå avtale om avdragsfrihet med banken? Hva med de som ikke får dette til? 

Det gjør meg eitrende sint.

Når brevet kom i postkassa om å betale 21.000 i to omganger innen en gitt frist ikke langt fram fremsto brevet som en vits. Man vet ikke om man skal le eller gråte. Varsel om tvangsinnfordring kan for enkelte være årsak til selvmord. Det er de som begynner å drikke, de som resignerer.

Hva med kunstneren som ikke har fast inntekt? Alenemoren som sliter med å betale månedlige regninger? Minstepensjonisten?

Så slår det meg midt i fjeset. Hva er det med Staten? Hva er det med det samfunnet vi er tvangsinnmeldt inn i fordi våre foreldre valgte å føde oss?

Vi har alle forskjellige talent, forskjellige styrker og svakheter. Hvis du er praktisk anlagt blir du kanskje snekker. Kan du tall, men er klønete med verktøy blir du regnskapsfører. Har du arvet mye penger betaler du en til å ta seg av sånt. Skatten skal du passe uansett, ellers kommer den store bøddelen som noen som er annerledes enn deg har skapt.

Man kan bli sint for så mye, men det er også mange gode grunner til å bli sint.

Ofte er private mer medmenneskelige enn Staten, for den opptrer ofte som fanden selv i sitt byråkratiske system, tenker jeg. Staten er en bulldoser som kan kjøre over deg og familien din, hvis du ikke gjør som den sier, hvis du ikke skjøtter reglene den har laget over hodet på deg. Staten er rå, brutal og hensynsløs og det gjør meg forbanna.

«Du kan ikke prate en mappe til fornuft,» skrev dikteren Halvor Roll i 1976. Det gjaldt barnefordeling, men kunne like gjerne handlet om Staten.

Hvorfor «klikker» de ikke, alle de slukørede mennesker som tusler ut fra kontorene med avmakt i blikket? Mange av dem har fått en økonomisk dødsdom. Vi er jo siviliserte her i Norden så vi finner oss i at Staten kjører over oss med en bulldoser. Vi er sånn laget at vi bare nesten sier noe.

Jeg opplevde en gang en mann komme rasende ut fra et legekontor, tilsynelatende fordi han hadde fått en annen slags dødsdom. Det var ikke legens skyld, men legen fikk skylda. Legen kunne intet gjøre. Han formidlet bare det han hadde fått beskjed om. Når du møter Staten så er den laget av mennesker og skal være til beste for mennesker. Staten kan faktisk gjøre noe for å ta vare på alle mennesker, ikke henrette dem i all sin brutalitet.

Vi nordmenn fremstår som nikkedukker, i all vår ordentlighet. Vi fremstår ikke som studentene i Paris i 1968, eller hippiebevegelsen i San Francisco på samme tid. Men en gang var det folk av oss, slik det var da mange kvinner sa ifra for bare noen tiår siden. Hva hadde norske kvinner vært i dag hvis ikke noen var sinte for førti år siden? Hvorfor gjør vi ikke som polakkene, østtyskerne, ukrainerne og serberne?

Hvorfor blir vi ikke sinte?

Har vi levd så tett her i dette landet at vi alle utgår fra de samme sindige genene?

I Dagens Næringsliv 17. oktober stiller avisa det relevante spørsmålet på forsida:

Hvorfor blir vi ikke fly forbanna her i landet?

Det slås fast at innestengt sinne gjør oss ulykkelige, men det gjør oss også mer utsatt for sykdom. Det som sprenger innenfra kan sprenge helt, om vi ikke får det ut.

DN har intervjuet flere nordmenn med forskjellig lynne. Thomas Seltzer, programleder for Trygdekontoret, husker fortsatt hva faren sa til ham den gangen på 70-tallet, da familien flyttet fra USA til Norge. Han sa: «Gutter, der vi kommer fra, skriker man til hverandre når man er sint. Hvis man er sint på noen i Norge, smiler vi og hilser. På natta går man og knuser postkassa med et balltre».

Avisa har også intervjuet franske Lorelou Desjardins:

«I mange år trodde jeg faktisk at nordmenn aldri har konflikter. Selv skilte par virket så rolige og siviliserte,» skriver hun i en epost til avisa.

Psykologspesialist Ole A. Solbakken svarer avisa om sinnet:

«Sinnet er i prinsippet et indre signal om å stå opp, sette grenser og representere seg selv. Det å være sint er en naturlig del av livet. De fleste av oss har respekt for mennesker som hevder sine rettmessige synspunkter,» sier han.

Godt å høre, men det stemmer ikke alltid. Det er blitt tabu å si ifra fordi man blir stemplet som «sutrer». Det er blitt vanskelig å si ifra hvis man ikke mener det samme som flertallet.

Noen av oss blir likevel så frustrerte at vi sier ifra. Sånn er det.

I et samliv hørte jeg en bekjent fortelle at den nye kona hans kunne bli rasende, og det var han så utrolig glad for. Det som virker stille og harmonisk kan brått bli slutt og når et forhold går mot slutten er det ofte stillheten som råder. Krangler og raseri har avtatt. Freden har senket seg, eller døden, som vi også kan kalle den i enkelte tilfeller.

Sørlendinger er kjent for å være spesielt sindige. Alt er så greit på Sørlandet.

Jeg er så sint at jeg kan komme til å si noe, er utsagn vi har hørt om oss, når noen andre skal herme etter oss. Vi finner oss i alt. Vi holder ut. Vi tåler det meste.

«Jaavel» er kristiansanderens ENESTE hilseord og erstatter andre landsdelers «hei», «goddag», «morn», «takk, for sist», «ligg unna» osv.
«Jaavel» uttales meget sakte med fallende tone og trykk på siste stavelse. Dette hilseordet er uavhengig av sinnsstemning og ytre omstendigheter. Det erstatter bl.a. det å bli skikkelig sinna.

I Jan Engerviks vise «Krangel» synger han om at «De her ska æ nåkk jørr noe me, ja, de her ska æ pinade jårr no me».

Nordmenn tåler mye urett, mange avgiftsøkninger, mye bom, ja vi tåler de mest ekstreme ting. Jeg hørte for noen år siden at svenskene lo av oss, omtrent som polakken som figurerer i You Tube-videoen mange har delt. De ler så de griner av oss, fordi vi er så dumme og finner oss i alt. Franske Lorelou har rett. Vi er så sabla siviliserte at det er flaut.

Jeg blir så sint at jeg faktisk sier noe. Det har jeg fått svi for mange ganger.

Staten ved Kemneren kunne fått sitt pass påskrevet. Jeg tror det hadde hjulpet meg, men det hadde ikke hjulpet på andre måter enn at jeg hadde fått det ut. Men å «drite seg ut» er ikke særlig moro. Jeg kan «klikke» og bli skikkelig frustrert og sint. Internett har hjulpet meg å få ut mye frustrasjon. Nå skriver jeg i stedet, både for meg selv og for de som ikke får det til. Sånn sett gjør jeg noe nyttig.

Jeg liker ikke et samfunn som ikke favner alle, men resulterer i at mange mister det de eier eller det kjæreste de har, på grunn av systemer, mapper, hjerteløse byråkrater eller urettferdighet.

Livet er et samarbeidsprosjekt, for vi er alle kommet hit på samme måte.

Sinnet kan få mange utløp. Mitt sinne er som regel kortvarig og ganske ufarlig for andre. Jeg farer opp når jeg blir frustrert. Jeg får det ut gjennom talemetoden. Noen ganger kan det være en bagatell for andre, men ikke for meg.

Raseri eller sinne er en av de 7 dødssyndene, men det er også et sunnhetstegn at du blir sint.

I dag er det et større problem at så mange stenger sinnet inne i seg. Det er med andre ord mer farlig for helsa di at du blir så sint at du bare nesten kommer til å si noe, enn at du får et raserianfall.

Jeg vet det høres rart ut, men det er en trøst.

Inne på badet mitt har jeg et dikt av Tone Schwarzott hengende på veggen. Det kan kanskje fungere som en konklusjon, om enn ikke en løsning:

Man kan ta seg
sammen så meget
at man tar seg ut.

Man kan ta seg
ut så meget
at man må
ta seg sammen.

En ulykke kommer sjelden alene, sies det. Flere ganger i livet har jeg opplevd dette som en realitet. Nå er det snart 16. oktober, 5-årsdagen for mitt sammenbrudd. I løpet av noen få timer denne dagen ble jeg separert, mistet jobben og opplevde at «livsverket» gikk konkurs. I kjølvannet av det lå det en rekke andre «begivenheter» de færreste vil ha på «kjøpet». Krisen pågikk i flere akter over flere år etterpå, men jeg har ikke tenkt å belemre dere med detaljene. Clinton Gregorys sang «Today’s Just Your Day» ble plutselig veldig levende. Man kan vel si at sangen er motsatsen til Åge Aleksandersens «Din Dag».

Når alt er svart finner man ingen åpning. Samtidig erfarte jeg at Leonard Cohen hadde rett. «There is a crack in everything. That’s where the light gets in»

Jeg så livet mitt passere revy, ikke minst når bekjente de neste 2-3 årene sa at jeg hadde krympet. Dødsangsten kom om at noe annet alvorlig også var galt. Jeg ble lammet av angst. Men man skal aldri underslå kriser som tap av jobb, familie, økonomi osv. Det er selve grunnlaget for å ha et godt liv.

Innerst inne var det så mørkt at jeg så døden rasle med sablene, samtidig som det var den jeg fryktet mest av alt. Det var en umulig situasjon som var umulig å komme seg ut fra. Jeg hadde mer eller mindre lite påvirkning på det som ville skje fremover.

Jeg opplevde tida som absurd. Mens jeg trodde jeg ble gal i mitt indre måtte jeg holde meg rolig på overflaten, ikke minst på grunn av mine to små barn som skulle følges opp. Hvis du kan forestille deg andefar som ligger rolig på vannet og padler som en gal under overflaten, så var det meg.

Musikk og lyrikk har i årevis vært to av mine beste venner. I stedet for å dykke hodet ned i selvhjelpsbøker og befatte meg med positiv tenkning lå det naturlig for pessimisten i meg å synke ned i det motsatte. Mine mest spilte låter i 2011 var Anita Lindblom med «Sånt er livet», Bo Kaspers Orkester med «Innan Alt Forsvinner», Tom Waits med «Hell Broke Luce», Elvis med «Make The World Go Away», Kris Kristofferson med «Nobody Loves Anybody Anymore» og REM med «Everybody Hurts».

Når jeg hadde aleneuker dro jeg på skogen og fant Dommedag rundt hver sving, mens jeg forsøkte å holde djevelen på en armlengdes avstand. Når vinteren kom spilte jeg Bjørn Eidsvågs «Vinterland» til det kjedsommelige mens tårene rant.

Musikk er terapi, selv om den er sørgelig. Det er det som er så fint. Gunvor Hofmos dikt er også undervurdert som terapi, selv om Paal Helge Haugen for mange år siden sa til meg litt irritert under et intervju; «Eg driv ikkje i trivselsbransjen».

Jeg har opplevd nedgangstider før. Det var bl.a. sånn jeg falt for tekstene til Kris Kristofferson, som jeg flere ganger har hevdet reddet livet mitt en gang. Musikk i nedgangstider må ikke bety at man må spille «Optimist» med Jahn Teigen om igjen og om igjen.

Midt opp i dette forsøkte jeg å holde meg flytende. Jeg gjorde det jeg kunne. Bl.a. leste jeg mine daglige aviser, som de siste årene også har vært en del av jobben. Over tid blir tyngden av det vonde som i Arnold Eidslotts dikt. «Mitt hus er fylt av deg. Du står i alle hjørner og tier. Men du er blitt meg en fortrolig». Angsten og depresjonen går hånd i hånd, men depresjonen blir på en måte en trøst mot angsten og frykten som er de mer farlige vennene man kan ha når man opplever motgang.

«Depresjon er en friskdom, ikke en sykdom som mange tror,» sa psykolog John Petter Fagerhaug under Protestfestivalens tabukveld i år. Det stemte for meg.

Jeg bestemte meg for å date igjen, selv om jeg fikk høre at man skal ha det bra med seg selv før man kan innlemme andre i sitt liv. Jeg var uenig med dem. Hvordan kunne man møte motgang sammen med noen hvis ikke minst en av partene har opplevd det. Møter man noen i nedgangstider, ja da klarer man alt sammen.

I og med at jeg var permittert ble jeg NAV-slave i denne perioden, noe som ble en ytterligere belastning. NAV-systemet levde sitt eget liv, uten følelser for hva man selv gikk igjennom. Og for å være helt ærlig, hadde de puttet en annen jobb i fanget mitt ville jeg opplevd et nytt sammenbrudd. Jeg opplevde NAV med to ansikter. På den ene siden fikk jeg hjelp til økonomiske utfordringer som strøm og kommunale avgifter for å beholde hjemmet, men på den annen side forfulgte de meg overalt. Hvis jeg uttalte meg i avisen om noe som hadde med Protestfestivalen å gjøre, ringte de meg med det jeg oppfattet som trusler. Beskjeden var klar. Hvis jeg så mye som «tok i» noe som hadde med festivalen å gjøre stoppet de all inntekt, med de følger det ville fått. Men det at jeg fortsatt hadde et håp om at vi skulle gjenoppstå, at jeg fortsatt leste aviser osv. var med å få meg opp av hengemyra. Jeg kom tilbake til jobb og til livet takket være at jeg aldri gav opp, til tross for NAV og til tross for andre omstendigheter.

Hverdagen min med rutinene ble en slags terapi, sammen med de sørgelige sangene, lyrikken og håpet som alltid befant seg et sted under fristelsen til å resignere. Det ble min måte å møte realitetene på, uten å pakke noe som helst inn i bomull.

Jeg fryktet døden krype nærmere for hver dag som gikk, men inni mellom, ja faktisk annen hver uke, da var jeg en annen person. Jeg skulle fungere som pappa, skulle gi barna mine hver eneste lille dråpe av trygghet og kjærlighet jeg hadde igjen i meg. Derfor dro jeg på treninger med dem, ut i skogen, spilte fotball og lagde middag til dem hver dag. På sett og vis holdt de liv i meg ved at jeg var så glad i dem som jeg var og kunne være. Det sperret de vonde tankene ute, annen hver uke.

Det igjen ble en merkelig situasjon. Dagen de dro ramlet jeg sammen som om en sekk med sement hadde invadert blodårene. Dagen de kom tilbake samlet jeg sammen trådene og brukte alt jeg hadde av krefter på rollen som pappa. Det gav håp. Man trenger realismen for å være forberedt og for å få håp. Håpet er vår beste venn i sånne stunder. Håpet om at alt skal ordne seg.

Så snur ting gradvis. Jeg hadde hatt laber tro på noen Gud de siste årene, men likevel klamret jeg meg til noe. Jeg opplevde flere runder med det religiøse vil kalle mirakler. Jeg hadde jo trodd på Gud, for det hadde jeg fra min far. Men etter at jeg mistet faren min i 2000 var tvilen blitt sterkere enn troa. Fra da ble alt som hadde med kristendom å gjøre et håp, mer enn en tro. Hypokonderen i meg måtte ha en mening med det hele. Jeg måtte ha et håp om å treffe faren min igjen. Jeg måtte finne en mening med livet, når dødsangsten raste og alt var håpløst.

Miraklene jeg opplevde var fordelt på en slik måte at det umulig kunne være tilfeldig. I filmen «God’s Not Dead» må en student bevise overfor sin ateistiske professor at Gud finnes. Professoren siterer Nietzsche, Russell, Dawkins og Hawking. Studenten gav avkall på kjæresten, gikk imot sin egen familie og brukte all energi over lengre tid til å lese seg opp på kunnskap til de tre foredragene som skulle overbevise medstudentene som var jury om at Gud fantes. Jeg gjorde ingenting. Jeg bare satt her tappet for livsmot med min tvil og min uro, mens livet gradvis snudde. Livsverket gikk ikke konkurs. Jeg fikk tilbake jobben. Første jula uten penger til hverken mat eller julegaver dukket det opp pengegaver jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg. Jeg mistet ikke ungene. Jeg mistet ikke hjemmet.

Dette var bare begynnelsen på alt som skjedde av positive ting som fikk hendelsene 16. oktober 2010 til å snu til noe positivt.

Jeg har opplevd ting som får meg til å tenke at kanskje Gud finnes likevel, men tar en dag av gangen. Det er fortsatt mye usikkerhet rundt jobb. Det er mye slit og jeg får stadig spørsmålet om hvordan jeg orker. Noen ganger har man ikke noe valg, selv om det kjennes som å gå på en line utenfor Prekestolen.

For meg er 16. oktober for fem år siden blitt nyttig lærdom og historie. Jeg gleder meg over mine fine og flinke barn. Jeg har fått meg kjæreste. Lenger enn det kan man ikke tenke. Livet i seg selv er jo uforutsigbart, slik professor og lege Ingvard Wilhelmsen sier. Mandag 19. oktober, på min datters 8-årsdag, skal jeg høre han snakke om nettopp dette.

Jeg vet om de som sliter med selvmordstanker. Jeg vet om de som har gjort slutt på alt.  Jeg vet om de som synes alt er trist, de som har en tung tid. Jeg vet om de som tenker mørkere tanker. Mitt råd er, ikke gjør det! Man kan aldri angre et selvmord, eller en overdose. Resignasjon er aldri noe godt alternativ, uansett.

Kanskje blir det din dag en dag!

Ofte snur nedturen til en opptur, og kanskje kan dine beste år være årene som ligger fremfor deg. Man kan alltids tenke at «det er aldri for sent å gi opp», som Nils-Fredrik Nielsen skrev i en av sine tristesser, men det er vel så bra å høre på en av Erik Byes mest kjente viser:

«Stien som vi gikk i går er like ny;
Hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag»