Nylig måtte Ellinor Grimmark gå rettens vei for å få lov til å arbeide som sykepleier i hjemlandet Sverige. Hun er kristen og ønsket fritak for all medvirkning til abort av overbevisningsgrunner. Det fikk hun ikke. I Sverige kan man ikke be om fritak på grunn av sin tro. Hun måtte til Norge for å fortsette med yrket sitt. Hun er blitt pendler.

Nå venter hun på dommen, som kan få store følger for lignende saker i svensk rettsvesen.

Saken er spesiell, men også overraskende for oss i Norge.

Ellinor deltok 19. september på Protestfestivalens tabukveld med å snakke om abort som drap. Man kunne høre en knappenål falle under det sterke foredraget hennes. For meg var det overraskende at hun måtte dra til Norge for å få jobb. Her har vi lenge hørt at Norge er blitt det mest sekulære land å bo i og i debatten om reservasjonsretten måtte KrF gi seg.

Debatten om det sekulære Norge har pågått lenge, men tok av under striden om ekteskapsloven våren 2008. Et sekulært land er ønsket av mange, men har møtt spesielt motstand hos kristne organisasjoner og kristne som fortsatt tør bidra i samfunnsdebatten.

Det var den svenske kristenrockeren Ulf Christiansson som denne våren fortalte meg at Sverige var mye mer sekulært enn Norge. I avisen Vårt Land 10. oktober har avisen snakket med kirketopper i verdens største lutherske kirke, som den svenske kyrkan er. Motstanderne av sekulariseringen hevder at det i dag er politikerne som bestemmer, til tross for at kirken for femten år siden ble løsrevet fra staten. I Ifølge Hans Olof Andren bestemte sosialdemokratene seg for hundre år siden for å overta kirken, i stedet for å legge den ned.

Kirken handler i dag mer om politikk enn tro, mener Sverigedemokratene, som vil ha tilbake klassisk kristendom og tradisjonsbundet holdning. Partiet mener det er beklagelig at Svenska kyrkans ledelse fokuserer så sterkt på immigrasjon, flyktninger og klima, og mindre på klassisk kristen tro.

Er det en sammenheng her? Utvilsomt. Et liberalt og sekulært fokus har gradvis skyllet innover Sverige som en tung bølge og skyller bort alt som minner om konservativisme og religion. I Sverige har vi sett det bl.a. ved at landet tar imot desidert flest flyktninger i Norden.

I et liberalt og sekulært Sverige er det ikke rom for avvikende tanker. I alle fall ikke hvis man mener det truer menneskerettighetene.

Det er også årsaken til at Ellinor Grimmark ikke lenger får jobbe som sykepleier i hjemlandet.

Det sekulære Sverige er glad for det som skjer og mener bølgen bare har skylt bort det som må skylles bort for at landet skal bli rent.

Tygg på den siste linjen og du kan fort få frysninger på ryggen.

For noen år siden sto religionshistoriker Hanne Nabintu Herland frem på Protestfestivalen å forkynte at Norge er i ferd med å bli et totalitært samfunn. Hun ble harselert over, for et totalitært samfunn var et samfunn verken en liberal eller en konservativ side ønsket, noe verken tilhengere av et kristent eller sekulært samfunn ønsket.

La oss se litt på hva et totalitært samfunn er. Et totalitært samfunn er ei styreform der man prøver å kontrollere flest mulig sitt personlige, økonomiske og politiske aspekt av livet til befolkningen.

Vi er på farefulle veier når vi forfekter et sånt syn. Mussolini var den første som brukte ordet, men på sin måte. Han ønsket et samfunn styrt av hans tenkemåte. Hva skjer når man overkjører et mindretall? Man får et samfunn der kun flertallets stemme blir hørt. Så kan man spørre om det ikke må være slik at et flertall i et demokrati er det som til enhver tid må råde. På sett og vis er det jo sånn, men det er maktarrogansen som er farlig.

Da jeg vokste opp på 70-tallet var det mange som fnyste av AKP/ML, NKP og opprørerne som hyllet diktatorer som Pol Pot og Mao. Det ble mye bråk, med hippietiden, studentopprøret, feministbevegelsen osv. Men alle fikk slippe til. Vi hadde et mer åpent samfunn i den forstand at motstanden mot sosialdemokratene som satt ved makten gjennom store deler av 70-tallet, helt til Kåre Willoch tok over i 1981, fikk lov til å boltre seg ganske uhemmet. Dette fortsatte da høyrebølgen kom og jappetiden veltet innover oss.

Noen av sakene vant frem. Noe ble slått tilbake. Sånn må det være.

I dag befinner vi oss i en helt annen tid. Man må for all del mene det samme som flertallet. Sverige ser ut til å ha blitt et foregangsland for denne tenkemåten. Litt forunderlig egentlig, med et land som forholdt seg nøytralt under 2. verdenskrig.

Ellinor Grimmark kan gjerne mene at abort er drap, men hun kan ikke arbeide på svenske sykehus å forholde seg til sin overbevisning, selv om andre sikkert kunne overtatt der hennes samvittighet ikke tillot henne å fortsette. I Norge kjenner vi igjen diskusjonen fra der man ikke lenger av religiøs overbevisning kan mene at kirken ikke bør åpnes for homofil vielse. Mange tør ikke lenger å uttale seg. Derfor er nok tausheten en av vår tids største utfordringer. Man kan kjenne igjen debatten fra forfølgelsen av Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Man kan kjenne den igjen fra flere saker, med mange av dem relatert til religion og trosliv. Blant de nyere saker er retten til å bære smykker med kors på jobb i NRK.

Alt dette er litt underlig all den tid Norge fortsatt regner seg som et kristent land der Kongen må tilhøre den kristne tro.

I Sverige har 91 pastorer krevd rett til såkalt samvittighetsfritak. Om de blir hørt får vi vite om noen dager, når dommen faller i saken til Ellinor Grimmark.

Samvittigheten er den som til enhver tid bør gjelde i samfunnet. Enten må vi følge vår samvittighet, eller den vil forfølge oss. Dette gjelder langt fra bare i spørsmål om religion og tro.

Toleranse er blitt mer komplisert å forholde seg til de senere årene. Ordet er positivt, men i mange sammenhenger kan det bli helt feil. Man bruker toleranse for alt det er verdt, men først og fremst som et skjold for ens egen mening. Problemet er at det er kun flertallets meninger som gjelder. Alt annet stemples som intoleranse, et ord ingen ønsker å bli beskjeftiget med.

Man kan heve toleranseflagget så høyt, at alle andre flagg må vekk. På den måten skaper man et totalitært samfunn.

Kirken ser ut til å være det mest betente området i dag når det gjelder spørsmål rundt demokrati, samvittighet og toleranse. Det kan være verdt å lytte til hva den religiøse forfatteren Fredrik Wisløff en gang har sagt:

«Toleranse i kristelige spørsmål er et av de beste kjennetegn på åndelige nedgangstider. Det er i skumringstimen linjene viskes ut, og etter skumringen kommer natten. De sterkeste og rikeste tider i kirkens historie er de som har vært mest fylt med kamp. Når våpnene legges ned, er kirken i fare».

Derfor er synliggjøring og respekt for motstanden ikke bare viktig, men helt nødvendig. Derfor bør Ellinor Grimmarks samvittighetskamp vinne frem i retten.

I år har det stått mye i aviser om det å være fattig. 3-barnsmoren som var blitt intervjuet i en avis denne sommeren fikk ikke økonomien til å henge i hop. Hun jobbet deltid, men ville ikke kalle seg noe «sosialtilfelle». I 7-10 dager hver måned har hun ikke en krone på kontoen sin og ligger våken om nettene fordi hun bekymrer seg for hvordan hun skal få mat nok til familien. 1190 euro eller cirka 12.000 kr per måned netto i husstanden er grensen for å havne under fattigdomsgrensen. 3-barnsmoren sto ikke omtalt i en norsk avis, men i finske Vasabladet. Det er urovekkende nok. I Norge er det blitt atskillig verre å få regnestykkene til å gå opp.

«Norge er et høykostland. Her regjerer helt andre kostnadsnivåer. Du kan ikke sammenligne kostnader i Norge med noe annet land i Norden,» sa hun jeg snakket med på Telenor da jeg forsøkte å finne ut hvorfor mobilen slo seg av nett etter kort tid i andre nordiske land. Finnene eller svenskene kan sitte uendelig lenge på nett fra mobilene sine i Norge.

Arbeidslinja har gjort nordmenn avhengig av to inntekter i husstanden for at vi skal klare oss, men hva med alle de som ikke har to gode inntekter og heller ikke kan skaffe dem?

Skatter hjelper lite mot den ulikheten som nå vokser fram i Norge, skrev Ottar Brox i sin spalte i Klassekampen i slutten av september. I hele den moderne verden er en ny klasse under utvikling, det som den britiske samfunnsøkonomen Guy Standing kaller «Prekariatet», som best kan defineres som folk som ikke kan vite om de har noe å kjøpe mat for i neste uke. Prekariatet vokser nå like hurtig som proletariatet under den industrielle revolusjon. Men i motsetning til proletariatet er prekariatet en ufarlig, maktesløs klasse, folk som kanskje kan bli kriminelle, men knapt nok noen trussel mot dem som har ansvaret for fattigdom, utdyper Brox i spalten sin.

Jeg skipper de vanskelige ordene og kaller prekariatet for underklassen. Underklassen er en voksende gruppe i Norge, som samfunnet må ta på alvor. Bortimot 100.000 barn er fattige i Norge nå, men det er foreldrene som er fattige. Fattigdom betyr at man ikke kan ta del i det de andre ungene gjør. Det betyr bl.a. at man ikke kan la barna spille fotball, gå i fornøyelsespark eller ha bursdagsselskap for ungene. Denne fattigdommen skyldes ulikhet, ikke reell fattigdom. Ulikhet er en farlig tilstand som verdens rikeste land må gjøre noe med. Sykepleieren og misjonæren Linda Tånevik som har jobbet i Afrika deltok i Protestfestivalens debatt om ulikhet i Norge. Hun hevdet det var enda verre å være fattig i Norge fordi man blir skviset ut av samfunnet.

Ulikhet kan føre til apati, en livsfarlig tilstand som gjør en større del av befolkningen til tapere i et samfunn, med tidlig død som «gevinst». Jeg nevner dette fordi vi nylig har hatt tabukveld på Protestfestivalen. Blant alle tabuer var Malin Lenita Viks bidrag «I blant hater jeg middelklassen mest av alt» det som fikk mest respons. Ikke så overraskende egentlig, for de fleste av oss tilhører middelklassen. Malin tilhører venstresida og har møtt motstand når hun har snakket om at hennes egen side har like mye skyld i problemet som høyresida.

«Jeg blir irritert på de i middelklassen som kaller fattigfolk og slitere for NAVere og snyltere, når de ikke aner hva de snakker om, når mediene hele tiden snakker om etniske forskjeller når ulikhetene vi ser i stor grad handler om klasseforskjeller. Jeg blir irritert når de vil ha søndagsåpne butikker fordi de vil handle når det passer dem og driter i at enda flere i de lavere klasser mister sin fridag,» forkynte hun.

Mimir Kristjansson i Klassekampen gav i 2011 ut boka som advarer mot de superrike. Direktør i Fritt Ord Knut Olav Åmås har advart mot de nestrikeste. Dessverre er det ingen andre enn Vik som har stilt spørsmål ved den rike og stadig voksende middelklassen.

Jeg vil påstå at middelklassen er en skummel klasse fordi den har makt og fordi så mange tilhører den. Kåre Willoch nevner i en epost at de som ikke har det vanskelig antakelig har problemer med å ta innover seg realitetene. Middelklassen er dermed selv uvitende. Jeg vil påstå at De superrike som ofte får skylda for ulikhet i større grad tar et samfunnsansvar, og lever dessuten såpass utenfor samfunnet for øvrig at de ikke utgjør noen trussel.

Facebook er blitt nåtidens klageinstans. Forsøker du å nevne utfordringer rundt de stadig økende klasseforskjellene er du på tynn is. Du er blitt en «sutrer». Middelklassen trigger misunnelse ved å legge ut «skrytebilder» fra fjerne himmelstrøk, mens mange av de som leser bare kan drømme om slike opplevelser.

Det er ikke barnet som lever i villastrøket som skaper den farlige ulikheten, men nabogutten. Middelklassen kjøper gjerne en kostbar elbil for å ha gjort sitt for miljøet og fortelle om det til sine venner fra underklassen. De har gjerne bilder av fadderbarn hengende på kjøleskapsdøra for å fortelle andre hvor flinke de er, men unngår å se tiggerne langs veien.

Bompenger er blitt et eksempel på middelklassens makt. Når de mange som utgjør denne klassen ikke protesterer fordi de har råd til det og vil ha bedre veier, får underklassen som må betale det samme enda større problemer. Middelklassen bagatelliserer underklassens problemer med at vi alle klarer oss i dette landet. Det er middelklassen som sitter i kommunestyrene og bestemmer hvordan vi skal ha det, derfor er det alvorlig. De utgjør rett og slett en form for uforskyldt arroganse. Eller som Protestfestivalen sa det i sitt hovedtema i fjor; «Ignorance is the enemy».

Verken de superrike eller de nestrikeste føler behov for å legge sten til byrden til de som ikke har det som dem. Kanskje skyldes det noe så enkelt som at de rikeste holder seg med de rikeste.  Dessuten er det de rikeste som taper på ulikhet. Økende ulikhet har kuttet den økonomiske veksten i Storbritannia, Norge og Finland med bortimot ni prosent. De andre landene følger etter.

Middelklassen som lever blant oss og har fulgt arbeidslinja med to inntekter er de vi må snakke mer om. Mange av dem stemmer høyst sannsynlig Arbeiderpartiet, og ikke Høyre.

Bare i Kristiansand er det på 3 år blitt 50 prosent flere foreldre som trenger sosialhjelp. Det skyldes i større grad en middelklasse fra både høyresida og venstresida i norsk politikk som ikke vet hva de snakker om.

Carl Frederik Prytz som jeg var så heldig å bli kjent med, skrev om «De privilegerte» allerede på 70-tallet:

«Alle disse velmenende
velutdannede kvinner og menn
med sin medfølelse og sin moral
sine interesser og veloppdragne små kjepphester»

Han avsluttet diktet slik:

«Men en dag skal en ulv i fåreklær
sitte foran mikrofonen i Huset
og før noen får stanset ham
spy ut sin illsinte viten
om verden utenfor hagegjerdet
blottet for velvilje så vi skvetter
og tumler opp av lenestolene».

Etter tabukvelden på Protestfestivalen sitter man igjen med en del spørsmål. Her dukket det opp mange tabuer, tema som burde komme oftere frem i lyset. Det gjelder abortspørsmålet, de negative sidene ved å skille seg, frivillig barnløshet, at også kvinner slår, borgerlønn mot fattigdom og det faktum at middelklassen som blir stadig rikere bestemmer utviklingen på samfunnet. Ingenting av dette stjal overskriftene i media. Det gjorde Hege Grostad som tok til orde for prostitusjon som samfunnsgode, eller mer kos som hun ettertrykkelig poengterte. Det er intet nytt under solen at sex selger. Journalister er som oss andre, de pirres av sex. Men fokuset står som et paradoks mot det forskere har kommet frem til.

I dag snakkes det om en aseksuell revolusjon. Det til tross for at det aldri har vært så lett å finne seg en partner. Det å finne noen å ligge med har aldri vært enklere, men flere og også flere yngre trenger potensmiddel for å vekke lysten. Roland Paulsen skriver om dette på svenske DN. På Tinder kan man sortere bort «de uinteressante» eller velge noen ved å sveipe til høyre eller venstre. Ideskaperne bak den norske datingsiden Sukker har blitt millionærer. Det er fullt opp med innbydende profiler på både Match og Møteplassen og utallige andre nettsteder. Nettdating er den nestvanligste måten å finne en partner på.

Til tross for dette kan det virke som seksualiteten ser ut til å lide, skriver Paulsen. Ifølge United Minds har antallet ligg pr. innbygger aldri vært så lavt siden hippiesommeren 1967. Dette gjaldt Sverige, men trenden gjelder for hele verden. Nå diskuteres utbredelsen av «desire disorders» (lav sexlyst) og hva som er årsaken til at menn under 40 år ser ut til å få større problemer med impotens. Viagra setter stadig nye rekorder, og særlig blant yngre mennesker. Mange ser ut til å ha mistet lysten, i jungelen av potensielle partnere.

Har dette «kjøttmarkedet» forstyrret seksuallysten? Bibelen kan se ut til å gå seirende ut av verdispørsmålet ved å fremheve ekteskapet «til døden skiller dere ad» som den beste måten å dele et samliv på.

Det står i så fall i grell kontrast til behovet for kos, slik Hege Grostad tok til orde for på festivalens tabukveld og slik media valgte å fremheve dette som det fremste tabu fordi folk var «stillest» da hun formidlet sitt budskap. Jeg overhørte en samtale etterpå om dette, der det fremkom at stillheten nok heller skyldtes en slags flauhet hos publikum.

Man kan se kos og sex adskilt slik vi gjorde på Protestfestivalen i fjor da vi for første gang i Norge presenterte den nye europeiske trenden «cuddle party» som går ut på at fremmede mennesker legger seg i «bunker» og tar på hverandre uten at det foregår noe seksuelt. Det er rett og slett bare behovet for nærhet, det å bli strøket på, som blir tilfredsstilt. I intervjuer forteller de som har prøvd cuddle party om større selvtillit, bedre humør, bedre psykisk og fysisk helse osv.

Stadig flere lever alene, enten over lengre tid eller i perioder. Behovet for kos burde således være høyaktuelt. I dyrenes verden vet man at mange dyr dør uten nærhet. Vi vet at mennesker trenger nærhet for å ha det godt og at de som lever alene statistisk dør tidligere.

Kan det tenkes at det enorme fokuset på sex, prestasjoner og attraktivitet gjør at mange mister lysten og gleden og ramler av lasset? Kan det være årsak til at en økende trend med aseksualitet?

Roland Paulsen nevner den franske forfatteren Michel Houellebecq som forklarer hvordan nettdating kunne se ut på begynnelsen av 90-tallet. «165 58K 90 TP» var en typisk måte å innlede en samtale på for en kvinne. Det første tallet sto for lengden, det andre for vekt og det tredje for brystmålet. En kvinnelig dater kunne få tallet «20/8» fra en mann. Det første tallet sto for erigert lengde. Det andre for bredde. «Antakelig en smule overdrevet», repliserte Houellebecq. Forfatteren diskuterte muligheten for å brenne en CD-skive der verdensbefolkningen var delt opp i disse målene, som en summering av det viktigste for menneskeheten. Bildet ville på den ene siden vist den seksuelle konkurransen og på den andre siden depresjonen den ville føre til, som seksualitetens hoffnarr.

Forfatterens kritikk retter seg først og fremst mot 68-generasjonens «seksuelle revolusjon». Det som psykoanalytiker Wilhelm Reich og Herbert Marcuse hadde forestilt seg som en vei mot sosialismen, ved å bryte med den borgerlige moralen og sinnets oppvåkning, ble i stedet startskuddet for en narsissistisk æra der seksualiteten ble et smøremiddel for kapitalismen. Konkurransetenkningen som tidligere var begrenset til økonomien spredde seg til den intime sfære. Pornoindustrien eksploderte, prostitusjonen økte. Seksualmoralen ble slik at man fikk plusspoeng for å ligge med flere, minuspoeng for kvinner. Skjønnhet, ungdom og makt tok over, ifølge Houellebecq.

Sekstiåtterne må ha bommet på sine intensjoner. Den seksuelle revolusjonen førte til friere abortlover, tillatt homoseksualitet, friere samtale og i det hele tatt det man i dag kaller et friere samfunn. Alt dette er nok i tråd med sekstiåtternes intensjoner, men ikke konkurransen, kapitalismen og alt det andre som har fått større fokus.

Hvor mange man får ligge med avgjøres av valutaene (økonomi, kulturell og sosial kapital) men først og fremst hva sosiologen Catherine Hakim kaller «erotisk kapital» (forenklet: seksuelt attraktivt utseende).

Menn går mer etter utseende enn kvinner, selv om det kan virke som det er i ferd med å utjevne seg. Likevel er det sånn at kvinner gjerne søker jevngamle menn, selv om min gamle bekjente Helen North (Grethe Nordgård) tar til orde for eldre kvinner som liker yngre menn i boka «A Diary of a Norwegian Cougar». Menn vil helst ha mye yngre kvinner, selv om de kanskje må medberegne å få et ekstra kull med unger i moden alder.  Kvinnene skal være attraktive og unge, gjerne så unge som i 20-åra uansett alder på mennene.

«De skäms över att ha ett förhållande med oss som är lite kraftiga», fortalte en kvinne. «Men man duger att ha till sex.»

Når man ser alt dette i lyset forstår man kanskje litt av den nye oppdagelsen, at mange har fått problemer med manglende seksuell lyst. Det får meg til å tenke på en linje i en av Kris Kristofferson sine sanger.

Låta «Burden of Freedom» ble fremført av Julie Gibb på årets Protestfestival. Her synger Kris:
«Hjelp meg å bære byrden av frihet. Og gi meg mot til å være den jeg kan være».

Media bør revurdere fokus fremover. Sex er i ferd med å bli et slitt begrep. Tabu er noe av det Øyvind Kleiveland og Morten Dahle Stærk snakket om. Tabu er sex og samboerskap som synd, og at man ikke skal bryte ekteskapet, uansett.

Byrden av frihet kan bli blytungt. I et samfunn der stadig flere lever alene, kan det se ut som vi trenger i større grad å bry oss, mer verdifokus, mer kos og mindre sex.

Kanskje får man lyst på mer sex.