Fotballen lider under det samme som resten av samfunnet. Penger kan gruse gleden ved det meste, men motstridende nok står penger helt sentralt i det å ha det bra. Det er nemlig mangel på penger som skaper frustrasjon. Vi ender altså opp på temaet uansett hvordan vi vrir og vrenger på problemet.

Vi trenger ikke gå lenger enn til boka sørlendinger har lest mer i enn de fleste, for å forstå årsaken. Når Moses kom tilbake fra fjellet og så folket danse rundt gullkalven knuste han både kalven og lovtavlene. I dagens samfunn danser vi ikke lenger rundt gullkalven. Den er så synlig at vi legger knapt merke til den.

Penger styrer dessverre fotballen, som alt annet i samfunnet. Klubber med god råd styrer showet, vinner kampene og får enda bedre råd. Sirkelen er like uforanderlig som den er trist.

Vi ender opp med noen få klubber som drar fra de andre.

I går tapte Start igjen. Fakta er at vi ikke hadde en eneste målsjanse. Det er ikke så overraskende. I forrige uke forsvant toppscorer Mattias Willjamsson til erkerivalen Rosenborg. Før det forsvant Ernest Asante til Stabæk. Start ville ikke gi slipp på noen av dem, men dårlig økonomi tvinger ledelsen til dårlige valg.  Jeg vet ikke hva som er verst, at de ble solgt eller at de gikk til andre tippeligaklubber.

Ingen kan gi skylda til Start for salget av spissene. Når det er tomt, så er det tomt. Men fotballen, de som bestemmer hvordan fotballen skal fungere, hvordan klubbene skal spille, hvor mange lag som skal være i tippeligaen og hva slags regler som skal gjelde, de kunne gjort noe.

Fotballforbundet kan aldri forhindre klubber å kjøpe spillere, men de kan sette tak på hvor mange spillere utenfor landsdelen en klubb skal ha. Spørsmålet er om ikke fotballen som helhet ville vært tjent med det.

I huset vårt har min fotballsønn på 10 år sluttet å se Start spille fotball. Han orker ikke. I stedet tar han ballen med seg ut på løkka. Jeg henger fortsatt med, via TV-skjermen vel og merke, men jeg følger ikke med ned til OBOS-ligaen.

Det betyr ikke at jeg er medgangssupporter, men det betyr at når alt går mot spillets gang så er det ikke moro lenger. Uansett hvor bra Start skulle gjøre det er det sånn at spillerne forsvinner når de blir gode nok til å bli kjøpt opp av de rike klubbene. På den måten kan vi aldri få et topplag igjen, slik vi hadde for ti år siden og ikke minst i 1978 og 1980.

På den måten vil Rosenborg og et par andre klubber med «rike onkler» og store ressurser hele tiden dra fra de andre.

Vi ser det samme i ulikhetdebatten i samfunnet for øvrig. De rike blir rikere, mens de «fattige» blir hengende mer og mer etter. Om ikke det er nok, så er det dyrt å være fattig. Man straffes. Klarer man ikke betale regningene får man inkassosalær på toppen av det hele.

Fotball skal være moro og alvor. For de beste er det jobb og alvor, på den måten har fotballen forandret seg siden spillerne jobbet fulltid i andre jobber ved siden av fotballen.  Når noe blir alvor er det alltid penger med i spillet.

Jeg har fulgt med i debatten om barnefotball. Bjørn Helge Riise var banens beste for Ålesund mot Start. Hjemme i Ålesund trener han et lag med 11-åringer slik man i dag ikke skal trene så unge spillere. Han «topper» lagene og begrunner det med at «mikser vi lagene uten å ta hensyn til nivå, stagnerer de beste fordi de ikke får nok utfordringer».

Han har jo rett, men her møter vi et nytt dilemma. Jeg vil ikke ha økte forskjeller, men synes det er moro med gode fotballspillere. Hvis noen topper laget vinner de hver eneste kamp, som Rosenborg, Chelsea eller Real Madrid. Felles for disse klubbene er at de har penger. Mye penger. Da er det bedre at alle topper laget.

La barnefotballen få lov til å boltre seg, enten man velger å toppe lagene eller ikke. For noen fungerer det ene, for andre ikke. Det viktigste er at flest mulig trives med det de holder på med. Det som er helt sikkert er at man mister motivasjon av å tape hver eneste kamp.

Det gjelder både for barn og voksne.

Den verste synden NFF gjør i forhold til norsk fotball er å true med å inndra lisens eller ta fra poeng fra klubber som sliter økonomisk. Det gjør at klubbene må ta dårlige valg som gjør dem enda dårligere, tape enda flere kamper.

Nå som fotballen i Norge er i ferd med å få bukt med skyhøye lønninger er det surt at fotballforbundet fortsatt skal tenke penger.

Fotballens problem er at den bidrar til å ødelegge interessen for fotball. Slutt med begrensninger. La barna få spille fotball. La toppklubbene komme seg igjennom økonomiske nedturer uten å bli truet med bøter og straff. Sett begrensing på antall spillere utenfra.

Kort og godt: Slutt å tenk penger. Fotball er glede.

«Summer Night City» sang Abba i 1978. «Meet Me In Stockholm» sang Sir Douglas Quintet i 1983. Minst like lenge har jeg vært forelsket i denne staselige byen som jeg gjerne utroper til Nordens Paris, Nordens New York og Nordens London, ja alt i hop. Jeg hadde en drøm en gang om å komme til Stockholm. Jeg sang «I Have A Dream» og håpet at en dag var jeg der. Jeg var der allerede året etter, eller det vil si i Uppsala, men med en avstikker inn til selve byen. Jeg var der igjen i mai 2012, alt for lenge imellom selvsagt, men jeg er ingen bereist sjel. Jeg fortapte meg i byen og har lengtet tilbake siden. I forrige uke var jeg der igjen, hånd i hånd, som selvfølgelig gjorde opplevelsen enda større.

Vi er passert midten av juli. Snart banker August på døra. Han er ikke like varm og omtenksom som juli, vanligvis. Dessuten vet man at etter August kommer kjølige September. Livet er kort, sommeren er enda kortere. Stockholm har alt som skal til for å forgylle sommeren 2015.

Jeg hadde lengtet tilbake siden jeg var der for tre år siden. Når jeg var der denne gang gikk jeg slentrende rundt i kortbukser med «my love, my life». Jeg visket henne «honey honey» før vi gikk inn på ABBA-museet, byens nyeste og største turistattraksjon. Køen er lang, så det anbefales å møte opp tidlig på morgenen.

Om jeg ikke var tilbake i byen hånd i hånd hadde jeg dyttet meg ned på en av restaurantene langs Mälaren, eller rett og slett vandret gatelangs. Restaurantene – med mat fra alle slags land – ligger tett som hagl, langs sjøen, inne i sentrumsgatene, Drottninggatan eller i Gamla Stan. Jeg ville suttet på en milkshake fra en av de mange isbarene, fordypet meg i de svenske jentene og det blonde språket. Jeg ville antakelig nynnet til «the day before you came» og tenkt at kanskje er i morgen en helt annen dag enn i dag, bare fordi jeg er i Stockholm. Jeg ville vandret rundt innsjøen til Djurgården, sittet og sunget gamle svenske sanger på «Allsang på Skansen» og tuslet over veien for en visitt på ABBA-museet en gang til. Agnetha var jo tross alt den første store forelskelsen. Jeg kunne fått litt glamour med meg på Kungliga Slott. Jeg ville ikke som Lars Winnerback synger I «Om du lämnade mej nu» latt Stockholm Være.

Jeg kunne tenkt på Thomas Wassberg, Bjørn Borg, Ingemar Stenmark, Fimpen, Bjørn Skifs, Evert Taube og Monica Zetterlund.

Jeg ville ikke lure på om «people need love», for det ville Stockholm gitt meg svaret på. Jeg ville studert de enorme byggverkene fra svunnen tid, bygget med kjærlighet og respekt en gang for lenge siden. Stockholm er jo tross alt en eldgammel by helt tilbake fra 1252. Jeg ville gått over broene, kjent på vinden som rusker i håret. Jeg ville drømt meg bort i gamle synder, drukket mer rødvin og lengtet meg i armene til hun ene. Jeg ville tenkt at livet var evig fordi jeg var akkurat der, i denne byen jeg mest av alt ville være i juli i livet.

Stockholm er en skandinavisk storby som har alt, med det deilige svenske tonefallet som triller rundt i gatene hos de du passerer.

Jeg synes Stockholm skal få lov å markedsføre seg som «the capital of Scandinavia», for det er hva den er. Byen har nemlig alt. København og Oslo kan gå og legge seg. Mest av alt har Stockholm Benny Andersson, Agnetha og Abba-museet, mest av alt var byen blendende vakker fordi jeg gikk der hånd i hånd med hun ene.

Dagen før jeg traff henne ville jeg husket til hver minste detalj.
Dagen etter vil jeg huske for alltid.

Hvis hun bare var en fantasi ville jeg likevel hatt ABBA, med nostalgien som bakteppe, om svunne tider med forelskelse, lyse sommerkvelder uten regnvær, drømmer mer breddfulle enn en jordbærkurv i slutten av juli.

Hvis du likevel skulle være så uheldig å ikke komme deg til Stockholm før sommeren er over, så kan du jo trøste deg med Tall Ship her i byen, eller du kan finne frem dine gullforgylte ørepropper som du ikke kjøpte på Finlandsbåten og spille de ti fineste Abba-låtene, her oppsummert med hjelpende hånd fra en støvete nostalgiker som alltid vil vende tilbake, som Kaptein Sabeltann og Vår Herre i ett og alt. Og om jeg ikke skulle komme meg dit uten hjelp, ville jeg luske meg ned under dekk på en av seilskutene med øreproppene godt stappet inn i ørene, i den skuta som skal tilbake til nettopp byen i mitt hjerte:

1. Fernando
2. The Day Before You Came
3. Like An Angel Passing Through My Room
4. My Love, My Life
5. People Need Love
6. I Have A Dream
7. One Of Us
8. Soldiers
9. Chiquitita
10. Hasta Manana

Jeg husker ikke når det begynte, men så lenge jeg har vært voksen har jeg følt at jeg har vært annerledes. Kanskje er det nostalgi som naturlig kommer opp når man lider av hypokondri, selv om ordet blir feil. Hypokondere løper ned dørene på legekontoret. Jeg løper bare inne i meg selv. Jeg reiser tilbake i tid, helst til den tida slengbukser, langt hår og poesi blåste rundt i gatene. Jeg reiser gjerne enda lenger tilbake i tid, til bohemene og malerne som levde ut hele sin forestilling i Skagen, eller i Paris. Bohemene var utgangspunktet til hippiene, men hvem blir utgangspunktet til hippiene? Det vet vi ikke ennå.  Når Obstfelder følte seg fremmed i denne verden konstaterte han at, «Jeg ser, jeg ser. Jeg er visst kommet på feil klode. Her er så underligt». Noen av oss har tenkt nøyaktig de samme tankene.

Her i byen trekker jeg gjerne mot Ravnedalen og statuen av general Wergeland, eller til Wergelandsparken der statuen av broren hans står så majestetisk midt i parken. Wergeland er litt bohem for meg. Jeg fascineres av at Bakgården selger Absinth selv om det er mange år siden jeg sluttet å drikke sprit. Når det er høst og vinter lukker jeg meg gjerne inne bak gardinene og drar tilbake til Woodstock, eller den norske utgaven Ragnarock. Jeg fordyper meg i menneskene mer enn i musikken. Det er da man kjenner seg annerledes og en smule rar.

Noen poeter jeg har snakket med levde seg så langt inn i hippietida at de aldri kom ut derfra selv om verden gikk videre. For dem ble det skjebnesvangert. Tragisk er det når noen blir båret ut av leilighetene etter kun å ha tatt til seg øl og sprit som næring.  Ja, og hasj da, som hørte med i hippiekretsene. Det finnes de som minner meg om hovedpersonen i Guy Clarks klassiker «Let Him Roll». Han som ble båret ut av leiligheten etter å ha isolert seg fra vennene i årevis. I oppryddingen etter fyren finner de flere bilder av ei dame han hadde kjent for lenge siden. Hun skal ha vært ei hore ifra Dallas. Da hun dukket opp igjen en siste gang sto hun der et stykke bak alle de andre, skjult bak solbriller og et svart sjal over ansiktet. Men for hippiene ble det annerledes. De innså at den tida kommer aldri tilbake.

Bohemene vet vi litt om. Hans Jæger for eksempel, som fikk skylda for bohembudene, endte opp med syfilis og en rekke andre sykdommer som til slutt felte han. Hans siste litterære verk var «Kristiania-bohemens bekjendelser». I hovedsak tok den for seg trekantforholdet mellom Jæger, Christian og Oda Krogh. Jæger skrev mer selvutleverende enn noen andre forfattere til dags dato. Krogh var blant malerne som ble en del av Skagen-malerne, men først og fremst var han Christiania-bohem som Jæger.

Når jeg befinner meg i hovedstaden er det særlig to ting som fascinerer meg. Statuen av Christian Krogh på Karl Johan og Grand Cafe litt lenger ned i gata. Første gang jeg var på Grand var på 90-tallet. Det kan godt være jeg har vært der før det, men det må ha vært i min tidlige ungdom. Mot slutten av 90-tallet sto jeg bak det som en gang var Norges største poesifestival i Søgne, av alle steder. I -99 var beatbohemene og hippiebevegelsen tema. Jeg hadde slukt alt om tida lenge. Lest alle dikt jeg kom over skrevet på 70- og 80-tallet. I -99 var det 30-årsjubileum og en god unnskyldning for å gjøre mer ut av det. Det å ramle inn på Grand i den tida var for meg en åpenbaring. Det første jeg støtte på til venstre for inngangsdøra var Ibsens bord, alltid reservert i tilfelle han skulle komme opp fra grava. Lyset var tent og jeg mener å huske at både brillene og stokken lå på sin plass og ventet på dikteren. Jeg tok plass innerst og fikk servert en kjøttrett jeg ikke ville ha. Kan det ha vært entrecote? Etter å ha pirket litt i maten fikk jeg øye på det svære veggmaleriet til Per Krogh. Hvis jeg noen gang – til tross for at jeg har møtt noen stjerner – har blitt starstrucked ble jeg det der og da. Det var bare så mektig.

Kafeen på Grand ble åpnet i 1874 i en tid da det flommet av forfattere og malere og andre bohemer til byen. Krogh som var sønn av Christian og Oda malte bildet som viser personlighetene som vanket på kafeen på den tida. Jeg satte meg umiddelbart ned for å skrive og forsvant langt inn i meg selv, så jeg glemte mine venner for en tid. Entrecote hadde jeg uansett ikke tenkt å spise. Det fikk holde med litt saus og poteter og litt grønnsaker. Hans Jæger var på plass i maleriet, sammen med Christian og Oda og maleren Edvard Munch. Der var tidlige forretningsfolk og grundere, medieprofiler som sjefredaktør i Morgenbladet Christian Friele og sjefredaktør i Aftenposten Amandus Schibsted. Sistnevnte hadde arvet avisen etter sin far, men ble en pioner. Mediefolk har alltid flokket seg rundt outsiderne. De hadde fast tilholdssted lenger oppe i gata på Club 7 under hippietida. På bildet finner vi også selveste Bjørnstjerne Bjørnson. Han som tilbrakte mye tid i Paris og endte sine dager der. Når han var hjemme var han på Grand. Der var Ivar Aasen, Obstfelder og selvfølgelig Ibsen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg ble sittende og stirre på maleriet, men jeg gikk derfra motvillig.

Den dag i dag når jeg har vært i Oslo må jeg innom Grand for å smake på atmosfæren. Det er som kelnerne er vant til alle som skal inn for å se, for selv om de har bordplassering slipper de oss inn uten at vi blir geleidet. Vi bare sviver rundt der inne, som om vanlige borgere fikk slippe inn på Slottet og bare surre rundt der inne.

Når budskapet kommer om at Grand Cafe skal legges ned er det som å få en knyttneve i fleisen. Det er som om disse historiske skikkelser skal dø en gang til, på en alt for feil og brutal måte. Det er dette som skjer over hele dette velfødde landet. Alt det bohemene og hippiene avskydde, har tatt kommandoen over samfunnet. Derfor er jeg imot parkeringshus under torvet. Torvet blir aldri det samme når man vet at det står biler under. Derfor er jeg imot å rive et gammelt kvartal for gjøre plass til kleskjeden Zara, selv om veggen måtte bestå. Vi har sett det gang på gang i det siste. For å lette på sin egen samvittighet tillater de å rive, mot at veggen blir stående. Dermed får man skall, slik det er når man tittet mot den gamle brannstasjonen på torvet.

Kanskje om hundre år, så vil de tilbake til bohemene og til hippiene, men historien finnes ikke fordi vår generasjon har utslettet den. Grand kan aldri bli det samme uten å være en egenartet kafe. La staten drive den, slik staten driver mye annet mer unyttig.

Christiania vil aldri bli det samme for meg uten Grand Cafe.

Christianssand blir heller aldri den samme uten min gamle nabo, han som levde på utsida av A4-menneskene, men som sist jeg traff han var i strålende humør. Han var alltid glad og lattermild. Sist jeg snakket lenge med han var han stolt og nygift. Så ble han skilt og trist. Det fikk jeg aldri vite. Da tror jeg at jeg måtte vært den store og sterke. Han var stor og sterk at han i sin begeistring når han traff meg noen ganger holdt han på å kvele meg. Det er slik jeg vil huske han. Han var en slags lokal Willie Nelson, men to hoder høyere. Da vi var unge beskyttet han oss. Alle som kom fra det samme miljøet var under hans paraply. Det var alltid trygt.

Så skulle tilfeldighetene ha det til at min gamle nabo og Grand Cafe måtte forlate denne verden omtrent samtidig.

Sist jeg besøkte kafeen var bordet til Ibsen fjernet, som om noe var i gjære. Lyset var slukket. I Gandalfs verden fra hippieåret 1969 sto det å lese at «i mellomtiden føler vitenskapsmennene og politikerne seg fri til å infisere Vår jord så vel som mennesket med Dommedags-bakterier, og den vanlige befolkningen velter seg i apati».

Jeg trekker nok mer mot Jesus-bevegelsen på 70-tallet enn det kosmiske og Atlantis, men Gandalfs leder hadde utvilsomt et poeng. Vi ser infeksjonen overalt og dessverre mer av den samme infeksjonen i de kristne miljøene i dag, enn da Jesus-bevegelsen eksisterte. Derfor er det heller ikke overraskende at KrF henger med på utryddelsen av fortiden til fordel for Mammon. Alle miljøer er infisert. Det er som en pest vi ikke slipper unna. Fordi alle skal tenke likt er det ikke rom for sånne som oss.

Vi som er igjen er henvist til fortiden. Trist, men dessverre sant.

I bakgrunnen synger The Doors:

«People are strange when you’re a stranger
Faces look ugly when you’re alone
Women seem wicked when you’re unwanted
Streets are uneven when you’re down»