«Å æ født her i Krestiansand, og æ sier’ke sånt for å kjyde. Men si åffer en by har ei gade med ry, mere lens for all plett og all lyde?» heder de første linjene i sørlandsvisa til min gamle nabo Øyvind Smestad. Det va så vakkert sagt og sunget, så fikk det ikke hjelpe at vi sang litt lavere og mer nervøst på siste verset som gikk som dette: «Æ ska dau her i Krestiansand, og begraves ved Oddernes Kjerke».

Til uka skal min datter på 7 år synge denne i Vågsbygd kierke, og gjett om æ gleder mæ. Æ måtte fløtte på en tur te Bergen bare for å få med mæ begivenheden.

I dag æ dessverre ikke byen lige møe å være stolt av, selv om det æ som med Start. Vi ælskår klubben men vi lier ikke udviklinga. Sannheden æ at det går nerover med byen og med kvadraturen, noe også Rune Øidne Reinertsen er inne på i dagens avis. Men han og æ e uenige. Han vil ha parkeringshus i ligkjelleren onner torvet. Han vil tydligvis rive teateret. Han og æ tenker forskjellig selv om vi har de samme minnane fra en levandes by da vi frekventerte Baldevin lenge før vi kunne nyde en CB eller en San Francisco i kjelleren på Scandic. Vi va unge og fulle av endorfiner. Det va i åsså når vi gikk ner i kjelleren på Silius der æ feira 20-årsdagen min med gode venner 7. april 1983. I omtrent samme tidsrom va æ forelska på Grøden midt i Markens, et sted folk bare haster forbi på lørdagskveldane nå for tida. Hvem har råd te å drive diskotek i Markens i disse dager?

Men æ vil ikke ha loff som Karius, nei æ vil ha disko. Æ vil ha disko.

Æ husker en levandes by full av diskoteker og dans med pirrende spenning som sitra i heile kroppen. Når Falco sang «Der Kommissar» va æ bofast på dansegulvet så svetten rant og med øyane på stilker. Det var heilt greit, det var sånn det skulle være. Æ husker de spesielle butikkane i Markens, ja ikke minst platebutikkane – og selvfølgelig alle menneskane æ va glad i som nå er borte. På en måde kan aldri byen og kvadraturen bli den samme igjen.

Det siste verset i Smestads vise er urokkelig.

Men æ lier ikke udviklingen de seinere årane. Hvis tidligere kleshandler Ivar Mjåland og co tror at et parkeringshus er vidundermedisinen så tar de veldig feil. Veldig feil. Problemet er ikke antall parkeringsplasser i sentrum, men mangelen på nisjebutikker, de som ikke har råd til å bo der i dag på grunn av leieprisane. Problemet er alle parkeringsvaktane og alle bommane vi må igjennom for å komme ner til byen. Ja, æ vet vi må igjennom bommer for å komme fra Vågsbygd te Sørlandssenteret åsså og derfor blir turen ukentlig, ikke daglig. Vi har jo Amfi.

Det teiteste æ har hørt det siste året er når de vil sette opp bommer og parkometere på Sørlandssenteret og sikkert Amfi. Makan til måde å løse sine egne problemer på.

Æ treffer aldri venner og bekjente i Markens lengre. Antakelig fordi de æ på Sørlandssenteret eller Amfi eller i en annen bydel. De gidder ikke alt stresset i kvadraturen. For et par uker siden parkerte æ udenfor posten, som æ gjør de gangane æ har bilen med til byen. Æ va’kke aleine i bilen og besøket var av svært kortvarig karakter. Æ skulle rett inn å hente posten og rett ud igjen. Bilen sveiv. Æ hadde knapt kommet mæ innforbi så blei æ henta ud igjen. Der sto en gretten fyr fra parkeringsselskabet. Nei, æ kunne ikke stå der mens æ henta posten. Nei, det hjalp ikke at det satt noen i bilen. Så da blei æ irritert og det udspant sæ en liden krangel. Men æ tapte, for han var så ufordragelig. Vi hadde parkeringsvakter i gamle dager åsså, men kan ikke huske at de va så sure. Dessuten, i gamle dager hadde vi alltid mynter. Det har vi ikke lenger. Nei, æ trekker ikke kortet på 5 kroner.

Enda verre enn parkeringsvaktane æ bompengane. Før kameraet putta æ penger i bommen så æ slapp å få regning. Før det igjen demonstrerte æ mot bompenger. Lufta æ fri for alle. Æ krøyb inn og ut av røyr der motorveien går nå. Æ lekte der. Men så begynte æ å få regning. Og den regninga lå ikke i budsjettet mitt. Æ kunne jo ikke be om mer lønn på grunn av bompenger. Så da gikk det til inkassovarsel. Da va æ lei. Nå betaler æ ikke regningan sjøl men tenker møe på de som gjør det.

Æ det rart vi ikke gidder å gå te byen lenger.

Et annet betimelig spørsmål er det som skjer om kveldane. Da har vi kanskje hatt ei øl og kan jo ikke ha med oss bilen alligevel. Æ va en av de som elska å danse disko. Den der swing-greia de holder på med på Victoria ække mi greie. Men vi va mange som dansa disko. Tusenvis. Nylig la Havana inn årane og med det forsvant det siste smutthullet for noe som ligna disko. Ja faktisk forsvant vel egentlig det da Smutthullet på Caledonien blei nerlagt for flere år siden.

Torvet er blitt et sørgelig skue. Han ser så ensom ut han Haakon. Æ savner torvhandlerne og det gjør sikkert han åsså. Æ jobba en gang for Hermann på torvet med å selge poteter og gulerødder. Æ husker alle som kom bort for å prate. Det va sånn liv. Det var den gang Wergelandsparken var byens navle og kiosken på torvet var småungenes eldorado for smågodt og iskrem. Nå æ den vekk. Bussane er vekk. Folk æ vekk. Det er bare mågane igjen og av og til Jarl Gabrielsen og de som synger om Jesus. Ja, de synger vel for mågane.

Mitt inntrykk æ at politikerne har mista fullstendig gangsynet for hva denne byen var og æ for noe. Ikke minst hva den trenger. All ære til Harald og Gunvald og Gunnar og de gamle som har skjønt det. Dessverre er de i mindretall og så æ de gamle. Når folk æ gamle får de høre at «så, så, du må følge med i tida vettu», og så snakker de så høyt til de for at de tror de trenger høreapparat. Æ tror at enten æ dagens politikere for unge til å huske eller så gamle at de husker dårlig. Ja, altså udenom de æ nevnte.

Det æ et ord som slår mæ mer enn noe annet:

Man må legge te rette.

Ja, de sier det så fint, men gjør de det? Nei! De tror de skal legge til rette for utbyggerne, men da har de ikke skjønt noe som helst. Æ ved æ gjør mæ upopulær hos Høyre. Er vel derfor de ikke er å få få i tale når æ ska selge annonser til Protestfestivalens program. Vi må legge til rette for det som er nært og kjært, ikke for boliger og investorer. Heldigvis æ Kurt veldig romslig, så han tåler å høre det. Jon åsså.

Æ tror forskjellen på da og nå æ det Erik Dammann advarte om da han va her for nøyaktig fem år sia for å få Erik Byes minnepris. Det va under Tall Ship. Nå æ det snart Tall Ship igjen. Han sa at samfunnet æ fortapt fordi veksttenkningen kan aldri stå for fall. Han sa det allerede da han starta Fremtiden i Våre Hender i 1974, men nå er det løpt heilt løpsk. Det ser ikke ut som noen skjønner at hvis man bare fortsetter å blåse opp en ballong eller fodball vil den til slutt sprenge.

Alt handler om økonomisk gevinst, vekst og folketall. Alt handler om penger og folk, men lite ser ut til å handle om folka. Derav også all diskusjonen om kommunesammenslåinger. Det handler nemlig om å bli størst og mektigst fordi det kanaliserer mer penger.

Men hvorfor har vi i alle år lært at jo større ting er, jo mindre blir vi?

Har vi løst te å bli små?

Det æ drømmer om æ en by der vi tar vare på og fornyer, men heile tida tenker på hver og en av oss. Ikke på mengde. Æ drømmer om Vestre Strandgate full av restauranter og dansesteder, med en kino alle har råd til å frekventere. Æ drømmer om at Markens æ levandes åsså på kveldane, fordi leieprisane er overkommelige. Æ drømmer om et levandes Agder teater der mennesker på utsida får boltre sæ i kreativitet, med musikk, teater, kunst og annet gøy. Æ drømmer om at de som ikke tilfredstiller firkanten te NAV får mening i det gamle teatret og de unge som ikke får jobb kan ta i brug både Samsen, teatret og Aladdin. Æ drømmer om et torv full av torvahandlere som i gamle dager og sånn vi ser det i Bergen og Helsinki. Æ tror det meste handler om å legge te rette. Æ drømmer om at idealistane i Posebyen ska få fullføre drømmen sin.

Æ tenker salige Vilhelm Krag som sitter der ubekvem i all trafikken på Vesterveien ville likt drømmane mine.

Men æ frykter dessverre at Morgenbladets helslakt av tilstanden te Krestiansand for en stund siden æ sannhedens kjerne. Svaret Erik Dammann gav for fem år sia va nemlig en utopi. Legg ner heile veksttenkninga og begynn på nytt.

Æ vil ha Christianssand og gjerne med borgermester. Æ vil ha tebake byen min.

Det er et faktum for de fleste av oss som er uforanderlig. Vi æ født her i Krestiansand. Vi ska dau her i Krestiansand.

Æ det ikke et poeng at vi for søren mæ må klare å skabe et liv i byen og ha det sabla gøy sammen mens vi æ her?

Du kan jo ikke ta med dæ pengane der du skal.

Forunderlig med gamle fordommer og myter. Ofte er de der av en årsak, uten at man helt forstår hvorfor det er sånn.

I dag arrangerer Start #Dugnadsfesten for å samle inn penger til klubbens skrale kasse. Det er tomt og det har vært tomt lenge. Profiler som Ernest Asante og Bismarck Acosta ble solgt fordi det ikke var mer penger i kassa. I stedet har klubben måtte satse på unggutter. Det har vært både fint og skummelt, eller som Erik «Myggen» Mykland beskriver det i Fædrelandsvennen. «Det har vært bra på det beste og helt forferdelig på det verste». I kveld gjør han en opptreden på All Starts Team som møter dagens lag på #Dugnadsfesten. Til Fædrelandsvennen sier klubbens mest kjente profil at han etterlyser mer vilje fra både næringslivet og kommunen til å bidra mer. Han er naturlig nok motløs av å tenke på den evige kampen Sørlandets stolthet fører for å overleve fra dag til dag.

Protestfestivalen viser på mange måter symbolikken i det samme problemet, sett fra kulturlivets side. I årevis har festivalen slitt med økonomien der hver dag har vært en kamp for å overleve. Budsjettene kan ikke sammenlignes, men problemene er de samme. Alle er enige om at vi trenger Start, og mange er enige om at vi trenger Protestfestivalen.

Spør man folk utenfor Sørlandet forstår de ikke hva vi driver med her nede. De lurer på hva næringslivet og politikerne holder på med som ikke tar vare på det som betyr noe.

Eller kanskje Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås forsto det.

«Uheldigvis holder dere til i Kristiansand».

Det kan se ut som det er en treghet som på mange måter bekrefter mytene om sørlendingene.

Det er to sider av dette og det gjelder både Start og Protestfestivalen, men det gjelder i høyeste grad også folk som bor i Kristiansand og omegn. Under fjorårets festival visket en kjent skikkelse fra kulturlivet meg i øret at vi burde komme oss bort herfra. Det er håpløst å drive med kultur her nede, og i alle fall noe med mening. Publikum kommer ikke på arrangementene, eller de må mer eller mindre jages ut. Det problemet har Start, det problemet har Protestfestivalen og det problemet har mange av de som arrangerer konserter i byen.

Så hva gjør vi? Skal vi bare resignere og la kulturlivet dø ut? La Start gå tilbake til Start, fra bunnen etter en konkurs.

Jeg er fryktelig redd for at alt bare fortsetter i samme sporet, om så hadde skjedd. Vi er faktisk så trege som mytene sier. I alle fall hvis det ikke handler om dugnad for det lokale bedehuset.

Start er en tradisjonsrik klubb som ble stiftet for 110 år siden. Jeg trente der i 1970 og mange trener der fortsatt. Ingen som er født før 1980 glemmer seriegullene i 1978 og 1980. De minnene tar vi med oss til himmelen, et sted de fleste kristiansandere har som mål å komme.

Inn til vi kommer så langt må vi bare holde på, holde ut eller som Jan Erik Vold sa det: «Det er håpløst og vi gir oss ikke».

Mulig vi må sutre litt fordi sutring egentlig bare et annet ord for fortvilelse. Vi har alle lov til å være fortvilet. Ikke alle får løst alle problemer med bønn.

Start betyr enormt mye for mange, men publikum svikter. Kristiansand er Norges 5. største by. I fjor lå gjennomsnittet i eliteserien på nesten 7000 publikummere. I forrige serierunde var det knapt 4000 på Sparebanken Sør Arena. Det fikk ildsjelene i klubben til å sette i gang en offensiv der mange gratisbilletter ble delt ut. Noe som førte til 9000 tilskuere på neste kamp. Dessverre var spillet elendig og resultatet deretter, slik Erik Mykland beskrev Start på det verste. Det fører nok til at vi er tilbake på «grisgrendte strøk-nivå» i neste runde. Inntektstapet på publikumssvikt er enormt.

Protestfestivalen har samme problemet, men er bygget opp annerledes. I motsetning til Start skal den ikke gi stemning og glede, men refleksjoner og protester. Dermed må man forvente at publikumsinntekter blir deretter.

Vi har det jo så greit her på Sørlandet.

Det betyr ikke at vi ikke trenger Protestfestivalen. Tvert om, den trengs mer enn noensinne.

Derfor trenger både Start og Protestfestivalen det lokale næringslivet og politikere som omfavner dem.

Spørsmålet som er betimelig å stille er om Start hadde hatt bedre økonomi om den hadde holdt hus i Bergen eller Stavanger, og om Protestfestivalen hadde hatt bedre levekår i Oslo eller i Tromsø.

19.juni markeres 15 år, men årets Protestfestival kan fort bli den siste.

Samme dag som Start arrangerer sin dugnad for å få inn nok penger til å redde klubben får jeg vite at Protestfestivalen fortsatt mangler penger. Ifølge styreleder Roger Christiansen går festivalen tom for penger siste del av året.

Det er unødvendig å nevne følgene hvis det er tilfellet.

Hverken Start eller Protestfestivalen kan fortsette i dette sporet.

Hvorfor tar ikke byen grep? I nasjonal målestokk er ikke Protestfestivalen stor, men den er viktig og enestående. Budsjettet er lite. Med 2 mill. hadde festivalen klart seg i all tid. I dag ligger budsjettet på 1.4, men må ha 1.6.

For Sørlandet er den særdeles viktig skal vi tro meningsleverandører som Frank Aarebrot, Harald Stanghelle og Per Fugelli. Vi trenger rett og slett Protestfestivalen. Av og til er det klokt også å ta vare på det som har vart en stund, enten det er bygningsmasse eller en levende festival.

Start samler forhåpentligvis inn nærmere 1 million i kveld. Mot slutten av året har en av landets fremste artister signalisert at han ønsker å holde støttekonsert for Protestfestivalen. Hvis alt dette slår til holder vi kanskje ut året. Neste år er det klar for ny kamp for tilværelsen.

10.juni og 19.juni, to datoer og legge merke til.

Finnes det håp i et hengende snøre, eller må vi bare leve med det at vi uheldigvis holder til i Kristiansand?

Penger og makt korrumperer, men i anstendige Norge skulle de folkevalgte gå etter andre kriterier når de velger hva de skal delta på. Dessverre, vi er neppe mye bedre enn land vi nekter å sammenligne oss med. Problemet er at vi merker det ikke, det skjer så naturlig og med helt normale menneskelige egenskaper.

EAT-konferansen ble arrangert i Stockholm 1. og 2. juni. EAT er initiert av Stordalen Foundation, Gunhild og Petter Stordalens stiftelse og ble arrangert i samarbeid med Stockholm Resilience Centre. Konferansen samlet internasjonale ledere innen politikk, næringsliv og akademia for å diskutere veier til en sunn og bærekraftig matindustri.

Men EAT er først og fremst Gunhild Stordalen og hennes ideer ene og alene, et prisverdig og viktig arrangement for bedre mat i verden, i en tid da de store matvarekjedene forsyner oss med alt for mye usunn mat.

Jeg skrev nylig på Facebook at jeg har liten tro på konferanser, men at kanskje EAT er et unntak. Konferanser har en tendens til å dreie seg om at venner møtes, om mingling, prat og god vin. Før jul skrev Dagens Næringslivs kommentator Kjetil Alstadheim en rapport fra klimaforhandlingene i Lima der han formidlet hvordan Bolivias president Evo Morales ble sett på «som en full onkel de helst ikke hadde sett kom i år». Morales var ikke full, men fokusert på å avskaffe kapitalismen. Han ville ha slutt på prat og mingling. Han manet til action. Morales gjentok sitt budskap til de som var tilstede vred seg i stolene. De var visst lettet da han dro hjem igjen.

I august arrangeres Arendalsuka. Uka er initiert først og fremst av tidligere stortingspolitiker og statsråd Øystein Djupedal. Dit kommer statsministeren samt store deler av statsrådkollegiet og Jonas Gahr Støre. Dit kommer et samlet pressekorps, toppsjefer og rikfolk. Kort sagt et kobbel med maktmennesker.

Det blir feil av meg å si at festivaler og konferanser er bare prat. Det er jo maktmenneskene som har muligheten til å endre et samfunn, selv om vi aldri må glemme Kjell Landmarks dikt

«En alene / kan ingenting gjøre. / Det sier hundretusener.»

Makt er penger og det norske samfunn et bygget mer rundt penger enn noen andre samfunn i verden. Det er derfor vi blir kalt verdens rikeste land. Det er også derfor forskjellene øker som de gjør i landet vårt nå. Når flere har det veldig bra blir det lettere å havne utenfor.

I 15 år har jeg holdt på med Protestfestivalen i Kristiansand. Noe av målet med festivalen er å slippe til de som ellers ikke får slippe til. Et annet mål er å ta opp emner som vanligvis ikke tas opp på festivaler eller konferanser. Erik Bye som var engasjert i festivalen den siste tida han levde talte alvorlig om å holde den gående. «Maktmennesker skal til enhver tid være der under observasjon», sa Bye.

Bye visste han hadde makt, men brukte den rett. Han visste han ble hørt. Derfor fikk han også til underverker for at Protestfestivalen skulle leve videre.

Mange hevder det er Norges viktigste festival. Også mange som vil kunne kategoriseres som maktmennesker. I alle disse årene har jeg ubevisst fått lære litt om mekanismene som gjør at media, politikere og andre maktmennesker logrer for noen, men snur ryggen til andre. Når «de andre» over tid mister penger og mennesker med makt dør de sakte hen. Da får man gjerne høre at «det samler ikke nok folk». Nei, til slutt gjør det ikke det.

Men alt henger sammen med alt, som det heter. Jeg har observert at disse mekanismene handler om tre ting. Det handler om å gå dit alle andre går, det handler om makt og status og om penger.

Når man studerer dette på avstand ser det primitivt ut, nesten morsomt, men det er faktisk veldig alvorlig.

På den måten får vi økende ulikhet, et av de alvorlige temaene på årets Protestfestival. De med mye allierer seg med andre som har mye. De med lite blir gående for seg selv.

I går skrev jeg på Facebook at «det er lett å bli resignert og gi opp, for når man ser hvordan samfunnet er bygd opp forstår man fort at hvis man ikke har makt og penger, ja da skraper man bare i bunnplata det meste av livet. Man går og går men kommer aldri til døra. Man slåss og slåss, men kan aldri vinne. Man løper og løper, men kommer aldri i mål. Jeg er stor tilhenger av Gunhild Stordalens EAT, som jeg synes er noe av det viktigste som finnes av konferanser og arrangementer. Jeg er også stor beundrer av hennes engasjement. Hennes mot, særlig i den siste tiden, er formidabelt. Må bare bøye meg i støvet. Men hadde hun fått dette til hvis hun bare var en vanlig lege?»

I dag skriver sosiologen Kjetil Rolness på sin Facebook-profil: «Kloden står foran katastrofen. Bare en kvinne kan redde den. Hun er vakker. Hun er slank. Hun er smart. Men hun er også dødssyk. Og har bare ett år på seg til å gjøre en forskjell. Hva gjør hun? Samler kjendiser, politikere, kongelige og media til store og dyre konferanser betalt av ektemannen der hun selv blir «hyllet som en dronning».

Jeg blir frustrert over at Rolness har rett, for det har han. Jeg tenkte tanken sjøl i går.

Innlegget hans ble raskt et stort oppslag i media. Når han gikk ut som han gjorde slipper jeg kanskje unna uten å ha trukket «sutre-kortet», for dette handler om frustrasjon over at noe kjennes feil og urettferdig i dette rike landet.

Jeg tror ikke jeg hadde fått større oppmerksomhet rundt Protestfestivalen om jeg var dødssyk, men jeg tror at hvis jeg hadde like mye penger som Petter Stordalen ville mange flere lyttet. Samme kampen opplever selvfølgelig andre arrangementer som i likhet med Protestfestivalen er startet opp fra grasrota. Når landet skal styres på den måten blir det feil for meg.

Gunhild Stordalen forstår nok at uten mannens ressurser måtte hun tråkket i den samme hengemyra vi har tråkket i gjennom 15 år, selv om hun er pen. Selvfølgelig benytter hun de mulighetene hun har, det ville vi alle gjort. Det er fantastisk at en av landets rikeste har ei kone som er så levende engasjert i noe så viktig.

Det er maktmenneskene jeg er bekymret for. Kronprinsparet, statsminister Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Sveriges statsminister. Alle stilte opp i Stockholm disse dagene. Det er et skue å observere dette på avstand. Jeg har sett det på nært hold også.

I en annen del av verden, vår verden, har vi mottatt et lite statstilskudd via statsbudsjettet som for noen år siden ble flyttet til kulturrådet. Den nye regjeringen Solberg fant ut de ville legge ned noen poster og flyttet festivalene under disse postene over på Norsk Kulturfond. Det de glemte var at alle festivaler driver ikke med musikk. Derfor mister vi statsstøtten. Eller vi må begynne å lage musikkfestival. Regjeringen innrømmer tabben, men de retter det ikke opp. Protestfestivalen er ikke viktig nok ser det ut til. Derfor blir det antakelig siste året.

I løpet av 15 år har vi antakelig invitert et tresifret antall statsråder. Bare i år inviterte vi statsministeren og sju statsråder. Vi inviterte Kongehuset til å åpne festivalen nok en gang.

I løpet av 15 år er det kun tre statsråder som har deltatt. Svarstad Haugland, Haga og Kleppa må til gjengjeld ha likt seg så godt at de stadig vendte tilbake.

Etter disse åra stiller jeg mange spørsmål. Er det noen som snakker sammen? Er det tilfeldig at ingen kan komme til Kristiansand i september når alle skal til Arendal i august? Og hvorfor befant plutselig alle seg i Stockholm? Hvor ligger mekanismen i at et ja utløser et ja fra flere? Jeg stiller også en del andre, mer resignerte spørsmål. Hvorfor holder jeg på med dette? Hvor lenge orker jeg?

Det interessante med dette er årsaken til at jeg holder på år etter år. Maktmennesker kan gjøre at man får fornyet energi til å slåss videre, men hvem er egentlig maktmenneskene oppi dette? Vi er flokkdyr, har festivalens gode venn Per Fugelli lært oss. Maktmenneskene er også flokkdyr. Hvem vil skjelle ut sauen for å følge gjeteren? Det går jo ikke. De er skapt sånn, slik vi er skapt sånn. Det ligger i menneskets natur.

Da blir det ikke så lett å holde maktmenneskene under observasjon, slik Erik Bye manet til. Det er systemet vi må endre. Hvis noen av dem skal til Stockholm for å få med seg konferansen EAT, må noen av dem takke ja til Protestfestivalen. Hvis noen skal til Arendal må noen til Kristiansand.

I mellomtiden bræker jeg rundt i ingenmannsland.
Håper at noen får med seg hva som skjer i september.