Vi mennesker er skrudd sammen sånn at vi ofte engasjerer oss basert på egne opplevelser. Det er ikke så rart. Vi er noen milliarder enkeltindivid, med kort levetid. Hjernen vår har begrenset kapasitet, selv om vi nok er det mest intelligente av alle levende organismer.

Jeg hadde ikke hørt om kvener før jeg forsket på farsslekta og fant ut at oldefaren min het Ollikainen, et etternavn jeg skulle hatt om han ikke tok det mer kjedelige navnet Olsen som norsk.

At Anders (Antti) Ollikainen var kven gav min nyvunnede oldefar en ekstra dimensjon.

Kvenene har vært et jaget folk i lange tider. Etter ti år som offisielt språk er det fortsatt svært få barn som snakker kvensk med foreldrene og besteforeldrene sine.

Her sør kjenner vi godt til fraflyttinga av bygdenorge. Vi kjenner til samene og vi kjenner til taternes situasjon. Taterne har blitt jaget i mange år, men situasjonen for kvenene er enda mer dramatisk. Kvenene er en nasjonal minoritet i Norge i likhet med taterne. De første kvenene kom til Norge rundt 1520, men de største migrasjonsbølgene kom på 1700- og 1800-tallet. Hva mer vet vi om kvenene?

Kvensk er finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med meänkieli i Sverige og nordfinske dialekter. Det anslås at det er mellom 10.000 og 15.000 kvener i Norge.

I Porsanger finnes et eget nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. En ny film «The Secret Language» er en dokumentar om kvensk språk og identitet, og litt om kvenenes historie. For noen år siden kom Anstein Mikkelsen ut med «Det Tause Folkets Stille Død» som ble vist på Protestfestivalen og senere på fjernsyn.

Finland var preget av å ha vært et jaget folkeslag. I 1870-årene befant landet seg midt i den såkalte «Sultetida» der sulten drev dem vandrende rundt etter steder å overleve. Noen klarte å komme seg helt til Amerika, men mange kom ikke lenger enn til Norge. I perioder var tilstrømmingen til Norge så enorm at det skapte uro hos oss. «Ville de ta over alt?» «Hva med kulturen vår?» «Skal vi få saunaer i hver uthavn?». Det er lett å dra sammenligning med spørsmål rundt en annen innvandringsgruppe i disse dager. Nordmenn fryktet kulturen, språket og til og med hus og hjem. Det ble en fremmedfrykt, som skulle forsterke seg på de stedene innvandringen var størst. Enkelte kommuner fikk finske navn, stedsnavn og endatil språk. Det gjaldt spesielt enkelte steder i Øst-Finnmark.

De fleste kom i grupper men enkelte reiste også alene for å skape seg nytt liv. Det ble sagt at kvenene slo seg sammen for å bevare sine tradisjoner. Når de møttes sang de gamle sanger, fortalte historier og mimret over landet de flyttet fra. Om et av kveneværene i Varangerfjorden ble det rundt 1870 fortalt følgende: «Livet i denne bolig artet seg fullstendig som om en var hensatt til Finland; ti i lader og fakter var man helt finske og det norske sprog og hva dertil hørte var strengt forbudt (…) hvorimot lappisk blev bedre tålt, men ringeaktede».

Kvenland var opprinnelig et eget sted helt nord i Finland. Kvenland lå i nærheten av Bottenviken. Noen hevder til og med at Kvenland eksisterte før Finland. De hevder at finner er et urfolk ut av Kvenland. Den første kven registrert i Norge var Mikkel Quen i 1743. Han var født av kvenske foreldre nær Tornedalen.

På 1700-tallet var finnene et rastløst folk på hvileløs leit etter identitet. Svenskene regjerte. Finnene eide ikke sitt eget land. Uroen ble forsterket da landet ble invadert av russiske soldater som trengte mat og husly. Folket sulter, fryser og er hele tiden på rømmen.

Det var presten Nils Stockfleth (1787-1866) som først tok i bruk begrepet kven. Stockfleth fikk vi stifte bekjentskap med i filmen «Kautokeino-opprøret» (2008). Han skrev at kvener var «de finner eller svenskfinner som kom fra området rundt Bottenvika og som på norsk grund have røddet og bygget, og blive stadig boendes». Stockfleth utvidet begrepet med å si at skogfinnene var av samme opprinnelse som kvenene.

Utover 1860-åra var det blitt riktig ille i Finland. Krig og sult hadde tappet landet fullstendig. Mange små barn døde, de fleste på grunn av sult. I overgangen 1867 til 1868 var det virkelig ille i områdene rundt Ii og Tannila. Folk var desperate. Innvandringen til Finnmark gikk i bølgedaler med topper rundt 1850-årene, 1870-årene og mot slutten av 1880-årene. Sulten var hovedårsaken, men mange dro også for å slippe å tjenestegjøre i den russiske hæren, eller stakk fra ei jente som ventet barn.

Folkevandringen som foregikk mellom Finland og Norge fikk russerne til å se rødt. I 1842 henvendte den russiske regjeringen seg til den norsk- svenske utenriksminister i brevs form der han ønsket at det ble iverksatt tiltak overfor finnene som utvandret for å bosette seg i Norge. Russerne mente de fikk altfor enkelt statsborgerskap uten at de var kontrollert på tilfredsstillende måte. Aller vanskeligst var det å holde kontrollen med kvenene. Søknadene om statsborgerskap var ofte mangelfulle, det var ikke sikkert at alt var i orden med deres finske statsborgerskap heller. Amtmannen i Finnmark skulle bli strengere i sine svar. Russerne var stadig i klammeri med finnene.

Mer enn hundre år etter innvandringstoppen, i 1973, ble det av Norsk Kulturråd laget en komité som skulle finne ut hvor stor betydning den finske innvandringen hadde hatt. Konklusjonen var at betydningen var stor. Selv så sent som i 1973, ønsket mange steder i nord, finsk som språkundervisning i skolen. Overraskende mange behersket også det finske språket. Kvenene ble overraskende nok godt likt både i Finnmark og Troms. «I arbeidssituasjoner var de bedre likt enn både nordmenn og samer fordi de viste en større flid,» sa en sogneprest i Alta. Når de ikke fikk noe å gjøre i Finland ble de sett på som en ressurs i Norge. Industrien så vel som fiskeriene fikk nyte godt av de «nye» nordmennene, til tross for at enkelte i Alta var bekymret for språket. Eller som en nordmann sa det; «de bygger til og med sauna her».

I 1982 ble Nordnorsk Finsk Forbund stiftet med formål å styrke kontakten mellom Norge og Finland. Fem år senere ble Norske Kveners Forbund stiftet med formål å styrke kvenenes stilling kulturelt, sosialt og økonomisk. Organisasjonen arbeider for at kvenene skal oppnå nasjonal minoritet status på linje med samene. I 1995 utkom den norsk-finske avisen Ruijan Kaiku (Ekkoet fra Norge). Avisen skal komme to ganger i måneden. Avisa er den eneste avis som ønsker å fokusere på kvenene. Kvener ble godkjent som minoritetsgruppe i 1996. I april 2005 ble kvensk godkjent som minoritetsspråk.

I september 2005 tok vi opp kvenenes situasjon til debatt under Protestfestivalen i Kristiansand.

Vi stilte følgende spørsmål: «Kvenene – vårt glemte urfolk? Har samene tillatt seg monopol på etniske minoriteter i nord?». Særlig fordi debatten foregikk i Kristiansand, ble vi overrasket over at interessen for denne debatten var såpass stor. «Min kultur dør ut, den finske kulturen lever videre,» var nødropet Henry Osima, daværende leder i Norske Kveners Forbund sendte ut i debatten.

27.mars 2008 har avisen Klassekampen en større sak med overskriften “Frykter kvensk dør ut”. Kvenske lærere er bekymret. Til tross for at kvensk nå er anerkjent som eget språk finnes det ingen lærebok i språket.

Min oldefar Anders Ollikainen forsøkte på ingen måte å lage Finland i Norge. Tvert imot, han utslettet mer eller mindre sin finske identitet. Han fornorsket navnet helt. Selv det norsk-svenske Anders ble byttet ut med Andreas. Utover dette er det lite materiale på bakgrunnen hans, bortsett fra det som sto i forbindelse med giftemål, dåp o.l. Alt tyder på at han også lærte å snakke norsk ganske raskt. Anders var tredje yngst i en stor søskenflokk. Eldste mann Matts (Matti) ble født 29. Mai 1830. Barna kom så på løpende bånd. Anna ble født 11. Februar 1833, Brita (Priita) i 1836, Johan (Juha) i 1839, Kaisa i 1844 og Henrik (Heikki) 9. Mai 1846, men han dør tre år senere. Anders var født 18. Desember 1848 i Karjalankylää. Til sist kom en ny Henrik i 1852 og Maria i 1856.

For å kunne beskrive hvor håpløs situasjonen var kan vi bare kikke i kirkebøkene. Alle barna til Matts og Anna Maria har fått betegnelsen «n.d.», som betyr nøddøpt. De som ble nøddøpt var de man antok ikke ville overleve. Samtlige av barna har denne betegnelsen, noe som er spesielt. Anna Marias foreldre hadde det ikke stort bedre. Mathias Siklander var i 1802 dreng (arbeidskar i landbruket). I 1805 og senere i 1813 såkalt «inh», som betyr «inhysing». Han var ikke ansatt av bonden som eide gården, men arbeidet med noe annet. I 1816 var han «backstukarl». Han eide ikke jord selv, men leide en liten hytte. I 1810 var han avskjediget soldat, etter en kort periode i krigen.

Når Siklander kom hjem fra krigen hadde Sverige tapt Finland til Russland. Helt fra han dimitterte i 1809 og frem til 1917 var Finland russisk, noe som fikk store følger for finnene.

Stedet Ii ligger ved Bottenvikens kyst, cirka 40 km nord for Oulo/Uleåborg. Yli-Ii («Övre Ijo») ble selvstendig «kapellforsämling» i 1917 og selvstendig pastorat i 1933. Kirkebokføringen begynner dermed i 1933.  Karjalankylä («karelarbyn») ligger mellom Ii og Yli-Ii og Tannila er nordøst for Yli-Ii. Pohjois-Ii («norra Ijo») ligger rett nord for Ii kirkested.

Mye tyder på at oldefar kom til Finnmark og kobbergruvene i Alta rundt 1875.

Det var ikke mange familiemedlemmer igjen i Ii når Anders dro. Faren levde, men etter kirkebøkene å dømme var det kun en av døtrene som bodde sammen med han. August, Henrik og Maria døde som barn. Broren Matts (f.1830) vokste opp og ble gift med Valborg Johansdotter. De fikk barna Johan Adolf (f.1856), Albin (f.1858), Alarik (f.1860) og Matts (f.1862). Sistnevnte nevø til Anders ble gift med Anna Kustaava. Johan Adolf og Brita Kaisa Olofsdotter fikk barna Alexander (f.1878) som døde som barn, Hanna Walborg (f.1880) og August (f.1881)

Sannsynligvis lever det etterkommere etter noen av disse.

Matts jr. var eldst i søskenflokken der Anders var en av de yngste. Matts jr. reiser som ung ut for å delta i en av krigene på den tiden. Han fungerer som skarpskytter. Matts jr. giftet seg med Valborg Niemelä og fikk flere barn. Samme året som Matts får sitt første barn, melder en yngre bror seg til tjeneste i Krimkrigen, den 16. januar. Han kommer tilbake fra krigen og gifter seg med den tretten år eldre Kaisa Pyhtinen. Han får to barn med henne. Johan var i likhet med storebroren Matts, skarpskytter. Søsteren Anna (f.1833) blir også gift, men har en sønn med seg inn i det ekteskapet.

Mye ble forandret for kvenen Anders Ollikainen fra de dype finske skogene, da han bosatte seg ytterst mot sjøen ved det værharde Lopphavet. Han måtte lære seg et fremmed språk og en annen kultur. Han hadde forandre navnet helt til Andreas Olsen.

Ekteskapet med Olufine Marie Jenssen må ha vært en lykke for den store sterke finnen.

Andreas fant seg godt til rette i Frakkfjord, til tross for en stor overgang fra Finland. Den store sterke finnen var en driftig arbeidskar. Han må raskt ha taklet omstillingen fra skogen i Finland til å være fisker på det værharde Lopphavet. Han var nær ved å omkomme på sjøen flere ganger. To ganger veltet båten, da han var på fiske. Han reddet livet ved å hogge tollekniven i båten og ved å klamre seg fast til den. Omsider kom folk til unnsetning. Dette fortalte sønnesønnen Andreas.

Ollikainen var som finner flest og skal ha hatt flere kniver hengende i hylster rundt livet. Han sydde kvenkomager, et skotøy mange brukte på denne tiden, spesielt de som bodde langs kysten. Finske kvenkomager var med snøring, så de satt godt på beina. Andreas (eller Anders/Antti som han hette) skal ha vært usedvanlig sterk og robust. Det er blitt sagt at han alene løftet tunge fat med parafin og bar de i land og at han ofte dro båten på land uten hjelp. Båten måtte løftes helt opp på land så den ikke skulle slite seg og havne på sjøen i stormene.

Andreas drakk mye tran som skulle gi nye krefter og gjøre han mindre utsatt for sykdom.

I 1918 dør Andreas Olsen av leverkreft, 70 år gammel. Vi er mange etterkommere etter han og vi kan alle bekjenne oss som kvener, enten vi liker det eller ikke.

Nesten hundre år senere, 19. mai 2015 dør min onkel Andreas Olsen i Verdal. Han var sønnesønn og blant de eldste gjenlevende etterkommere. Et kapittel er slutt, og det er vemodig. Min onkel hadde et vanskelig liv fra oppveksten og til og med alderdommen. Han var en jaget mann, selv om han var en blid person som tok det meste med godt humør.

Farsslekta mi er ikke de som prater om fortid, ja de er ikke de som snakker om sitt følelsesliv eller sine indre tanker. På mange måter er de som kvenene, et taust folk. Kanskje er det gener, deres bakgrunn som et jaget folk som har skapt dem sånn.

I år er det ti år siden kvensk ble anerkjent som eget språk. Folkegruppen har blitt et jaget folk, fra sult og krig, fra sin egen kultur og sitt eget språk. De har vært utsatt for trakassering og mindreverdighetsfølelse, er i ferd med å bli utslettet.

La oss håpe at en hel kultur, en identitet og et språk som kvenene er ikke dør ut. Det ville vært dypt tragisk.

Jeg er stolt av å være kven, selv som sørlending.

16.mai ville min pappa fylt 87 år. Sånn ble det ikke, men det går ikke en dag uten at jeg savner han. Jeg klarer heller ikke løsrive meg fra hvorfor han ble borte fra oss, derfor søker jeg alltid etter forklaringer. Mine foreldre skilte lag i 1974, det var mot min fars vilje. Han hadde en brennende kristentro som forbød å skille seg, selv om ekteskapet nok ikke ble som han hadde ønsket. Men han var en kjærlig og god pappa som elsket sine barn mer enn noe annet i verden.

Høsten 1944 ble store deler av Finnmark brent av tyskerne, så også på stedet der han vokste opp. Etter krigen måtte alt bygges opp igjen på nytt, men noe var borte for alltid. Han hadde mistet moren «Sina» i barselseng allerede som 2-åring. Faren måtte ut å fiske for å livnære familien. På den måten ble man fort og brutalt voksen i det vesle kystsamfunnet.

Julen 1957 hadde han slått seg ned på Sørlandet, etter et hardt basketak med tuberkulose.

Tøff oppvekst i Finnmark, i et lite samfunn ved Lopphavet, gjorde at han aldri ønsket seg tilbake. I stedet stortrivdes han på Sørlandet.

Pappaen min var en stillfaren mann som aldri snakket om seg selv. Han klaget aldri og sa aldri et vondt ord om noe menneske. Lykken fant han i naturen, i bønn til sin Gud og med oss barn.

Jeg er laget slik at jeg må finne svar, hvis de finnes. Etter at han var borte oppsøkte jeg hans beste venn på gamlehjemmet. Kameraten var 89 år og sengeliggende, men klar i toppen. Jeg var vitebegjærlig etter å finne ut hvordan han egentlig hadde det. Kameraten reiste seg opp i senga.

-Det var skilsmissen som tok livet av din far.

Ordene sitter spikret. I mer enn 25 år var han skilt og levde alene i hverdagene, og så var det altså derfor. Det var som om jeg visste det, men trengte en bekreftelse. Jeg hadde jo erfart ting selv i livet og fikk svaret jeg allerede hadde hatt mistanke om.

Nå avdøde journalist Kristian «Kikki» Kristiansen laget en bildereportasje i avisen Sørlandet om en mann på jakt etter snø påsken 1976. Min pappa hadde ikke bil eller sertifikatet den gang. Han bar skiene over skulderen fra Vågsbygd til busstoppet ved iskremfabrikken. Det var ikke et snøfnugg i byen, men pappaen min elsket å gå på ski.

Det kom ingen buss, for det var påske, og til slutt måtte han gjøre vendereis til Vågsbygd.

Jeg var bare 13 år, men leste ensomhet mellom linjene og enda mer leste jeg mellom linjene ettersom årene gikk, for bildereportasjen hadde jeg tatt vare på.

I voksen alder hadde jeg selv opplevd samlivsbrudd og skilsmisse og erfart hvordan det var å savne noen og å bli savnet.

Jeg lyttet til Kris Kristoffersons «Sunday Morning Coming Down» og kunne føle hver setning klebe seg fast i kroppen.

På 90-tallet demonstrerte jeg for fedres rettigheter i et samfunn som føltes urettferdig. En pappa var dømt til å bli helgepappa i det øyeblikk bruddet var et faktum, men dette skal handle om et barns rettigheter og savn.

Barne- likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne ønsker å anerkjenne både far og mor som like viktige omsorgspersoner. Hun ønsker i år en endring av barneloven for å sikre barna rett til begge foreldre etter et samlivsbrudd. Hun tror en lovendring også vil dempe konfliktnivået. Forslaget sendes ut på høring i sommer, som to forslag. Hennes foretrukne forslag er at delt omsorg fremheves i loven.

Motstanden mot 50/50-løsning har ikke latt vente på seg. Blant de som er blitt lagt merke til er barneombudet Anne Lindboe og tidligere barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen. Barneombudet snakker om å sette barna først. Det samme gjør Thorkildsen.

Jeg snakker også om å sette barna først.

Horne ønsker å sikre samvær med begge foreldrene, og dempe konfliktnivået. Det høres både fornuftig og naturlig ut. Så hva er argumentene til barneombudet? Hun hevder det ikke er forskning som tyder på at det er bra for barnet. Den foretrukne løsningen bør være den som er bra for barnet, mener hun. Hun hevder at dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie.

Jeg kan forsikre barneombudet om at dagens barnelov ikke er nøytral.

I beste fall er barneombudet og den tidligere barneministerens påstander bygget på uvitenhet, tenker jeg. I verste fall er det morsinstinktet som er redd for å miste den makt mødre i alle år har hatt til å bestemme over fremtiden til sine barn.

Hvordan kan man for eksempel si at foreldrene i en sånn situasjon har ansvaret for å finne den beste løsningen som passer for akkurat deres barn, når man vet at norske fedre i realiteten ikke har hatt mulighet å påvirke? Fedre har tapt 9 av 10 rettstvister, og har kjent på avmakten når bruddet var et faktum. De fleste brudd skjer ikke i forståelse med hverandre, men ved at den ene bryter ut mot den andres vilje. Mange pappaer ønsker delt, mange av barna ønsker delt, men loven har ikke vært på deres side. Hvordan kan man tro at to foreldre inne i sin verste krise, kanskje ved sammenbruddets rand, de som er gått fra å være venner og kjærester til å bli uvenner og kanskje til og med hater hverandre, skal finne ut av dette sammen?

Kriger og opprør oppstår som regel når noen føler seg oversett, eller hvis et land ledes av feil folk. Urettferdighet, konflikt om eierrettigheter har i alt fra eiendomsgrenser til landegrenser igjennom alle tider ført folk opp mot hverandre og skapt dem om fra venner til bitre uvenner.

I 1998 var vi en gjeng fedre og noen mødre som demonstrerte utenfor Stortinget med pappfedre for å symbolisere hvor svake rettigheter vi hadde. Det var kun Fremskrittspartiet som ville møte oss den gang, det samme partiet Solveig Horne representerer.

Ingen eier et barn, men for to foreldre som ikke lenger skal oppdra et barn sammen er det nettopp en slik «eierkonflikt» som oppstår. Og særlig når samfunnet har overlatt all makt til den ene av partene. Det høyner definitivt konfliktnivået, og det gjør at barna intetanende havner i en kampsone mellom to foreldre.

Dette er ikke til det beste for barnet.

Pappaparadokset de senere år har vært at pappa er inn som pappa, inntil mamma etter samlivsbruddet velger han ut av rollen. Mødrene har hatt loven på sin side. Loven har nemlig ikke kunne idømme delt omsorg, og når det da ender opp i en rettstvist vinner mor nesten alltid. Dette har selvfølgelig også gjort det lettere å skille seg, for det er også et faktum at det er mor som har brutt ut av ekteskapet i cirka 75 prosent av tilfellene.

Dette vil ikke barneombudet eller den tidligere statsråden snakke om.

Pappaer har aldri vært så til stede som i dag, likevel vil de henge fast i en gammel regel som i alle år har favorisert mor og skapt såre savn i barna.

Aldri før har mannsrollen, eller papparollen om du vil, vært dyrket som i dag, med tilstedeværende pappaer, pappaperm, pappabøker og pappaseminarer. I tillegg kan vi legge til at menigheter og andre organisasjoner har arrangert mannskvelder, der de får dele hverandres tanker og bekymringer, og kan støtte hverandre.

Mannsforsker Jørgen Lorentzen har kalt situasjonen for norske fedre for «et vandrende katastrofeområde». «En diskriminerende barnelov, som helt klart gjør det mer vanskelig å hevde sine rettigheter etter samlivsbrudd, gjør det ikke bedre,» hevder mannsforskeren. Selv om menn fortsatt preger toppen av samfunnet, er det menn som også dominerer de dystre statistikkene. Pappa i dyp depresjon etter å ha tapt kampen om barna lever farlig, både med tanke på sitt eget liv og som ressurspappa for barna. Det har vært feid under teppet som at «enhver må ta ansvar for sitt eget liv».

Vi har lest om tragedier med fedre som går amok, men vi hører sjelden forhistoriene eller historien om alle barna som får problemer etter barneår uten den daglige kontakten med sin far.

Pappaer som taper er i ferd med å miste forstanden. Enkelte har brukt 1 million i advokatsalærer for å vinne barna tilbake. Ingen skal kunne si at ikke fedre er like glad i sine barn som mødre.

Barnas beste brukes som unnskyldning for å ikke gå inn i en konflikt, men det er barna som er taperen, uten at noen griper inn. Et barn er lojal og ofte det mest rettferdige av de tre involverte partene. Ofte vil barnet være like mye hos begge, selv om de må ha to hjem. Det må de uansett, selv om det hjemmet betyr mindre tid hos den ene.

Det å bruke «barnas beste» for å demonstrere en urettferdig barnelov er et skittent triks. Tidligere minister Inga Marte Thorkildsen sa i Dagbladet en gang at dette handler om barnas rettigheter, og må ikke forvandles til en kjønnskamp, fordi en barnefordelingskonflikt ofte ender i retten. Hun vil ikke snakke om at pappa taper når mamma står på den andre banehalvdelen.

Jeg savner pappaen min hver dag og har dårlig samvittighet. Det at jeg som barn fikk dårlig samvittighet er hverken min fars eller min mors skyld, men barnelovens. Han sa alltid det korrekte når vi blant annet snakket om å feire julaften sammen. At han var ikke så god til å lage mat som moren vår.  Men barn blir også voksne, og kan tenke sine egne tanker.

Derfor vet jeg at han hadde det vondt i blant, at han savnet oss som en del av hverdagen, at han ikke hadde det så bra selv om han trivdes her sør, og at kameraten hans antakelig hadde rett.

Jeg vet det fordi jeg har savnet.

Pappaen min har to barnebarn som aldri fikk møte bestefar. Det er mitt største savn, som pappa, som barn og som menneske. 16.mai tenner vi lys, det gjør vi alltid for Håp, savn og i år litt for Solveig Horne. Måtte hun få gjennomslag for barnas beste.

I mellomtiden får fedre som fortsatt står i en kamp trøste seg til Leonard Cohens ord:

«There’s a crack in everything. That’s where the light gets in.»

Det loves doblet pris for å passere bommen i fremtiden. Bymiljø-prosjektet har som formål å få ned biltrafikken inn til Kristiansand, men flere over på kollektive løsninger. Bompenger er våpenet som brukes hele tiden, i mangel på bedre alternativer. Neste steg er bomring rundt Sørlandsparken, økt rushtidsavgift og sånn skrur de styrende skrustikka mer og mer til for oss som fremdeles puster og bor i eller rundt byen.

Og la oss for all del bli ferdig med diskusjonen om at bil er luksus. Vi er kommet lengre enn det.

For meg virker det hele primitivt og uvitende, på grensen til det arrogante. Det er over flere år kommet varsko om økt ulikhet i verdens rikeste land. Flere mennesker sliter og mistrives, flere barn kan ikke ta del i det andre barn tar del i og hvis dette utarter seg må vi være klar over faresignalene ved økt ulikhet, som er mer mistrivsel, kriminalitet, dårligere helse og tidligere død.

Thomas Pikettys bok om kapitalen i det 21. århundre har endret debatten om ulikhet i økonomiske og politiske kretser. 15 års forskning ligger bak bestselgeren «Kapitalen», som viser at små forskjeller er et historisk unntak. Vi er nå på vei tilbake til 1800-tallets enormt ulike fordeling av rikdom.

Også i det rike Norge er økende ulikhet i ferd med å bli ett av de største velferdsproblemene. Bare i Kristiansand er det nesten 900 fattige barn. På landsbasis nærmer vi oss 100.000. Organisasjonen Voksne og Barn har laget en rapport som slår fast alvoret. I dag kan man ha en normal inntekt og likevel tilhøre lavinntektsgruppene, fordi man mangler enda en inntekt i husholdningen. Ifølge EUs lavinntektsgrense er familien fattig dersom man har tre barn, mor er hjemmeværende og far tjener 600.000 eller mindre.

Det er ikke lett å diskutere fattigdom i det rikeste hjørnet av verden. Det norske folk vil fordele rikdommen jevnere, men hvorfor øker da stadig ulikheten? Den rikeste femdelen sitter på nesten 70 prosent av kapitalen i Norge. De rike blir stadig rikere, og den øvre middelklassen holder følge. Resten, som blir stadig flere, sakker stadig mer akterut. Protestfestivalen forsøkte å starte denne debatten under fjorårets festival. Det førte til at Sveinung Rotevatn og Venstre lovte å ta problemet inn i regjeringsforhandlingene. Hva ble resultatet? Foreløpig er det bare tomprat. Så lenge kommunene kan holde på med bompenger, kommunale avgifter og andre innkrevinger går det den gale veien uansett.

Bymiljø-prosjektet løser bare delvis sin oppgave ved å stramme til, men skaper en hel del nye problemer. Her må forskjellige fagfolk snakke sammen, vurdere felles løsninger i stedet for å tenke ensidig slik de gjør i dag.

Den stadig rikere middelklassen vil kunne kjøre like mye gjennom bommen som før, de vil til og med fortsatt kunne ha to biler utenfor eneboligen, for de blir stadig rikere. Det er de som faller fra som nok en gang må lide. Det er ingenting som tilsier at kun de som kjører Tesla eller Mercedes skal på jobb eller levere i barnehage på andre sida av bomringen.

Den rettferdigheten som det hele tiden argumenteres med ved å gi like avgifter for alle, blir ikke mye rettferdig når totalinntekten i husholdningen er halvert, kanskje på grunn av to dårlig betalte jobber, skilsmisse og eninnteksfamilier eller store utgifter. Om man er i fullt arbeid kan man likevel havne under fattigdomsgrensen i et samfunn basert på to inntekter. Når så avgiftene øker sier det seg selv at problemene blir større.

Når godt betalte politikere har fått bestemt seg legger de igjen mange lidende familier i grøftekanten, uten en gang å se den veien. Det er dessverre det triste oppi dette.

Når Protestfestivalen i år velger å sette hovedfokus på økt ulikhet i Norge er det fordi dette er i ferd med å bli rike Norges største samfunnsproblem i årene fremover.

Dessverre er det mange som sier at den økte ulikheten skyldes flere innvandrere. Det er bare delvis sant, og dessuten er også innvandrere en del av det norske samfunnet. Sånne kommentarer skyldes nok mer et forsøk på å parkere hele debatten.

Jeg er selv småbarnsfar som oppholder meg mye i miljøer med småbarn, med norskættede nordmenn. Min opplevelse er at mange sliter med å få det til å gå rundt, til tross for at de fleste av disse er i arbeid. Det å ha bil, foreta lengre ferier, kinobesøk osv. er noe de færreste har råd til å unne seg. Jeg opplever også det motsatte, svært mange som har god råd til alt dette.

Ofte blir denne formen for ulikhet bagatellisert og sammenlignet med fattige barn i Afrika. Det er en helt malplassert sammenligning slik jeg ser det. Nylig leste jeg en større sak i Dagens Næringsliv der det ble fremstilt hva indikatoren var på om du har bikket den rike middelklassen. Hvis du har hytte eller muligheter til å kjøpe hytte er du en del av den rike befolkningen.

Da bør du i så fall vite hva du uttaler deg om.

Problemet med økt ulikhet gjelder hele Norden, men det er lett å tenke seg at forskjellene kan bli større i verdens rikeste land. Det hjelper lite at de svakeste i Norge har det bedre enn i mange andre land, når tre fjerdedeler av befolkningen blir stadig rikere. Svenskene utvandrer i tusentall til Norge for å skaffe seg bedre lønnede jobber.

Dansk politiker og skribent Pelle Dragsted har i lengre tid vært opptatt av de økende klasseskillene i Danmark. I en kronikk skriver han at «den privilegerende middelklasse aner ikke, hvad de ledige udsættes for. Vi der har vores på det tørre, kender stort set intet til livet på kanten».

«Vi ser et kronisk gap mellom rik og fattig, som stadig øker. Dette er den største trusselen i verden i dag,» slo World Economic Forum (WEF) fast på et toppmøte i fjor, og rangerte dette til og med over klimautfordringen som trussel mot verdensøkonomien det neste tiåret. «Misnøye kan lede til at grunnmuren i våre samfunn går i oppløsning. Dette er noe som påvirker absolutt alle,» sa sjefsøkonom i WEF Jennifer Blanke.

Det siste er særs interessant i forbindelse med miljøgrepene som skal foretas i Kristiansand.

Tett igjen fattigdomshullet som flere og flere ramler igjennom i stedet for å kun tenke miljø og forurensning.

Alt henger sammen med alt, sa en klok mann en gang. Tenk på det når dere sitter og kalkulerer økte bompenger og hvor mange bommer som skal kapsle inn byen.