Når du blåser opp en fotball, så vil også den til slutt sprekke, selv om den er mer «tjukkhuda» enn en ballong.

For 5 år siden mottok Erik Dammann Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i Kristiansand. I sin tale under en lukket middag malte han frem et dystert bilde av fremtiden. Dammann var klar på at vi er på vei mot stupet, at det eneste som kan redde oss er å legge ned hele veksttenkningen og begynne på nytt. «Det er dessverre en utopi i dag,» hevdet miljøkjempen, med den begrunnelse at vi har det for godt her i landet. Nå er Erik Dammann blitt 84 år, og har nylig gitt ut boka «Verdirevolusjon», hvor han i alle fall øyner et lite håp. Kanskje har han sett at flere har respondert på signalene. «Du lurer ikke Erik Dammann», skrev kommentator i Nationen Drude Beer og tok utgangspunkt i at det er så lett å la seg lure av industrilederne. Den franske økonomen Thomas Piketty som besøkte Norge før jul i fjor advarte sterkt mot økende ulikhet. Han omtalte Norge som en versting. Piketty tror de økende ulikhetene truer samfunnets stabilitet. Vekstkritikeren Barbara Muraca kom ut med en bok i fjor høst med tittelen «Gut Leben» (Lev Godt). Hun deler Dammans visjon om en økonomi basert på samarbeid i stedet for konkurranse. Anniken Huitfeldt skrev en kronikk mens hun var arbeidsminister om å være fattig i et rikt land. Når man er avhengig av en inntekt i husholdningen på 600.000 for å klare seg, er det blitt ille. Flere og flere tar til orde for borgerlønn, deriblant Martin Sandbu som er lederskribent i Financial Times. «Fleire nye studiar viser at kapitalismen er inne i ein prosess av forfall,» skriver tidligere førsteamanuensis ved NTNU Rune Skarstein i Klassekampen, og vil kan gå til den motsatte sida av pressen, til Dagens Næringsliv, og overskriftene er de samme. «Gullalderen er over. Hvordan vil vi ta det, hvis landingen ikke blir myk?» skriver Kjetil Wiedswang som er kommentator i avisen. «Vi var likere før,» slår Erling Rimehaug fast i avisen Vårt Land. Mest dyster er professor i filosofi Arne Johan Vetlesen i Klassekampen. «Vi tviholder på et økonomisk system som ikke kan annet enn å tømme, tappe, ødelegge – legge øde, dødt,» skriver han.

Dette var innledningen, for det skal handle om fotball og Start. Klubben varsler spillersalg, nedbemanning og nye kutt. Klubben må kutte åtte millioner, og jeg kan aldri tenke meg at dette er slutten på nedturen. Når vi nå går mot starten av en ny fotballsesong i april, har vi sørlendinger lite å glede oss over, med slike framtidsutsikter, og det hele er bare et symptom på samfunnsutviklingen sett i et mindre perspektiv. Når du blåser opp en ballong over lengre tid, slik vi har gjort her i landet, godt hjulpet av olja, må til slutt ballongen sprekke. Eller fotballen, for den saks skyld.  Det forunderlige er at det er oss som ikke har peiling på økonomi som ser ut til å ha forstått det.

Men jeg vet litt hva det handler om som har arrangert Protestfestivalen i 15 år. Når vi nå i år mangler penger til å lage et fullt program er vi oppe i nøyaktig det samme dilemmaet. Økonomifolkene vil halvere for å håndtere budsjettet, men jeg vet at halvering av innhold også betyr halvering av inntekter. Det forklarer jeg med at vi får ditto mindre profilering, sponsing, offentlig støtte og lavere publikumstall. Det igjen vil bety slutten for festivalen, slik salg av spillere vil bety slutten for tippeligalaget Start. Vi kan ikke bare forsvinne nedover i divisjonene. Vi blir borte.

Vi hadde det ufattelig godt da vi vokste opp i Kobberveien på 70-tallet, noe som skyldtes at vi var flere hundre barn i samme situasjon. Ingen av oss kunne reise bort om sommeren, bortsett fra noen småturer. Vi holdt sammen gjennom tykt og tynt og det var ganske godt. Når Start fikk sitt første seriegull i 1978 var det min gymlærer Sven Otto «Borkis» Birkeland som scoret det avgjørende målet mot Bodø Glimt 15. oktober 1978. «Borkis» ble spurt av lokalavisen for noen år siden om han fulgte med på Start lenger. «Nei, tvert imot. Alt er annerledes enn når jeg spilte. Vi tjente ingen penger, og måtte jobbe ved siden av,» fortalte han. «Borkis» er i dag sauebonde i Åseral. Forsvarskjempe og landslagsmann Trond Pedersen var bankmann. Det var moro å følge fotballen på den tida. Det var lett å bli glad i både spillere og klubber.

Når årets budsjett er på i overkant av 54 millioner befinner vi oss i en helt annen verden.

Etter å ha lest enorme mengder aviser for å finne tema for årets Protestfestival er økende ulikhet den varsellampa som blinker mest, også i Norge.

Fotballklubber har møtt veggen, delvis som CD-plata ble utkonkurrert av Spotify og Wimp, men med sitt eget forbund som «dødare» som i all sin grådighet har solgt TV-rettighetene til betal-TV. Jeg innrømmer at jeg gladelig betaler 200 kr for å se alle kampene fra godstolen fremfor kun hjemmekampene fra et hjørne høyt hevet over Sør Arena. Men Starts vei mot stupet handler om noe mye mer enn tomme tribuner. Det handler om lønnsnivået, om en kostbar organisasjon og om totale kostnader hinsides det å være med på et topplag i 1978. Fotballforbundet er drevet av vekstkulturen i samfunnet forøvrig, men burde håndtert det annerledes.

Jeg tenker også at nasjonalt og globalt måtte dette komme. La oss få rensket opp og jevnet ut disse forskjellene og få stukket hull på ballongen og heller høre på Erik Dammann. Det er godt at fotballen møter veggen, som alt det andre. La oss stikke fingeren i jorda og bry oss om hverandre i stedet.

Lokalt handler det om noe dypere og vondere. Når Start må selge spillere og ikke kan kjøpe de beste spillerne får vi større ulikhet i fotballen. Vårt lokale fotballag som vi følger i tykt og tynt er på vei mot stupet. Hva skal vi glede oss til søndag ettermiddag? Når administrerende direktør i Start Even Øgrey Brandsdal blir spurt om dette betyr ryggen mot veggen og nedrykk i 2015 svarer han diplomatisk at «Dersom vi setter likhetstegn mellom økonomi og sport kan det bli tungt. Men vi satser alt på å klare å overleve,» svarer han.

Dessverre vil den sjansen for å overleve bli tynn hvis de selger flere spillere. Dessuten, hva slags inspirasjon er det for publikum og sponsorer at en klubb de følger snakker om å overleve?

Større ulikhet er nåtidens største trussel mot et godt og sunt samfunn. Nå er fotballen rammet, og det gjør vondt langt inn i hjerterota. Noen klubber vil ha økonomi til å kjøpe opp spillere fra de falne klubbene.

Enhver som ikke er forpliktet til å si noe annet vil tenke at dette er begynnelsen på en ny sportslig nedtur for Start. Det er ikke uten grunn at kjøpelag som Real Madrid, Bayern Munchen og Chelsea er tre av verdens beste fotballklubber. Det er ikke uten grunn at klubber med dårlig økonomi raser nedover seriesystemet.

Hva skjer når klubben vår rykker ned? Da kommer det enda verre krisepakker, fordi en divisjon lenger ned betyr enda færre sponsorer, færre publikum og null inntekter for TV-sendte kamper. I tillegg blir klubben mindre attraktiv for de beste spillerne. Dessuten, de spillerne Start bygger opp fra egen stall blir solgt til de rikere klubbene når de er gode nok, for å redde økonomien. En tragisk sirkel.

Fotballforbundet sitter med nøkkelen her, men lite tilsier vel at forbundet vil begynne å tenke annerledes. Vi går mot stupet og dessverre for oss, er vår egen klubb en av de første som ryker nedover. Jeg tror alle er enig om at hvis alle stilte likt i seriesystemet med tak på lønninger ville fotballsesongen for de fleste i dette landet blitt hyggeligere. Men alt dette må nok begynne politisk og i samfunnet forøvrig, og akkurat det er et langt lerret å bleke.

 

Nationens kommentator Michael Brøndbø er bekymret for Senterpartiets overlevelsesgrunnlag, når flere og flere av bøndene gir opp og flytter til byene.

I kommentaren «Beretningen om et varslet fuck» skriver han om Senterpartiet som hele tiden forsvarer seg mot EU, mot makta, mot kutt i subsidier og sikkert en hel del annet også.

I denne kampen setter han innpå en gammel twittermelding av Marit Arnstad med ordlyden #fuckoslo, noe han oversetter med «drit i Oslo» eller banneversjonen #faen ta Oslo». Poenget til Brøndbo er at utenfor Oslo er «fuck Oslo» blitt et populært budskap. Vi som bor utenfor hovedstaden elsker å hate Oslo.

Torsdag handlet Debatten på NRK1 om kommunesammenslåing, der de tre største byene fikk fortelle om sine utfordringer foran det kommende kommunevalget. Byene stilte med sine toppkandidater fra hver sin flanke, med laglederne Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i midten.

Fokuset var det samme. Enorm innvandring til storbyene de kommende årene, og utfordringene spesielt i eldreomsorg og skolesektoren, men også med tanke på boliger.

Folkevandringen inn mot byene er ikke noe nytt, det har pågått siden 70-tallet. Relativt mer nytt er det at storbyene har innbyrdes kamper om å bli størst, for det kanaliserer mye penger, som det gjør å vinne serien i fotball. Vi ser det lokalt der Kristiansand forsøker å lokke til seg småkommunene rundt for å ikke sakke akterut som storby. Er vi allerede ikke Norges 5. største by lenger? Hvem vet, kommunesammenslåingen ruler for tida. Det ser stygt ut fra utsida, som når den store rotta spiser opp de mindre for å bli mett.

Mest skadeskutt er de kommunene som har vært herjet av fraflytting over flere tiår. De er slitne nå, og tenker kanskje at om de slår seg sammen med litt større kommuner blir de sterkere. De viser faktisk så tydelige tegn på at de er mørbanka at ordføreren i Kyrksæterøra puster lettet ut over at Krekar likevel ser ut til å komme til bygda. Ikke fordi han vil, men fordi han blir tvangssendt dit. Det ser ikke ut til å plage ordføreren, som nok lukter penger. Litt underlig er det likevel, for jeg tviler på at Krekar trekker nye innbyggere til kommunen.

#fuckoslo eller #fuckkristiansand eller hva storbyen heter, er vel egentlig bare et bilde på mennesket som vandrende selvmotsigelser. Alle vet at fuck betyr å ligge med noen, så i løpet av kort tid vil vi høyst sannsynlig oppleve flere kommunesammenslåinger noen av oss kanskje ikke liker.

For femten år siden forsøkte jeg sammen med Vidar Frøysnes, som da var næringssjef i Bygland kommune å skape en ny identitet i bygda med historien om de gamle kjempene som levde i dalen. Den gang var ikke tida moden. I dag er den overmoden. Prosjektet som har fått arbeidstittelen Kjempedalen omfatter nå hele Setesdal. Men vi kjemper mot tida og kommunesammenslåingen, for saken er jo den at om Bygland skulle bli en del av Arendal eller Kristiansand er det neppe Byglands interesser som vil stå i fokus, men der folk flest bor. Vi kan la oss lure aldri så mye men all historie tyder på at alt vil bli større og fokus vil alltid være der flest mulig oppholder seg. Derfor har bygdene tapt kampen mot storbyene allerede.

Alle bygdekommuner bør finne seg noe med røtter og identitet å bygge på, for den dagen de ligger med storbyen har de allerede solgt sjela, slik blueskongen Robert Johnson solgte sjela si i et veikryss i bytte mot en gitar.

Det vil neppe være rom for skilsmisser i disse ekteskapene. Hvem vil ligge med hvem i kommune-Norge. Det er det store spørsmålet.

Når du må spørre ordføreren i storbyen om å få lage noe «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» taler du høyst sannsynlig for døve ører.

«I himmelen er alle interessante mennesker fraværende,» sa filosofen Friedrich Nietzsche. En snever bemerkning fra en som hevdet at Gud er død, tenker jeg. I alle år har jeg søkt tilflukt hos de som har vært ute noen vinternetter, når det har stormet, men også ellers. I hver familie er det en eller annen som går sine egne veier, har jeg hørt. Tilfeldighetene gjorde vel at det tilfeldigvis ble meg i min familie. Hos de andre er man gjerne avvikeren, den med problemer. Hos den det gjelder er det slik han eller hun vil leve sitt liv, uten at andre skal styre. Vi har et liv, og bestemmer selv regien.

Jeg ble sittende og smake på ordet «vindskjeiv» i går ettermiddag, og fant raskt ut at jeg aldri ville ta det ordet i bruk om min egen person. Er neppe alene om det. Jeg er et fornuftig menneske. Ansvarlig pappa, med hus og bil, betaler regningene så godt jeg klarer og holder min sti sånn noenlunde ren.

Men jo mer jeg smakte på ordet slo det meg at jovisst er jeg vindskjeiv. Klart jeg er det. Jeg foretrekker å ikke gli inn i mengden, vil ikke bli som alle andre. Jeg er overhodet ikke fornuftig.

Dette slo meg etter å ha vært i begravelsen til en enestående sjel, en lokal kunstner og levemann, som var mer fri enn noen av de «vanlige» menneskene jeg kjenner. Antakelig er det den samme friheten jeg finner i westernfilmer som har gjort at jeg har sansen for disse menneskene mange vil kalle både ufornuftige og problematiske.

Nå er det mange år siden jeg leste romanen «De Vindskjeive» av Carl Frederik Prytz, og enda flere år siden jeg besøkte forfatteren i hans kunstnerhjem midt i Oslo. Han ville vært 92, om han fortsatt hadde levd. Prytz er interessant fordi han smakte på begge verdener. Han var en høyt respektert forfatter og oversetter. I en periode var han ansatt i NRK. Jeg hadde sugd til meg diktene hans og invitert forfatteren til Søgne for å snakke om dikt som terapi. Prytz reagerte med sinne når flere fortalte at de hadde kommet seg ut av psykiatriske sykehus på grunn av diktene hans, noe som kom mer overraskende på han enn på oss. Senere fikk jeg takkebrev og gjorde meg opp mine tanker rundt det som hadde hendt. Jeg tror det var stort for han, når han fikk tenkt seg om. Prytz skrev nemlig boka «De Vindskjeve» etter å ha blitt innlagt på psykiatrisk sykehus en periode. Dag og Tid omtalte senere boka som 70-tallets viktigste bok.

Min teori var at han kom tilbake i «verden», til «fornuftssamfunnet», og da han møtte oss i Søgne hadde han nok brukt noen år på å bearbeide den tiden han var innlagt. Bearbeiding kan gi variable reaksjoner, når man møter seg selv i døra.

Når vi tok farvel med en høyt aktet journalist, penneknekt og «gadas gutt» tok vi også farvel med en fri sjel. Han tok seg noen fester i livet, levde på kanten og levde seg inn i sine ideer, alt på sin måte, slik det skal være. Ingen kan styre den frie sjel, han eller hun som skaper sitt eget liv, og som ikke følger strømmen de fleste av oss gjør til daglig. Jeg ble litt overrasket når det slo meg at de menneskene jeg ofte har trivdes best med ofte har vært problematiske for resten av samfunnet.

I mars 2009 var jeg i bisettelsen til Triztan Vindtorn i Drammen. I den siste boka han rakk å gi ut høsten 2008 «Sirkus for usynlige elefanter» sammenfattet han dikterholdninga si i uttrykket «det lekende menneske». Et fantastisk uttrykk egentlig, som var passende for Triztan selv, og også for han som ble begravet i går.

Vindtorn sa til media da han deltok i debatt om genialitet og galskap på Protestfestivalen i 2007 at de gale har gått foran – avant garde – og staket ut retningslinjene og tøyd grensene for hva vanlige mennesker kan oppleve. Gud velsigne galskapen, uttalte han da. Ganske genialt sagt egentlig.

I 2005 inviterte vi Laurie Grundt – den galeste av de gale –  til Protestfestivalen. Både min daværende kollega og jeg hadde sett en dokumentar med kunstneren, som bodde i fristaden Christiania. Vi kastet oss over telefonen til hverandre. Han må vi ha! Han kom, og laget rabalder slik han gjorde i september i fjor da han feiret 91-årsdagen med å fyre løs mot fødebyen Bergen, som han flyttet hjem til for å dø. Han snakket om en by med «røyke – og puleforbud». Kunstneren Bodil Friele kalte han et fyrverkeri. Oddvar Torsheim beskrev han som Nord-Europas eldste hippie. Begge deler stemmer.

Disse vindskjeve er gjerne sta kunstnere, hippier, bohemer, nervebunter og følelsesmennesker. De bryr seg ikke om hva et flertall måtte mene. Mange av dem både røyker og drikker, uansett om de risikerer både livet og helsa. De har levd, levd til fulle. Jeg forsvarer ikke rusbruk, men poengterer bare at de har levd.

Carl Frederik Prytz skrev da han var innlagt om de privilegerte som ikke dør i slummen, i tortur, men av stress og statussymboler, og som han beskrev det i et dikt «i bilene i lenestolene bak kontorpultene foran bilene som kjører enda fortere for å ta igjen tapt tid tapt tid tapt tid». Han regnet seg selv som en av dem, såpass frimodig var han. Kanskje var det derfor han møtte veggen. Livet er jo ingen seilas på noen moderat bølge, men et sammensurium av oppover- og nedoverbakker.

Så hva er problemet i dag? Mange av oss sliter med å tilpasse oss NAV-samfunnet, der alle ansvarlige voksne skal stues inn i A4-tilværelser, som egentlig er et system de privilegerte har laget. Vi skal tvinges inn i dette, enten vi vil eller ikke. Før vi fikk dette systemet, ville mange blitt sett på som originaler, vindskjeive. Feilaktig selvsagt, da nettopp det unike med oss mennesker er at hver og en av oss er originaler. I dag skal alle være like, alle ha samme meninger og alle tvinges inn i mengden.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har fått slengbemerkninger for å være for åpen, for utleverende eller for inkluderende. I det ligger nok forklaringen på hvorfor jeg har søkt mot de andre i samfunnet, de som er outsidere, avvikere og kreative. I disse møtene kjenner man seg rik, lærer mye og får nye oppfatninger av livet. Mest interessant er det kanskje at noen av oss kjenner oss mer hjemme sammen med disse.

Nietzsche hadde nok rett i at galskapen og annerledesheten hos enkeltindivider er sjeldent, mens det opereres mer fritt i partier, grupper og nasjoner. De fleste av oss vil tilhøre en flokk.

De vindskjeive er de gale, de originale, de kreative, noen av dem også beskrevet som tullinger. Fornuften er kjedelig og død. William Blake, den engelske mystiske og hippiebevegelsens forbilde hevdet dette. Gunvald Opstad skrev om den nylig døde journalisten som en av de siste originaler. Når han skriver at det knapt finnes originaler igjen beskriver han samtidig et samfunn der det ikke er plass til dem. Gunvald vet hva han snakker om. Han har skrevet om flere av dem, ikke minst i boka «utav reisendes folk».

Oldefaren min på morssida ble kalt en original. Han ble kjent som «den siste fortelleren» og gikk hele sitt 96-årige liv i Setesdalsbunad. Han var sta og bevisst på det han gjorde. Han var respektert. De gangene han kom til byen sto ofte Fædrelandsvennen klar for å intervjue. Originaler var interessante intervjuobjekter. Men ikke alle var originaler på den måten, dessverre.

Alle kjemper vi den durabelige kampen mellom plikt og frihet, men I et mer og mer materialistisk og regulert samfunn blir plikten mer styrende. Det blir mer vanskelig å falle utenfor og balansering er blitt mer komplisert.

Fornuften er ofte taus, taler bare når det er riktig å tale. Ingen utleveringer, ingen fall, ikke noe rabalder.

Jeg tror det var det lyrikeren Tove Lie beskrev når hun skrev følgende.

«Hør den store taushet
fra alle menneskene
de tier og tier
kan du høre dem
de snakker seg gjennom
en veldig taushet
kaller den sitt liv
de gjør meg så redd»