Arbeideren står for hugg. Det får meg til å reflektere litt over de gode gamle dager. Nostalgikere tenker at alt var bedre før, men det eneste vi kan konkludere med er at vi var yngre før og at det tross alt var et gode, fordi livets dager var flere foran oss enn bak oss.  Fakta er at ingen tid i løpet av et menneskeliv vil prege oss på samme måte som disse unge årene.

Det var en gang, ja slik begynner mange eventyr. Men det som skjedde i kjelleren på Arbeideren var ikke eventyr. Det var historie. Historie er virkelighet. Noen historier er verdt å ta med seg videre.

Men det krever styrke å dra tilbake. Det krever mot. Ofte må man ned i det vondeste hjørnet av sjela for å hente frem minnene om det som har vært. Min far reiste nordfra på 50-tallet og endte opp i Mandal og senere Kristiansand.  Han så seg aldri tilbake. Det skyldtes vonde minner. Når minnene om det som har vært er gode, blir alt annerledes.

Mickey Newburys sanger en tidlig søndag morgen er det som skal til for å makte tidsreisen. Da jeg snakket med Mickey på en dårlig linje fra Texas før han døde i 2002 fortalte han at folk begynte å grine når han sang. Stemmen hans var så sørgelig, så de knakk sammen når han begynte å synge. Hvis vi legger til at tekstene er triste, blir det dobbel dose.  Han ble aldri spilt der nede i kjelleren, men han hadde passet inn.

Det krever mot å høre på de sangene og det krever styrke å dra tilbake i historien.

Musikk var tross alt det viktigste i livet. Det er fortsatt svært viktig. Musikk var det mest betydningsfulle som fantes. Musikken formet oss til den vi er i dag. Tida formet oss. Musikken holdt oss i livet da det røynet på.

Det var året president Ronald Reagan kalte Sovjetunionen for «ondskapens imperium». I dag er vi på vei tilbake dit, skal vi tro generalsekretær i NATO Jens Stoltenberg. Det var året det krydde av svartkledde. Robert Smith og vennene hans hadde skapt en ny trend. Man leflet med det svarte, med kristendommen som den store satan.

Utenfor det mørke rommet var den kristne trosbevegelsen oppstått, så kristendommen på Sørlandet var inne i sin sterkeste tid på flere hundre år.

Nærradioene hadde poppet opp som paddehatter over hele landet. Radio 1 var en banebrytende lokalradio i Oslo, men så kom den til Kristiansand. Bare navnet var likt.

Jeg aner ikke hvordan jeg havnet nede i den dystre kjelleren, som mer kunne minne om et gravkammer. Trappa ned var av tre, og langt fra alle gjester ville gå ned i gravkammeret. Musikken som foregikk der nede var av det dystre slaget. Massemorderen Arnfinn Nesset ruller over tv-skjermene. Jeg hadde fått kjørelappen sommeren før.

Hvordan våget jeg meg ned, som var så redd for alt? Jeg trodde kanskje på det Leonard Cohen sang. «There’s a crack in everything. That’s where the light gets in».

Arild og Rune drev på nede i den dystre kjelleren. Til og med Karl Ove Knausgård stakk innom i blant. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan jeg havnet der nede.

Det var strenge regler. Kristen musikk var totalforbudt. Countrymusikk var mislikt. Jeg kom etter hvert til å spille begge deler. Unge jenter med vide skjorter og bare bryster satt bak miksepultene. Hippietiden var for lengst over, men de var likevel frigjorte. De fikk det til å svimle for oss mannlige jomfruer fra metalldelen av byen.

Radioen omfattet alt. Det ble vår inngang til hva som skjedde i samfunnet, i verden for øvrig, i musikken, i rusen, i seksualiteten.

Vi trivdes bedre og bedre nede i kjelleren på Arbeideren. Til slutt ville vi ikke opp derfra, omtrent som på hotellet i Hotel California. Der slapp man ikke ut. Vi ville ikke ut.

Hver mandag hadde Trond Jensen og jeg Sportsidiot1, med mange lyttere. Start hadde sin gullalder og hadde fått sitt andre seriegull tre år tidligere. I oktober 1984 ble det klart at Start tok bronse, med bare Lillestrøm og Vålerengen foran seg på tabellen. Hver mandag intervjuet vi Karsten Johannessen, Starts legendariske trener. For meg som hadde vært både miniputt og lilleputt på Start, var han ikke bare en morsom fyr, men en guru.

Når det var sprangridning tenkte vi av og til koffert. Det hendte Trond fikk latterkrampe mens jeg satt i et intervju på direkten. Da lå han under bordet og kjempet desperat for at latteren ikke skulle komme ut på lufta. John Arne Sandrib og jeg begynte med countryprogram, i metallrockens kjeller.

Radio 1 – perler på eteren, tonet utover eteren. Hvor ble det av alle platene? Arkivet må ha blitt borte et sted langs veien, for selv om de ble med på reisene til Markens gate, Kristian IVs gate og til slutt Kirkegata må de på slutten av den reisen ha forduftet. Logisk sett endte de i konkursboet i 1989, men de kunne like gjerne ha endt opp som helsekost. Siste stoppested var 2. etasje på helsekostbutikken Artisjokken fordi eieren ble styreleder.

Et sted langs reisen var det Ola Snortheims «Langsomt Mot Nord» som ble hyppigst spilt. Snortheim var opprinnelig trommeslager, kjent fra band som De Press og Cirkus Modern. Passet egentlig godt inn i miljøet på radioen før vår tid. I overgangen 1983 til 1984 er jeg jaggu ikke sikker på hvem vi spilte mest. Det skyldtes sikkert bedøvelsen jentene gav oss, nede i mørket der nede i dypet og i tida vi befant oss i som rommet så mye mer enn å huske en bestemt plate. Jo da, vi registrerte at Arne Treholt var blitt arrestert mistenkt for spionasje i slutten av januar det året, det var spennende nok for oss unge, midt under den kalde krigen. Vi opplevde også døden på nært hold da selveste Johnny «Tarzan» Weissmuller døde.

I kjelleren skjedde det brått et hamskifte når Arild og Rune trakk seg ut og jeg plutselig satt som ansvarlig redaktør for hele radioen. Dermed ble det en merkelig sammenstimling av veldig forskjellige mennesker, som alle klumpet seg sammen som de i sin tid gjorde på Woodstock. Ungdommene Arild og Rune etterlot seg blandet seg sammen med vennene mine og stadig nye som kom til. Programmet ble utvidet og sto på trykk i Sørlandet, og sammen med Radio Stampa og Radio Ung fylte vi opp eteren. Radio Sør drev på med sitt eget.

Jeg strever fælt med å huske detaljene fra der nede i kjelleren. Det var jo så mørkt. Vi var ikke alltid edru heller. Det ble kontrastenes kjeller, med en herlig sammenstimling av unge mennesker. Radioen holdt oss på matta. Vi hadde jo alle krypt ned i dette gravkammeret frivillig og der møtte vi andre, ikke akkurat likesinnede, men vi smeltet sammen med dem som om vi var det. Og så ble vi det fordi må møttes i en avgjørende tid for oss alle. I samme bygget holdt avisen Sørlandet til. Der hentet vi stoff til nyhetssendingene. Sørlandet ble først drevet som en partiavis for Arbeiderpartiet, og sånn sett var Arbeideren det rette stedet. I 1984 var Arne Tumyr blitt redaktør i avisen. Han er i dag kjent for helt andre ting.

Mot slutten av 80-tallet var P2 kommet og flere andre nasjonale radiostasjoner. Reklamefinansiering ble vanskelig og en etter en gikk nærradioene konkurs.

I 1989 var det definitivt over. Vår beste tid var slutt. «Vår beste dag» er ikke i dag, som Erik Bye sang. Vår beste dag var den gang. Jeg tok med meg en av de andre, Tom Inge Larsen, og så startet vi opp Radio Skagerak, som aldri ble annet enn en radio på frivillig basis. Når jeg flyttet til Notodden i 1990 overtok andre midlertidig og senere helt, før også den måtte legge inn årene.

Men tida på Radio 1 med alle de unge menneskene som var med har nok satt preg på oss og formet oss til den vi er i dag. Når jeg etter mange år som utbrent etter femten år i radioens tjeneste returnerte til radio i 2010 var det som en fugl fønix som reiste seg fra asken.

Når Arbeideren nå kan bli revet vekker det et lite jordskjelv i mitt indre følelsesregister. Da er det ikke så rart at jeg må høre på Mickey Newbury for å klare å skrive dette.

Ofte når jeg passerer Dronningens gate vender jeg hodet mot «gravkammeret». Når vi krøp ut derfra for siste gang en gang for cirka tretti år sida hadde vi alle fått et nytt liv.

Vi var blitt tøffere, modigere, mer kreative, eventyrlystne og mer utålmodige.

Når jeg krøp ned der første gang jobbet jeg på et jernvarelager. Etter at jeg hadde krypt ut derfra skulle jeg aldri komme til å ha en vanlig jobb igjen.

Vi må skrive mer om selvmord, og mindre om terror. Jeg tror smitteeffekten er viktigere å ta hensyn til når det gjelder terror.

Jens Bjørneboe skrev i et av sine mest kjente dikt:

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn
det har ikke klær, ikke mat og sko
det har verken seng eller barnetro
Det har ingen ro.

Når en ny bølge av selvmord skyller innover landsdelen er ikke løsningen fortsatt taushet rundt dette tabubelagte emnet. Når ei dødssyk kvinne drar til en klinikk i Sveits for å ta livet av seg forfølges hun av et pressekorps som følger henne inn i døden. Men alle de hundrevis som hvert år tar sitt liv her i landet er det ingen som skriver noe om. De bærer taushetens navn, hvor de nærmeste for resten av sitt liv vil leve i smerte og sorg over den som har valgt å avslutte livet. Kunne jeg gjort mer? Har jeg oversett noe? Tankene kan man bare forestille seg. Men ingen vet, fordi det ikke er kommet for en dag. Derfor kunne heller ingen reddet vedkommende. Ofte er det jo sånn at den siste man snakker med når man lider er de nærmeste. Man vil ikke påføre dem unødige bekymringer eller risikere at de tar grep om ens eget liv. Derfor kommer det ofte som et sjokk. De ante ikke. Når det heller ikke kommer ut hva som har skjedd er det dessuten få som vil være der for den som sitter med sorgen.

Uten fokus på selvmord vil depresjonene og det som fører til selvmord få spre seg som kreftsvulster i sinnet til de ulykkelige. Løsningen er å snakke mer om det, finne ut om noe kan gjøres og rett og slett være til stede som medmennesker. Det er en risiko, men den risikoen bør man ta.

Hvert år tar mer enn 500 mennesker sitt eget liv i Norge, men her er det nok store mørketall. Få skriver om det, men mange snakker om det fordi mange mennesker står nær disse menneskene.

Nok et selvmord her i Kristiansand kommer frem via Facebook. Selv om mediene er tause, snakker fjesboka, og godt er det. Det å oppleve å se bilder av en pappa med et lite barn i armene, omsorgsfull og kjærlig, og med et bilde som taler om dyp kjærlighet mellom far og barn er umulig å bli berørt av enten man har barn eller ikke. Det gjør vondt, skikkelig vondt.

Hvordan kunne han, tenker vi, men vi vet ikke. Vi vet ikke hva han gjennomgikk.

På Protestfestivalen har vi hatt selvmord som tema flere ganger. Vi satte publikumsrekord tidlig på 2000-tallet da vi en sen lørdagskveld satt i Kunstforeningen og diskuterte dette dype og ytterst alvorlige tema, mens andre koste seg på fest med rødvin på byen. I 2012 hadde vi det som hovedtema, men færre publikummere dukket opp. Hva er det som skjer med oss?

Har vi i all vår velvære og luksus glemt at mange faller fra og at forskjellene som øker skaper høyere gjerder mellom oss. Er man dypt ulykkelig er det sjeldent godt å lese om alle som har det så bra. De deprimerte søker likesinnede, de leser ofte dyster litteratur og hører på triste sanger, slik jeg har gjort i de periodene jeg har vært langt nede.

All denne perfektheten skaper avstand mellom oss, vi er alle av kropp og sjel. Mange sliter med å leve, noen sliter med tanken på å skulle dø. Mye handler om følelser og vår evne til å takle vanskeligheter. Vi som sliter med dødsangst har vanskelig for å forstå de som sliter med livsangst. Men det opptar oss, fordi det uforståelige er noe vi kan finne svar i, og vi kan hjelpe hverandre til å forstå hverandre.

Mannen i gata som tar livet sitt gir ofte fra seg få svar, men desto flere spørsmål. Svarene kan vi til dels finne hos kunstnerne. Det er de som utgjør den største gruppen av selvmordere. Når vi hører om en yngre forfatter eller kunstner som dør tenker vi ofte selvmord, alkohol eller «noe i den gata». Til alle tider har forfatteren vært den som har stått nærmest livet, men også døden.

Forfattere som Ernest Hemingway, Hunter Thompson, Silvia Plath, Karin Boye, Tove Ditlevsen, Jens Bjørneboe, Tor Jonsson, Nils Yttri og Tor Ulven valgte bevisst å forlate livet. Enten det var Bjørneboes raseri over samfunnet eller Jonssons fortvilelse, beskrev de verden og mennesket på godt og vondt – mest vondt. Deretter koblet de fra. Stig Sæterbakken deltok på festivalen et år og likte seg. Når man leser hans roman «Gjennom Natten» føler man på ubehag. Han slet med livet, men var uendelig glad i barna sine. Karrieremessig var han på topp, men hvorfor hørte han på så trist musikk? Hvorfor var han så ulykkelig? Han forteller en del om dette selv, som kanskje kan gi litt forståelse for andre.

«Så fornuftige, alle mann. Så kloke. Så rolige. Så alvorlige. Så ettertenksomme. Så vel tilpasset i livssituasjonen. Så drevne i sin omgang med andre. Så sikre i sin sak uansett hva for utfordringer de står overfor. Så rutinerte og bestemte i sin håndtering av hvilke situasjoner som helst. Alt mens det oppe i hodet på meg fremdeles koker av all verdens latterlige lengsler, idiotiske redsler, detaljerte selvmordsplaner, grisete sexfantasier og helt respektløse forestillinger om de såkalt viktige ting i livet. En heksegryte av puerilt slagg er det, på kokepunktet mer eller mindre konstant, et virvar av tull og tøys som jeg ikke ville kunne unngå å bite av meg tungen i skam over, om jeg skulle være så uheldig at det kom noen for øret, noe av det,» skrev Stig Sæterbakken (1966-2012).

Han svarte på hvorfor han hørte på trist musikk på denne måten: «Veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere».

Når et menneske i en liten bil styrer mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen blir det ofte sagt at det er feigt gjort overfor de som sitter igjen. Men er det vi andre som er feige som ikke tar innover oss menneskets ondskap, selviskhet og ufølsomhet?

Når vi møter gamle kjente på gata spør vi om åssen det går. Det vil være risikabelt å si noe annet enn at det går greit. Jeg sier det ofte som det er, men har man det kjipt begynner ofte blikket til den du treffer å flakke og så får de det plutselig veldig travelt. Jeg er ikke annerledes enn andre, så kanskje må vi ta dette mer innover oss.

Jeg ser for meg den lille gutten som har mistet faren sin. Jeg ser for meg han som gjorde slutt på livet fordi kona gjorde det slutt. Jeg ser for meg den unge jente som hadde livet foran seg. Jeg ser for meg alle de som blir igjen, all tragedien og hvordan disse selvmordene vil prege en familie i generasjoner.

Alt dette gjør at vi bør ta selvmord på alvor. Det gjør vi ikke ved å la være å skrive om det, la være å snakke om det. Låtskrivere og kunstnere forteller til stadighet hvordan det å få det ut har fungert som terapi. Mange triste sanger har fungert som livredning for mennesker, fordi det gjør godt å vite at man ikke er alene.

Folk jeg kjenner har opplevd foreldre eller søsken som har tatt sitt liv. De kommer aldri over det. Det vil prege dem for livet. Mange av dem vil aldri passe inn i NAVs støpeskje og heller ikke inn hos en arbeidsgiver.

«Lidelsen har ingen benk å sitte på,» skrev Tor Ulven. Men vi kan la være å få det så travelt når noen ikke har det greit. Vi kan sette oss ned sammen med dem. Høre på trist musikk sammen med dem.

«Somliga går i trasiga skor», sang Cornelis Vreeswijk. Det gjør vi alle i blant.

Nordmenn er blitt et forbanna vellykket folkeslag, som vasser i penger, lykke og klokskap. Se til Norge, lytt til Norge, verdens fredsnasjon, der alle sitter og har det så godt at vi kan bruke tiden til selvrealisering på alle livets områder.

«Alle, alle vil vi ha med. Vil vi ha med til himmelen», sang vi på søndagsskolen, men så vet vi jo at den samme Bibelen også lærte oss at sånn er det ikke. Alle skal ikke være med. Det høres så vakkert ut, men vi er alle delvis underlagt det livet vi har fått tildelt, med hvilke gener vi bærer med oss, hvor vi tilfeldigvis er født og hvem som tilfeldigvis ble våre foreldre. Etter det kommer andre tilfeldigheter og andre ulemper som gjør at det vakre bildet kan se helt annerledes ut.

Det er typisk norsk å være god, sa tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen til det norske folk 1. januar 1992. Ingen linje fra noen nyttårstale noensinne her i landet er så sitert som denne linjen. Vi elsker å sole oss i glansen over å være best, over å være vellykkede og rike. Vi gidder ikke bruke ressurser på å tenke på at for bare et par generasjoner tilbake var Norge er fattig land, og våre besteforeldre levde i atskillig mer trange kår enn oss. Det har vi oppdaget i det populære NRK-programmet «Hvem tror du at du er?», der fattige besteforeldre stiger ut av gravene foran de rike kjendisene som har gravd i fortida.

Men selvbildet vårt har neppe blitt mindre etter rekordmange gullmedaljer i Ski-VM i Falun, der vi attpåtil slo «Söta bror» som vi bare elsker å slå for å vise at vi er best i Norden.

Norge er kåret til verdens beste land å bo i, blant fordelene som trekkes fram er stor personlig frihet, god helse, god økonomi, ja alt er så greit som det bare går an.

Men kanskje husker du sangen Stein Ove Berg sang på 70-tallet, den om de glatte menneskene med glatte tanker, med glatt musikk og stil. Jeg kjenner igjen dette i mitt Norge i 2015 når jeg hører den sangen. Hvis man ser på synonymer til «glatt» får man opp betydningene falsk vennlig, sleip og vanskelig å få tak på.

Det er også et Norge jeg kjenner. Kanskje hører det sammen med det vellykkede. Jeg er redd for at vellykkethet har gjort oss til glatte, fordi vi er sånn.

Stein Ove Berg må ha kjent noe i lufta da han skrev visa en gang på 70-tallet. Senere fikk han det verre, men med en nådeløs ærlighet for hvem han var og hvor ufullkommen han var som menneske. Jeg har møtt utallige artister gjennom de siste tretti år, men aldri møtt noen så bunnløst selvransakende, ydmyk og ærlig som denne visesangeren, som til slutt endte sitt liv i en overdose som 53-åring.

Han og poeten Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) fra en helt annen tid hadde det til felles at de sleit med å tilpasse seg. «Her er så underligt», konkluderte Obstfelder i diktet «Jeg ser».

Men det som fikk meg til å reflektere over dette var at jeg nylig leste en større artikkel i Syn og Segn der den finske skribenten og læreren Sanna Sarromaa snakker ut om hjemlandet Finland og om hvordan det er å være finsk i det vellykkede Norge, der alle skal være med. Hun mener vi vasser i smil, penger og snusfornuft. Sanna er gift med en nordmann på Lillehammer og har fått sett de store forskjellene mellom sitt nye og sitt gamle land.

Vi burde forstå at glansbildet vårt kun er et glansbilde. Vi har det ikke så bra vi vil ha det til. Vi som en gang hadde høyest levealder, har ikke lenger det. Vi er ikke lenger verdens lykkeligste folkeslag. Danskene har slått oss.  Her sør i landet som vi skryter av at vi har det så greit knasker vi mer piller enn ellers i landet.

Det er finnene som har Europas beste skole. Vi er ganske dårlige, uansett hva kunnskapsminister Torbjørn Røe-Isaksen måtte hevde.

Sanna skriver fornøyelig om at i Finland kan man være den man er, i joggebukse, med et tøffere språk og det er til og med godt å kjenne igjen lukta av Koskenkorva når hun er i hjemlandet.

Fysj, ville vi sagt om det. Det er typisk norsk å være god. Derfor ser vi ned på tiggere, polakker og er litt stolt over svenske arbeidere, som vi vet har invadert landet vårt fordi vi har høye lønninger og ledige jobber. Ifølge Sanna pakker vi inn ord i bomull og er pripne. Ja visst er vi pripne, det tyter utover hvor vellykkede vi er når vi snakker med hverandre, hilser på hverandre, omgir oss med venner av samme kaliber som oss.

Forskjellene øker drastisk, for vellykkethet har alltid et motstykke. Det har vi lært fra land lenger sør og vest i verden.  «Norge er en versting i ulikhet,» sa den franske økonomen Thomas Piketty da han besøkte oss før jul. Når mange gjør det veldig bra vil alltid noen gjøre det veldig dårlig, som på andre kontinenter, som i kunsten, som i idretten. Når de av oss som har det veldig bra har det så bra som vi kan ha det, liker vi å fortsette med det, og lukker øynene for forskjellene, til de som klarer seg dårligere. Vi lukker også øynene for at større ulikhet er en farlig tilstand for et land å havne i, fordi det fører til mistrivsel, konflikter og til slutt krig.

Vi er egoister og selvsentrerte så det tyter utover ørene på oss, der vi sitter på kostbare restauranter og forsyner oss. Hjemme kaster vi maten som blir til overs, fordi vi har råd til det.

Jeg tenker ikke på at 1 million av oss deler roser når det skjer en nasjonal tragedie, eller at en alenemor som sliter og går ut i media får drøssevis av gaver, men på at vi i det daglige stort sett er opptatt av oss selv og vår egen lykke. Jeg leste et sitat av den tidligere fotballspilleren Erik «Myggen» Mykland, som var så sabla godt sagt.

Rettferdighet er å behandle alle ulikt.

Bohemen «Myggen» sa det han tenkte. I Norge skal alle behandles likt, til tross for ulikhetene. Det betyr som oftest at noen får svi.  NAV er blitt den statlige lommeboka som har bygget et høyt piggtrådgjerde for denne tenkemåten. Alle skal med, selv om du ikke er som alle andre. Her må alle fullføre de samme skjemaer, gå på de samme møtene, følge opp de samme retningslinjene og uten noe som helst hensyn til hverken forskjellene eller hvilke situasjoner de har rundt seg.

Vi er blitt så forbanna perfekte at jeg nesten spyr. Det er blitt så fremmed dette landet og helt annerledes enn da jeg vokste opp. Det er nok derfor jeg er blitt glad i den sangen av Chip Taylor «F*** All The Perfect People». Alt vi gjør skal være «på stell». Vi har hus, et par biler og unger som er snille og greie. Det siste er vel og bra, men hva med de som ikke er sånn. De som faller utenfor. De som ikke passer inn. Vi har skole som tilber inkludering, barneidrett som forbyr noen å bli gode i redsel for at andre skal bli dårlige og så sender vi ungene på aktiviteter i stedet for å sende de ut på egen hånd, slik vi måtte. Hvis noen ligger litt etter de andre i utvikling sendes de straks på utredninger, som oftest bare for å finne ut at alle er forskjellige, og for å finne ut senere at snart er de som lå etter bedre enn de som lå foran.

Når Sanna skriver at i Norge er alle like middelmådige er det fordi vi skal ha alle med, uavhengig av innsats og resultat.

Vi tror at løsningen på alt er fellesskap, likhet for alle, slik de sang om i de gamle arbeidersangene på Gerhardsens tid. Det forunderlige er at vår nye konservativisme som har parkert bilene sine i regjeringskvartalet følger etter i samme blindsporet. Sånn sett kan Jonas Gahr Støre humre litt for seg selv. Sosialdemokratiet har brukt så mange år på å banke inn i oss vett at vi nesten kan høre de gamle talene igjen i ekkoet fra bankingen på de mekaniske verkstedene helt ifra krigens slutt til de gikk konkurs utover 80-tallet. Tenkemåten endte ikke i skifteretten. Det man prenter inn lever videre.

Konservativismen dyrker det perfekte, ikke vi, vil sosialdemokratene hevde, og har helt selvfølgelig rett. Det er nemlig ingen forskjell lenger, hverken på det, de, eller noe annet. Derfor finnes det heller ingen originaler lenger.

Det perfekte mangler dybde og aler opp glatte mennesker med glatte tanker, som Stein Ove Berg allerede hadde oppdaget den gang. Skulderen å gråte mot, den fortrolige samtalen når det butter imot og noe mer enn tommelen opp på Facebook er ikke egnet for det glatte Norge. Eller som Jahn Teigen og Prima Vera sang så ironisk, Hurra for Norge, 17. mai og olje og alt det derre der.

Oljen er snart verdiløs og Teigen flytta til Sverige.  Skal vi ikke snart lære?

Hvis du skulle finne på å si imot denne vellykketheten på noen måte er du en «sutrer». Da er du havnet i den «boksen» og har ikke lenger myndighet til å tale. Hvis du er blant de som ikke sier noe er du antakelig allerede utenfor og tilhører uansett mindretallet. I alle gode demokratier er det jo flertallet som bestemmer.

Det nærmer seg fort 17. mai, dagen da alle nordmenn går bananas. Jeg synes Sanna sa det så fortreffelig i artikkelen sin i Syn og Segn. Det kan lære oss noe både for å våge å være annerledes og for å slippe å bli glatte mennesker med glatte tanker. Norge må bare gi rom og muligheter for det, for det gjør vi ikke i dag.

«Alle behøver ikke være med. Det er faktisk heilt ok å slippe å være med».

I dette landet skal kjærligheten og omtanken i oss leve sammen med egoismen og dette vellykkede ukjærlige, en nesten umulig oppgave. Det er vel derfor vi til slutt blir glatte mennesker.

Lyrikeren Helge Vatsend (1928-1994) opprinnelig fra Byglandsfjord var en slags dommedagsprofet i bøkene han skrev for flere tiår siden. I diktet «På dommens dag» oppsummerer han tidsånden. Vi heiser det norske flagget, kler på oss finstasen og går på talerstolen:

Jeg er mot dette borgerlige liv
vi lever.
Mot forbrukermentaliteten,
mot klatresamfunnet.

Men så lenge det består, må jeg
som alle andre,
benytte tilbudene, høste fordelene.
Vi kan ikke melde oss ut av verden.

Men på dommens dag vil jeg ikke
har mer med det å gjøre.

Hør kamerater! Når basunene lyder,
da er jeg solidarisk med alle
undertrykte, de som led urett,
alle de som ikke forstod
å karre til seg i tide,
Alle angrende syndere.