Etter angrepet på det satiriske magasinet Charlie Hebdos i Paris, der 12 er drept, snakkes det høylytt i alle kretser om at dette var et angrep på ytringsfriheten. Ja visst var det så, men i kjølvannet viser redaksjoner og folk på Twitter og andre nettsider over hele verden sin avsky over terroren ved å dele bl.a. forsiden fra det siste nummeret av magasinet, som ved flere anledninger har laget Muhammed-tegninger.

Den kristne avisa Vårt Land har valgt å ikke trykke tegningene, i respekt for muslimers tro. Jeg tror ikke man er tjent med å provosere frem terror, i noen sammenhenger. Ytringsfriheten er som toleransen, en balansegang. I de siste femten årene har det vært sterkt fokus på toleranse. Vi skal tolerere det meste, og det er regelen. Men samtidig har toleransen for annerledestenkende blitt stadig mindre. Derfor opplever man at de som ofte snakker høyest om toleranse, gjerne kan være de mest intolerante. Spørsmålet er om man ikke også må være tolerant overfor det man selv mener er intoleranse. Et sted går grensa, er klar over det, men respekten bør ligge i bunnen.

I forbindelse med sitt forsvar av trykkefriheten skrev salige Henrik Wergeland, bygutt fra gamle Christianssand og mannen bak vår egen nasjonaldag følgende:

«Hvor trives noget godt og skjønt / og stort i tvang? / Kvel engen – gresset blir ei grønt; / bind ørnen, dør den på sin pynt; / stans kilden, som med sang begynt / har raskt sin gang, / og den en giftig sump vil bli! / Naturen hater, sterk og fri, / all tvang.
Kan åndens kilder, tankens flukt / da tåle tvang? / Skal sannhet ikkun stråle smukt,
i eget hjerte innelukt, / som jamrende Aladdins frukt / i hulen trang?
Nei, presse, løft din sterke arm! Befri all verden i din harm / fra tvang!»

Jeg tror salige Wergeland ut fra dette ville protestert mot Vårt Land og kalt dem feige, men selv om Henrik hadde et poeng er respekt like fullt et ord man bør ha med i beregningen. Helt fra de gamle skrifter har hevn vært blant menneskets dårlige sider. Om man kaller det hevn, eller raseri, er det like fullt et overgrep mot selvrespekten. Jeg sier ikke at man skal vende det andre kinnet til i alle sammenhenger, men at ondt kan skape mer ondt, hevn kan skape mer hevn osv.

Under raseopptøyene i USA på 60-tallet var det noen modige menn som ble drept fordi de trodde på friheten. Navn som Malcolm X, John F. Kennedy, Martin Luther King kjenner alle. Disse talte om fred, og ble møtt med krig. Mahatma Gandhi snakket om fred, men ble møtt med krig. Det ble som en ondskapens sirkel. Noen ganger hjelper det ikke å møte vondt med godt. Men å provosere er ikke veien å gå. Det er et ordtak som heter at å krige for freden er som å knulle for dyden.

Mitt poeng er at en kristen avis eller et ateistisk magasin neppe viser den sanne respekt ved å provosere en annens tro. Det er da vi beveger oss over i grenselandet for hva vi kan kalle ytringsfriheten, mener jeg. Uansett hvor kompromissløs salige Henrik var, og hvordan stemningen er i Europa disse januardagene.

Når George W. Bush ble så upopulær som president skyldtes det først og fremst at han snakket om hevn, om å gjengjelde ondt med ondt. Kanskje førte det til at flere organisasjoner man ikke ønsker velkommen så dagens lys. Lynsjestemning fører som regel bare vondt til verre. Når de onde handlingene er fordømt bør man diskutere hvordan man møter slike handlinger.

Lyrikeren Gunvor Hofmo sa en gang at friheten finnes bare i ytterpunktene: den absolutte nedverdigelse og den absolutte suverenitet.

Ingen vil bli nedverdiget. Når ytringsfriheten provoserer, må man beregne inn bråk. Massakren er unektelig et angrep mot det tolerante og frie Europa. Det er også et angrep på det sekulære Europa.  Det må vi dessverre leve med. Spørsmålet nå er hvordan vi håndterer det videre.

Milliardæren Christen Sveaas brukte 450.000 på å krangle om 110.000 kunne vi lese i Dagens Næringsliv. Dette er dessverre ikke noe nytt. Prestisje og prinsipp er blitt et sløseri av en annen verden. Det handler om stahet, stolthet, statuering av eksempel og det handler i siste instans om bitre oppgjør og hat. I samme avis har vi kunne følge rettssaken mellom tidligere havrettsminister Jens Evensens to sønner om arven. Lillebror har saksøkt storebror. Begge er blitt aldrende menn, men det legger ingen demper på rettsoppgjøret. Tvert imot. Det handler om store summer, selv om ingen av dem neppe lider noen nød. I rettssaken snur de seg bort fra hverandre, som to fiender i en krig, og antakelig vil de aldri snakke mer med hverandre.

To brødre, elsket av sine foreldre, men pengene de fikk har gjort dem til fiender. Slik har det blitt.

Fra før kjenner vi til bitre oppgjør i Uglands rederi i Grimstad. Sakene er altså ikke enestående, men har det til felles at det er folk med uendelig mye penger som går til retten mot hverandre. Gribbene er advokater som krafser i dette. Advokater er blitt denne tids nye millionærer.

Advokatene havner fort i samme strid, bare de tjener godt nok på andre. I april i fjor falt dommen mot advokat Mona Høiness etter at slektningene etter den barnløse enken Synnøve Urdahl, gikk til rettssak for å omgjøre en arv som var tildelt Høiness. Dommen som kom fra Borgarting lagmannsrett slo fast at slektningene selv måtte ta kostnadene på rundt fem millioner kroner. De største regningene har kommet fra deres egen advokat Fred A. Gade og hans kolleger, med til sammen 3,2 millioner. I tillegg måtte saksøkerne betale salæret til motpartens advokat Mette Yvonne Larsen på en million kroner pluss Mona Høiness saksomkostninger.

Nå skiller denne siste saken seg ut fra de øvrige. Advokaten er blitt saksøkt og er ikke saksøker, men oppgjøret er like skittent og det tas i bruk svimlende summer, hvor av det meste havner i advokatenes lommer. Det som er vel så interessant er summene som er i omløp, i all hovedsak for å vinne frem koste hva det koste vil.

Advokater er blitt en del av aristokratiet. Sammen med andre milliardærer øses penger rundt i et system som kan bringe flauhet fram hos vanlige mennesker. I andre verdensdeler lever barn på gata, men her sløses det med milliarder.

Jeg spør meg om prestisje og prinsipp er særegent for de som har mye, eller om det bare er de sakene som kommer ut i mediene. Jeg velger å tro det siste. Hverken prestisje eller prinsipp hører til de sju dødssyndene, men de befinner seg heller ikke langt unna. Hvis man kikker nærmere på de sju forstår man fort at både grådighet, begjær, hovmod og misunnelse er involvert i mange av sakene. Ja vrede også for den saks skyld.

En dødssynd er ifølge regelen noe som krever full bevissthet og overlegg. Den forutsetter at man kjenner til at handlingen er syndig og i strid med Guds lov. Den innebærer også et samtykke som er tilstrekkelig villet til at det dreier seg om et personlig valg. Affektert uvitenhet og hjertets forherdelse minsker ikke syndens preg av å være forsettlig, men øker den tvert imot, står det.

Å gå til retten for å slåss om penger, der det strengt tatt ikke er nødvendig er i beste fall unødvendig.

Men man kan anta at der det er mye i omløp og mye å vinne eller tape er terskelen for å skape strid atskillig mindre.

Ingen tviler vel heller på at nabokrangler om en veistubb, arvestrid mellom barn som ikke har så mye og bitre skilsmisseoppgjør verserer, det bare synes ikke like mye. I disse tilfellene er rettsoppgjørene i større grad forståelig. Forskjellen er når striden bikker over til å handle om prestisje eller prinsipp. Da blir det for dumt.

For har man i overflod bør man kanskje telle til ti før man velger å forpeste kroppen med skitne oppgjør som aldri vil la seg reparere.

Når alt kommer til alt er det jo sånn at hvis man tror på en Gud etter dette korte livet skal man selv dømmes utfra livet man har levd. Har man ikke en tro på noe etter dette, er det ens eget rykte som lever videre. Og som kjent synger Henning Kvitnes at «evig eies kun et dårlig rykte».

Uansett bør man kanskje spørre seg selv en strid om prinsipp og prestisje er verdt så mye.

Kalkuleringen kan man jo overlate til en advokat.

Alt går i bølgedaler, også bevegelser. Trender har i alle år vært et menneskelig fenomen, som nok skyldes at vi er flokkdyr, ikke helt forskjellige fra lemen, selv om vi ikke følger etter noen utfor stup.

Jeg og mange i min generasjon ble glad i naturen spesielt på grunn av en mann. I 2015 fyller Sverre M. Fjelstad 85 år. Han ble jaget ut av TV-studio på grunn av en dyreparkepisode, men at Ingrid Espelid Hovig «fjuska litt» var helt greit.

På mange måter er det helt nødvendig at vi får Friluftslivets år i 2015, for det trengs. I dagens digitale samfunn er vi ikke bare altfor stillesittende, men vi er så opptatt at vi ikke har tid til det som går sakte. Kanskje kan vi også la dette året bli en hyllest til den evige ildsjelen Sverre M., som ikke bare lærte oss alt om dyrene i skogen med sin behagelige røst og brede kunnskap, men han tok oss med ut i naturen. Det var Sverre som lærte meg den fascinerende historien om det sinte lemenet. Senere, på en av mine fjellvandringer havner vi midt i et lemenår.

Fra sitt tilholdssted ved Østmarka i Oslo har Sverre M. oversikten, men det er en skam at ikke NRK har gitt han samme heder og ære som til eksempel Erik Bye fikk i sin tid. Mitt ønske er at de henter frem noen av de gamle programmene han laget i dette året.

Friluftslivets år er en gyllen anledning. Hva vil Sverre si om tiden vi bruker på et treningssenter? Det er ikke godt å si, men det er bare å ta en telefon. Han er en elskverdig mann å snakke med i telefonen. Alt for mange trener innendørs og bruker ferien til å legge seg langflat på ei eller annen sandstrand 3-4 timers flyreise unna.

Bare i løpet av mine femti år har utviklingen vært enorm. For oss begynte det tidlig med cowboy og indianer i skogen, og det var helt naturlig. For når skolen var slutt måtte vi være utendørs når leksene var unnagjort. Vi klatret i trærne, spilte løkkefotball og levde livet utendørs.

Søndagene tilbrakte vi i skogen med faren vår. Han var ivrig friluftsmann.

I 1970 startet Sørlandsmarsjen, som ble begynnelsen på et fenomen som mer eller mindre skulle vare i femten år. Til å være en trend i tida er det lang tid, men turmarsjentusiastene fant stadig på nye grunner til at vi skulle samle på medaljer. Ja, for det var motivasjonen. Medaljene. I dag støver de ned i kjelleren.

Sørlandsmarsjen som var alle turmarsjers far her på Sørlandet hadde sitt toppår i 1978 med nesten 5000 vandrere. Jeg var en av dem, og jeg synes å minnes at det var varmt den dagen også.

Faren vår tok oss etter hvert med på mange turmarsjer. Jeg har fremdeles medaljene fra Sørlandsmarsjen, Julemarsjen, Mandalsmarsjen, Falconbridge marsjen, Søgne marsjen, Imås marsjen, Unicef Marsjen, Skjernøy marsjen, Flekkerøy marsjen, Vennesla marsjen og flere med. På 70-tallet var vi aktive. Jeg har mine første turmarsjmedaljer fra 1976 og min siste fra 1985. Etter det var det definitivt slutt. Trenden holdt lenge, men da var det over.

På 90-tallet kom en ny trend. Fjellvandring fra hytte til hytte var ingen ny oppdagelse, den er uendelig gammel og fra før bilens tid en helt nødvendig måte å komme seg frem på. Når man gikk over fjellet slapp man mange omveier. Mange kjente personer har skrevet om sine naturopplevelser i fjellheimen. Henrik Ibsen sa på en av sine turer:

«Her oppe på fjellet er frihet og Gud. Der nede famler de andre».

Til tross for oppveksten med en far som elsket friluftslivet, tok han oss aldri med på fjellvandringer. Han vokste opp blant de største og vakreste fjellandskap i Loppa i Finnmark, men det var som han aldri oppdaget at det fantes store fjell også på Sørlandet. Dermed besteg han småtoppene rundt Kristiansand i stedet. Men kanskje var det tidsånden og det faktum at det var tungvint å komme seg frem til fjellet uten bil. Man skulle jo tro han, som Ibsen, kom nærmere sin Gud jo høyere til fjells.

På 90-tallet vandret vi fra hytte til hytte. Men da var det med venner og kjærester. Den første turen til Gaukhei i 1990 og den foreløpig siste ti år senere på en 5-dagers fjellvandring på Hardangervidda med Haukeliseter som utgangspunkt. Begynnelsen på to tiår, med kjærester i hver sin tidsepoke og den frie og vakre naturen over fjellet som arena.

Hvis vi legger til 70-tallets campinggleder skulle det meste være sagt, men hvor er man i dag? Mine små barn tilbringer alt for mye tid innendørs foran internett, Playstation og nettbrett. Ingenting tyder på at utviklingen vil stanse opp. I fjor arrangerte Protestfestivalen debatt om temaet. Trening på innendørs treningssentre har erstattet turer i skogen. Dataspill har erstattet cowboy og indianere og lek i naturen. I fjor kom det frem at ungdom ikke fisker lenger. Konsekvensen er at fjellvann får overflod av fisk som må tas med garn. Amerikanske sosiologer har undersøkt hvor mye av et vanlig døgn i en tolvårings liv som er forbeholdt prat med mamma eller pappa. Svaret er langt fra timer, men 3.5 minutter. Derimot bruker de mange av døgnets timer til å stirre på skjermer og trykke på knotter. De er innendørs 90 prosent av tida. En dansk undersøkelse viser at bare 23 prosent av dagens barn mellom 5 og 12 år er ute daglig for å leke eller bruke naturen på andre måter.

«Vi husker å lufte hunden, men glemmer at barna våre har noen av de samme grunnleggende behovene,» sier Ole Laursen til Jyllandsposten. Han leder arbeid for barn, skoler og familier hos Danmarks Naturfredningsforening.

Vi trenger Friluftslivets år. Målet er å få folk oftere ut på tur. Startskuddet for nasjonal satsning er allerede 13. januar. På åpningsdagen blir alle ordførere oppmuntret til å sove ute under åpen himmel natt til åpningsdagen. Det kan bli kaldt, men det blir spennende å se om byens ordfører Arvid Grundekjøn takker ja til invitasjonen fra prosjektlederen.

Det er ikke første gang Friluftslivets år har blitt arrangert. 1993 og 2005 sto også i friluftslivets tegn.

For å bli glad i naturen er det enkle grep som skal til. Les et av diktene til Hans Børli. Gå søndagstur. Ta barna med på aktiviteter i regi av DNT eller rett og slett som i gamle dager, tur i skogen med primus og spikkekniv. Helsemyndigheten anbefaler 30 minutter mosjon hver dag. Det er en utmerket begynnelse.

Et av fjorårets nyord var sakte-TV, det å få ting til å gå litt saktere kan naturen bidra til. Vi har ingen Sverre M. Fjelstad til å lære oss om alt vi kan oppleve i naturen i dag, men vi kan lage et nyttårsforsett for oss selv og våre barn.

Hvis vi begynner å tenke litt saktere, bevege oss litt fortere og være litt mer utendørs vil vi kanskje føle oss bedre den tida vi er innendørs.