Denne uka starter Protestfestivalen. Nervene er på høykant. Det er nå det gjelder. Ja, jeg har sagt det nylig, og jeg har sagt det tidligere i år, men jeg vet det står mye på spill. Har ikke tenkt å fable mer rundt akkurat det. Nei, jeg tar heller for meg det som skjer. Og så har jeg lyst å nevne litt om fenomenet rundt den omdiskuterte festivalen vi har holdt på med siden sommeren 2000.

Vi startet opp i en tid da samfunnet gradvis var i ferd med å endre seg. Det gikk fort, og utviklingen endret seg til det negative, sett med våre øyne. Toleranse var blitt et ord man brukte som mobbing, enda så vakkert det er. Samtidig opplevde vi en overfladiskhet, skapt frem i et land som stadig ble rikere. I dag regnes Norge som verdens rikeste land. Men det betyr ikke at vi har det bedre av den grunn. Motsetningene dirrer i døråpningen. Vi kan se det tydelig på noe så hverdagslig som mosjon. Det er «overklassen» og den stadig rikere «middelklassen» som er aktive. Det kan se ut som stadig flere løper, sykler og er i toppform. Hva gjør det med alle som ikke får det til? De ser på streberne overalt og får dårlig samvittighet, og reaksjonen blir kanskje oppgitthet, avmakt. Sannheten er at de som er aktive er mer aktive enn noen gang. De som ikke er det, er mindre. Vi får stadig flere fattige barn. Depresjoner og selvmord er blitt et økende fenomen og problem. Stadig flere havner utenfor. Utbrenthet er blitt en folkesykdom. Motvekten kommer i form av at folk skaper seg arbeidsplasser med Yoga og Mindfulness. Vi leser at stadig flere får alvorlige sykdommer som kreft, til tross for at vi i utgangspunktet skal ha det bedre enn noensinne. Vi har dårlig tid og må stole på at kommersielle matvarekjeder gir oss maten vi trenger.

Men nok om elendighet. Protestfestivalen ønsker å være en motvekt.

Få det opp og få det frem. Lev livet som du føler er rett, ikke som alle andre føler. Våg å tal urett imot. Ikke vær redd for å «tale Roma imot». Det er lov å være annerledes. Det er sunt å være annerledes i et samfunn med stadig mer likhet, og vi er i ferd med å få et mer ensrettet samfunn. Det skriver blant andre Magne Lerø i sin spalte i Vårt Land, der han med det som begrunnelse forstår at Protestfestivalen har vanskelige kår.

Protestfestivalen skal provosere, irritere og være ustrukturert. Vi nekter å følge normene, og vi har heller ikke ressurser til å være så inni hampen ryddig i alt vi foretar oss. Hans-Christian Vadseth, tidligere redaktør og nå i omdiskuterte First House, sa en gang at grunnen til at han og mange andre stiller gratis opp som debattledere er at vi er litt «rotete». I et samfunn der alt skal være så ryddig trenger vi litt rot.

Derfor bør du besøke oss i uka som kommer. Vi håper du tar turen. Og om du ikke har muligheten; kjøp et ukepass, så støtter du oss i kampen for å få fortsette, med landets mest spesielle festival, som i fjor i VG Helg havnet på topp over festivaler «du ikke må gå glipp av».

Protestfestivalen trengs, mer enn noen gang.

Til alle dere som stopper meg på gata og spør hva vi protesterer mot. Vi protesterer ikke. Det å protestere er å komme med svar.

Vi lager spørsmålene.

«Var eg ein Gud, ville eg skapa kjærleik og død, berre kjærleik og død», heter det i de siste linjene fra et dikt av Tor Jonsson. Nettopp disse to orda sitter jeg igjen med etter å ha overvært to begravelser på to dager. To begravelser er akkurat to for mye for de fleste, og i alle fall for meg som har et panisk forhold til det mange hevder er en naturlig del av livet.

Så er det sånn at av og til har man ikke noe valg. Man må bare, på samme måte som den som skal dø ikke kan sette regien på hva man skal.

Den første begravelsen var til Nini, født samme året som meg. Det gir rom for refleksjon i seg selv. Nini omgikk statsledere og stortingsfolk, rikfolk og fredsmeklere, med verden som arena, i følge med sin far og sin bror, hvor ferden enn måtte føre dem. Vi fikk høre hvordan hun var den som ofte fikk samtalen på gli, og den som myknet opp stemningen der det var vanskelig. Det var hun som ble med president Ortega i flyet. Statsministeren dro hjem. Vi fikk høre om raushet og rom for alle, om ho som lyktes på alle felt og var programleder på fjernsynet. Og når Bruce Springsteen skulle velge en opp på scenen for en dans, ble det selvfølgelig henne. Men så kom nedturen med rus og tungsinn, med kamp for hver en dag. Familien som gjorde alt de kunne.

Jeg fikk bli kjent med henne mot slutten av kampen. Hun hadde møtt sin store kjærlighet, og til sammen kjempet de for livet – og kjærligheten. Hun var glad og de sto sammen i tykt og tynt, som to fattige sjeler på en flåte ute på verdens hav, gjennom storm og stille. Antakelig mest storm. Der møtte jeg dem, med sitt engasjement mot rushelvete, for alle de som var midt i kampen og for etterlatte til de som hadde tapt. For Nini var det ingen skille mellom fattig og rik, og grenser mellom statsledere og den skrøpeligste heroinist fantes heller ikke. De var visket ut, fordi det var slik hun var og slik jeg kjente henne.

I fjor hadde vi så vidt åpnet Protestfestivalen da Thorvald ringte. Nini ville ned til oss. Hun kom og da hun dro igjen ti dager senere merket jeg så stor forskjell at jeg måtte si hun så godt ut. Hun lyste opp. Hun hadde mistet sin KarlJohn, og var nedbrutt av sorg, og alene på havet. Hun var midt i nok en ny kamp. Og hun fortalte om kjærligheten som var mellom dem på et fullsatt arrangement, der tårene rant og stemmer brast. I år skulle hun ned igjen i september. Hun skulle vært vertinne i Triztan- teltet. Jeg kan se for meg alle hun hadde varmet med sin tilstedeværelse. Så gikk det ikke slik. Nå er begravelsen over, og jeg tenker på det som alltid skjer, at man blir borte også i sinn. At det er bare de nærmeste som aldri vil glemme. At livet vil gå videre. Det er jo alltid sånn.

Alex levde i teaterverden, med kulisser og omgitt av kunstnere og klappsalver fra publikum ifra Kristiansand i sør til Kautokeino i nord. Han var en bustete bamse, i hele sin væremåte. Han var teatersjefen som var en av oss. Heller ikke der var det forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Jeg ville ha han til å lage teater om Setesdalskjempa. Han sa aldri nei. Han kunne nok ikke si ja. Kjutta var nok mer hans ånd, som det ihuga bysbarn han var. Vi som er vokst opp i Kristiansand husker Tangakavalerene. Alex var sjefen. Knut Nærum og Rune Andersen tok sine første skritt i showbiz. Begge talte de i begravelsen, om hvor mye han betød for dem. Bjørn Sundquist satt på første benk, med sorg i blikket.

Alex levde og brant for scenen og var egentlig for stor for Kilden, det nye flotte kulturhuset i Kristiansand.

Jeg kan ikke medgi at jeg kjente han veldig godt. Foreldrene bodde i blokka rett under faren min. Jeg så han aldri der, men så befant jeg meg plutselig midt i kulturlivet i byen. Der var Alex høvdingen. Ikke den pompøse som man kanskje hadde forventet i en slik rolle, men den rause og tilstedeværende. Han var ordkunstner. Han var den jeg alltid hørte om, som alltid var til stede der det hendte noe, som alle ville snakke med, som alltid hadde rygg til å si ifra og som aldri pisset folk oppetter ryggen. Det var komplett umulig å mislike Alex.

For noen år siden stormet det rundt Protestfestivalen på grunn av et brev vi hadde sendt avisen. Vi ønsket bare å få til en debatt. Plutselig begynte mange å se en annen retning. Jeg så ord på trykk som jeg ikke var forberedt på. Det ble tøft for familien. Det ble unntakstilstand i heimen og i festivalen. Trusler kom, og der og da følte jeg at ingen i byen tålte trynet mitt. Bortsett fra Alex. Han var den samme, fullstendig rensket for rusk og rask, helt fri for det jeg så på som fordommer, og en slags fri kraft i den han var som person. Jeg fikk aldri fortalt hva det betydde. Det angrer jeg på.

Jeg forstår godt at Rune Andersen kalte han «Maestro.

Hverken Nini eller Alex var A4. Du fant ikke fire kanter på dem som gjorde dem til kopier av andre. Og takk for det, for det gjorde dem rause overfor alle klasser og samfunnslag. Begge var lette å bli glad i, uavhengig av hvor godt man kjente dem.

Så er det jo sånn det ofte er, at de som øser mest av seg selv må selv forlate oss. Det er en gammel frase som sier at de beste går først. Eller man kan finne trøst i Kolbein Falkeids dikt: «Døden er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype».

Jeg nekter å bli ferdig med de som dør fra oss. Men livet er sånn at alle viskes ut. Om hundre år er vi alle glemt. Det irriterer meg. I morgen er butikkene oppe, det skummer øl ut av kranene på Telfords, musikk utover høyttalere og folk går på jobb. Jeg fikk oppleve kontrastene selv, da jeg kom rett fra den siste begravelsen for å hente jentungen på skolen og tvinge tankene mot middag og logistikk for resten av dagen. Men det er nok sånn de vil det skal være også, de som forlater oss. Livet må gå videre. Ufortrødent videre.

Men kanskje kan vi ta med oss noe av de som ble borte. Kanskje kan selv vi, perifere i forhold til de nærmeste, bære deres liv med oss i vår neste dager.

Etter å ha hørt talene fra deres nærmeste slår disse to ordene mot meg som tunge kirkeklokker. Kjærleik og død. Berre kjærleik og død.

I en av talene ble det fortalt om da Alex skulle hjem for å jobbe med nye prosjekter. Han skulle regissere Rune Andersens første show. Han kom med to bæreposer, og måtte ha bosted. Men så trengte han ikke bosted likevel, for han hadde funnet den store kjærligheten. Hun som elsket han trengte egentlig ikke si noe. Vi forsto det.

Kjærligheten var livet. Kjærlighet er livet. Disse to var kjærlighet, gav kjærlighet og fikk kjærlighet. Diktet til Tor Jonsson har noen linjer innledningsvis også: «Var eg ein Gud, ville eg skapa ei stillare verd. Der skulle alle elske».

To begravelser, og jeg har lært masse om å leve, om raushet og kjærlighet.

Berre kjærleik og raushet.

Arbeidslinja, arbeidslinja, arbeidslinja er det som gjentar seg i skallen når man tenker på garva AP-folk som Yngve Haagensen, Jens Stoltenberg og Anniken Huitfeldt. Alt handler om å få folk i arbeid. Det er løsningen på alt og ikke minst økende ulikhet.

Jeg leser mange aviser daglig. I disse tider er det økonomen Thomas Piketty som opptar de fleste. Både bøndenes avis Nationen, sosialistavisa Klassekampen, kapitalistavisa Dagens Næringsliv og kristenfolkets Vårt Land bruker mye spalteplass på økonomen Piketty. Vårt Land skriver treffende i dag at «det går et spøkelse gjennom Norge. Spøkelset heter Kapitalen i det 21. århundre, og er en 700 sider lang bok av den franske økonomen Thomas Piketty.

Da jeg tidligere skrev om Piketty i denne spalten handlet det om fenomenet. Denne gang drar jeg han inn i debatten han startet, om større ulikhet. Alle er nemlig enig i at økende ulikhet er usunt. Til og med Dagens Næringsliv.

Mye av stridens kjerne handler om formueskatten, som Piketty advarer mot å kutte ut, stikk i strid med den nåværende regjeringens tanker. Mange har sagt seg enig med Piketty. Vi får større ulikhet med skattelette og fjerning av formueskatten for de rikeste. De bruker nemlig ikke det de får inn ekstra til å skaffe de svakeste jobb. De bruker det på seg selv, hevdes det. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er både enig og uenig med sine egne. Han vil vi skal skru debatten om forskjeller i Norge over til hvordan man kan integrere dem som faller utenfor.

Det er de som havner utenfor som er problemet. Ikke de som har alt de trenger. Men i debatten om støtte ulikhet er det alt for mye fokus på de som har for mye.

Arbeidslinja handler om at alle skal i arbeid, men også den linja har alt for mye slagg i seg til at den er løsningen på problemene. Det at både mor og far har kommet i arbeid har økt levestandarden til hinsides fornuft og ført til at 60% av befolkningen kan bruke penger på det de vil, reise dit de vil og meske seg med opptil flere biler, båt og hytte. Bare spør Erik Dammann, som lenge har advart mot en vekstkultur som fører oss utfor stupet.

Den andre halvdelen, de 40% som ikke blir del av denne høye levestandarden, hvordan har de havnet utenfor? Mange innvandrerfamilier har lave inntekter, aleneforeldre har bare en inntekt. Først og fremst er det her «fattigdommen» ligger. Likevel klager både nåværende og forrige regjering på at kontantstøtten hindrer folk i å jobbe. Det er en avsporing. Det blir også sagt at flere unge mennesker må komme i jobb. Selvsagt må de det, men heller ikke her ligger problemet. Når unge mennesker kommer rett fra militæret og er innstilt på å få seg jobb for å klare seg må de innom NAV. Der får de servert arbeidsledighetsinntekt på 20.000 kr i måneden før skatt, og da blir plutselig ikke jobb hast lenger. Disse unge har nemlig ikke opptil 20.000 i faste utgifter slik foreldrene deres har.

Alt endrer seg den dagen de etablerer seg og får barn. Kravene for å overleve og ikke havne utenfor samfunnet øker betraktelig. Helt sikkert et sjokk for mange, og et sjokk for alle oss som blir skilt og plutselig står med en inntekt og utgifter for to.

Ulikhet handlet om feil strategi, der de som har lagt strategien har lagt den ut fra hvor de selv befinner seg i livet. Har man en «dobbelinntekt» eller to vanlige inntekter klarer man seg. Men har man en vanlig inntekt, eller enda verre, en trygd, er man allerede parkert under fattigdomsgrensen. Derfra er stegene lange. Man får ikke betale kontingent til sønnens fotballklubb eller man klarer ikke holde bursdag for femten 7-åringer. Man må velge hvilke regninger man skal betale og dele opp de andre. Man får ikke reist på ferie dit andre drar på ferie og når ungene kommer på skolen igjen etter ferien har de lite å fortelle om. Man må kanskje til og med bruker deler av sommerferien til å plukke tomflasker til mat. Barnetrygden som skulle vært livredning er delvis glemt av de som bestemmer. Det hjelper lite at to gamle tidligere statsministere har ropt varsko.

De kravene vi har i dag til levestandard er annerledes enn da vi vokste opp. Jeg bodde mitt første leveår i en ombygd stall. Hadde jeg bodd sånn med mine barn i dag ville de blitt tatt fra meg. Den gang var det helt normalt å bo kummerlig, og dermed allment akseptert. Nå blir du mobbeoffer.

Når statsministeren snakker om ulikhetene handler det stort sett om flere jobber, akkurat slik den forrige statsministeren satte fokus.

Thomas Piketty som leses over hele verden nå kaller Norge versting i økende ulikhet, til tross for regjeringens arbeidslinje.

Skyttergravene er mange for de som har til pålegg på maten. Trygda må ikke bli for stor, for da lønner det seg ikke å arbeide. Man ser at de unge får mye penger å rutte med, men man lukker øynene for hvor lite de har når de har fått seg familie. På samme måten nekter man å snakke om borgerlønn som kan gi kunstnere og psykiske lidelser en viss oppreisning, fremfor at de må tigge sosialhjelp. Man er livredde for at det skal lønne seg.

Og mens disse stillingskrigene pågår blir flere enda rikere og flere fattige.

Jeg kaller det strutsepolitikk, ikke arbeidslinja.