Knutepunkt betyr blant annet «kjerne» eller «sentral», men kan defineres på mange måter. Det var den rødgrønne regjeringen som innførte knutepunktfestivaler, som alle fikk og får årlig millionstøtte.

Men hva er kriteriene for å bli knutepunktfestival?

Ifølge Dagens Næringsliv anklager nå Countryfestivalen i Seljord, Notodden bluesfestival for å booke deres artister. Countryfestivalen er landets mest lønnsomme festival. I 2012 leverte de et resultat før skatt på over 20 millioner kroner. Festivalen ses nok på som et lysende eksempel for den nye blå regjeringen, som ønsker at kultur og næringsliv skal gå hånd i hånd. Notodden bluesfestival er en av de eldste festivalene, noe mer uforutsigbart i inntjeningen, men i høyeste grad Europas mest fremtredende bluesfestival, med spor langt inn i Mississippi. Jeg har besøkt dem begge, men holder en knapp på Notodden, som er knutepunktfestival for bluessjangeren.

Forskjellen mellom dem er stor, og den forskjellen forklarer nok også en god del av inntjeningen. Countryfestivalen har i alle år vært en eneste lang fest. Hvem som står på scenen er nok mindre betydningsfullt enn på Notodden.

Noe av måten Countryfestivalene arrangerer på, slik jeg kjenner dem, er at de lager et «norsk» band og henter inn det vi kan kalle countrylegender, som har hatt sin storhetstid. Eller mer ukjente amerikanske artister som aldri slo igjennom, eller mistet platekontraktene i hjemlandet. På countryfestivalene i Norge blomstrer de, og publikum betaler gladelig.

Så finnes det unntak. Seljord bruker å ha 1-2 store navn som trekkplastre.

Klart dette er god business, og forklarer nok langt på vei at Notodden har en lengre vei å gå når det gjelder inntjening.

Det jeg biter meg merke i er ordet knutepunktfestival. For å bli knutepunktfestival skal man være enerådende eller størst i sin sjanger. Det finnes mange countryfestivaler og flere bluesfestivaler. Knutepunkt kan man være innenfor et visst område, eller innen en gitt sjanger.

Protestfestivalen som jeg var med å stifte for femten år siden er enestående i Norden, og høyst sannsynlig i hele Europa. Festivalen kan selvfølgelig ikke vise til publikumstall som musikkfestivalene, men kan den ikke være viktig likevel? Det er jo påfallende at en festival som setter aktuelle tema på dagsorden og som på ingen måte hverken kan eller skal betegnes som kommersiell i stor grad må klare seg uten statens hjelp. Slik har det vært i femten år. Mer eller mindre. Alltid en kamp mot klokka, eller rettere sagt lommeboka.

Bare navnet diskvalifiserer festivalen fra å være et yndet sponsorobjekt. Risiko på tema og hvem som inviteres diskvalifiserer ytterligere. Man må i stor grad basere seg på offentlig støtte og private givere som ønsker å gi den levelige vilkår.

Statsstøtten kom i 2006 gjennom egen post på Statsbudsjettet, og var i fjor på 299.000 kr. I år var den som i fjor flyttet over på Kulturrådet, der det nå kuttes årlig. I år var kuttet på 60.000 kr. Til neste år er det varslet ytterligere kutt.

Knutepunktfestivalene lever som høyst kommersielle med statsstøtte i millionklassen. Sånn sett har kulturminister Thorhild Widvey et poeng når hun vil evaluere denne støtten, fordi andre festivaler i stor grad må klare seg selv. Countryfestivalen i Seljord som jobber for å bli knutepunktfestival, blant annet med hjelp fra Notodden, var i den økonomiske situasjonen i fjor at eierne kunne utbetale 2.3 millioner i utbytte til eierne.

Jeg vil anta at det diskvalifiserer dem fra å bli knutepunktfestival.

Protestfestivalens viktighet i særdeleshet er mange enige om. Professor i sosialmedisin og fastlege Steinar Westin spør i årets jubileumsprogram om det «finnes noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivstoff?». Redaktør i Ukeavisen Ledelse Magne Lerø er inne på noe av det samme. «Protestfestivalen er egentlig verneverdig,» skriver han. Harald Stanghelle i Aftenposten mener den er «vaksinen vi så sårt trenger mot den selvtilfredse likegyldighet». Per Fugelli har sagt noe av det samme. Erik Bye engasjerte seg så sterkt at hans barn i dag deler ut Erik Byes minnepris i samarbeid med festivalen.

Flere av svenskene som har deltatt bedyrer at den er enestående i sitt slag, som professor Owe Wikström ved Uppsala Universitetet som skriver at «från nordisk horisont är Protestfestivalen en unik möteplats mellom kultur, musik, samtal, politik og engagerad gemenskap»

Shabana Rehman og Jahn Teigen er også blant de som tar til orde for at festivalen må få leve videre.

Jeg er sterk tilhenger av at festivaler som Notodden må få beholde sin rolle som knutepunktfestival. Det er dyrt å satse på kvalitet, og av erfaring skal det mye til at musikk lønner seg, selv om vi ser unntakene. Likevel, hvis man først skal ha noe som heter knutepunktfestivaler bør man kanskje vurdere de det ikke finnes maken til, og som har en tyngre vei mot næringslivet enn de som står for «stemning». Vi trenger begge deler, men i disse dager er det Protestfestivalen som ligger an til å leve sitt siste år, hvis ikke noen tar grep «mot apati og likegyldighet, for engasjement og handling».

Protestfestivalen kommer ikke til å bruke knutepunktmidler til å overby andre festivaler. Men vi vil markedsføre oss bedre, få flere navn fra utenfor norgeskartet og ikke minst få en mer drivekraftig organisasjon, så vi som lager festivalens innhold, kan bruke krefter og hode til det i stedet for å hele tiden tenke innstramminger og økonomi.

Når den nye Riksrevisor Per-Kristian Foss går ut og refser det offentlige Norge for å gjøre for lite for at barn som vokser opp i fattige familier skal kunne delta i sosiale sammenhenger, er det noe man bør ta på alvor. Riksrevisoren føyer seg bare inn i rekken som inkluderer to tidligere statsministre, organisasjonen Voksne for Barn og en rekke andre sentrale aktører i samfunnsdebatten som tar til orde for de fattige barna. Tallene taler for seg, og selv om en del av disse er innvandrerbarn, er det ikke til å komme bort fra at det også gjelder eninntektsfamilier, som Protestfestivalen har satt som et tema under årets festival.

Disse barna er ikke fattige i vanlig forstand, men fattige ut fra andre de vokser opp sammen med.

Morgenbladet skrev en sak om dette i fjor der de laget et regnestykke på hvordan en mor med utbetalt 18.000 i måneden ville klare seg i dag. Avisas konklusjonen var at hun måtte holde fatt i mannen hun bodde sammen med, selv om han kanskje var voldelig.

Da blir det påfallende rart at kulturredaktøren i Fædrelandsvennen går ut i en kommentar om Protestfestivalen at «Olsen har skrevet meldinger på Facebook om hvor blakk han er, og festivalen har flere ganger hatt fattigdom og fattige barn på programmet».

Men la meg forklare; Jeg har skrevet enkelte meldinger på min private profil der jeg gir uttrykk for frustrasjon og til dels fortvilelse over økonomi, på samme måte som andre har skrevet om sin sykdom eller andre tema som fort blir tillagt kategorien «sutring».

Men jeg har aldri skrevet slike meldinger før jeg ble skilt og alenepappa. Forteller ikke det litt om hvor sårbar man er, når man plutselig blir sittende med en inntekt? Gir ikke det grunn til å reflektere over hvor mange andre som er i samme situasjon, i et samfunn der cirka halvparten skiller seg, og mange av dem med små barn? Det er ikke så lenge siden Sissel Gran tok opp temaet skilsmisser i Morgenbladet, etter at Anne Holt skrev en oppsiktsvekkende kommentar om samme tema i Dagsavisen.

Slik jeg ser det er det naturlig at man bygger et program ut fra egne erfaringer. Ellers driver man jo med noe man ikke har peiling på. Når man har levd en stund gjør man seg mange erfaringer, og på et eller annet vis har jeg fulgt med på alle temaene vi tar opp på årets festival. Debatten om landbruk er for eksempel tatt ut fra en debatt i fjor og som ble fulgt opp på symposiet Kontra i slutten av april. Den er også bygget opp rundt bondehøvdingen Søren Jaabæk fra Mandal, som jeg visste også har 200-årsdag i år.

Det var da jeg ble alene med barn at jeg oppdaget det som var ganske overraskende, eller at jeg ikke hadde tenkt så mye på det tidligere; nemlig at samfunnet i dag er bygget opp rundt to inntekter.

Jeg har det samme lån som før, betaler like mye i strøm og i kommunale avgifter. Men en hel inntekt er borte. Man blir mer sårbar.

Barnetrygden har mer eller mindre stått på stedet hvil siden 70-tallet, til tross for hvor høyt prisstigningen ellers har pågått de siste årene. Utgiftene – og da tenker jeg lån (evt. leie), strøm, kommunale avgifter og matbudsjett endrer seg lite fordi om man blir en voksen mindre i husholdningen.

Regningen for dette må til dels de små uskyldige ta, som ikke får være med på de samme aktivitetene som andre barn, med mindre noen lar dem «få slippe inn gratis».

Forskjellene er økt betraktelig i dag enn da jeg var barn.

I stedet for å henge seg opp i at jeg ønsker tema på dagsorden fordi jeg har erfart det sjøl, burde etter mitt syn avisen heller fokusere på den relative fattigdommen barn i dag opplever.

Men så er det jo ofte sånn at det man ikke har erfart sjøl, det tenker man gjerne ikke over.

Når man møter kritikk i media for å fargelegge en festival med det som står høyest på ens private agenda stusser jeg litt. Selvfølgelig har jeg en agenda. Agendaen er at vi skal våge å mene noe. Det er vel en selvfølge at den som har et talkshow, en festival, et seminar, eller den som lager en låt, skriver en diktsamling eller maler et bilde, fargelegger innholdet med sitt innerste? Fredrik Skavlan ble beskyldt for at kompisene hans hadde klippekort i programmet Skavlan, en musikkfestival som Down On the Farm i Halden var selvsagt farget av Tom Skjeklesæthers musikksmak som Quart var farget av Toffens. Romanforfattere må stadig brette ut sine personlige kriser i forbindelse med en ny bokutgivelse. Mest kjent er Karl Ove Knausgård som gjorde det til et eget prosjekt. Edvard Munch laget et av verdens mest kjente bilder farget av sine egne mørke tanker. Åge Aleksandersens nye skive handler om Åges tanker, livet som bestefar osv.

Heldigvis får jeg si, skriver og lager folk det de har peiling på.

De eneste som ikke kan mene noe i det norske samfunnet må være medlemmer av Kongehuset og journalister. Kanskje i særdeleshet NRK-journalister som heller ikke får bære kors som programverter. Men selv journalister mener noe, selv om de ikke skal. Journalister blir stadig tatt til inntekt for noe. Odd Karsten Tveit er i årevis blitt beskyldt for å videreføre pro-palestinske synspunkter, når han i sin stilling skal være balansert. Han mister ikke jobben av den grunn. Israel-Palestina-konflikten er en av de mest omdiskutere sakene der journalister har blitt anklaget for å gi støtte til en av sidene, først og fremst Palestina. Når en av sakene var oppe i Kringkastingsrådet svarer Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold følgende: «Israel er en okkupant, palestinerne er okkuperte. Dersom jeg eller andre i NRK overser at dette er tilfellet, gjør vi ikke jobben vår,» Sa hun til Kringkastingsrådet. Marie Simonsen i Dagbladet er også omdiskutert for å flagge sine egne meninger og eget tankegods, som kommentator i avisen. Spesielt i saker om religion og feminisme er hun tydelig i å blande sammen sitt eget syn som erklært ateist i tema som handler om tro og livsstil. Kronprins Haakon har også fått kjeft i media for å involvere seg i politiske samfunnspørsmål han selv er opptatt av.

Dette er helt normalt og umulig å gjøre noe med. Det blir som om menn skal slutte å kikke på damer.

Mitt poeng er at det må jo nesten bli sånn. Vi er da ikke så balanserte i menneskenaturen at vi ikke på en eller annen måte fargelegges av vårt eget liv. Vi mikser privat og jobb hele tiden. Du skal være temmelig balansert (eller splittet kanskje) om du klarer å skille helt.

Alle har en agenda. Takk Gud, for at alle har noe de tenker med og mener med.

For litt siden skrev VGs kjendisjournalist Morten Hegseth at kjendiser ikke tør å mene noe. Mitt inntrykk er at det er to slags kjendiser. De som mener noe og de som ikke gjør det. Ofte viser det seg at det er den eldre garde som står støtt som mener noe, selv om meningene skulle irritere.

21.juni skriver Vårt Land om «Kjendiser i politikerklær». Medievitere som Roy Krøvel, professor i medievitenskap, mener at «oppmerksomheten kan forskyves bort fra viktige saker når kjendiser stadig oftere blander seg inn i politiske saker». Det nevnes Anne Kath Hærland som blandet seg inn i saken om dødshjelp, Sigrid Bonde Tusvik som blandet seg inn i diskusjonen om reservasjonsretten. Alt er selvsagt farget av deres egne erfaringer og meninger.  Det er sunt at de mener noe. Jeg kan ikke se noe galt i det, og det er en selvfølge at det skjer.  Det menes over en lav sko. Journalister kritiserer kjendiser for å ikke mene. Om de mener noe kritiseres de for det også.

Det er flott at kjendiser mener noe. Erik Bye likte ikke kjendistilværelsen men sa at han utnyttet den til å hjelpe folk og organisasjoner han brydde seg om.

Hvis en avis reagerer på at en festivals innhold er for mye knyttet opp mot han eller hun som lager festivalen blir det hele underlig. Kanskje avisa heller ønsker at festivalen skal farges med avisredaktørens meninger.

I det siste tilfellet ville jeg begynt å lure på hva jeg holdt på med.

Det er må være bedre å fargelegge enn å tåkelegge.