For tre år siden verserte det en debatt i media om kulturkjerringer. Kulturkjerringene bærer kulturen. Disse kvinnene bærer også ofte bokhøsten. Ofte bestyrer de hele arrangementet. Kritikken mot kulturkjerringene kom tydelig frem. For unge menn er disse godt voksne damene en trussel og en plage. Noen av dem spurte seg selv om de ønsket disse kvinnene på opplesinger og arrangementer. De kommer jo bare for å menge seg med forfattere og andre kunstnere. Men de fleste av oss som arrangerer kulturarrangementer fulgte debatten med stor interesse, fordi den beskrev publikummet vårt og fortalte oss hvem vi skal gå etter for å få flere publikummere. Kulturkjerringene har penger og de drikker vin, mye vin.  Når generalsekretær i Actis Mina Gerhardsen under årets Protestfestival skal formidle sin uro over en ny statistikk som viser at kvinner drikker betydelig mer vin enn tidligere, er det kanskje kulturkjerringene uroen er rettet mot. Moderne kvinner søker en spenstig italiener, kom det frem i nyhetssaken. Det var italiensk vin det var snakk om, ikke menn.

I dag leste jeg for første gang om Kulturmannen. Klassekampen skriver om en debatt som har foregått hos svenskene siden slutten av april. Debatten startet etter at Åsa Beckman publiserte kommentaren «Kulturmannen. Porträtt av en utdöende art» i slutten av april. Hvor er så sammenhengen mellom kulturkjerringene og denne nye kulturmannen? Jo, antakelig ligger de med hverandre. Svenskene går litt mer rett på sak enn oss, og i alle fall mer enn oss helt sør i Bibelbeltet.

Hvem er så denne Kulturmannen? Parolen hans er visstnok «Alt for kunsten». Kunsten går foran alt. Han har interesse av alt som er menneskelig, hvis han kan få noe igjen for det. Han er opptatt av seg selv, og bruker gjerne sin familie og sine barn i rollen sin. Og så er han interessert i unge kvinner. Han trenger dem for å føle seg vel. De får han til å føle seg som en mann, og gir han spenningen han er avhengig av. De gir han motivasjon til å fortsette. Kulturmannen er svak for kvinner.

Beckman hevder Kulturmannen er i ferd med å dø, men ikke helt. Han tilhørte en annen tid, som sluttet på 90-tallet. Han hadde gode økonomiske, sosiale og samfunnsmessige vilkår. Han kunne være så opphøyd eksentrisk han bare ville, men på en måte kvinner svært sjelden har kunne tillate seg. Han fantes i Ingmar Bergman, Ernest Hemingway og Picasso. Noen hevder han finnes i Karl Ove Knausgård. Både menn og kvinner vil være i hans nærhet.

Kulturmannens viktigste behov er frihetsbehovet. Han skal til enhver tid tenke fritt og skape stort. Derfor vil han stå utenfor all moral. Han er hevet over moral. Han er avhengig av denne friheten hele døgnet samtidig som han er avhengig av nære relasjoner. Han klarer seg dårlig uten kvinner. Han er selvgod, dominerende, skamløs og har sex med kulturkjerringer og står i veien for kvinnelige kunstnere. Han ruver i sentrum av kulturlivet.

Han er den eldre mannen på barkrakken i Kris Kristoffersons «To Beat the Devil». Han med visdommen og friheten. Han som forteller om å ta egne valg i stedet for å høre på andre.

Vi har sett det og hørt det. Kunstneren som drar damer som hesten drar fluer. Ei venninne av meg fortalte en gang at ei dame må alltid velge mellom den trygge og noe kjedelige A4-mannen og den mer spennende, men dog uforutsigbare kunstnersjelen. Vi kan kalle sistnevnte Kulturmannen. Man skulle tro damene valgte trygghet. Men kanskje var det Kulturmannen kvinnene tok et oppgjør med på 70-tallet. Trine Lise Sells gikk hardt til verks i «Påbegynt ansikt» (1975). I et av diktene begynner hun på denne måten; «De bruker oss som ego-massasje, / henter styrke fra oss / for å kunne trampe videre / på flere / uten å blunke / tømmer de oss for varme, / tapper de oss for ømhet, / tar hvert klimaks / til inntekt for eget kjønn». Kanskje er det disse damene som glødet på 70-tallet samt de noe yngre, som er dagens kulturkjerringer.

Når man for tre år siden spurte om kulturkjerringene var kulturens nødvendige fotfolk eller parasitter på kulturlivet, kan man i dag spørre det samme om Kulturmannen. Men mens kulturkjerringene lever i beste velgående hevder svenskene Kulturmannen er døende. Hvorfor er han det? Poeter og musikere er kanskje en døende rase. Færre og færre kjøper plater. Konserter går i store underskudd og festivaler går konkurs. På Spotify og Wimp hører man musikken gratis, og kan laste ned det man vil høre. Den Norske Lyrikklubben er nedlagt, Ønskediktet er stengt, bokhandlerne gjemmer diktene nederst og innerst og det finnes knapt en poesifestival igjen. Billedkunstnerne har det ikke fett de heller. Alt dette forteller kanskje at Kulturmannen er i ferd med å dø, men bare kanskje.

Kulturmannen skal beundres av en skare rundt han. Det er det som holder liv i han. Kvinnene holder liv i han. Det er vel sånn at så lenge det finnes kulturkjerringer, vil Kulturmannen også finnes. Og hvis den dagen kommer at kulturkjerringene blir borte, så vil jo nesten all kultur dø. På den måten lever nok Kulturmannen i en udødelig sirkel fordi vi er avhengig av kultur i samfunnet, og det har vi vært siden tidenes morgen. All kultur er en flukt i fra døden, og den flukten vil aldri stanse så lenge mennesket fortsetter å dø.

Kulturmannen som en bohem som forsyner seg og beundres fra alle kanter passer nok ikke inn i pengenes tid. Han taper mot finansverdenen. Men han finnes i de litt trassige bygningene, som ikke vil gi etter for modernismen. Han finnes på barene og i familieselskapene, med sitt andre eller tredje kull med barn.

Han vil aldri bli borte. Han er bare ikke så synlig lenger. Han kommer alltid tilbake.

 

 «Finnes det noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivstoff? Kan noen fortelle vår tids fyrste, Staten, at den viser lite mot og dårlig dømmekraft hvis den utsetter seg for risikoen ved å kvitte seg med sin narr?» skriver professor i sosialmedisin og fastlege Steinar Westin til det kommende programheftet for Protestfestivalens 15-årsjubileum. Westin er ingen hvem som helst, men en sjelden engasjert lege og professor, som spesielt har engasjert seg for de svakeste. Han er kompis med Per Fugelli, som var den som først fortalte han om den spesielle festivalen i Kristiansand. Hans bestevenn og kollega Fugelli omtaler han vekselsvis som «en engel» og en «degenerert levemann». Jeg er født med rettferdighetssans», sa Westin da han ble intervjuet av Klassekampen 22. juli i fjor.

Når kulturrådet faser ut støtten til festivalen har de glemt at noen festivaler er annerledes. De har glemt at noen festivaler aldri skal eller kan belage seg på kommersiell støtte.  Det å belage seg på sponsorer er ingen enkel sak for en Protestfestival. Men når vi ikke har noe valg, så har vi ikke noe valg. I år har vi mer enn 400.000 i sponsormidler, noe som er mer enn noensinne, men nok toppen av det vi kan oppnå. Heldigvis er våre sponsorer vel vitende om hva vi bedriver.

Når skipsreder Einar Rasmussen beklaget at han ikke kunne støtte Erik Byes minnepris, som er en del av festivalen, var begrunnelse at han ikke er delaktig i hvem som får prisen. Det kunne jo være noen han ikke identifiserte seg med. Vi forstår han, og derfor må det finnes andre løsninger for de spesielle festivalene.

For noen år siden var vi i gang med et samarbeid med Peace & Love-festivalen i Sverige, men så døde den av millionunderskudd. Nå gjenoppstår den men møter problemer fordi sponsorer blander seg inn i programmet.

Artisten Stefan Sundström som deltok på Protestfestivalen i kriseåret 2010 har trukket seg fra den gjenoppstandne festivalen i Sverige fordi kollegaene Kartellen likevel ikke fikk spille. Årsaken skal være at sponsorene ikke ønsket dem. Nå har flere artister stilt seg på Sundströms side med boikott

«Nästa gång är det vi som blir portade,» sier Sundström til Aftonbladet.

Alt ordnet seg til det beste på Peace & Love. De sa opp avtalen med sponsoren, inviterte Kartellen inn i varmen igjen, og med det også Sundström.

For Protestfestivalen er det helt utenkelig at noen skal blande seg inn i hvem som inviteres som deltaker eller hvilke tema vi tar opp. Men i 2008 da vi satte i gang en debatt om den nye ekteskapsloven fikk vi kjørt oss. Det samme skjedde for to år siden da vi tok imot Hells Angels.

Protestfestivalen er ikke Palmesus. Den er ikke kommersiell og skal ikke være det. Det er sørgelig at nødvendige festivaler skal dø fordi alt som har festival i navnet puttes i den samme båsen.

«Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det samme demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter,» skrev Magne Lerø i Vårt Land for en stund siden.

La oss håpe Regjeringen har klekket ut en plan for oss og andre, før døden inntreffer. Det haster.

Jeg har to fotballdrakter i skapet, og de er mine to mest dyrebare klesplagg. Begge er retro, produsert som kopier av drakta til to fotballspillere på 70-tallet. På ryggen står det 7. og 10., to av de tallene barn helst vil kapre når de slåss med lagspillerne om å kapre de beste draktnumrene på Gutter 9 år.

Mine drakter tilhørte spiller nr. 7. Alan Woodward og nr. 10. Tony Currie. Begge på Sheffield United. De var radarparet som førte laget til øverste del av det som nå heter Premier League på midten av 70-tallet.

Jeg var 10-12 år og fotballfrelst. Livet besto av fotball og fotball og litt musikk. De fleste forbandt draktnummer. 7. med Kevin Keegan og senere fikk en annen liten stjerne her i byen det samme tallet bak på skjorta, Erik «Myggen» Mykland. Draktnummer 7 ble de små stjernenes tall. I år tenker vi Ronaldo når vi hører tallet 7.

I fotballsammenheng var draktnummer 10 enda mer verdt. Først og fremst på grunn av tidenes beste fotballspiller Pele, så tidenes nestbeste Diego Maradona og så Frankrikes Zinedine Zidane. I år tenker vi Messi når vi hører tallet 10.

Når VM smeller i gang denne uka har Englands Wayne Rooney og Spanias Cesc Fabregas draktnummer 10 uten at det trenger å bety så mye. Fire år tilbake i tid skuffet tierne Messi, Rooney og Kaka stort.

Hvordan det går i år gjenstår å se. Jeg hiver på meg draktnummer 7. og junior sin gule skjorte med draktnummer 10., vel vitende om at Zlatan og Sverige også må se fotball fra TV-stolen under dette fotball-VM i Brasil.

Fotball-VM er en gave til alle fotballfrelste, og det er mange av oss i denne verden. I et liv med mye alvor og sorg trenger vi litt glede og galskap, og da trenger vi gutter, både unge og gamle å få utagere litt en tid fremover. Juni hvert fjerde år er vår måned.

Artisten Johan Piribauer fra Lappland spilte inn en låt for noen år siden, som også finnes på Protestfestivalens album, med tittelen «Snälla Gud». Piribauer hadde regnet seg frem til at han hadde 9 fotball-VM igjen å leve, sånn rent statistisk sett. Etter årets er det kanskje 7 eller 8, avhengig av når han skrev låten. Han ville så gjerne se Holland, Jupiter og elske noen ganger til, så han ber til Gud om å få leve et fotball-VM til. Så viktig er fotball, at man regner leveår i antall fotball-VM.

Vi som er bitt av basillen og kanskje ikke har så god hukommelse lenger bruker fotball-VM som minnebok. Når skjedde det sa du? 1974 ja, det var det året Beckenbauer regjerte.

Det finnes alltid en finale man aldri glemmer. Min foregikk i Argentina i 1978, der vertslandet slo Nederland 3-1 i finalen med Mari Kempes som den store spilleren og mesterskapets toppscorer. Men jeg husker også Johan Cruyff og Gerd Müller som begge spilte VM-finalen i 1974 som endte med at Vest Tyskland slo Nederland 2-1.

I Spania i 1982 var Paolo Rossi den store spilleren i mesterskapet. Italia vant også finalen mot Vest Tyskland. I 1990 var det Vest Tyskland som vant, men som nyforelsket da VM gikk av stabelen husker jeg forbløffende lite av dette mesterskapet.

Aller best husker jeg kampen jeg ikke husker. Det vil si det var en semifinale, tror jeg. Frankrike var et av lagene, og det er fremdeles den beste fotballkampen jeg noensinne har sett. Det kan ha vært semifinalen mellom Frankrike og Vest Tyskland i 1982, som endte 3-3, med seier til Vest Tyskland etter straffekonkurranse.

Når vi nå skal benke oss foran skjermen igjen er det en aldri så liten begivenhet. Guttungen er nemlig blitt såpass stor at han er blitt fotballspiller på gutter 9 år. Dermed er vi to som kan sitte med potetgull og Cola, mens vi krangler om hvem som var beste spilleren og hvilket lag som kommer til finalen.

Så her kommer vi til å sitte uansett vær, med draktnummer 7. og 10., vel vitende om at de to vi låner drakta til heller ikke skal delta i fotball-VM. Zlatan blir den vi savner i år, mens Woody nok sitter et sted i Boston som minstepensjonist og sliter med ettervirkningene av alt for mange år med røyk og øl. Fotball var noe annet i gamle dager, når de hadde jobb ved siden og tok seg en blås i pausen.

Noen av oss er glad vi ikke har koner denne måneden, for legendarisk Liverpool-manager Bill Shankly har helt rett, i alle fall i juni.

«Noen tror fotball handler om liv og død, men det skuffer meg å høre det. Jeg kan forsikre dere om at fotball er mye, mye viktigere enn som så»

 Tony Currie og Pele, to stjerner fra 70-tallet med nr. 10 på ryggen.