«Det er ingen politikere jeg har hatt så dype samtaler med som Reiulf Steen», skriver Vårt Lands mangeårige redaktør og kommentator Erling Rimehaug.

Når noen dør dukker minnene opp om personen som har gått bort opp. Når jeg tenker på «finstemthet» tenker jeg på Reiulf Steen, som døde denne uka, 80 år gammel. Reiulf Steen sa en gang at «kunstnere har en fornemmelsesfinhet som vi andre ikke har. Kunstnerne er mer følsomme overfor alt som foregår, ikke minst det tragiske. Kunstnere lever et vanskeligere liv enn vi som er A4, i større eller mindre grad», hevdet han. Reiulf mente samfunnet hadde ansvar overfor de som har denne finheten fordi «de forteller oss alt det vi andre ikke får med oss». Derfor trenger vi kunstneren, sa Reiulf.

Med disse ordene i mente, tenk hvilken kulturminister vi hadde fått, om Reiulf Steen noen gang hadde fått den rollen. Nå kan vi bare ane.

Vi var ikke så mange som fikk høre disse ordene, men hvilken forsamling. Det føles nesten som at jeg deler en skattkiste og en hemmelighet når jeg forteller dette. Jeg tror det må ha vært i august 2001. Året før var jeg blitt kjent med Kenneth Sivertsen, denne multikunstneren fra Bømlo som slet med livet på så mange måter. Men i de mørkeste stundene komponerte han de mest storslåtte verk. I en av de siste sangene sine synger han at «Satan speler jævlige vers i hove mitt på Jesus sine gitarer». For en fortreffelighet. Jeg merket finstemtheten da han skulle ha konsert på en festival jeg arrangerte på Øyslebø. Han skulle ha kirkekonsert søndag morgen. Lørdag kveld, mens vi forberedte oss på konsert med Kari Bremnes ankom Kenneth sovende i baksetet på en drosje fra Stavanger. Han var full, for å si det som det er. Vi fikk han inn på et rom på den gamle folkehøgskolen og vurderte fortløpende hva vi skulle gjøre. Han hadde våknet og ville ha mer vin. Vi var i tvil om hva vi skulle gjøre, men valgte å tenke at hvis han bare sovnet var han kanskje mer uthvilt morgenen etter.

Vi satt en stund og holdt han med selskap mens han snakket om døden, om Jesus og mye annet. Kari Bremnes passerer rommet. Kenneth gjør et hopp, fordi han skvetter til. «Kari kan lese sjela mi,» var forklaringen vi fikk. Han ble redd.

Jeg tror ikke det er galt at jeg forteller dette. Han utbasunerte livet sitt i både media og gjennom alle han snakket med. Kenneth var en kunstner av beste merke. Konserten hans dagen etter gikk over all forventning. Alle var fornøyd. Men det ble ikke alltid sånn i årene som fulgte.

Han hadde denne fornemmelsesfinheten Reiulf Steen snakket om. Mange av de som var tilstede på Smuget denne søndagen hadde det sånn. Smuget var vanligvis stengt søndager, så det var ikke mange flere folk enn alle de jeg hadde invitert med for å lage støttekonsert for Kenneth, som sto i fare for å miste huset sitt.

De var mange som stilte opp, og mange av dem hadde hatt sine nedturer på forskjellig vis. Mange av dem kjente på denne fornemmelsesfinheten. Arne Hjeltnes var programleder. Wenche Foss sendte blomster. Men her var folk som Lars Saabye Christensen, Eric Andersen, Stein Ove Berg, Ingrid Bjørnov, Odd Jan Sandsdalen, Jahn Teigen og Reiulf. Det var Reiulf som skulle holde tale til forsamlingen. Han var ikke en av dem, men likevel en av dem.

Han hadde gått ut offentlig med sine psykiske problemer, noe som ikke var helt vanlig på den tiden for en så stor politiker. Et av spørsmålene vi stilte var dette; Hvordan klarer følelsesmennesker å være praktikere? Det er så mange som ikke har klart seg. Eric Andersen snakket om Elvis Presley, Jim Morrison, Hank Williams, Janis Joplin og Billie Holliday som alle var ikoner med en felles skjebne. De mestret ikke livet og endte opp i piller og dop. Når man er ikoner gir man feil beskjeder. Man ser som regel opp til dem og gjør som dem. Han nevnte også at hele ideen med å ruse seg er blitt en slags bohemsk regel. Man skal gjøre det for å være ordentlig kunstner. Det verste er at det er akseptabelt at kunstnere ruser seg. Nini Stoltenberg sa noe av det samme på Protestfestivalen for noen år siden da hun hevdet at det var greit å være rusmisbruker hvis man skrev dikt.

Når gitaren ikke er stemt er den ikke særlig å pen å høre på. Det å være pianostemmer er et yrke, og det er ikke så rart. Pianisten må stemme pianoet i blant for at musikken som kommer ut skal bli vakker.  Finstemthet er viktig. Det var budskapet denne kvelden.

Når alle møtte opp på Smuget var utgangspunktet å få til en organisasjon for kunstnere som sliter. De fleste yrkesgrupper har sine nettverk, men ikke kunstneren, som kanskje trenger det mest.

Jeg tror Reiulfs ord gjorde inntrykk hos mange av de som var til stede. Reiulf ville snakke om psykiske lidelser, men gjeldstyngede kunstnere var utgangspunktet for konserten. Kanskje er det en sammenheng.

Felles for flere var at de hadde slitt med stor gjeld, som Ingrid Bjørnov og Jahn Teigen.

Stein Ove Berg var kanskje den som gjorde dypest inntrykk. Han hadde vært på Evangeliesenteret for sitt rusmisbruk, men den godhjertede visesangeren var nådeløst reflektert, ydmyk og naken. Utenpå var han vennligheten sjøl. Bak fasaden var det bekmørkt.

• Jeg er her ikke fordi jeg har stor gjeld. Har aldri tjent så mye at jeg kunne hatt det, sa han.

Stein Ove fortalte at han bodde i toroms som kommunen eide og at det var konsekvensen av et liv som ikke var så enkelt. Rusproblemene startet med alkohol, fortalte han. Han var kommet så langt ned at han nærmest ved en tilfeldighet ringte om hjelp i stedet for den andre telefonen, som ville gitt han mer stoff. Han var så ydmyk og realist når han gikk frem for å synge. Han var edru da, men han gav ingen garantier.

Litt senere sang min gamle venn Vidar Frøysnes Kris Kristoffersons «The Pilgrim», som handler om å brenne sitt lys i begge ender.

«Han er poet. Han er profet og han er pusher. Han er pilegrim og han er lærer og et problem når han ikke er edru. Han er en vandrende selvmotsigelse, snakker delvis sant og delvis tull. Han tar alltid feil retning på den ensomme veien hjem,» sang Vidar i den engelske originalversjonen av sangen. Et filmteam fanget inn Kenneth og Stein Ove side om side lyttende til sangen.

Det er det andre øyeblikket fra kvelden jeg aldri glemmer. Året etter var Stein Ove borte. Noen få år senere var også Kenneth Borte. Denne uka dro Reiulf Steen etter.

Dikteren Odd Jan Sandsdalen var til stede på Smuget. Han ble jeg kjent med etter å ha lest diktene hans og invitert han på poesifestival. I diktsamlingen «Intenst i Kvart Sekund – Selène» (1990) skriver han blant annet:

«Eg blir pusta
Hektisk, stakkato
via hyperventilering.

Svevnen og fridomen kjem
Som tap av medvetet.

… kjem ein ny dag
er det ved hjelp av
kjemiske middel.»

Odd Jan flyttet til Thailand der han er bosatt i dag. Ingrid har gjort stor suksess som komiker og artist. Jahn Teigen har flyttet til Sverige og har hatt stor suksess igjen de senere årene. Han nyter samme status som Bjørn Eidsvåg, Ole Paus og Åge Aleksandersen, som nasjonale kunstnerikoner. Lars Saabye Christensen er blitt en av landets mest respekterte og bestselgende forfattere. Da han fylte 60 år uttalte han at han fikk dødsangst når han var ferdig med ei bok og rom til å tenke, så da måtte han begynne på ei ny.

Mange har nok kjent seg igjen i Sigbjørn Obstfelder dikt «Jeg Ser». Obstfelder (1866-1900) strevde med store psykiske problemer. Han var født i Stavanger og hadde en eldre bror som var sinnssyk. Obstfelder hadde vært i Amerika da han gjennomgikk en mental krise. Problemene var knyttet opp mot religion og filosofi, noe som ikke er uvanlig for mange som sliter med psykiske lidelser. Obstfelders problem, knyttet opp mot ensomhet og skyhet er heller ikke uvanlig. Diktet «Jeg Ser» oppsummerer på mange måter kunstnersjelens tanker. Man føler seg alene i verden, fordi ingen forstår tankegangen.

«Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…»

Et par år tidligere hadde jeg blitt kjent med dikteren og filmkritikeren Carl Frederik Prytz (1922-2003). Han var en periode også i NRK, men er mest kjent for romanen «De Vindskjeve» (1979) som er betegnet som en av 70-åras viktigste bøker. Boka handler om en kort periode han var psykiatrisk pasient. Men Prytz var først og fremst dikter, som vi ser i dette diktet:

«Maur i kroppen
og så alle disse tankene
Hva kan man drepe dem med
uten brennevin og elskov?!»

Prytz og Sandsdalen var begge invitert til Poesi-97 i Søgne, der vi bl.a. laget debatt basert på boka til sykepleielæreren fra Søgne Ida Berntsen. Debatten skulle handle om hvorvidt dikt var et helsebringende middel eller ei. I en større sammenheng kam vi gjerne bytte ut dikt med kunst, for det var det vi diskuterte, selv om boka til Ida var utgangspunktet. «En albatross i Stuen» handler om viktigheten av å bruke dikt i helse- og sosialfagutdanningene, spesielt for å lære sykepleiere om empati, og for pasienten som lindring.

Flere av de som var til stede reiste seg opp i salen og fortalte hvordan Carl Frederik Prytz dikt hadde reddet dem, ja fått dem bokstavelig talt ut av psykiatrisk sykehus. Desto større var overraskelsen da Prytz reagerte med sinne og avvisning mot disse innspillene.

Paal-Helge Haugen hadde uttalt i samme forbindelse at «vi driv ikkje i trivselsbransjen».

Senere skrev Prytz brev til meg og la med en ny bok han hadde gitt ut. Oppholdet i Søgne hadde gjort sterkt inntrykk på den gamle mannen. Saken var nok, antar jeg, at han hadde fått rippet opp i en periode i livet sitt han hadde lagt bak seg. I etterkant forsto han hvor mye diktene hans hadde betydd for disse tidligere pasientene.

Jeg vet sjøl hvordan Kris Kristoffersons tekster og Hans Børlis dikt i en periode i mitt liv var helt avgjørende for å komme meg videre. De fleste har vel i perioder opplevd at forskjellige former for kunst er livsviktig. Det handler om at noen har vært der før deg.

Kunst hjelper, eller for å bruke Reiulf Steens uttrykk, har hjulpet A4-menneskene, men i høyeste grad også de som lager kunsten. Det er en måte å uttrykke seg på.

Et av verdens mest berømte bilder «Skrik» ble ikke laget av en mentalt frisk kunstner, men en stor kunstner som strevde med sine indre demoner.

Legeprofessor, forfatter og stifter av «Hypokonderklinikken i Bergen Ingvard Wilhelmsen sa en gang at det finnes to typer mennesker. De som stort sett lever uten de store bekymringer, og de som stadig fylles opp med dem.

Bekymringer er så mangt. Noen av oss har dødsangst, men de fleste kunstnersjeler virker å ha livsangst. Mange store kunstnere har endt sitt liv i rus eller for egen hånd.

Reiulf Steen satte ord på hvor viktig kunstnersjela er for alle de andre.

De er fugleunger som falt ut av reiret og forteller andre hvordan det ser ut der nede på bunnen der alle farene truer.

Jeg tenker på hvor mye bedre verden kanskje ville vært for alle om Reiulf Steen noen gang hadde fått styre kulturpolitikken i landet. Nå er det for sent. Mange vil savne han dypt.

For de aller fleste mennesker har det i blant som Kenneth Sivertsen beskrev det i sangen han skrev til albumet «Blod & Bensin»

Men det var A4-mennesket og politikeren Reiulf Steen som fortalte oss det, at av og til er det sånn at «Satan speler jævlige riff i hovet mitt på Jesus sine gitarer».

Nordmenn har 400 syntetiske kjemikalier i blodet. Ingen vet hva det gjør med oss. Er vi forsøksrotter? Dagens Næringslivs helgeutgave D2 har dykket ned i giften. Tidligere sjef i den svenske kjemikalieindustrien Ethel Forsberg mener vi er forsøksrotter.

For 60 år siden hadde nordmenn seks-syv miljøskadelige stoffer i blodet. I dag har vi mellom 200-400, ifølge Norsk Institutt for luftforskning (NILU). Vi blir eksponert for miljøgifter særlig gjennom mat, men også via klær, leker, møbler, elektronikk, luft- og vannstrømmer, blant annet. Ethel Forsberg sier til D2 at vi er marinert i kjemikalier.

Så lurer folk på hvorfor så mange får kreft i dag.

Skal vi da tro på seksjonsleder i Mattilsynet Are Sletta, som i samme avis hevder at «så lenge grenseverdiene overholdes er maten trygg å spise». Ja vel, men hvis alt vi spiser har grenseverdier opp mot det ulovlige, får vi jo i oss uhorvelige mengder med gift.

Det vanligste plantemiddelet i norsk jordbruk og i verden som sådan heter Roundup, produseres av kjemikonsernet Monsanto, som det nylig var demonstrasjon mot i Kristiansand. I Roundup finnes giftstoffet glyfosat, et stoff som fører til fosterskader. Likevel er forbruket tredoblet siden 1992. Det blir verre. I Niels Christian Geelmuydens bok «Sannheten på bordet» kan vi lese at «hovedårsaken til den kraftige økningen er å finne i det som heter genmodifiserte planter (GMO). Dette er planter som ved genmanipulering selv produserer gift, tåler å bli sprøytet med gift eller kombinerer disse egenskapene».

Nå begynner snart jordbærsesongen. Vi elsker å kose oss med disse søte røde, gjerne sammen med fløte eller omgjort til rørt syltetøy. Inntil for noen år siden dro jeg til Evje og kjøpte økologiske jordbær fra den eneste jeg visste om som drev med sånt. Men han stengte snart butikken. Det lønner seg ikke. Neste gang du koser deg med jordbær, noe jeg gjør omtrent hver dag, siden jeg er vokst opp med jordbærsyltetøy på brødskiva, tenk hva de er sprøytet med. Den gang, på Bygland på 70-tallet, var vi ute i åkeren og plukket, antakelig visste de mindre om effektiv sprøyting den gang. Dessuten hadde vi bedre tid.

Jeg kunne tatt for meg mer av boka til Geelmuyden, men den vil du ikke lese. Da får du et sultproblem. Uten mat og drikke, duger som kjent helten ikke.

Dagens Næringsliv har tidligere tatt for seg kyllingen. Det var skremmende lesning. Enda verre er oppdrettslaksen. Det som er ille med oppdrettslaksen er at oppdrettsnæringen synes å ha full kontroll over alle tilsyn og institutter som den skulle kontrolleres av (Jfr. Geelmuydens bok). «Dette nettverket klarer å stoppe enhver kritisk debatt», sier Naturvernforbundets fiskeri-ekspert Gunnar Album. Problemet med oppdrettslaks er miljøgifter.

Bruken av E-stoffer er en egen historie. Pluss på alle advarslene mot sukker, og du forflytter deg raskt over til lettbrus med kunstig søtning. Det er mange hakk verre. Ta f.eks. Aspartam, som er sukkererstatningen som finnes i all lettbrus. Aspartam er nok det mest undersøkte tilsetningsstoffet til dags dato. Når det inntas, spaltes det i tarmen til metylakohol (metanol, tresprit) og de to aminosyrene asparaginsyre og fenylalanin. Det har vært hevdet at aspartam kan gi svulst på hjernen. Jeg for min del tuslet tilbake til sukker. Det har i alle fall alltid vært der. Vi kjenner det og vet hva det kommer fra.

«Hvis slakteriet hadde glassvegger, hadde alle vært vegetarianere,» skal Paul McCartney ha sagt. Vi vet at mye rødt kjøtt øker risikoen for kreft. Dyrene står stort sett på båser og lever av kraftfor, ikke gress i den frie naturen.

I tillegg til alt dette skal du grave godt i matvarene for å finne noen uten palmeolje, selv om motstanden begynner å bli sterk i disse dager. To kjekstyper markedsfører seg nå uten palmeolje. Den ene av dem er Mariekjeks. Hamburgerne fra McDonalds kan ligge noen måneder uten at du ser det på dem. Når du kjøper deg en havner den i magen din.

Kort oppsummert; Glem maten på butikken. Begynn å dyrk sjøl. Jeg innrømmer glatt at jeg er bekymret. Kanskje mer enn gjennomsnittet, som hypokonder og lite kreativ på kjøkkenet, men likevel, ikke uten grunn. Jeg har små barn som skal vokse opp på dette. Maten som produseres styres neppe av kvalitet, men av profitt, som i stor grad betyr kvantitet. Derfor vil du ikke se inn i en kyllingproduksjon.

Forfatter, kurs- og foredragsholder, matspaltist i Aftenposten Margit Vea skriver i Vårt Land om hva vi putter i barna våre. «Gi oss i dag vårt daglige brød, men fri oss fra hvetegluten, konserveringsmidler, aromastoffer, industrisalt og alt som dårlig er. Brød har med rette fått et dårlig rykte,» skriver hun. Hun hakker også løs på laksen, kyllingen og kjøttet, hvor profitt har fått bestemmelsesrett fremfor kvalitet. Hun snakker til kristenfolket spesielt i Vårt Land, men budskapet gjelder til alle.

Maten er viktigst. Det er drivstoffet vi går på. Men så kan vi plusse på at vi lever i teknologiens tidsalder. Eller vi kan kalle en spade for en spade og kalle det stråling. Nå skal Kristiansand bli trådløst. Det høres vakkert ut. Men vi aner ikke konsekvensene. Når faren min la flasker med vann under senga for å styre vekk vannårer, var det fordi det gjorde ryggen bedre. Men 90-tallet var rene søndagsskolen i forhold til i dag. Nå er det nesten helt slutt på kabler. Når sønnen min på 20 er hjemme tar han inn en høyttaler på badet og spiller musikk. Ingen ledninger, bare lyd. Muligens er jeg for gammel til å forstå hvor lyden kommer fra, men jeg forstår at «det ligger noe i lufta». Jeg forstår også til en viss grad hvordan kroppen fungerer.

Jeg lever foreløpig i steinalderen sånn sett, men 9-åringen presser voldsomt på grunn av nettbrettet. Hvor lenge står man imot, mon tro. Kanskje til man må ha et nettbrett sjøl. Gradvis tar vi imot det, i tur og orden, giftig mat, giftig luft og så kler vi oss med giftig tøy, ikke slik bestemor strikket i gamle dager. Men så kan vi spørre oss sjøl. Er det noen vits å stritte imot? Vi vasser jo i det. Vi bor jo på jorda. Det skal litt til å rømme vekk.

Dette handler om penger, om effektivitet og om travelhet. Men mest om penger.

Vi er snart selvlysende i mørket. Sola går ned. Vi lever til vi dør, og vi dør fortere. Men jeg tviler på det er noen trøst. Det er heller ikke særlig trøst at Vitenskapskomiteen for Mattrygghet har kommet frem til at økologisk mat ikke skiller seg fordelaktig ut.

Skal vi snu dette må vi høre på Erik Dammann.

Vi må begynne helt på nytt.

Tittelen henspeiler på hovedtemaet til Protestfestivalen i 2008. Spørsmålet er høyst relevant. Han som kaller seg Etikeren i Morgenbladet, kommer med et slags svar denne uken. Han innrømmer at «alt for ofte er toleranse et skjermbrett for ren og uforfalsket latskap». Han sier videre at «det er rett og slett for brysomt å arrestere alt det vi oppfatter som urimeligheter i en samtale eller på et møte. Derfor lar vi folk bable i vei for å spare på kreftene. Toleranse som etisk verdi har en noe annen innretning. Den gir rom for meningsforskjeller og avvikende handlingsmønstre, fordi den forstår at folk ikke er like. Toleransen har oppdaget at fornuften kan bli tyrannisk der hvor den bare godtar bestemte løsninger som gyldige for alle».

Så kan vi la Morgenbladet ligge. Toleranse var nemlig hovedgrunnen til at Protestfestivalen ble stiftet. Samfunnet var på vei i en retning, og det var til et samfunn der en mening styrte de andre meningene. Meningen tilhørte flertallet, eller i alle fall ville vi tro det, fordi det var de som bestemte som skravlet i vei. De andre ble mer og mer tiet i hjel. Vi hadde registrert det lenge, at vi var på vei mot et snevrere samfunn. Det sprakk for oss da biskopen vår, nå biskop emeritus Olav Skjevesland ble «mobbet» i media for å være intolerant. Jeg gidder ikke lage debatt om hva saken gjaldt, det er mindre viktig, men han hadde ikke forandret mening. Flertallet hadde endret mening på hva han skulle få lov til å mene.

Biskopen var også blant de som i skriftlig form fortalte oss etter det harde førsteåret, at det vi hadde satt i gang var viktig. Når så den samme beskjeden kom fra totalt andre sida, fra kaospoeten Triztan Vindtorn var det ikke tvil om hva vi skulle bedrive tida med. Vi hadde invitert biskopen til å skrive om toleranse i det første programheftet, gjeldende fra 21-23 juli 2000.

«Toleranse er et av de store honnørord. Toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygge på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andre oppfatninger. – Vel og bra alt sammen! Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet; Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer i ren dovenskap. Pukking på egen toleranse kan i realiteten være en feig, moralsk unnamanøver. Hvor man skulle stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen», sa Olav Skjevesland den gang.

Protestfestivalen har fått smakt på intoleransen, og smaken ble bitter. Det var ikke uten grunn at dette ble hovedtema i 2008.

Bare noen måneder tidligere hadde vi utfordret kristenfolket til å fortelle hva de mente om den nye ekteskapsloven. Vi ønsket debatt. Noen hevdet vi ytret en mening. Det gjorde vi ikke. Om vi hadde stilt oss på kristenfolkets side, hva hadde skjedd da tro? Hadde noen reagert om vi hadde stilt oss på Dagbladets side? Neppe. Men det hadde vært forbausende stille fra kristenfolket. Vi forsto at noe var galt. Vi lever jo tross alt i bibelbeltet. På bare noen uker ble vi forvandlet fra gamle raddiser til homofobe kristenkonservative. Intoleransen slo til for fullt og selv om vi aldri har ønsket å dyrke noen politisk eller religiøs mening nyttet det lite hva vi forsøkte å si om den saken. Mobben kom frem, kulturfolket klistret svarte ord om oss på avisens forside. Jeg satt i debatt med arbeiderpartipolitiker som ville ta fra oss sårt tiltrengt statsstøtte. Hjemme hos oss satt det noen og gråt. Tilsvaret til intoleransen var at vi inviterte rekordmange homofile året etter.

Vår personlige historie er bare en liten smakebit på Sørlandets tohodete troll. Ja, for det var på Sørlandet alt raste. I hovedstaden der saken kom frem, var det overraskende få reaksjoner. Jeg antar de er vant til mange meninger, flere kulturer og har lært seg å leve sammen med dem alle på godt og vondt. Jeg ser ikke bort fra at den samme tankegangen også er til stede når diskusjonen om Sørlandets levekår herjer. Sørlandet ligger etter resten av landet på grunn av religion og deltidsarbeid, hevder forskerne, og flertallet. Neppe, mener jeg. Det skyldes nok heller andre ting. Men fordommene regjerer. Ordene er skarpe også i dette spørsmålet.

Vi har sett det utenfor Sørlandet også, da som deltakere på festivalen. Kjente meningsytrere har protestert høylytt mot andre deltakere på festivalen, og nektet å stille opp fordi visse navn sto på plakaten. Det er helt greit, men de gjorde det i toleransens navn. Det er ikke greit.

Samtidig må jeg legge til at det hører til sjeldenhetene. De som har vært deltakere gjennom femten år er tolerante, engasjerte og empatiske meningsytrere.

Den slovenske filosofen, kulturteoretikeren og psykoanalytikeren Slavoj Zizek mener toleranse og humanisme er farlige krefter fordi de glatter over konfliktene i samfunnet. «Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll – men ikke gjøre noe med at slikt finnes», sier han. Er det så at toleransen er en del av humanismen som glatter over for og gjør menneskene mer spiselige enn de egentlig er? Zizek mener det, men det gjelder bare hvis toleranse aksepterer alt. Mitt inntrykk i dag er at toleransen er forbeholdt flertallets mening. Flertallet aksepterer ikke alt. Flertallet aksepterer ikke rasisme og fordommer, men de aksepterer en del andre ting, som gjør dem til liberale i mange sammenhenger. Den aksepten gjør dem også til overdommer i flere sammenhenger. Toleranseflertallet lager egne leveregler over hva som er toleranse og hva som ikke er det. Toleranseflertallet gjør seg til dommer over folks meninger, slik at mannen i gata til slutt ikke tør mene noe. Der Zizek har et poeng er når han trekker fram eksemplet Silvio Berlusconi som prototypen på det vi kan kalle «postmoderne sjef». Han fremstilles som om han var på lag med folket, som om han var en kompis. I realiteten er forholdet helt forskjøvet, han har all makt, sier Zizek. Han forklarer at dette falske «vennskapsforholdet» gjør det vanskelig å kritisere fordi dominansen rett og slett blir for truende. Helt siden slutten av forrige århundre har den misforståtte toleransen hatt en dominerende kraft i norsk samfunnsliv. Derfor har den vunnet slag på slag de senere årene. Problemet oppstår altså når folk som ikke mener det samme til slutt slutter å mene noe offentlig, nettopp fordi toleranse er blitt så dominerende. Toleranse blir intoleranse og et farlig ord som kan forårsake likegyldighet og det som enda verre er – avmakt. Derfor er jeg enig med den slovenske filosofen om at toleranse er farlig, men uenig om årsaken.

Mitt spørsmål som Etikeren i Morgenbladet gir et noe uklart svar på, er hvem som skal ha opsjon på mening? Toleranse er et positivt ord i utgangspunktet. Ordet kommer fra det latinske tolerantia, som betyr «å tåle» eller «å holde ut».   Vi trenger ikke være enig, men det handler om å tolerere, tåle og holde ut at andre mennesker gjør noe eller mener noe vi ikke er enig i, det er en god egenskap.

Her i landet er toleranse blitt et livstruende ord fordi det brukes alt for lettsindig og ureflektert av hvem som helst hvor som helst og når som helst. Det kan, når det er fordømmende nok, føre til et fargeløst og apatisk samfunn, som truer hvermann inn i tilstander de ikke kan leve med. Man kan forestille seg toleransen som en gjeter og vi mennesker som saueflokker styrt inn i innhegninger. Der må vi leve og der må vi dø, i en falsk frihet og i toleransens navn. De som stritter imot må følge med.

Jeg har møtt noen av de fineste mennesker gjennom Protestfestivalens femtenårige historie. To av dem var nevnte biskop Skjevesland og kaospoeten Triztan Vindtorn.

Svaret på spørsmålet blir da:

Behersker du andres meninger eller det du mener er intoleranse,
da er du tolerant.