Hvor er det blitt av engasjementet fra 70-tallet? Hvorfor er folk bare opptatt av hvor høyt rakettene går? Vi trenger en kjærlighetsrevolusjon. Dette var tre av spørsmålene vi stilte oss, vi tre som møttes i toppetasjen i lavblokka rett rundt årtusenskiftet. Det var fullt i topplokket også. Det var en uggen tid. Folk lurte på om datastyrte atombomber ville gå av, om all data ville kollapse, rett og slett fordi vi sto ved dørterskelen til et nytt tusenår. Overgangen 1999 til 2000 ble udramatisk, men ikke i lavblokka. Vi kjente hverandre ikke, men jeg hadde tatt sjansen å ringe dem. Plutselig satt vi der og fant ut alle tre at det måtte bli opprør eller protest. Jeg heiv meg over telefonen til Vigdis Hjorth som jeg kjente fra rødvin- og pappaaktivistsammenkomster. Joda, det måtte bli Protestfestivalen. Det tok ikke lang tid før ringerundene begynte.

Kai og meg fotografert av den legendariske og nå avdøde Dagbladet-fotografen Tom Martinsen

Jeg ønsket meg tilbake til engasjementet på 70-tallet, til hippietiden. Året før hadde jeg under Poesifestivalen i Søgne hatt ansvaret for feiringen av 30-årsjubileet for Woodstock.

I september arrangeres Protestfestivalen for femtende gang, noe som vel kan betegnes som en milepæl. Men den som tror at minnene fra det første året 2000 ser ut som en solskinnshistorie tar drabelig feil. Etter denne første festivalen ble vi hetset med, samt at lokalavisens leder ba oss slemt å ikke foreta noe sånt igjen. Kanskje hadde det sammenheng med den ene journalisten som sa at han overhørte på en pub at de skulle nå ta rotta på dette siden det er «de to som står bak». Det var pinlig, het det på trykk dagen etter. Deretter kom kravene som ikke ble betalt innen fristen. Midt i denne stormen, kom også flau bris fra noen av de nærmeste. Vi var noen forlatte mennesker, med helgepappastatus, selv om Kai rakk å bli gift igjen før vi dro i gang.
Jeg var passe deprimert og hypokondrisk. Ruinert var jeg, uten at det skyldes festivalkollapsen. Deretter kom bilulykken som tok livet av ei venninne og uken etter mistet jeg faren min. Som en vandrende zombie la jeg meg til på en madrass i en tom leilighet i Kvinesdal der jeg innimellom grinerundene malte vegger (ikke fanden på veggen) og skrev dystre dikt. Men så kom regnet og stillheten og nok et samlivsbrudd før det var tid for utkastelsesbegjæring og full stans i noe som helst inn på konto. Jeg glemte alt da jeg mistet faren min, også at regninger måtte betales. Før festival nummer to i august 2001 var jeg langt ute i periferien i den sangen til Kris Kristofferson der han proklamerer at «frihet er bare et annet ord for å ikke ha noe igjen å tape».

Ja, det var ingen grunn til ikke å gå videre for min del i alle fall. Ikke minst da fylkeslege Kristian Hagestad, artist Kine Hellebust, stuntpoet Triztan Vindtorn og biskop Skjevesland gav oss oppmuntrende og fandenivoldske ord (unnskyld biskop) om å stå på til tross for avis og annet rask. Særlig ordene fra biskopen og poetanarkisten fikk oss til å snu. Man må ta på alvor når to så forskjellige individ peker i samme retning.

For fem år siden satt jeg rødvinssalig i en slags klemme mellom forventning og nedstemthet. Jeg var i planleggingen av jubileumsfeiring og ny festival. På mange måter har festivalens venner vært bjelker som har hjulpet å holde huset fast. Ikke minst som inspirasjon for oss, som ikke eide noe, ikke bestemte noe og ikke var noen. Det har blitt noen venner gjennom årene.

Min nedstemthet skyldtes at mange av festivalens nøkkelpersoner gikk bort eller gikk seg bort, som Oddlaug som var den tredje av oss tre som startet opp dette året. Hun døde av kreft i 2004. Vi mistet også to andre ildsjeler da Tove og Kari gikk bort. Samme året gikk Erik Bye bort. Senere forsvant Tron Øgrim, Sven O., Jon Lilletun, Aril Edvardsen og Tove Bye. Etter sistnevntes bortgang ble det tungt for min del. Det er viktig med inspiratorer. Lars Andreas Larssen var en annen. Han fikk Alzheimer og gikk bort i år. Min kollega Kai sluttet for fem år siden. Flere er borte, selv om de lever. Jeg satt denne kvelden og sa til meg selv; «Nå må jeg få ringt Triztan i morgen. Det hjelper». Dagen etter tikket det inn SMS: Triztan er død.

Jeg var i Triztan Vindtorns gravferd. Poetene var samlet. Vennene i Drammen, og alle de andre som var venner. Mange var vi. Stein Mehren leste dikt fra siste benk. Stuntpoetene Torgeir Rebolledo Pedersen og Erling Kittelsen sto ved kista og leste dikt, før de tok hverandre i hendene. Det var et fengslende øyeblikk. Alle måtte skrive en siste hilsen på kistelokket. Og ut bar de den store dikter, til hans egen stemme som leser.
Triztans siste bok ble en hyllest til det homo ludens – det lekende mennesket – og han var det selv, i likhet med Arne Næss, som også gikk bort det året.

Når vi i september sparker i gang for femtende gang skal vi ha han med oss. Det har vært sånn hvert år etterpå. Stein Mehren sa det: Kjell Erik Larsen er død, men Triztan Vindtorn lever videre.
Nå sitter jeg her som skilt og med småbarn og med mange nye mennesker rundt meg. Sammen skal vi nok klare det, for disse har pløyd markene. Ikke minst Triztan, som fikk oss til å ikke gi opp da vi egentlig hadde gitt opp.

Ida Marie Brown kommer med den nye biografien om kaospoeten, «Jeg løper fra meg selv – et portrett av Triztan Vindtorn». Felicia Feldt som har hatt mer kaos enn de fleste kommer for å snakke om hvordan det var å vokse opp med moren Anna Wahlgren, som skrev den kjente barneboka, en mye brukt bok i barneoppdragelse. Morens bilde av en bohemsk og lykkelig familie avsløres nå i Feldts bok.

Men tilbake til starten:

Lørdag 25. mai 2000: I lokalavisen står det en liten artikkel om en ny festival i byen. ”Protestfestival i Kristiansand” skulle arrangeres 21.-23. juli på flere utesteder i sentrum. Bildet som fulgte artikkelen, var av undertegnede og Kai Erland. Vi sto foran statuen av Henrik Wergeland. Det var en vindfull og noe kjølig vårdag i parken. Opprørerne Jens Bjørneboe og Wergeland var hentet fram fra byens mørkeste kjeller som inspiratorer til den ferske festivalen.

Konservativ politiker fra KrF Anita Apelthun Sæle skulle møte samlivsekspert Åsa Rytter Evensen for å snakke om abort på Paddys Pub. Anitas mann Finn Jarle Sæle skulle sammen med psykiater Berthold Grunfeld forsøke å krangle seg ut av en diskusjon om hvorvidt homofile skulle få adoptere barn eller ikke. Presten Torbjørn Lied og forfatteren Jon Michelet skulle forsøke å finne ut av dommedag, med musikalsk felespill av Halvdan Furholt, som representant for djevelens musikk. På Kick Cafe skulle Stein Ørnhøi spørre om vi ikke like gjerne kunne legge ned de politiske partiene og begynne på nytt. Samtidig skulle vi by på musikalsk rødvinsprogram der Bjørneboes «Fugleelskerne» skulle fremføres. Falne Engler med Kris Kristofferson på norsk skulle være der, det samme skulle visesangeren Finn Kalvik og selvsagt poeten Vindtorn. Helbredelsespredikant Svein Magne Pedersen skulle tilby sine tjenester på Kick Cafe, der også dikterskalden Georg Johannesen skulle få fritt spillerom til å krangle med hvem han ville.

Festivalens støttespillere var daværende redaktør i Klassekampen Jon Michelet, forfatter Vigdis Hjorth og Fremtiden i Våre Henders utrettelige talsperson Steinar Lem. Forum for Systemdebatt og Verdikommisjonen skulle være samarbeidspartnere. I tillegg kunne vi meddele journalisten at Jan Aage Torp, Stein Ørnhøi, Vidar Kleppe, Anne Lise Ryel, Cathrine Sandnes, Heidi Sørensen, Erling Fossen og Kjell Landmark ville være blant deltakerne. Artisten Ole Paus, teatersjef Ola B. Johannessen, låtskriver og artist Billy Joe Shaver og poeten Vindtorn ble også nevnt. De deltok nesten alle, men det skulle gå åtte år før Shaver sto på plakaten, i festivalen som Ole Paus etterpå omtalte som «dette er det rareste jeg noen gang har vært med på».

I sannhet skulle vi oppleve at all PR kan være god PR.

16.–19. august 2001 ble festival nummer to arrangert. Forventningene var lik null, men vi hadde ingenting å tape. Kine Hellebust hadde alt året før lovet å komme, om hun så skulle betale sin egen reise. Hun var langt fra den eneste som deltok. Den 16. august var temaet «Overvåknings- og kontrollsamfunnet». Dagen etter handlet det om «Toleranse og likegyldighet», og den siste dagen «Pengemakt eller folkemakt?». Vi brukte Frk. Larsen, Herlig Land og Propellen som arenaer. Sistnevnte arena var en båt, som var omgjort til kafe. Her hadde vi en av de debattene jeg husker best fra alle årene festivalen har eksistert. Debatten om «Anarkisme og bohemliv – et nødvendig korrektiv til lønnsomhets-samfunnet?» anser jeg som det nærmeste vi har kommet festivalens ånd, eller hva vi vil med Protestfestivalen. Båten var spekket med folk, og i panelet satt Tove Funderud Johannessen, Triztan Vindtorn, Per Fugelli, Sossen Krohg og biskop Olav Skjevesland. Kvelden på Propellen ble avsluttet med urfremføring av diktet «Lønnsomhetens tyranni – med gullkalv på menyen», der Vindtorn hadde regien.

Galskapen fikk regjere. Rapportene snudde. Nå ble avisen mer positiv. «Et løft for kafekulturen» lød det etter festivalen i 2001. Vi bestemte oss for å gå videre. Her følger noen høydepunkt fra de påfølgende årene:

I 2002 hedret vi Erik Bye med hyllestkonsert. Selv holdt han en uforglemmelig konsert i Domkirken, som den samme Emil Otto Syvertsen roste i skyene med overskriften «Så vakker kan protesten være». Erik Bye avduket også monumentet «Vår Herres Klinkekule» ved Snadderkjosken 11. september. Ingen tilfeldig dato selvsagt. Debattemaene dette året var «Kommunikasjon eller informasjonskløft», «Materialisme eller grådighetskultur» og «Ondskapen og det gode i mennesket».

Krig og fred har vært et annet tilbakevendende tema i årenes løp. Ikke så rart, så lenge mennesker fortsetter å ta livet av hverandre. Både Erik Bye og Kris Kristofferson har vært sterkt opptatt av dette.

I 2003 var det Anita Apelthun Sæle og Nina Karin Monsen som stjal overskriftene. De forlot debatten i protest da dildoene kom på bordet. Saken havnet på VGs førsteside. Tematikken var sex og moral. Også Gry Jannicke Jarlum ble lagt merke til denne uken, der forøvrig Carl I. Hagen var den fremste politikeren, mens det danske hippiebandet The Savage Rose og den finske divaen Arja Saijonmaa var de mest kjente artistene. Vi feiret 30-årsjubileet for Ragnarock.

I 2004 ble vi gjeldfrie da superstjernen Kris Kristofferson dukket opp på bursdagen sin i juni for en utsolgt konsertsal på Fønix. Hver eneste krone gikk til Protestfestivalen. Tema for festivalen i september var «Likegyldighet dreper». Noen av de deltakerne som sørget for overskrifter, var Kathrine Sørland, Sven O. Høiby og Jahn Teigen. Lars Andreas Larssen og Thomas Hylland Eriksen satte også preg på festivalen.

2005 var det året indianeraktivisten Yolanda Martinez holdt trommesirkel i Bendiksbukta. Forfatteren Ylva Eggehorn fra Sverige var et annet populært navn. Damene til våre avdøde inspiratorer; Tove Bye, Pratibha Jensen og Tone Bjørneboe møttes for å snakke om sine berømte menn. «Den siste bohem» Laurie Grundt var festivalkunstner, mens Åge Aleksandersen som første person fikk Erik Byes Minnepris. I april arrangerte vi minnekonsert for Erik Bye. Et utsolgt Agder teater hyllet kjempen som døde 13. oktober 2004. Jeg husker dødsdatoen godt, for Norge skulle spille en viktig landskamp, men da Bye gikk bort, ble jeg bare sittende i stillhet med tårer i øynene.

«Ikke bry deg – verden er helt OK» var hovedtema i 2006; da Erling Borgen, Izzy Young, Jon Schau, Kristin Spitznogle, Steinar Lem og Unni Askeland satte preg på festivalen. Onkel Tuka og Anne Grete Preus var blant artistene.

I 2007 var hovedtemaet «Bare døde fisker følger strømmen». Dette var året for konspirasjonsteorier og religion kontra ateisme. Amerikaneren David Ray Griffin samlet folk fra hele landet for sin teori om at USA selv sto bak 11. september. Professor Richard Norman vakte debatt med sin ateisme, noe også danske Helmuth Nyborg gjorde så til de grader, da han uttalte at kristne er dummere enn ateister. Nyborg skaffet oss publikumsrekord for enkeltarrangement.

I 2008 var det kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa og amerikansk fredsaktivist Cindy Sheehan som skapte de største overskriftene. Sheehan fikk Erik Byes Minnepris. Andre navn som startet diskusjoner, var Hanne Nabintu Herland, Henrik Syse og Rune Gerhardsen. Vi glemmer heller ikke konsertene med Billy Joe Shaver og Jerusalem.

Dette var året da brevet om den nye ekteskapsloven hadde skapt en måneds debatt i media. Kai og jeg stilte det politisk ukorrekte spørsmålet om hvorfor bare den ene siden slapp til i media i forbindelse med diskusjonen rundt ny lov. Plutselig ble vi kalt en maktfaktor. Lokalavisen utropte oss til det, da diskusjonen mellom de liberale og de konservative foregikk høylytt. En slik titulering var ikke vi forberedt på. Vi fikk skylda for at 5000 sørlendinger dro til Oslo for å demonstrere mot den nye loven. Datteren til Jens Bjørneboe raste, men enken forsvarte oss sammen med enken etter Erik Bye. De kjente oss.

I fjor kom Kris Kristofferson tilbake og holdt støttekonsert på Havana. Det gav oss 200.000,- i ekstra inntekter det året.

Jeg har opplevd så mange høydepunkt i disse årene, at det er vanskelig å velge. Etter en kjapp gjennomgang vil jeg trekke fram disse: Det første møtet med Erik Bye på Vardekafeen i Asker i januar 2001, der han sa ja til klinkekulemonumentet og kirkekonserten. Kjøreturen i Espen bagers Mercedes fra Oslo til Kristiansand med Lisa og Kris Kristofferson i baksetet, der sangeren og cowboyen koret med Steinar Albrigtsens versjon av Johnny Lobo, som han ville høre i bilen. Bohem-debatten på båten, som alt er nevnt. Søndagen da Ellen Horn stanset trafikken i Dronningens slik at Lars Andreas Larssen kunne blåse lur mens Erik Bye gjorde eksersis med krykkene. Debatten der vi spurte om media skulle være underholdning eller drive informasjonsformidling. Media gikk i fella da vi plasserte Jahn Teigen og Sven O. Høiby i panelet, og vi lærte hvordan vi skulle få tabloidene ut av Oslo. Festivalens første Osloprotest for fullt hus på Route 66 der Gry Jannicke Jarlum var en av aktørene. Debatten om selvmord, som samlet 500 mennesker på Kunstforeningen en sen lørdagskveld. Amerikaneren Griffin som mente 11. september var en innsidejobb. Dagen da vi kom inn på Statsbudsjettet.

Hvis det går an å snakke om én deltaker som har vært en slags gjennomgangsskikkelse disse årene, så må det være han som bar navnet Triztan Vindtorn. Ingen (kanskje med unntak av Bye) har betydd så mye for festivalen som stuntpoeten fra Drammen. Temaene som opptok han, var grådighet, overfladiskhet og maktmisbruk. Ett av de få årene han ikke var her diskuterte vi «Fri oss fra pengeideologien» på Hartmanns Brygge. Da var Erik Solheim, Erik Soler og Magne Lerø blant deltakerne. Men Vindtorn deltok både i 2000, -01, -03, -04, -06 og -07. Han skulle bli invitert til jubileet som hedersgjest i -09, men så kom altså dødsbudskapet.

Når vi nevner folk som har forlatt oss gjennom disse ti årene, risper vi inn et stort RIP til følgende personer: Axel Jensen, Tove Funderud Johannessen, Oddlaug Johansen, Tron Øgrim, Sven O. Høiby, Erik Bye, Tove Bye, Thomas Koppel, Kari Zahl, Anne Cathrine Skjevesland, Aril Edvardsen, Steinar Lem og Triztan Vindtorn, Lars Andreas Larssen, Inge Lønning, Sigmund Kvaløy Setreng. Det er mange flere.

Tidligere redaktør i Fædrelandsvennen Finn Holmer Hoven sa dette til Morgenbladet, om hvorfor avisen som slaktet festivalen i 2000i 2009 var blitt hovedsponsor: «Ja, vi var kritiske da festivalen startet, for da var den veldig uorganisert. Etter hvert synes vi den er blitt et verdifullt tilskudd til kulturlivet». Vårt Land skrev i 2007 om «Anarkistisk protestkaos», der Vigdis Hjorth og Erling Fossen uttalte seg. «Likegyldighet truer demokratiet», sa Kine Hellebust til lokalavisen før festivalen i 2000. «Hvilken hule er det disse menneskene er krøpet opp fra», spurte Lars Andreas Larssen under en av de første festivalene. «Festivalen er en fantastisk blanding av litt sånne gærninger som oss og overleger og domproster», sa en lattermild Jahn Teigen, som sammen med Vindtorn ble intervjuet av lokalavisen i 2006. «Enhver festival som inviterer til debatt og tankevirksomhet, er selvfølgelig viktig i en samfunnsstruktur som er glatt og overflatedyrkende, fastslo Vindtorn. «Protestgeneralene må passe litt på den hårfine balansegangen mellom ekte Woodstock-nostalgia-engasjement og Cirkus Merano», skrev Tom Stalsberg i Dagbladet under festivalen i 2003. Samme året havnet Protestfestivalen på museum.

Festivalen har kjempet for livet, vært død og gjenoppstått. Det har vært tenners gnissel, tårer, latter og innbyrdes kamper. Den er blitt hetset med, rost i skyene, blitt møtt med forbannelse, blitt beskyldt for å dovne hen og blitt sett på som genial. Det siste sa «den siste bohem» Laurie Grundt, bergenseren i fristaden Christiania som vendte hjem til Bergen for å dø, men lever ennå: «Tanken om en protestfestival er ikke riktig klok, den er genial,» sa den nå 90-årige kunstneren.

«Protestfestivalen har aldri blitt omtalt så mye i media som i år. Hver dag i mer enn en uke fylte vi opp i gjennomsnitt 2 sider i lokalavisen Fædrelandsvennen, samt at vi fikk store presseoppslag i Dagbladet, VG, Vårt Land, Klassekampen og i andre aviser. Både årets festival og kronikken hvor vi etterlyste de kristnes engasjement var med på å sørge for dette. Vi understreker samtidig at vi er en politisk og religiøs uavhengig festival, som har som formål å stille de rette spørsmålene, for å skape samfunnsengasjement mot apati og likegyldighet. Vi mener dette er uhyre viktig i den tiden vi lever i. Det er ikke blitt mindre viktig på grunn av den pågående finanskrisen. Protestfestivalen er Nordens eneste festival i sitt slag»

Dette sa jeg i 2009 da vi fylte 10 år. I år har vi allerede hatt mer presseoppslag fire måneder før festivalen enn noen gang tidligere. Mye kjipt ja, men presseoppslag. Og det til tross for at vi ikke forventer at en avis som de siste årene har boikottet festivalen kommer til å boikotte mindre i år. Hvis de da ikke har tenkt å sende sin slemmeste journalist rundt på arenaene.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa sa da hun åpnet festivalen i 2008:

«Eg har fylgt Christianssand Protestfestival over tid. Eg har hatt høve til, på nært hald, å oppleva korleis de ved ulike tema og arrangement gir den «menige» mann og kvinne høve til å protestera, koma med innvendingar. Men ikkje berre det. Mange av oss som deltek i ulike debattar her, vert utfordra til å tenkja ekstra etter, både før og etter. De har ei eiga evne både til å setja saman overskrifter og panel slik at det også hos oss sjølv bryt fram ein protest til det vi eigentleg forfektar av meiningar».

Eller som vår venn Per Fugelli sa i fjor: «Vi bryr oss for lite. Likegyldighet. Ignorance is the enemy. Og da kommer Protestfestivalen som et praktfullt unntak. Er det noe som preger Protestfestivalen er det tonnasjen av håp. Vi protesterer for å forbedre, sette et skarpt lys på urett, feil og mangler, med det målet å skape et bedre samfunn. Jeg opplever tonnevis av samfunnshåp på Protestfestivalen»

Protestfestivalen er blitt en av de største og mest sentrale festivalene på Sørlandet, mer sunn og spenstig enn noensinne, basert på dugnadsprinsippet og nesten uten skandaleoppslag.

Bomben er at vi befinner oss på Sørlandet, av alle steder. Sørlandet. Bibelbeltet. Der alt er så greit

Men vi er en Protestfestival, ikke sant. Da må folk tåle litt. I 2014 kommer Unni Askeland, Frode Thuen, Marte Gerhardsen, Per Olaf Lundteigen, Felicia Feldt og mange flere.

Vi vil gjerne ha nye venner. Flere nye venner. Mer publikum. Mer galskap. I William Blakes ånd, selv om han ikke er med blant de fem inspiratorene som preger stabsskjortene; Wergeland, Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye, Kristofferson. Vi slenger på Vindtorn, som vi har oppkalt teltet etter og Lars Andreas som har fått filmdagen oppkalt etter seg.

Når vi bare får kranglet litt innbyrdes før jeg til slutt skjærer igjennom med at vi skal ikke kutte noe som helst i programmet, så blir dette så bra som det kan få blitt. Vi mangler jo alltid penger. Det er sånn det er med Protestfestivalen. Spørsmålet er, publikumssvikt eller underskudd? Kanskje kunne vi unngått begge deler med flere økonomiske støttespillere.

Men en dag er det sikkert noen som finner ut at vi er noe helt spesielt i verden. At vi trengs.

Vi vet vi er unike i Norden. Vi vet at vi er det i Europa. Vi vet at vi er det inne i hodene på folk som har besøkt oss.

I dag er det bare meg igjen av oss tre, men fylkeslegen Kristian er fortsatt med som mentor. Kai er fortsatt en av mine beste venner. Linda, Anton og Cynthia har holdt ut nesten like lenge i staben.

Det har stormet rundt oss. Alt er alltid usikkert. Vi lever alltid på kanten av stupet, med minimal annonsering og gjestene som stiller uten honorar, men som synes det er en ære å bli invitert. Vi holder ut og min drøm er at en dag skal vi kunne markedsføre oss sånn at flere tusener valfarter til Protestfestivalen i Kristiansand en uke i september. Det var det Jahn Teigen hadde som visjon for oss en gang. Da kan vi invitere hvem vi vil, selv om reisen er lang.

Kanskje er årets tema historien om os: «Kaos er utgangspunkt for tilblivelse».

Årets Protestfestival arrangeres 12.-19. september i hjertet av Christianssand.

 

«Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt…»

Jeg kjenner meg forunderlig nok igjen i disse linjene fra avslutningen av Sigbjørn Obstfelders kjente dikt «Jeg ser». Han følte seg ikke hjemme på jorda, og med menneskene. Jeg kjenner meg igjen i dette diktet. Jeg føler meg ikke hjemme i den tiden vi lever i, med skilsmisser og forhold som står etter hverandre i kø. Noen kortere, andre lengre, men ingen varige. Dette var ikke slik det var da vi vokste opp, selv om jeg bodde i et skilsmissehjem fra 1974 til jeg flyttet hjemmefra i 1980.

Vi var omtrent de eneste i gata. I den tiden varte som regel ekteskapene livet ut. Melissa Horn har en linje i en sang jeg kjenner slektskap til. Hun synger: «hur ska man elska nån som har elskat nån forut». Det har jeg også lurt på. Jeg er helt overbevist om at jeg er en raring i dette landskapet, eller i seriemonogamiets tidsalder, som vi også kan kalle tiden vi lever i.

Dessuten er temaet taushetsbelagt.

Vi er så fordømt som det går an når vi utsettes for samlivsbrudd eller skilsmisse fra barndomskjæresten. Vi må videre. Alternativet er jo verre. Det å leve alene resten av livet er noe vi ser på som forbeholdt munker og nonner. Vi må videre. Videre. Hele tiden videre.

Jeg vet ikke om jeg er en egen rase, men det å innlede et samliv med et annet menneske, for oss heteroer en kvinne, er noe ganske spesielt. Det skal være noe man gjør en gang i livet, eller to om partneren dør fra oss. Dagens stafett, fra den ene til den andre, klarer jeg ikke henge med på. Men likevel finner jeg meg selv som en del av den, til min store irritasjon og fortvilelse. Men hva er alternativet når det skjærer seg? Det er ikke noe alternativer i mine, og de fleste andres øyne. Jeg vil ikke være den som har ligget med mange. Jeg vil være den som har vært sammen med ho ene og delt den tryggheten det er gjennom et liv. Men mitt liv, som cirka 50 % av oss, ble dessverre ikke sånn. Men noen av disse halvparten har vært såpass heldig at de klarte seg med to.

Når jeg føler meg fremmed i denne verden er det fordi vi stadig er tvunget ut i nye forhold, eller begynner å date, før man finner ut at det ikke ble sånn likevel. Drømmen vår er jo å finne ho ene som man deler alt med, og som man rett og slett smelter i hop med. Sunnhet og helse ligger i det, og statistisk lever den single mannen farlig. Han er mer utsatt for sykdom, usunn livsstil og tidlig død. Ja, selv med sunn livsstil, bare ved å være alene, lever han mer usunt enn sin gifte kompis. Hvorfor er det sånn? Antakelig fordi vi er ment å være to. Eva ble skapt fordi Adam ikke skulle være alene, kan vi lese om i Bibelen. Det er ikke bra for en mann å være alene. Sikkert ikke for en kvinne heller.

Dernest har man det intime. Hvor sårbar gjør man seg ikke når man er tvunget uti seksuelle kortvarige samliv fordi man vil noe mer, og så blir det ikke noe mer. Hva skjer med ens indre følelsesliv og hva med samvittigheten. Hva med trygghet? Er det mulig å gå inn i nye samliv uten å sammenligne?

«Vi elsker ideen om kjærlighet mer enn vi elsker menneskene som gjør den mulig. Vi drømmer så mye om kjærlighet at vi ikke ser den når den er der. Dette forklarer seriemonogamiet: Vi har en idé om kjærlighet som vi holder så høyt at vi setter alt på spill for å oppnå det. […] Kjærligheten har rett og slett blitt så viktig for oss at den går på bekostning av alt, — også av ekteskapet, mener [Pascal] Bruckner [fransk filosof og forfatter, født 1948].
Når folk forventer alt av kjærligheten, gir de opp ekteskapet,»
(Fra «Den siste, store verdien», en artikkel av Sandra Lillebø, Klassekampen)

Det finnes de jeg har snakket med som sier at «det er en fordel at hun har vært sammen med en del før». Jeg kan ikke bli mer uenig. Men hva hjelper det. Jeg lever i en tid der jeg er umoderne, gammeltenkende og rar. Men det er greit, la meg være rar. Jeg synes det hele er ubehagelig.

«Samlivsidealet er ikke lenger trofasthet mot en partner i et forhold man håper skal vare livet ut,» skriver Hanne Nabintu Herland i Cupido. Leser man bøker eller hører på musikk forstår man at dette er vanlig, for det handler om samlivsbrudd og svik i flesteparten.

La oss si man har truffet Den Store Kjærligheten. Man satser alt og gir alt. Plutselig er det ikke noe lenger. Det var kanskje ikke du som ikke ville, men like fullt står du der på bar bakke igjen. Du må «På an igjen», som Jan Eggum synger. Vi har bare dette korte livet, og absolutt alt tilsier at man ikke vil la det forbli som det er. I tillegg til ens eget behov har man samfunnet rundt som nærmest krever at man blir to. Man blir plassert på sidelinjen sosialt når man er alene. Man får halvert økonomi, men som regel med de samme utgiftene. Dermed blir man vingeklippet fra mye livsutfoldelse. Man mangler den andre å ta valg og avgjørelser sammen med. Man blir kanskje ikke invitert i de rette parmiddagene og selskapene. Man får praktiske problemer med barn på forskjellige aktiviteter samtidig. Man blir sliten, og har bare seg selv som voksen å dele arbeidet med osv. osv.

Vi lever i serimonogamiets tidsalder, og jeg hater det. Samtidig klarer vi ikke gjøre noe med det. Man er fanget inn i et edderkoppnett der jakten på den rette er målet. Men hvem er Den Rette, og hvorfor ble det ikke noe likevel? Man blir forvirret og frustrert, og så går man videre fordi man må.

Jeg er på jakt etter en ny klode. Hvis noen vet om noen. Si ifra.

«Sørlandsidyllen er en kulisse – den er falsk, rett og slett», sier fylkesmannen i Vest-Agder Ann-Kristin Olsen til Aftenposten. Så langt, så enig. Men deretter skurrer det hos meg. Alt det som ellers sies er så forutsigbart som det kan få blitt. Her invaderes landsdelen av østlendinger lønnet av Agderforskning for å ta pulsen på sørlendingenes levekår, med all sin skepsis og alle sine fordommer. Det er nesten morsomt, men dødsens alvorlig. For det de leverte fra seg var boken «Noen vil ha det slik. Tradisjonelle kjønnsroller og svake levekår på Sørlandet». Han er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo. Hun er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. De heter Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas.

Boken er blitt grafsingsmateriale i den Oslobaserte avisen Aftenposten. Utgangspunktet er at Sørlandet henger etter på likestilling og levekår. Forskerne mener det er en klar sammenheng, skriver avisen. De hevder altså at kvinnens lave deltakelse i arbeidslivet er mye av årsaken til Sørlandets dårlige levekår. Agder-fylkene scorer dårlig på det meste. Vi har flest uføre, flere på arbeidsavklaringspenger, mer psykiske lidelser, økende kriminalitet, høyt forbruk av legemidler osv. sånn kan man egentlig bare holde på å ramse opp. Tallene taler for seg, så de er det ingen vits å kverulere mot. Tallene har vi visst i en årrekke. Det må være minst fem år siden vi tok debatten på Protestfestivalen. Det har ikke blitt mye bedre siden den gang.

Hvorfor det er slik er en gåte, men konklusjonen til forskerne henger jeg ikke med på. «Årsaken ligger i stor grad hos de tradisjonelt orienterte, religiøse mennene på Sørlandet, som oppmuntrer til et samfunn med lav likestilling,» sier forskerne i Aftenpostens store sak om temaet lørdag og søndag.

La oss snu på det. Jeg skal forske på østlendingenes levekår. Ja, jeg har mine fordommer. Østlendingene tenker annerledes enn oss, lever annerledes enn oss og siden jeg er sørlending bosatt på Sørlandet trives jeg her jeg bor, og kunne ikke tenkt meg å bo på Østlandet. Ergo vil jeg kunne argumentere mot det å bo i Oslo, som Oslofolk antakelig vil kunne argumentere mot å bo på Sørlandet. Men hvorfor er det sånn? Vi vet jo ikke, for vi bor jo ikke der. Jo, vi leser og hører om hvordan de bor. Jeg ser f.eks. kriminaliteten i Oslo, jaget og fokuset på karriere og jobb, mens jeg ikke ser livet som jeg ser det herfra. Jeg griner når jeg ser barnehagebarn i lenke bevege seg gjennom Oslo sentrum på tur. Jeg synes synd på de som bor der inne.

Jeg vil være sammen med mine barn mest mulig. Jeg vil ha tid til å tenke over mysteriet livet, og jeg vil ha tid til å nyte det. Jeg vil være en del av naturen og ha den i nærheten. Jeg tror mine barn har det bedre i en liten skole enn i en stor skole, på samme måte som jeg tror jeg har det bedre i en middels by som Kristiansand enn i store Oslo.

I Oslo står bl.a. kristendommen mye lavere i kurs enn på Sørlandet. Kan det ha påvirket forskerne, som med sine uttalelser virker smeltet ut av den røde fane på Youngstorvet? (Ops, der datt det visst ut en fordom hos meg også). Kristendommen har i alle år fått skylda for mye, men hvordan kan forskerne hevde at kristendommen har skylda når annen forskning viser at det å ha en tro gir bedre livskvalitet og gjør oss mer lykkelige som mennesker? På Sørlandet har medlemmer i kristne menigheter mye tilhørighet med hverandre, noe som fungerer som et fellesskap også i private sammenhenger. Per Fugelli tok til orde for å være en del av flokken. Ensomhet, alenetilværelse er helsemessig skadelig. Faren er når man havner utenfor flokken.

I alt som skrives i saken i Aftenposten lyser det pekefinger. «Ikke gjør som mora di sier, Jens. Mora di er ei ku», sang Ole Paus for en del år siden. Sørlendinger er hakket verre, slik vi leser forskernes dom. Jeg har ikke gjort meg opp mening om deltidsarbeid er bra eller dårlig, men hvorfor skal andre fortelle meg hvordan jeg skal leve? Jeg og oss er i full stand til å finne ut av det selv. Det burde logisk nok være mer helsebringende at man faktisk jobber med noe man trives med, at man jobber så mye man føler man kan jobbe eller ønsker å jobbe. Jeg har – særlig på 90-tallet – forsøkt jobber jeg mistrivdes i fordi jeg måtte. I de korte periodene jeg forsøkte ble jeg dypt deprimert. Trivsel er viktig for livskvaliteten, uansett hvor man bor.

Deltidsarbeidende sørlendinger har som regel barn, og noen må ut å ta seg av barna. Hvem skal ta seg av barna når begge jobber fulltid? Jo, etter disse forskerne mening er det samfunnet. Altså Staten, regulert med barnehager og SFO. Det finnes ikke snev av religiøse holdninger i meg (da snakker jeg ikke om tro), men for meg skurrer det likevel. Når man setter barn til verden må jo hele vitsen være at man skal ta seg av dem. Slik har det vært fra tidenes morgen. I min fars hjemkommune Loppa for omtrent hundre år siden måtte mennene ut på fiske, mens kvinnene holdt fortet hjemmet. Det var atskillig hardere kår enn nå, så sånn måtte det bli. Hvem som måtte ut å jobbe og hvem som ble hjemme tenker jeg lite over. Det mest naturlige er vel den som er flinkest med mat og husarbeid, enten det er mannen eller kvinnen. Men den gang var det naturlig at mannen som var sterkest dro ut på fiske. I dag med PC som arbeidsverktøy burde ikke kjønn bety noe.

Men et poeng har forskerne hva angår deltid. Et samfunn basert på to inntekter skaper ulevelige vilkår for de som arbeider deltid. Men de som har stått i bresjen for å bli kvitt deltid har skylda for mye av problemene. Når tidsklemma klemmer og man ender med å skille seg sitter man igjen med bare en full inntekt uansett. Det går jo ikke i dag. Vi har 100.000 fattige barn, og tallet øker. Vi har alle våre begrensninger. Full jobb er full jobb. Har man mer enn det utfordres helsa.

Etter at mor og far dro ut i fullt arbeid på 70-tallet har skilsmissestatistikken skutt i været, med alle de negative sider det har. Det er bare et år siden Anne Holt skapte debatt da hun skrev om «Skilsmisse som samfunnsproblem». Debatten ble fulgt opp av Sissel Gran i Morgenbladet. «Mening med livet og nær kontakt med foreldrene er viktig for at barn skal ha en god livskvalitet,» sa Professor Bengt Lindstrøm ved NTNU til Dagen. Det er vel liten tvil om at en viktig årsak til akselerasjonen av skilsmisser skyldes to foreldre i full jobb. Det går jo ikke opp når noen må lage mat, handle, ordne med husarbeid, ta seg av barn osv. når begge jobber fullt.

Men tilbake til dommedagsprofetene. Man skulle jo tro de kom fra Bibelbeltet, men det gjør de altså ikke, selv om de arbeider her for en periode. Fylkesmannen som har vært karrierekvinne i hele sitt voksne liv og bl.a. vært politimester på Svalbard er en høyst troverdig og respektert person på Sørlandet, også i mine øyne. Men det er jo ofte sånn at den som velger deltid snakker ned fulltid, mens den som jobber fulltid snakker ned deltid. Deltidsarbeidende husmødre på Sørlandet får atskillig spedere stemme i media enn fylkesmannen i Vest-Agder, sånn er det jo.

Levekårsundersøkelsene lyver ikke. De er klar tale. Derfor innledet jeg med at jeg var enig med fylkesmann Ann-Kristin Olsen i at «Sørlandsidyllen er en kulisse». Jeg tror imidlertid at det har null og niks med religion og deltid å gjøre, men tvert imot en ukultur som preger landsdelen. Ukulturen er overfladiskhet som ligger dypt forankra som folkehumor, og har gjort det så lenge jeg kan huske. Folkehumoren er ikke tatt ut av ingenting. Hvordan denne overfladiskheten har spikra seg fast her er en ubesvart gåte det burde heller vært forsket på. Men forskerne er som oss alle, vi vil heller ha våre fordommer bekreftet.

Da vi startet Protestfestivalen i 2000 i hjertet av Kristiansand sa forskeren Frank Aarebrot at det var spesielt genialt å legge Protestfestival til Sørlandet, «der alt er så greit». Det er jo ikke så greit her nede, men vi liker å tro det. Spør du folk på gata om hvordan man har det, må du for all del ikke si du har det kjipt. Da begynner sørlendingen å flakke med blikket før han begynner å snakke om været.  En gang holdt jeg en liten tale i Oslo, i hjertet av liberale Oslo, ikke langt fra Grønland. I partyet før kvinnen i huset skulle flytte sørover forsøkte jeg å forberede henne. Hvordan nærmer man seg en kristiansander? Bruksanvisningen lød som følger:

Kommer en person mot deg langsomt, før han stanser, betrakter deg et par minutter med et skjevt smil og til slutt sier «Javeel», står du overfor en ekte kristiansander. «Jaavel» er kristiansanderens ENESTE hilseord og erstatter andre landsdelers «hei», «god dag», «morn», «takk, for sist», «ligg unna» osv.
«jaavel» uttales meget sakte med fallende tone og trykk på siste stavelse. Dette hilseordet er uavhengig av sinnstemninger og ytre omstendigheter. Ser kristiansanderen en innflytter han kjenner sitte fastklemt i et bilvrak, vil han alltid innlede samtalen med «javeel». Det samme gjelder om han skulle forville seg inn på dametoalettet. Når du har lært bruken av «javel» er tida inne for å vinne kristiansanderens vennskap. At stiftstadens sønner og døtre smiler, betyr ingenting. Kristiansandere smiler alltid, selv når de har omgangssyke. Men med urette har byens befolkning ord på seg for å dyrke klikkvesenet hvor bare innfødte slipper til. Flere innflyttere har opplevd å bli invitert til middag i et kristiansandsk hjem etter 30 år i staden. Selv om en ikke har tante på Lund eller morfar i Vågsbygd, er det fullt mulig å føre lengre samtaler med kristiansanderen, bare en passer på å si de riktige tingene. Innled gjerne med frasen – jeg synes det er greit her i byen –
Det betyr nemlig at Kristiansand er i himmelrike. Sterkere ord, vellyst, enn «greit» finnes ikke i det kristiansandske vokabulær. Ingen kristiansandere skjønner at det går an å holde ut i andre byer. I hvert fall ikke lenger enn et halvt år på bibelskole. Videre er det lurt i samtalen med de innfødte å rakke ned på folk fra Vennesla eller Mandal, som er verdens frykteligste steder, selv om de ligger så nær himmelrike. Det er smart å flire litt av en arendalitt eller to, og det kan lønne seg å innlede til diskusjon om hvem som var størst av Svein «Matta» Mathisen og Diego Maradona. For all del må ikke sterkere ord enn forbaska brukes. I Kristiansand er nemlig nesten alle kristne. De få som ikke går på møter, går på stoff eller på loffen og da helst i andre landsdeler som i Oslo. Mannlige innflyttere bør merke seg at kristne damer i Kristiansand ikke er lærere eller sykepleiere, som i andre byer, men bankfunksjonærer. Følgelig er det helt vanlig å få innvilget boliglån i bakrommet på Salem eller Frikirka. Skulle du fristes til å be med en kristiansander hjem på hybelen, må kun bløtkake serveres. Bløtkake eller «blaudis» som vi sier, må kristiansandere ha for å vedlikeholde språket og lynnet.

Dette er selvfølgelig humor, men det er ikke sprunget ut av ingenting. Vi som mener vi ikke er overfladiske skiller oss kraftig ut her nede, både på godt og ondt. Man skal ikke skille seg ut her nede og man skal for all del ikke være annerledes. Man skal helst ikke skille seg heller, men skilsmissestatistikken har ikke Sørlandet unnsluppet heller. Overfladiskheten er landsdelens største fiende. Det at alt skal være så perfekt, at alle skal ha nok med sitt og ikke «sutre». For noen år siden fortalte en som har slått seg opp økonomisk her nede til meg at han var temmelig «fedd up» av jantelov og misunnelse. Får du til noe skal du helst tråkkes ned, og den dominerende avisa her nede står vel ikke akkurat i køen av gratulanter. Når alt er så «greit» må det naturlig nok få en motsats. Livet er ingen dans på roser. Skjebnen vi deler som mennesker er brutal og livet er til tider slitsomt. Jeg var nettopp vitne til et selvmord midt i tjukkeste byen. Det setter tankene i sving. Ble han forstått her nede? Eller ble han møtt med et «Javel»?

Det er alvorlig når pillespisende sørlendinger ikke finner noen å snakke med. Det er alvorlig når innflyttere fra Østlandet må bo i byen i en årrekke før de blir kjent med noen av oss. Det er alvorlig når menighetene lukker seg sammen som sekter, uten inngang for andre enn de som tilhører dem. Det er alvorlig når man ikke kan si hvordan man egentlig har det når man møter noen på byen. Det er alvorlig når det søte livet her nede ikke kan innrømmes å av og til være surt. Siden jeg ikke banner får jeg likevel si at det er for jævlig at medmennesker skal tusle rundt her nede et helt liv å ha det vondt, og ikke kunne fortelle det til noen, fordi landsdelen krever det. Det må vi gjøre noe med. Ikke tradisjon og religion.

Jeg er fristet til å sitere yndlingsdikteren min Hans Børli fra diktet «Tilståelse», som vi kanskje kan lære litt av:

«Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
Lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot «pene» mennesker på veiene»

 

Protestfestivalen skal debattere både «fattige barn», «Skilsmisser» og «Lykketyranniet» i september. Blant de som kommer er samlivsforsker Frode Thuen.