«Sørlandsidyllen er en kulisse – den er falsk, rett og slett», sier fylkesmannen i Vest-Agder Ann-Kristin Olsen til Aftenposten. Så langt, så enig. Men deretter skurrer det hos meg. Alt det som ellers sies er så forutsigbart som det kan få blitt. Her invaderes landsdelen av østlendinger lønnet av Agderforskning for å ta pulsen på sørlendingenes levekår, med all sin skepsis og alle sine fordommer. Det er nesten morsomt, men dødsens alvorlig. For det de leverte fra seg var boken «Noen vil ha det slik. Tradisjonelle kjønnsroller og svake levekår på Sørlandet». Han er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo. Hun er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. De heter Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas.

Boken er blitt grafsingsmateriale i den Oslobaserte avisen Aftenposten. Utgangspunktet er at Sørlandet henger etter på likestilling og levekår. Forskerne mener det er en klar sammenheng, skriver avisen. De hevder altså at kvinnens lave deltakelse i arbeidslivet er mye av årsaken til Sørlandets dårlige levekår. Agder-fylkene scorer dårlig på det meste. Vi har flest uføre, flere på arbeidsavklaringspenger, mer psykiske lidelser, økende kriminalitet, høyt forbruk av legemidler osv. sånn kan man egentlig bare holde på å ramse opp. Tallene taler for seg, så de er det ingen vits å kverulere mot. Tallene har vi visst i en årrekke. Det må være minst fem år siden vi tok debatten på Protestfestivalen. Det har ikke blitt mye bedre siden den gang.

Hvorfor det er slik er en gåte, men konklusjonen til forskerne henger jeg ikke med på. «Årsaken ligger i stor grad hos de tradisjonelt orienterte, religiøse mennene på Sørlandet, som oppmuntrer til et samfunn med lav likestilling,» sier forskerne i Aftenpostens store sak om temaet lørdag og søndag.

La oss snu på det. Jeg skal forske på østlendingenes levekår. Ja, jeg har mine fordommer. Østlendingene tenker annerledes enn oss, lever annerledes enn oss og siden jeg er sørlending bosatt på Sørlandet trives jeg her jeg bor, og kunne ikke tenkt meg å bo på Østlandet. Ergo vil jeg kunne argumentere mot det å bo i Oslo, som Oslofolk antakelig vil kunne argumentere mot å bo på Sørlandet. Men hvorfor er det sånn? Vi vet jo ikke, for vi bor jo ikke der. Jo, vi leser og hører om hvordan de bor. Jeg ser f.eks. kriminaliteten i Oslo, jaget og fokuset på karriere og jobb, mens jeg ikke ser livet som jeg ser det herfra. Jeg griner når jeg ser barnehagebarn i lenke bevege seg gjennom Oslo sentrum på tur. Jeg synes synd på de som bor der inne.

Jeg vil være sammen med mine barn mest mulig. Jeg vil ha tid til å tenke over mysteriet livet, og jeg vil ha tid til å nyte det. Jeg vil være en del av naturen og ha den i nærheten. Jeg tror mine barn har det bedre i en liten skole enn i en stor skole, på samme måte som jeg tror jeg har det bedre i en middels by som Kristiansand enn i store Oslo.

I Oslo står bl.a. kristendommen mye lavere i kurs enn på Sørlandet. Kan det ha påvirket forskerne, som med sine uttalelser virker smeltet ut av den røde fane på Youngstorvet? (Ops, der datt det visst ut en fordom hos meg også). Kristendommen har i alle år fått skylda for mye, men hvordan kan forskerne hevde at kristendommen har skylda når annen forskning viser at det å ha en tro gir bedre livskvalitet og gjør oss mer lykkelige som mennesker? På Sørlandet har medlemmer i kristne menigheter mye tilhørighet med hverandre, noe som fungerer som et fellesskap også i private sammenhenger. Per Fugelli tok til orde for å være en del av flokken. Ensomhet, alenetilværelse er helsemessig skadelig. Faren er når man havner utenfor flokken.

I alt som skrives i saken i Aftenposten lyser det pekefinger. «Ikke gjør som mora di sier, Jens. Mora di er ei ku», sang Ole Paus for en del år siden. Sørlendinger er hakket verre, slik vi leser forskernes dom. Jeg har ikke gjort meg opp mening om deltidsarbeid er bra eller dårlig, men hvorfor skal andre fortelle meg hvordan jeg skal leve? Jeg og oss er i full stand til å finne ut av det selv. Det burde logisk nok være mer helsebringende at man faktisk jobber med noe man trives med, at man jobber så mye man føler man kan jobbe eller ønsker å jobbe. Jeg har – særlig på 90-tallet – forsøkt jobber jeg mistrivdes i fordi jeg måtte. I de korte periodene jeg forsøkte ble jeg dypt deprimert. Trivsel er viktig for livskvaliteten, uansett hvor man bor.

Deltidsarbeidende sørlendinger har som regel barn, og noen må ut å ta seg av barna. Hvem skal ta seg av barna når begge jobber fulltid? Jo, etter disse forskerne mening er det samfunnet. Altså Staten, regulert med barnehager og SFO. Det finnes ikke snev av religiøse holdninger i meg (da snakker jeg ikke om tro), men for meg skurrer det likevel. Når man setter barn til verden må jo hele vitsen være at man skal ta seg av dem. Slik har det vært fra tidenes morgen. I min fars hjemkommune Loppa for omtrent hundre år siden måtte mennene ut på fiske, mens kvinnene holdt fortet hjemmet. Det var atskillig hardere kår enn nå, så sånn måtte det bli. Hvem som måtte ut å jobbe og hvem som ble hjemme tenker jeg lite over. Det mest naturlige er vel den som er flinkest med mat og husarbeid, enten det er mannen eller kvinnen. Men den gang var det naturlig at mannen som var sterkest dro ut på fiske. I dag med PC som arbeidsverktøy burde ikke kjønn bety noe.

Men et poeng har forskerne hva angår deltid. Et samfunn basert på to inntekter skaper ulevelige vilkår for de som arbeider deltid. Men de som har stått i bresjen for å bli kvitt deltid har skylda for mye av problemene. Når tidsklemma klemmer og man ender med å skille seg sitter man igjen med bare en full inntekt uansett. Det går jo ikke i dag. Vi har 100.000 fattige barn, og tallet øker. Vi har alle våre begrensninger. Full jobb er full jobb. Har man mer enn det utfordres helsa.

Etter at mor og far dro ut i fullt arbeid på 70-tallet har skilsmissestatistikken skutt i været, med alle de negative sider det har. Det er bare et år siden Anne Holt skapte debatt da hun skrev om «Skilsmisse som samfunnsproblem». Debatten ble fulgt opp av Sissel Gran i Morgenbladet. «Mening med livet og nær kontakt med foreldrene er viktig for at barn skal ha en god livskvalitet,» sa Professor Bengt Lindstrøm ved NTNU til Dagen. Det er vel liten tvil om at en viktig årsak til akselerasjonen av skilsmisser skyldes to foreldre i full jobb. Det går jo ikke opp når noen må lage mat, handle, ordne med husarbeid, ta seg av barn osv. når begge jobber fullt.

Men tilbake til dommedagsprofetene. Man skulle jo tro de kom fra Bibelbeltet, men det gjør de altså ikke, selv om de arbeider her for en periode. Fylkesmannen som har vært karrierekvinne i hele sitt voksne liv og bl.a. vært politimester på Svalbard er en høyst troverdig og respektert person på Sørlandet, også i mine øyne. Men det er jo ofte sånn at den som velger deltid snakker ned fulltid, mens den som jobber fulltid snakker ned deltid. Deltidsarbeidende husmødre på Sørlandet får atskillig spedere stemme i media enn fylkesmannen i Vest-Agder, sånn er det jo.

Levekårsundersøkelsene lyver ikke. De er klar tale. Derfor innledet jeg med at jeg var enig med fylkesmann Ann-Kristin Olsen i at «Sørlandsidyllen er en kulisse». Jeg tror imidlertid at det har null og niks med religion og deltid å gjøre, men tvert imot en ukultur som preger landsdelen. Ukulturen er overfladiskhet som ligger dypt forankra som folkehumor, og har gjort det så lenge jeg kan huske. Folkehumoren er ikke tatt ut av ingenting. Hvordan denne overfladiskheten har spikra seg fast her er en ubesvart gåte det burde heller vært forsket på. Men forskerne er som oss alle, vi vil heller ha våre fordommer bekreftet.

Da vi startet Protestfestivalen i 2000 i hjertet av Kristiansand sa forskeren Frank Aarebrot at det var spesielt genialt å legge Protestfestival til Sørlandet, «der alt er så greit». Det er jo ikke så greit her nede, men vi liker å tro det. Spør du folk på gata om hvordan man har det, må du for all del ikke si du har det kjipt. Da begynner sørlendingen å flakke med blikket før han begynner å snakke om været.  En gang holdt jeg en liten tale i Oslo, i hjertet av liberale Oslo, ikke langt fra Grønland. I partyet før kvinnen i huset skulle flytte sørover forsøkte jeg å forberede henne. Hvordan nærmer man seg en kristiansander? Bruksanvisningen lød som følger:

Kommer en person mot deg langsomt, før han stanser, betrakter deg et par minutter med et skjevt smil og til slutt sier «Javeel», står du overfor en ekte kristiansander. «Jaavel» er kristiansanderens ENESTE hilseord og erstatter andre landsdelers «hei», «god dag», «morn», «takk, for sist», «ligg unna» osv.
«jaavel» uttales meget sakte med fallende tone og trykk på siste stavelse. Dette hilseordet er uavhengig av sinnstemninger og ytre omstendigheter. Ser kristiansanderen en innflytter han kjenner sitte fastklemt i et bilvrak, vil han alltid innlede samtalen med «javeel». Det samme gjelder om han skulle forville seg inn på dametoalettet. Når du har lært bruken av «javel» er tida inne for å vinne kristiansanderens vennskap. At stiftstadens sønner og døtre smiler, betyr ingenting. Kristiansandere smiler alltid, selv når de har omgangssyke. Men med urette har byens befolkning ord på seg for å dyrke klikkvesenet hvor bare innfødte slipper til. Flere innflyttere har opplevd å bli invitert til middag i et kristiansandsk hjem etter 30 år i staden. Selv om en ikke har tante på Lund eller morfar i Vågsbygd, er det fullt mulig å føre lengre samtaler med kristiansanderen, bare en passer på å si de riktige tingene. Innled gjerne med frasen – jeg synes det er greit her i byen –
Det betyr nemlig at Kristiansand er i himmelrike. Sterkere ord, vellyst, enn «greit» finnes ikke i det kristiansandske vokabulær. Ingen kristiansandere skjønner at det går an å holde ut i andre byer. I hvert fall ikke lenger enn et halvt år på bibelskole. Videre er det lurt i samtalen med de innfødte å rakke ned på folk fra Vennesla eller Mandal, som er verdens frykteligste steder, selv om de ligger så nær himmelrike. Det er smart å flire litt av en arendalitt eller to, og det kan lønne seg å innlede til diskusjon om hvem som var størst av Svein «Matta» Mathisen og Diego Maradona. For all del må ikke sterkere ord enn forbaska brukes. I Kristiansand er nemlig nesten alle kristne. De få som ikke går på møter, går på stoff eller på loffen og da helst i andre landsdeler som i Oslo. Mannlige innflyttere bør merke seg at kristne damer i Kristiansand ikke er lærere eller sykepleiere, som i andre byer, men bankfunksjonærer. Følgelig er det helt vanlig å få innvilget boliglån i bakrommet på Salem eller Frikirka. Skulle du fristes til å be med en kristiansander hjem på hybelen, må kun bløtkake serveres. Bløtkake eller «blaudis» som vi sier, må kristiansandere ha for å vedlikeholde språket og lynnet.

Dette er selvfølgelig humor, men det er ikke sprunget ut av ingenting. Vi som mener vi ikke er overfladiske skiller oss kraftig ut her nede, både på godt og ondt. Man skal ikke skille seg ut her nede og man skal for all del ikke være annerledes. Man skal helst ikke skille seg heller, men skilsmissestatistikken har ikke Sørlandet unnsluppet heller. Overfladiskheten er landsdelens største fiende. Det at alt skal være så perfekt, at alle skal ha nok med sitt og ikke «sutre». For noen år siden fortalte en som har slått seg opp økonomisk her nede til meg at han var temmelig «fedd up» av jantelov og misunnelse. Får du til noe skal du helst tråkkes ned, og den dominerende avisa her nede står vel ikke akkurat i køen av gratulanter. Når alt er så «greit» må det naturlig nok få en motsats. Livet er ingen dans på roser. Skjebnen vi deler som mennesker er brutal og livet er til tider slitsomt. Jeg var nettopp vitne til et selvmord midt i tjukkeste byen. Det setter tankene i sving. Ble han forstått her nede? Eller ble han møtt med et «Javel»?

Det er alvorlig når pillespisende sørlendinger ikke finner noen å snakke med. Det er alvorlig når innflyttere fra Østlandet må bo i byen i en årrekke før de blir kjent med noen av oss. Det er alvorlig når menighetene lukker seg sammen som sekter, uten inngang for andre enn de som tilhører dem. Det er alvorlig når man ikke kan si hvordan man egentlig har det når man møter noen på byen. Det er alvorlig når det søte livet her nede ikke kan innrømmes å av og til være surt. Siden jeg ikke banner får jeg likevel si at det er for jævlig at medmennesker skal tusle rundt her nede et helt liv å ha det vondt, og ikke kunne fortelle det til noen, fordi landsdelen krever det. Det må vi gjøre noe med. Ikke tradisjon og religion.

Jeg er fristet til å sitere yndlingsdikteren min Hans Børli fra diktet «Tilståelse», som vi kanskje kan lære litt av:

«Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
Lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot «pene» mennesker på veiene»

 

Protestfestivalen skal debattere både «fattige barn», «Skilsmisser» og «Lykketyranniet» i september. Blant de som kommer er samlivsforsker Frode Thuen.

I dag kjøpte jeg ikke VG, men jeg fikk med meg forsiden. Når en av landets fremste Kreft-forskere slår alarm og sier at «Sorry, vi er nok ikke rustet til dette,» er det selvfølgelig et gigantisk skremmeskudd VG serverer oss på forsiden, men det er mer enn det. Advarselen er reell, og den handler om nok en kreft-boom i årene fremover. Det som slår meg er den primitive tenkningen samfunnet ser ut til å ha omkring denne «pesten» som tar så mange menneskeliv. Det snakkes litt om forebygging ja, men da omkring det å slutte å røyke, mosjonere, spise sunn mat. Men mest av alt handler det om hvordan man kan forhindre at flere dør av sykdommen, når den er brutt ut samt det å komme tidlig til lege.

Til det siste, da er det for sent. Det må være grusomt, ja tortur, å leve med den sykdommen og risiko for tilbakeslag.

Det jeg spør meg hele tiden er hvorfor denne farlige sykdommen kommer, og hvorfor ikke forskerne tar fatt i akkurat det. Kanskje de gjør det, men det er det ingen som snakker om. Det er for lett å si at vi blir eldre, og at i gamle dager fikk færre denne sykdommen fordi de ikke ble så gamle. Dessverre er det altfor mange som får forkortet livet på grunn av kreft.

Jeg kan jo spørre annerledes. Hvorfor får så mange denne sykdommen før det er naturlig for dem å dø? Hva har endret seg de siste år? Da jeg skrev slektsbøker og rotet i livet til folk for hundre år siden døde de av alt mulig annet. Mange ble gamle. Nå hevder de samme forskerne at den viktigste årsaken til økningen er at vi blir eldre, men hvorfor er det da så mange yngre som felles av den?

Det er spesielt to ting som har endret seg i samfunnet i disse årene. Det ene er maten vi spiser, som vi ikke lenger lager fra bunnen. Ferdigmaten er full av e-stoffer, grønnsakene sprøytet med sprøytemidler. Det andre er at vi er blitt et teknologisk og trådløst samfunn med stråler overalt i atmosfæren. Nå lanseres stadig hele byer som trådløse nettverk.

På 90-tallet var min far opptatt av vannårer og la flasker med vann under senga for å styre vekk vannårer, som han mente gav han revmatisme og verk i kroppen. Han var en sindig kar og absolutt ingen fantasiskaper.

Han fikk ikke kreft, men i dag er det flere og flere som får det. Hver eneste dag får 82 nye pasienter i norsk helsevesen vite at de har kreft, skriver VG.

Vi som har små barn som skal vokse opp i en sånn boom blir kanskje ekstra skremt. Jeg håper man går inn i om det har konsekvenser for oss at vi vokser opp på ferdigmat laget av kommersielle matkjeder. Hvis det viser seg at det er usunt, bør man kanskje revurdere hele arbeidslinja slik at en av de voksne i en familie kan bli hjemme og sørge for sunn og næringsrik mat.

Hvis det viser seg at strålene vi omgir oss med forårsaker kreft, bør helsa komme foran nettbrett, data og mobiltelefoner. Kanskje må vi tilbake til fasttelefonen på 70-tallet.

Er jeg helt på bærtur nå eller?

«Norge styres i økende grad av en elite,» sier statsviter Øyvind Østerud. Det overrasker oss ikke, men ødelegger litt av det som beveget meg når selve grunnloven ankom Eidsvoll på selveste 17. mai i en svart bil, behørig sikkerhetsklarert og liggende i en stålkoffert som var riktig temperert. Inni den lå altså det røde dokumentet som er Norges grunnlov av 1814. Jeg må jo innrømme at det bar preg av litt høytid personlig også, når jeg visste at min egen 3 x oldefar eide en av signaturene. Men har vi egentlig noen grunn til å feire? Spørsmålet er som å helle malurt i den oppfriskende rødvinen vi kan tenke oss å dele med de vi har kjær i disse dager. Grunnloven er 200 år, men ironisk nok kan Norge i jubileumsåret overføre ytterligere makt fra norske til europeiske organ (EØS).

Dette skal vi diskutere på Protestfestivalen i år, ikke minst fordi det er viktig at vi er klar over det, men like viktig for å få vite om dette stemmer. Har vi egentlig grunn til å feire så stort?

Etter Grunnloven skal lovgivende makt utøves av folket gjennom Stortinget, utøvende makt ligg til Kongen og dømmende makt til domstolene ved Høyesterett som øverste instans. Samtidig som Norge i år markerer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det også 20 år siden EØS-avtalen begynte å gjelde. Avtalen har i praksis gitt EØS-retten forrang fremfor norske lover. I dag har f.eks. Norge tatt inn 9700 EU-regler i egne lovverk. Det utgjør omtrent tre fjerdedeler av EUs regelverk, ifølge EØS-rettsekspert Fredrik Sejersted. «Det er ikkje Noregs Grunnlov, men EUs som i stigande grad faktisk gjeld her til lands,» sier Erik Oddvar Eriksen, leder ved Arena – Senter for Europaforskning til Klassekampen. «Formelt sett er det ikkje grunnlovsstridig å gi frå seg suverenitet til internasjonale eller europeiske organ. Noreg kan leggje ned veto mot kvar einaste EU-reglar, og Stortinget kan i prinsippet kor tid som helst og med vanlig fleirtal seie opp EØS-avtalen. Reelt sett er bilete eit anna,» sier Eriksen, som kommer til festivalen. Erling Rimehaug skriver i Vårt Land at «grunnloven er uthulet» og skylder på EU.

Fordi EØS-avtalen krevde overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene, ble Stortingets vedtak gjort i samsvar med paragraf 93 i Grunnloven, noe som krever ¾-dels flertall. 130 representanter stemte for og 35 imot. SV og SP stemte samlet imot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra KrF, FrP og Ap, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen.

«Gjennom to folkeavstemninger har det norske folket sagt nei til EU. Da er det et paradoks at Norge er minst like innlemmet i EU som mange av medlemsstatene», hevder han. «EU er et forsøk på å realisere de konstitusjonelle idealene i en annen ramme enn nasjonalstaten. I tillegg til de nasjonale institusjonene, lovene og prosedyrene, har EU sine egne, og de er overordnet de nasjonale. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og flere andre avtaler er også norske institusjoner og lover blitt underordnet EU. Men vi er ikke med i de prosedyrene som skal ivareta demokratiske prinsipper i EU-systemet», skriver han. «Alle er samde om at Grunnlova er under hardt press,» skriver Klassekampen 15. februar i år. «Bortsett fra en mann,» følger de opp. Trond Giske har i alle år titulert seg Norges fremste EØS-forsvarar». «Grunnlovas bokstav er viktig, men den politiske kulturen er viktigare,» sier Giske. President i Eftas overvåkningsorgan Esa Oda Helen Sletnes skriver i Dagens Næringsliv at «Norge sakker akterut og ikke følger opp sine forpliktelser etter EØS-Avtalen». Men er det bra eller dårlig? Har vi egentlig noe å feire i jubileumsåret?

Jeg tror ikke min tipp tipp tipp oldefar eller noen av de andre Eidsvollmennene hadde likt at dagens grunnlov kan styres fra Brüssel. Men når vi tar opp temaet i september er det for å få vite mer. Kan det virkelig være sånn at vår kjære Grunnlov rives i biter litt etter litt, via vårt medlemskap i EØS?

Når Østerud snakker om en elite er han inne på nok en trussel mot Grunnloven. Klassekampen skriver at Idehistorikeren Jan-Werner Müller ved Princeton i USA mener å ha et historisk svar på dette; frykten for folket. I boka «Contesting Democrazy» hevder Müller at de politiske strukturene på kontinentet ble skapt nettopp for å tøyle demokratiet. Utgangspunktet var frykten for nazismen og fascismens massebevegelser. Rettshistoriker Ola Mestad sier i samme avis at det dreier seg om politisk ensretting, som kommer til Norge som importvare. «Her i landet fikk ikke nazismen gjennomslag gjennom demokratiske midler,» sier han til Klassekampen. Østerud hevder at «i dag fortrenges den tradisjonelle forståelsen av folkestyre av en ide om effektiv ekspertstyring, også på lokale plan», hevder han.

Det siste er interessant, og en alvorlig trussel for demokratiet, ironisk nok. Det er den samme tendensen vi i Protestfestivalen har fått føle på når vi har tatt opp tema som ikke er politisk korrekte. Det var en intolerant toleranse som var bakgrunnen for at vi laget den første festivalen. Når en elite, enten det er en politisk elite, en kulturelite eller en akademisk elite forteller hva som er det rette, og knebler andre meninger som feil, er vi ved en farlig skillevei. Det kan merkes som en slags frykt for folket, med den konsekvens at de med sine argumenter, hele sin akademiske tyngde, samstemte og gjerne med et flertall av de som uttaler seg forteller oss hva vi skal gjøre. Husmora på Toten er kanskje ikke like ivrig etter å forteller hva hun mener, og neppe når hun frem heller.

Kanskje er det de samme argumentene som brukes for å godkjenne EØS-direktiver?

Jeg innbiller meg at det ikke fantes spor av slike makteliter på Eidsvoll, der folk fra alle samfunnslag var samlet. Og om man kan kalle Grev Wedel Jarlsberg eller andre for en form for elite, var det ikke gitt at de vant frem.

Det er vel flere enn meg som har antydet at det finnes eliter i samfunnet i dag, som styrer samfunnet med å fortelle alle andre hva som er det eneste riktige svaret. Praktisk sett handler det vel om at folk «snakker sammen», eller følger strømninger og i mange sammenhenger får med seg flertallet. Makteliter har gjerne en posisjon i samfunnet, og en evne til å få folk med seg, som kanskje ellers har nok med sitt og ikke følger så mye med.

Det er mange eksempler på dette. Thor Bjarne Borø skrev i 2011 at «Det påfallende skjer, at toleransen, som skulle være et forsvar for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn, blir forvandlet til hardhendt praktisering av flertallets mening».

Som vi forstår kan dette foregå helt på lokalplan, på nasjonal plan og i større sammenhenger, som i EØS, som gir medlemslandene direktiver, vi i utgangspunktet kan nekte å godta, men når de reelt sett ikke gjør det kan det være fordi flertallet mener det ikke er noe å bry seg med.

Spørsmålet jeg stiller meg er, hva ville de 112 menn ha sagt? Burde vi skyte en lang pil etter å la oss styres fra Europa, når vi tross alt har valgt å gå ut fra en union med Sverige for tohundre år siden?

Jeg vil ikke ødelegge gleden av den den lille røde kofferten inni den store blanke, i bakrommet på den svarte bilen bevoktet av politifolk, og det faktum at min forfars underskrift sammen med de 111 andre er så verdifull. Derfor vil jeg heller glede meg over at vi tross alt har det bra her i landet, til dels takket være den norske Grunnloven, som er verdens nesteldste.

Hva gjelder elitene, gjør jeg alltid som jeg pleier. Hvis mange mener det samme, blir jeg fort skeptisk.

Foruten Erik Oddvar Eriksen er Nei til EU-leder Heming Olaussen og Sps Per Olaf Lundteigen blant de som skal debattere 18. september.