Når man passerer kirkegården forstår man plutselig at døden er livet. La meg forklare. Egentlig er alle mennesker døde, fordi hvert enkelt individ ikke finnes det meste av «tida». Tida er et abstrakt ord, fordi tida finnes bare i det øyeblikk man er der, altså den tida man lever på jorda. Likevel er sånne som meg pissredde for å tenke på det fakta at alle skal stryke med. Vi kan ikke en gang snakke om felles skjebne, felles trøst. Det er nemlig ingen formildende omstendigheter i det faktumet. I motsetning til dyr som deler problemet med oss, kan vi tenke og forstå, og vi kan uttrykke sårbarhet og lidelse på en helt annen måte. Vi kjenner vår skjebne, og må rett og slett feise det, enten vi liker det eller ikke.

Livet er knapt en overgang, for det eksisterer bare så kort tid at jeg vet ikke om det er verdt å kalle det et liv en gang. Det er et lysglimt i historien for hver av oss. Derfor er et av årets tema på Protestfestivalen noe vi burde snakke mer om. «Medikaliserer vi livet ved å gjøre normale livsvansker og kriser til sykdom og diagnoser?» «Gir diagnoseinflasjonen økte markeder og profitt for farmasøytisk industri? Og er Dagbladet en av de sterkeste pådriverne for utviklingen?» Jeg vender stadig tilbake til diktet som henger på veggen på det vesle toalettet her i huset.

«Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig. Men all vår streben består i å finne et smertestillende middel», skrev Hans Børli i diktet.

Helse selger. I lang tid har avisen Dagbladet bedrevet skremselspropaganda med å slå opp sykdom på forsida. Filosofen Rasmus Johnson mener psykiatrien ikke kan gi oss det gode livet. Hans Skjervheim sa en gang at «ein skal ikkje ta det diagnostiske språket med seg ut av sjukehuset; då blir heile verda eit sjukehus». Kanskje må vi heller slutte å kalle alt for sykdom, når livet i seg sjøl bare er en overgang. Trenger vi i tillegg å bli skremt, når det er så slitsomt å være menneske. Det er jo ikke mulig for samfunnet å håndtere psykiske lidelser, som har bakgrunn i det å leve.

Noen gjør penger ut av vår skjebne. I den andre enden av skalaen  fra skremmerne lever selvhjelpsmotivatorene, hvis viktigste mål er å tjene penger på å motivere oss til å være happy. Å være ulykkelig i dag er tabu. «Å slite med noe i hverdagen, ha det tungt på en eller annen måte, skal det ikkje snakkes om,» sa tidligere fotballspiller Fredrik Strømstad i et intervju med Fædrelandsvennen. Sterkest ut mot lykkejegerne går forfatter og blogger Lene Wikander, som kommer til årets festival. «Vi er besatt av lykke her oppe på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den straks repareres», skrev hun i en kronikk på NRK Ytring. Wikander har kreft. «Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomullssamfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare en vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt», skrev hun.

Lykketenkningen går tilbake til gammel tid. Professor i samfunnspsykologi Joar Vittersø nevner i Morgenbladet at «Sokrates ble dømt til døden fordi han oppfordret til å pleie sin sjel og bruke tid på å utvikle sine dyder og sitt potensial». Positiv psykologi som fagfelt oppsto for fullt rundt år 2000, og har som hensikt å se hvordan man kan videreutvikle livet til vanlige mennesker. «Dette er kunnskap mange kan ha glede og nytte av. For meg handler det om å sette livskvalitet og lykke på dagsorden,» sa professor Espen Røysamb. Psykiater Jørgen Mortensen er kritisk til lykketenkningen og slår et slag for god gammeldags melankoli.  Han mener man heller burde «verdsette tristhetens kunstneriske og filosofiske egenskaper». Psykolog Gry Stålsett skriver i Vårt Land at «depresjonsepidemien ligg under overflaten. Det er den nye skammen. Vi trenger motkultur mot perfeksjonisme». Også psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har et kritisk blikk mot populære selvhjelpsoppskrifter i sin nye bok «Det er innover vi må gå».

Jeg slår heller et slag for realismen.

Psykolog er et smart ord, fordi det lurer oss. Amerikanerne kaller dem for «shrinks» og går til dem jevnlig. Kanskje har de forstått hva det dreier seg om.

«Hjernekrympere» er bare et annet ord for livsløgn, men likevel oppklarende. De forsøker å fortelle oss at livet er godt, at livet er evig og at du ikke trenger å bekymre deg. De krymper hjernen vår med å mate oss med trygge ord. Ingvard Wilhelmsen, lege og stifter av Hypokonderklinikken har en annen vinkling. Du skal dø, så du kan drite i å tenke på det. Bruk heller tida på andre ting.

Jeg tror at for å få et godt liv må man nyte det, hver dag til fulle. Man må drite i å bekymre seg for det hjelper lite likevel. Fordi vi bare er på gjennomreise er det kanskje noe vi burde tatt med oss på veien; Snakke med flest mulig om livet, nyte god mat og kjærlighet, oppdra barn på best mulig måte, la være å krangle om bagateller, drikke vin og le i godt selskap, reise å se andre steder og andre mennesker, hvis man har muligheten og bestemme seg for hvor veien går videre, hvis du tror dette livet bare er et stoppested. .

Når Dagbladets Rønnaug Jarlsbo og Trude Lorentzen leide seg leilighet i Oslo og la ut annonse for å tilby sextjenester, ble responsen overveldende. Konklusjonen de gjorde var det var at det var selgers marked. Jeg vil anta at mange av disse var single, selv om også gifte oppsøker slike tjenester. I Oslo bor det ca. 150.000 single, eller aleneboende som man også kan kalle dem. Prostitusjon er verdens eldste yrke. Sodoma og Gomora ble lagt i ruiner av Vår Herre på grunn av all synden, og deriblant prostitusjon. I Ville Vesten hadde de en høyere status som såkalte «gledespiker». I dag florerer fortsatt sextjenester overalt i verden, også her i Norge.

Samtidig har leger og statistikk i dag fortalt oss at det å leve alene er svært usunt. Har det en sammenheng? Antakelig har det nettopp det. Mennesker er ikke mye annerledes enn dyr, som dør uten noen form for nærhet. Neppe i noen tid før oss har så mange mennesker levd alene. Det tyder utvilsomt på «selgers marked». Tidsklemma som har preget landet siden 80-tallet har skapt skilsmisser, og i tillegg er det mange som aldri finner noen å elske, annet enn sporadisk. Klart det er usunt. Klart det gir rom for «gledespiker» og kanskje «gledesmenn». Litt forunderlig egentlig, men når jeg skriver disse to ordene reagerer rettskrivingen på «gledesmenn». Det er nemlig bare gledespiker som er et godkjent ord, og kanskje også mer «godkjent»?

Singeltilværelsen er ikke noe å trakte etter, i alle fall ikke for en mann. Vi menn er ekstra sårbare på det feltet, og statistikken jeg henviser til forteller også at det er single menn som dør tidlig, ikke single kvinner. Det forklarer kanskje litt hvorfor PC ikke ønsker at jeg skal skrive «gledesmenn». Kvinner klarer seg bedre uten oss, enn vi klarer oss uten dem.

Man skulle ikke tro det var flere single menn enn single kvinner, for Vår Herre har strødd ut cirka like mange av hvert kjønn siden han skapte Adam og Eva, hvis man tror på den forestillingen. Hvis man tror på det er det interessant å merke seg at ifølge Bibelen ble Adam skapt først, men Eva utav Adams ribbein fordi han ikke skulle være alene. Altså tyder mye på at vi helt fra skapelsen har vært svakere enn kvinnen.

Med andre ord, vi menn må finne oss noen for enhver pris. Alt tullet med at «jeg har det bra som singel» er antakelig et spill for galleriet.

Men, det er et Men oppi dette. Når man har brent seg er det ikke sånn at man hiver seg uti noe nytt sånn helt uten videre. Eller for noen så er det sånn. Men for oss andre skal vi vite at det vil vare, aller helst for alltid. Og det kan man ikke vite. Her kommer risiko inn i bildet. Er jeg villig til å ta risikoen?

Jeg har som hypokonder lært meg at livet er en risiko i seg sjøl. Stifter av Hypokonderklinikken Ingvar Wilhelmsen har gang på gang fortalt at hvis vi skal gå gjennom livet å engste oss, så kaster vi bort alt for mye tid av livet. Hank Williams sang «You’ll Never Get Out Of This World Alive». Med andre ord, vi kan like gjerne hive oss ut i det på nytt og på nytt.

Men, det er ikke så lett det heller. De fleste av oss har barn. Vi vil ikke risikere noe som går utover dem. Vi vil ikke risikere å ramle sammen foran øynene på dem, som tross alt er de viktigste personene i livet vårt.

Dilemmaene står i kø. Barna har det bedre når pappa har kjæreste. Pappa har det bedre når pappa har kjæreste. Barna har det verre når pappa mister kjæreste. Pappa har det verre når pappa mister kjæreste.

Mange av mine venner har vært kjappe til å finne seg ny. Det kan virke som behovet for å ikke være alene er sterkere enn risikoen for kjærlighetssorg og alt som følger med. To mennesker som deler hus har nærheten sammen, samtalene sammen, maten sammen, opplevelsene sammen og bedre økonomi. Jeg forstår dem.

Først og fremst handler dette likevel om å finne den man faller for, og som faller for deg. Hvis den situasjonen oppstår er det som å finne den berømte nåla i høystakken. Jeg tror kanskje jeg har vært heldig, men det gjenstår å se.

De som blir liggende for lenge på bakken, uten å bli plukket opp, ender kanskje som kunder hos prostituerte, eller råtner opp innenfra, som epler som har ligget på bakken for lenge.

Kjønnsdriften er som kjent vår sterkeste drift.