Kategori Blogg

Frustrerende bilder

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Hytte-bildeVi satt med sølvpapir rundt hodet, festet rundt en lampeskjerm. Jeg måtte le av kompisen min. han så ut som ei bikkje med skjerm rundt hodet. Det var teit, det var jo det. Men det var overskya og påske. Når vi først hadde kjørt den lange veien måtte vi jo få noe utbytte av det.

Historien er sann, men også symbolsk på hvordan den beste tida på året har fortona seg for noen av oss.  Når man aldri har eid hytte på fjellet, eller hatt tilgang til noe som ligner, blir det timelange bilturer daglig i tiden fra Jesus ble korsfestet til han sto opp igjen den tredje dag. Været var selvsagt helt avgjørende, men om det var dårlig vær i byen var det viss sannsynlighet for at det var dårlig vær på fjellet også. Likt skulle det være. Det var tålelig.

Når jeg fikk kjæreste, og nye kjærester, så var det et krav som ble lagt på bordet dagen vi ble sammen. Påsken er hellig! Joda, den er hellig sånn kristent sett, men nå tenkte jeg på at ingen skal forstyrre freden inntil en hyttevegg etter å ha gått oppover i like mange timer. Ingen skal forstyrre det evige øyeblikket de timene jeg sitter stirrende mot sola og klekker ut resten av livet. Ingen skal forstyrre diktene jeg sluker, kakaoen jeg slurper og sola som varmer på mitt kinn.

Påsken har alltid vært høydepunktet på året. Kanskje fordi jeg ble født på palmesøndag, ikke vet jeg. Foran oss lå ikke bare lange hvite vidder, men hele den deilige varme sommeren. Nå, for første gang i mitt voksne liv, er det en overhengende fare for at det kan bli en hel vinter uten ski på beina. Påsken har alltid vært redningen, men nå er det andre ting som må klaffe også, før man begir seg ut på timelange kjøreturer med barn i bilen. Min kjærlighet til ski og påske går i arv. I en fotoserie i 1976 knipset journalisten Kikki opphavet gående langs veien fra bydelen han bodde i på vei til bussen med skiene over skulderen. Det var ikke et snøfnugg igjen i byen og bussen han var på vei til kom aldri. Han måtte gjøre vendereis. Slukøret.

For meg er bypåske en skremmende tanke. Den stille uke i byen er bortimot tortur. Når jeg sitter der oppe i fjellet lader jeg batteriene for et helt år, og der og da legges planene for fremtiden. Alt avgjøres der oppe på fjellet i de små timene, i den stille uke, så sant været er fint. Der oppe er det eneste stedet jeg ikke er på jobb. Salige Henrik Ibsen skjønte det også da han vandret i fjellet og skrev; «her oppe på vidden er frihet og Gud. Der nede famler de andre».

Akkurat nå famler jeg her nede.

Det er to regler for påsken. Man skal ha farge i ansiktet når den er over, og man skal være mosjonert for en stund. I tillegg skal altså batteriene være oppladet. Den viktigste personen i påsken heter Kristen Gislefoss. Mye avhenger av at han er i godhjørnet. Det var et år jeg insisterte på fjellpåske. Etter en diskusjon med min daværende ble vi enige om å overtrekke kontoen for noen dager å leie hytte i Åseral. Det regnet hele påsken. Vi ble sittende inne. Flaks hadde jeg ikke, men dog.

Så langt alt greit.

Det er nå frustrasjonen for alvor tiltar. Det ryktes at man ikke skal være misunnelig på andre, men jeg tillater meg å være det. Jeg tror til og med at alle de som har det som meg får det bedre, når de forstår at det er flere av oss. Noen må ta på seg den kjipe oppgaven å gi frustrasjonen et ansikt.

Men OK. Jeg har klart meg uten hytte på fjellet i femti år, jeg klarer sikkert femti år til.

Heretter er alt galt!

Jeg har alltid vært en drømmer. Til og med Sølvi i klassen skjønte det da hun skrev dikt om alle før vi tuslet ut fra ungdomsskolen i 1979. Svein Inge Olsen har alltid vært en drømmer.

Men drømmere vil oppleve drømmene. Det er et skille der. Når man har levd en stund vil man oppleve drømmene, før man tar kvelden lissom.

Aldri har jeg sett så mange reiser som denne påsken. Fjesboka gnir dem utover veggen. Og jeg som drømmer så veldig om å reise utenlands. Jeg har vært utenlands noen få ganger. Sist jeg kom hjem fra det store utland var på den stygge datoen 22. juli 2011. Jeg lever ennå på to dager i Sheffield, til tross for datoen.

reiseNår jeg er i utlandet er det som å være på en annen planet. Jeg glemmer tid og sted. Jeg bekymrer meg ikke for noe hjemme. Jeg kan tulle rundt i butikker i time etter time, eller være oppslukt i en eller annen severdighet, som da jeg surret rundt i min egen verden på et marked i Helsinki. Jeg har oppdaget at bare der, på den andre planeten som heter utlandet klarer jeg å koble helt vekk fra alt som plager meg, bekymrer meg eller stresser meg. Kun der og på fjellet i påsken.  Jeg er selvfølgelig et ork å ha med, for jeg har så god tid, og skal ha med meg alt som er verdt å få med seg.

Når jeg ser hvordan mine venner på boka reiser blir jeg misunnelig. Jeg ser bilder fra Italia, fra det forjettede land USA, fra utallige steder under fellesbetegnelsen Syden. Jeg så til og med Svein Olaf Olsen på et esel så langt hjemmefra at jeg innbiller meg at det hele bare er fiksfakseri.

Jeg har reist lite, men drømt mye, og når jeg først vinner en reisepremie er det selvfølgelig til de tre verdensdelene en reddhare som meg aldri i verden tør å reise til.

Jeg får lyst til å dra til Kjevik og skrive med store feite svarte bokstaver utover hele veggene; MISUNNELIG! Ja, jeg er misunnelig.

Kanskje det er derfor jeg alltid har lengtet tilbake til tiden på 70-tallet. Til tiden da vi levde som en stor sammensveiset familie i Norges tettest befolkede vei. Alle hadde like god råd, eller alle hadde like dårlig råd.

Tenk på det, du som ferierer på fjellet eller ute av landet, at neste gang du klistrer bildene utover fjesboka, er det noen av oss som blir grønne av misunnelse. Vi blir misunnelige fordi vi har så lyst til å reise, men det koster for mye.

Men vit også at de av oss som ikke kan reise, ville gjort nøyaktig det samme som deg, klistret bildene utover fjesboka i ren stolthet.

Se, se, vi er i den store verden. Se!

Påsken 2016 – Er Gud død?

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

blakeGod Create Adam, William Blake

Påsken regnes som kristendommens viktigste høytid. Det var da han ble korsfestet og sto opp igjen den tredje dag, for at menneskene skulle kunne bli frelst. Det er faktisk ikke så vanskelig å forstå, selv ikke for en som sliter med tvil. De av oss som vokste opp i Bibelbeltet, og kanskje til og med i en familie der Bibelen lå på bordet, vil måtte møte utfordringer i dag. Noe annet vil forundre meg. Du som har regnet meg inn i de glamorøse kristenmiljøene der tro, moral og vellykkethet går hånd i hånd kan legge igjen fordommene et annet sted før du leser videre. Glem det. Jeg er en fullkommen synder, for de som bruker slike ord.

Men jeg er også en tviler som tror. Påskebudskapet har en klang langt utover det som handler om appelsiner og skismøring. Dessuten spiser jeg ikke appelsiner og bruker ikke skismøring. I de senere årene tipper jeg stadig flere troende blir forsøkt røyka ut av sitt eget hode. Vi har sett det nå senest i historiene rundt Rut-Helen Gjævert og Anders Torp, uten sammenligning for øvrig. Når tro og kristendom i tillegg blir ensbetydende med noe negativt, betyr det i realiteten at de åpne plassene blir stadig færre. Jeg leste at før var det en fordel å være kristen når du skal ha jobb. I dag er det neppe noen fordel. Bare siden 80-tallet har kristendommen vært igjennom en smelteovn av helt utopiske dimensjoner. Noen finner nok trøst i Johannes Åpenbaring, men mange møter også veggen, hvis de finner noen vegg i det hele tatt.

Det var en gang da alle gikk på søndagsskolen og ingen spurte om en programleder bar kors rundt halsen. Det var en gang katolisismen ble sett på som noe tilnærmet satanisme. Det var en gang noe som het vekkelser, og det var en gang da homofile ble bedt hetero på Livets Ord. I dag gifter de seg i kirken og det er helt ålreit. Utviklingen er gått i riktig retning, vil flertallet mene. Mindretallets mening er ikke viktig. Vi lever tross  alt i et demokrati.Nylig kom det frem at det er flere ateister i Den Norske Kirke enn det er i Humanetisk Forbund. Flertallet er enten ikke-troende, eller det vi i trosbevegelsen på 80-tallet kalte «lunkne», noe som var verre enn å være ateist. I Bibelen står det noe om å «spy ut av min munn».

Flere blir ateister, og såkalt aggressiv ateisme er på fremmarsj. Mitt poeng er ikke hvem som har rett, flertallet eller mindretallet, men hva så store forandringer gjør i skallen til et troende menneske. Det blir som en student på Livets Ord sa til Ulf Ekman på svensk TV4? Er det noe mer vi lærte hos deg, som også er tull?

Dette er utfordringene i påsken, for du og meg og alle andre. Erik Bye beskriver det i «gjennom et hvitmalt gjerde» med at «jeg kom hit for lenge siden / og brakte deg smerte og død, / og sendte min bleke Jesus / til trøst i din nakne nød». I siste linja spør han rett ut; hva er det du vil oss Gud?

Tro og tvil går hånd i hånd som to kjærester med hver sine personligheter. De møtes i blant i det de har felles, og diskuterer heftig sin uenighet når de er uenige. I en artikkelserie i Dag og Tid skrev teologen og skribenten Eskil Skjeldal om «Skuldingar mot Gud». Skjeldals serie med artikler er oppsiktsvekkende, fordi de er så nakne og ærlige. Magne Lerø i Vårt Land kalte det narsissisme.

Jeg har slitt med de samme tankene som Skjeldal, og fant masse interessant tankegods i hans dype daler. I flere år har jeg fulgt det han har skrevet bl.a. i Klassekampen med stor interesse. Han har også deltatt i debatt på Protestfestivalen. Eskil Skjeldal er teolog og skribent, tidligere ateist og senere prest, og nå katolikk. Eller, han er kanskje noe annet. Han har vært gjennom hele rekken med tilstander som omhandler tro og tvil, og som ender opp i påskebudskapet om at hvis vi tror, så blir vi frelst.

I «Holet i bakken» skriver Skjeldal om døden som ugjenkallelig og motstanden han får når han tenker på evig liv samtidig som han ser kista senkes i den kalde bakken. «Kanskje er den kristne religionen verdas største eventyr,» spør han. «Kanskje er kristentrua verdas beste trøyst». Han skriver videre at «om man slit med å sjå Gud i kvardagen – om han høyrer bøn, om han bryr seg om oss – er det berre vondt». I «Skaper Gud trua» skriver han om at «i kristendomen leier trua til frelse. Trua er ei gåve frå Gud, vert det sagt. Men då gjev det inga meining at vantru skal leie menneske til helvete. I så fall verker Gud uansvarleg. Det kan han ikkje vere om han er kjærleik».

Skjeldal skriver om at han kanskje var genetisk disponert for å tro, slik også professorer har hevdet man er. «Då gjev det mening når eg samanliknar trua med eit virus, altså noko som eg ikkje kan velge vekk sjølv?». «Ja. Om trua er eit virus, er du fødd med eit dårleg immunforsvar. Det skal lite til for at du vert smitta. Men om du ikkje utset deg for religiøs smitte, blir du ikkje sjuk».

I «Trua og fornufta» siterer han Arnulf Øverland som han har sansen for. Øverland stilte gode spørsmål. Han hamrer løs på inkonsistensen i kristentroa. Gud skaper mennesket. Han sender djevelen på dem for å få de til å synde. Han er allvitende så han vet på forhånd at de kommer til å synde. Men han blir sint likevel og truer med straff. Likevel er ikke Skjeldal enig med Øverland. Han mener han stiller like mange kritiske spørsmål, uten at det nødvendigvis ender opp i samme konklusjonen. Skjeldal er mer redd for at han skal miste livsgnisten om Gud ikke kan gå i samme retning som fornuften hans. Når tvilen kommer, finnes bare redsel, og han klarer ikke slutte å tro. I «Gud bryr seg ikkje om moral» gyver han løs på utfordringer knyttet til moral. Som skilt katolikk kan han ikke gifte seg igjen og ikke bli samboer. Gjør han det vil han bli en slapp kristen. Det ønsker han ikke. I stedet kritiserer han Gud for å ikke gripe inn i livet hans, og samtidig vil han ikke at han skal gripe inn. For da må han omstrukturere hele livet sitt. Han må begynne å gløde, bli misjonær, omvende folk. Han kaller seg en hykler.

I «Den mørke natta» snakker han om en taus Gud, men er åpen for at det er hans egen skyld. Han innser at det er mange før han som sliter med anklagelser mot Gud. Han nevner Mor Teresa som levde et helt liv for de svakeste, og sjøl strevde med tvil fordi hun hadde sett så mye lidelse. I «Blikket» skriver han om møtet med ateisten som hadde sluttet å tro. Han spør: Hvorfor sluttet du å tro? «Eg miste tillit til Gud. Eg hadde strukturert heile livet mitt, rutinar, handlingar, kring ein Gud. Men eg kjende meir og meir at eg ikkje fekk noko att frå han. Eg vart skuffa og gav det opp,» svarte ateisten. Skjeldal finner seg sjøl uenig med ateisten. «Det kan vere Gud høyrer, men handlar på andre måtar enn vi krev. Dette er absurd, men det kan vere slik. At han ikkje handlar på kommando, må ikkje tyde på at han ikkje finst. Eg trur at eg må ofre ein god del av fornufta mi om eg skal tru på Gud. Ingen har nokon gong sett Gud».

I «Gud er ikkje kjærleik» skriver han om at han ikke kan kjenne på kjærligheten fra Gud. Han vil ha direkte kontakt og ringer poeten Arnold Eidslott. Eidslott er klippefast i troa og sier han må gå inn i bønnen. «Men eg kjenner ingenting i bøna,» forklarer Skjeldal. «Gud har bede oss om å tru. Om vi sviktar, får han oss inn på sporet att. Å tru på Gud er ingen prestasjon. Han skapar trua, hen held henne ved like. Men det er ikkje det minste feil å jakte på å kjenne Guds kjærleik. Men du kan aldri forstå Gud», svarer Eidslott. Poeten strevde med tvil i mange år, men kom til slutt nær igjen. Skjeldal kjenner han er misunnelig. Han spør om han fremdeles er kristen, når han ikke kjenner Guds kjærlighet.

Skjeldal er langt fra den eneste som strever i disse dager. I romjulen for et par år siden la presten Atle Rossavik ut artikkelen «En troløs prests bekjennelser» på NRK Ytring. Han havnet i enda mer trøbbel da han i 2010 oppdaget at han ikke trodde lenger. Rossavik endte opp med å fortsatt tro, men for andre har oppgjøret med tvil endt med ateisme. Blogger og redaktør av boken Skepsis Kjetil Hope var deltaker i «Omvend meg», hvor han utfordrer troende til å gi han tro. Jon Michelets kamp for å ha noe å tro på skapte stor interesse. Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug skrev boken «Når Gud blir borte», forfatter og tidligere katolsk prest Rudi Kessel som deltok på Protestfestivalen skrev boka «Hva skal vi med religion?». Kessel endte opp som ateist. Ferskeste bok om tvil står Espen Ottosen for, når han har gitt ut boka «Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?».

I magasinet «Philosophy Now» har William Lane Craig listet opp sju punkter om hvorfor Gud eksisterer. Bakgrunnen for artikkelen er at Time Magazine for nøyaktig 50 år siden 8. april 1966 slo opp spørsmålet «Er Gud død?» som hovedsak. Blant de åtte begrunnelsene for Guds eksistens er bl.a. at «Gud er den beste forklaringen på at alt annet eksisterer», «Gud er den beste forklaringen på Universets eksistens», «Gud er den beste forklaringen på menneskets moralske verdier og plikter» og «Man kan bli personlig kjent med Gud». Men er det så enkelt? Hvordan kan vi tro på en Gud i en ond verden? Hvordan kan vi tro på en Gud vi ikke kan kommunisere med? Kan man bestemme seg for å tro? Hvordan kan man tro på Bibelen som Guds Ord, når alt man har lært smuldrer sammen til noe annet?

For å sitere godeste Erik Bye igjen, i «påskevisa» Eselsang fra Kalahari; «Jeg bar vår Frelser til alles glede / da han red inn i Jerusalem. / Han hoppet av i et lite strede / og for til himmels mens jeg for hjem».

Ja vel, han hoppet av. Vi ble igjen. Der ligger mye tvil hos meg.

Jeg har to barn som aldri fikk treffe verdens snilleste bestefar. En av de kristne som har betydd mest, viste seg å være pedofil. Noen av de store man lærte om ble tatt for økonomisk utroskap, eller bokstavelig talt med buksa nede. Livet er meningsløst, sa en kjent troende her nede.  Både personlig og i samfunnet har ting utviklet seg enormt siden den gang jeg hadde en klippesterk tro, som faren min hadde.

Etter TV2-dokumentaren Hypokondere i 2006 fikk jeg mange positive tilbakemeldinger, men ei dame sa at jeg ikke trengte være redd. Det var bare å tro på Jesus, så kom man til himmelen. Jeg fattet ikke hvordan det var mulig å komme med et så tåpelig svar.  Jeg er hverken redd for dommedag eller at jorda utslettes, men livredd for å dø. Jeg klarer ikke skille mellom ånd og sjel og kropp, og klarer ikke helt å se for meg at man skal kunne kjenne igjen et «spøkelse» som har levd. Jeg klarer ikke forsone meg med mørket. Jeg forventer nesten at hvis Gud finnes så dukker han opp i vår levetid og befrir oss fra at noen skal måtte stå foran en kald grav å tenke på de som ligger der nede. Men det har vært mange generasjoner før oss. Livet er brutalt.

Men midt i all denne tvilen ligger begrunnelsene på Guds eksistens fra «Philosophy Now» og deler skjebne med mer tvil og en desperat søken etter tro, kanskje av mangel på alternativer.

I alt dette slagget som slåss innbyrdes, tro og tvil og jag etter mening dukker et nytt ord opp, og det er tungt, ikke lett, selv om det bare er på tre bokstaver.

Håp er påskens budskap. Håp er livredning. Hvis noen vil bruke skitne merkelapper på Håp, har de et større problem enn oss som lever i håpet.

Exit penger!

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

pengerSe for deg dette scenariet: Vi har skrotet penger som betaling for varer og tjenester. Alt er fritt og gratis. Det er bare å forsyne seg. Hva tror du ville skjedd? Mennesker skiller seg neppe ut så mye fra rovdyr, så vi ville antakelig grafset til oss. Men når gleden over at «det er bare å forsyne seg» har lagt seg ville vi antakelig satt i gang arbeidet med å lage et nytt system så vi kan fungere sammen som mennesker. Vi er jo de samme menneskene, med de samme egenskapene, med eller uten penger i verden. I lengden blir det kjedelig å ikke gjøre noe som helst, så noen vil nok lage bukser og jakker, andre biler og andre igjen arrangere kulturarrangementer. Alt gratis selvsagt, for penger finnes jo ikke. Noen vil synes det er trivelig å bygge hus fordi de er flinke til det. Alle trenger vi oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger, så vi merker at vi lever.

Jeg får dette underlige tankegodset fordi tre spesielle hendelser i disse dager pekte i den retningen. Poeten og Protestfestivalvennen Triztan Vindtorn (1942-2009) var en nådeløs kritiker av lønnsomhetssamfunnet. «Han bannet mot materialismen og pengegriskheten, og tordnet mot urettferdighet og urett. Han var så dønn ekte i alt han foretok seg». Jeg skrev dette i minneordene da han døde. Nylig kom boken «Jeg løper fra meg selv – Et portrett av Triztan Vindtorn» ut, forfattet av Ida Marie Brown. Den andre hendelsen er at det er 40 år siden Fremtiden I Våre Hender ble stiftet av Erik Dammann. I disse dager er 83-åringen ferdig med manuset til en ny bok. I 2010 mottok han Erik Byes minnepris under Protestfestivalen og uttalte i den anledning; «jorda er fortapt. Mennesket er fortapt. Det er ingenting vi kan gjøre». Det vil si, teoretisk kunne vi legge ned all vår tankegang på vekst, og begynne å tenke nytt. En urealistisk tanke selvsagt, og derfor også den dystre spådommen. Den tredje hendelsen handler om film. I disse dager er det premiere på filmen «Opprørske oldemødre» som handler om to oldemødre på 83 og 92 som aksjonerer mot veksttankegangen. De modne damene ringte Verdensbanken for å få svar på om veksten alltid skal vokse. Oldemødrene mente at ingenting vil bare vokse. Alt har en ende. Alt har en grense. Oldemødrene retter pekefingrene også mot Norge og lurer på hva vi skal gjøre når oljen tar slutt.

Hvis vi legger ned pengesystemet og går over til å klare oss uten, ville vi fått testet oss som mennesker og ikke minst som medmennesker. Jeg tror ikke nødvendigvis alt går til helvete, tvert imot. Men jeg er ingen historiker og har ingen inngående kjennskap til livet i steinalderen. Det jeg vet var at mange tok vare på hverandre, bedre enn vi gjør i dag. Enhver familie sto sammen, støttet hverandre og tok vare på hverandre i alderdommen. Noen familiemedlemmer laget maten, og andre jaktet den. Alle bygget tak over hodet.

For en tid siden så jeg en ekkel film fra 60-70-tallet, der handlingen var et tenkt scenarium. Et dødelig virus hadde utryddet menneskene – nesten. Noen få hadde overlevd. Disse barrikaderte seg i grupper, og så på andre overlevende som potensielle fiender. De kriget mot hverandre for de samme medisinene, den samme maten osv., og alt for å overleve. I denne filmen herjet ondskapen. Alt handlet om å overleve. Men virkeligheten ville nok vært en annen om mennesket selv valgte å legge ned pengesystemet. Alt er ferdig. Vi har det vi trenger, og vi ville garantert ikke sluttet med å produsere det vi trengte. Vi måtte. Vi hadde ikke hatt noe valg. Det heter at «penger er roten til alt ondt», men det er mangel på penger som er roten til alt ondt. Penger er ikke jevnt fordelt i verden, og dermed oppstår krig, vold, ran og alt mulig som ikke er av det gode. Om alle sto likt, og om penger ikke fantes ble vi kanskje utfordret på å leve sammen på en annen måte. I alle fall til kreative mennesker fant et annet system.

Min teori er at verden hadde blitt et bedre sted å leve. Jeg tror ikke pengene er årsaken til at vi lever lenger. Norge som verdens rikeste land har faktisk en synkende levealder, sett opp mot andre land. Det er det at vi ikke lever alene og at vi tar vare på hverandre som gir oss et godt liv. Uforutsigbarhet er farlig, og uforutsigbarhet henger sammen med å stå alene i hverdagen. Systemer kan aldri erstatte medmenneskelighet. Penger kan aldri erstatte hjertevarme og bytting av tjenester. Frivillighet regnes som en dyd.

Ingen ser ut til å tenke på at når man blåser opp en ballong vil den på et eller annet tidspunkt eksplodere.

Hvis Triztan Vindtorn, Erik Dammann og oldemødrene har rett går verden snart til helvete. Da må vi håpe det finnes en himmel et sted.