Undertegnede, Roger og John Arne (150 år)

Ny uke og nye muligheter. Det trengs. Våkna tidlig i dag med angst for at noe var galt. Vettskremt sovnet jeg til slutt igjen, og våkna litt mindre redd. Det er litt av hverdagene til hypokondere. Noen ganger er fantasien så heftig at jeg til og med tenker at jeg bruker angsten som unnskyldning for at det kanskje er noe alvorlig galt. Det er slitsomt å leve sånn, men etter 50 år må man vel regne med at det ikke blir bedre. Jo eldre man blir jo større er sannsynligheten, for å si det sånn. I dag er det nye utfordringer eller på stedet hvil når det gjelder festivalens budsjett som ikke går opp. Fredag venter vi avklaring på en spennende avgjørelse som gjelder noe som er tilknyttet festivalen. I morgen kommer ungene, og i kveld blir det årlig middag med to av mine beste venner på Mother India. Vi møtes rundt bursdagen årlig, siden vi alle tre er nøyaktig like gamle og skiller bare ni dager med meg som den eldste av oss. I fjor da vi fylte 150 skrev jeg et dikt ut fra treffet som jeg tenkte å dele med dere igjen. I morgen er vi i april, som er årets beste måned. Det var ikke uten grunn at Bjørnstjerne Bjørnson skrev «Jeg velger meg april». Det er heller ikke uten grunn at påsken ofte er i april. Påsken som handler om så mye og er så mye. Vi tre som møtes i kveld har kjent hverandre siden tidlig på 80-tallet. Vi har forskjellige utgangspunkt og forskjellige liv bak oss, men vi har opplevd mye sammen, som gamle venner ofte har. Når byens beste restaurant huser oss i kveld har vi garantert mye å snakke om.

KRIGERNE

50 er ingen alder! Ikke i dag.
Å jo, da, du lurer ikke en
Gammel ringrev med
Høflige fraser.
Når du kritter rundt barndommen
Slik etterforskeren kritter rundt
Liket, har åra pakket seg inn
I hvite høyballer henslengt ved
Et avmagra og døende gardstun.
Barna du fikk i moden alder
Er fortsatt små.
Derfor ser alt annerledes ut.

I en indisk kjeller slenger de tre
Buddisene John, Roger og
Undertegnede livet på bordet,
Blar opp husmaling,
Gåturer etter endomondo og
Kalkulerer sviktende helse.
Det knirker i leddene når de
Hever glasset, eller er det bare
Innbilning.

Han ene steller med gullbarrer,
Som fredløse raner.
Han andre fomler med tall
Han tredje er fortelleren,
Som også står for underholdningen.

Gledespikene serverer gamlingene
Som tar et siste overblikk rundt
Leirbålet. De har møttes før
Disse tre, i apachekriger, på
Døsige salooner i grålysningen
Og i kirkebenkene.

Denne kvelden spraker det i stemmene,
Som om disse tre står midt i slaget ved Alamo
Der William Travis drar en linje i sanden.
Både Travis, Crockett og Bowie steg over.
Utenfor venter den meksikanske hæren
På klarsignalet.

Man ser det ikke bare i naturen, men man kjenner det inni seg at det er vår.

Man blir både yr og glad av våren. Men bakom alt som spirer og gror ligger vemodet. Likevel er april og våren årets deiligste tid, fordi etter våren kommer sommeren. I skogen i dag sang fuglene og en gul sommerfugl fløy fra kvist til kvist. Hvor ligger vemodet bak alt dette livet som tar til på denne tiden? Da jeg hadde deltatt i en dokumentar om Hypokondri på TV2 var en av de mange tilbakemeldingene fra en kvinne, som syntes livet var så deprimerende, fordi man kunne aldri sette i gang noe eller engasjere seg i noe, fordi livet var så kort. Det var ingen vits.
Les mer «I’ve always been crazy…» →

Som fraskilt pappa på en barnløs helg er jeg og søndagene som jeg hatet før i tida blitt bestevenner. Det har å gjøre med at man ikke lenger er helgepappa, men annen-hver-uke-pappa. Når man har barna mer blir man gladere.

50-åringen er de nye 30-åringene står det å lese i gårsdagens VG. De er sprekere, lever lenger og har mer penger til å nyte livet, står det også. Det siste gjorde at jeg følte meg litt annerledes. Kanskje er jeg ikke 50, men 20? Tjueåringer har aldri penger til å nyte livet, men gjør det likevel.
Men la oss se på tøyset VG serverer oss, og jeg vet hva jeg uttaler meg om, siden jeg er, ja nettopp 50. (Faktisk snart 51). Er vi sprekere enn noensinne?

Jeg husker min far løp rundt i skogen da han var 50, og at han alltid så likedan ut. Jeg tror ikke vi har endret oss så mye der, eller min far var bare sprekere enn gjennomsnittet.

Tørster vi etter ny kunnskap? Definitivt ikke.

Det trygge er det beste, men gløden i øynene blir veldig til stede når favorittlaget spiller fotball eller man f.eks. dater. Men vi blir mer og mer vanedyr, og er blitt vår egen bestefar, når vi alltid må sitte på samme kjøkkenstolen, alltid har mobilen på samme side og legger opp dagen etter rutiner.

Ny kunnskap er skummel. Vi husker jo så dårlig, og forstår ikke bæret. Kler vi oss trendy? Vi har fått vår stil og tviholder på den, men trendy? Er vi mer kroppsfikserte? Kanskje en anelse. Kanskje fordi så mange av oss skiller oss og stadig må på jakt.

Er du godt gift på tjuende året kan du lene deg tilbake og la magen vokse. Har vi mer penger enn andre? Her må jeg nesten le. Nei, vi har mindre fordi alt er blitt dyrere og regningsbunken trenger to inntekter.

Lever vi lenger? Vel, det gjenstår å se.

Konklusjonen på VGs salgstricks denne lørdagen må være at de fikk solgt noen ekstra aviser og fikk noen av oss til å humre. Jeg fyller ikke 31 om et par uker, men 51, uansett hva VG forsøker å fortelle meg.

Om de spanderer en reise, kan jeg sikkert smørevillig som jeg er skryte litt av de i etterkant.