Som fraskilt pappa på en barnløs helg er jeg og søndagene som jeg hatet før i tida blitt bestevenner. Det har å gjøre med at man ikke lenger er helgepappa, men annen-hver-uke-pappa. Når man har barna mer blir man gladere.

50-åringen er de nye 30-åringene står det å lese i gårsdagens VG. De er sprekere, lever lenger og har mer penger til å nyte livet, står det også. Det siste gjorde at jeg følte meg litt annerledes. Kanskje er jeg ikke 50, men 20? Tjueåringer har aldri penger til å nyte livet, men gjør det likevel.
Men la oss se på tøyset VG serverer oss, og jeg vet hva jeg uttaler meg om, siden jeg er, ja nettopp 50. (Faktisk snart 51). Er vi sprekere enn noensinne?

Jeg husker min far løp rundt i skogen da han var 50, og at han alltid så likedan ut. Jeg tror ikke vi har endret oss så mye der, eller min far var bare sprekere enn gjennomsnittet.

Tørster vi etter ny kunnskap? Definitivt ikke.

Det trygge er det beste, men gløden i øynene blir veldig til stede når favorittlaget spiller fotball eller man f.eks. dater. Men vi blir mer og mer vanedyr, og er blitt vår egen bestefar, når vi alltid må sitte på samme kjøkkenstolen, alltid har mobilen på samme side og legger opp dagen etter rutiner.

Ny kunnskap er skummel. Vi husker jo så dårlig, og forstår ikke bæret. Kler vi oss trendy? Vi har fått vår stil og tviholder på den, men trendy? Er vi mer kroppsfikserte? Kanskje en anelse. Kanskje fordi så mange av oss skiller oss og stadig må på jakt.

Er du godt gift på tjuende året kan du lene deg tilbake og la magen vokse. Har vi mer penger enn andre? Her må jeg nesten le. Nei, vi har mindre fordi alt er blitt dyrere og regningsbunken trenger to inntekter.

Lever vi lenger? Vel, det gjenstår å se.

Konklusjonen på VGs salgstricks denne lørdagen må være at de fikk solgt noen ekstra aviser og fikk noen av oss til å humre. Jeg fyller ikke 31 om et par uker, men 51, uansett hva VG forsøker å fortelle meg.

Om de spanderer en reise, kan jeg sikkert smørevillig som jeg er skryte litt av de i etterkant.

Denne lørdagen skal vi yngle rundt igjen og lage støy vi bittesmå mennesker i et bittelite øyeblikk av evigheten i et bittelite land og på en bitteliten klode. Vi må huske på å lage masse leven siden vi bare er innom. Det meste av tiden ligger vi i jorda og blir til jord. Det meste av livet gjør vi ingen verdens ting. Og så har vi på forunderlig vis alle våre ærend.

Vi sirkler om vårt og bryr oss lite om andres såfremt det ikke er noe som irriterer oss. Vi er som maur i ei maurtue.
Tida finns ikke før vi er i den. Derfor heter det at de døde er gått ut av tida.
I denne lille lørdagen blir vi oppfordret til å lufte oss fordi det er varmt og fint men skal bli kaldere til uka.
Jeg skal lufte meg værviser. Jeg skal ut i skogen i dag og på byen i kveld. Jeg skal tenke på henne, og jeg skal vente forandring.

I disse dager er jeg som vanlig opptatt av alt som må løses i Protestfestivalen. Det suger helg. Jeg tenker også at når noen gir millioner til kommersielle prosjekter kunne kanskje noen gi en promille av sånne beløp til Nordens frie filosofiske pustehull fordi vi mennesker trenger det.

• Vi trenger å snakke om de store spørsmålene så vi holder ut.
• Vi trenger å diskutere urett og ufred.
• Vi trenger kanalen som ikke lar seg styre i en eller annen korrekt retning.
• Vi trenger flere som Kurt Mosvold i denne vesle byen i dette vesle øyeblikket av evigheten så vi kan som Høvdingen sa før han ble borte; ikke tie stille men overvåke maktmenneskene.
• Vi trenger å snakke om hvem vi er og hvor vi skal. Vi har det nemlig ikke så greit på denne prikken som enkelte hevder.
• Jeg sier som Rolf Jacobsen. Det er håpløst, og vi gir oss ikke. Jeg gir meg aldri. Det må være mine finske gener blandet med hypokonderen i meg..
• Vi trenger å snakke om livet uansett hva Cornelius mener.

Noen ganger. Ikke så få ganger heller tenker jeg på alle de spennende jordvesen vi kunne hentet inn til den lille plassen vår i september med bare bare én promille av det som gis bort i verdens rikeste land.
Det er en stund til ennå men gambler vi på flere som kommer forventer jeg nesten at minst 10 prosent av byens borgere kommer. Pluss mange utenfra.
Kaos er utgangspunkt for tilblivelse. Vi er bare på gjennomreise alle sammen.

Det trenger vi å snakke om.

Thorvald Steen, forfatteren, sier det så bra i et dikt:

Jeg står på to bein.
Det ene sier:
I dag er ikke i morgen.
Vi kan ikke to ganger stige ned
i en og samme elv.
Det andre sier:
Motstridene krefter
er alle tings far
Jeg er ikke en tanke
innesluttet i en stein.
Jeg lever.
Er bevegelsen.
I spenningen mellom treet
og kullet lever jeg.
i ett og alt:
en del kjærlighet,
en del hat.
Vegen jeg går på er merket:
Så lenge det er liv, si ikke aldri.
I horisonten ruver
en god erfaring:
De som er slått i dag
reiser seg i morgen

God lørdag med eller uten avkom!