Kategori Blogg

Slektstreet Bjørgulv Uppstad. Oppd. 1999

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

IMG_0009Dette slektsregisteret er utarbeidet av Eva Sørgaard og Svein Inge Olsen med nyttig hjelp fra Eivind Uldals slektsregister. Det er nesten uten unntak tatt bare med de søsken i første slektsledd som fikk etterkommere.

Slektsregisteret er fra min mors side – etterkommere etter Setesdalskjempa Bjørgulv Uppstad (1789-1866)

I forbindelse med 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014 er også dette registeret aktuelt. Bjørgulvs kone Sigrid Tveiten var datter av Eidsvollsmannen Olav Knutsson Tveiten. Samtlige navn er dermed også etterkommere av Eidsvollmannen.

Svein Bjørgulvson var min tipp oldefar og sønn av Sigrid og Bjørgulv.

http://data.eidsvollsmenn.no/tng/getperson.php?personID=I61700&tree=Eidsvollsmenn

Les mer «Slektstreet Bjørgulv Uppstad. Oppd. 1999» →

Smertens apostler

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

 

Jeg er så ensom at jeg kunne gråte,” sang Hank Williams. Ensom og alkoholisert sovnet han inn i baksetet av sin egen bil 1. nyttårsdag 1953, bare 29 år gammel. I ”Men With Broken Hearts” sang han noen strofer som var minst like ulykkelige. ”Du vil møte folk som meg langs livets landevei. Med tunge skritt og nakken bøyd og blikk som skammer seg. Som lever på det som har vært, med sorg i hvert bukk og hvert nikk. Et liv uten lys, det er alt som bys folka med knuste blikk.” (oversatt av Håvard Rem). Det er ikke alt for mange år siden rock, blues og country ble betegnet som djevelens musikkformer. Men nå har vi vel funnet ut at det kan like gjerne handle om måter å beseire den onde på eller i alle fall holde han på avstand. Det er ikke lettfattelige sukkersøte gutteband eller syngende Madonnaer som skriver seg inn i historiebøkene. Det er de tunge musikkens poeter. De banker den rå virkeligheten inn i tekstene og sprer dem sjøl ut over oss andre. De er Singer / Songwriters og bærer sine nerver utenpå huden. De slåss daglig med sine demoner eller ”udyret inne i seg”, som Johnny Cash kaller det. ”Jeg har en mørk side av meg. Og jeg synger mye fra den mørke siden. Mange undertrykker den, men jeg vil være ærlig,” medgir han. Cash har fortalt at han aldri har bremset, men alltid gått linen helt ut. Samtidig har den mørke siden en motsats; Gud. Cash snakker om ”udyret” som noe som har vært der hele tiden. Han husker endatil da han drepte sin første slange. Av og til leker han med den og slipper den ut, men det er farlig. Det er en demon som kalles bedrag, har han fortalt. Bob Dylan er dystrere enn det dystre i sitt nyere album ”Time Out Of Mind”, men også i de gamle sangene kommer smerten og kampen mellom det gode og det onde fram: ”Mama, take this badge of me. I can’t use it anymore. It’s getting dark, too dark for me to see. I feel like i’m knockin’ om heavens door.” Kris Kristofferson føler seg allerede tapt. Det er ”udyret” som snakker: ”Shake hands with the devil, don’t be frightened i won’t hurt you. I don’t won’t your silver and your gold. I’m not after anything that you don’t want to give me. I just want your body and your soul.” Selv Bruce Springsteen forsøker å slippe unna: ”The highway’s jammed with broken heroes. On a last chance power drive. Everybody’s out on the run tonight. But there’s no place left to hide”. (fra Born To Run). Ulf Lundell synger: ”Snart var jag ute på dom verkligt öde slätterna där ingen överlever, där ingen kan bo.” Kenneth Sivertsen har fortalt om sin lange kamp med ”udyret” og synger i sporet ”Riff” at ”satan speler jævlege riff i hovet mitt på Jesus sine gitarer.” Han synger at han er fristet av både pistol, stup, dop og store hav. Er vi først havnet så langt nede i kjelleren kan vi også ta med noen strofer fra en klassiker som ble skrevet i 1922: ”Some of these days i’m goin’ crazy. Buy me a shootgun shoot my baby. It ain’t’nobody’s’business if i do. If i should take a notion to go right down and jump in the ocean. It ain’t nobody’s business if i do”. Og stort lystigere er ikke Leonard Cohen: ”Alle sammen vet at pesten kommer. Alle sammen vet at den sprer seg kjapt. Alle sammen vet den nakne mann og kvinne var et vakkert bilde som gikk tapt”. (Til norsk av Håvard Rem). Da multikunstneren Kenneth Sivertsen satt nervøs og full i et festlokale i Agder, kom Kari Bremnes forbi døra hans. Kenneth skvatt til redd og blottlagt, for han visste hun hadde lest hans indre mørke. Han visste at to indre ”udyr” møttes. Kari synger: ”Dagen er sløret du ikkje kan trekke til side. Du kan ikkje komme igjennom og ikkje forbi det. Og ingen kan låne dæ hjelp til å rive det ned. Og du har ikkje lenger sikt i den dagen du vandre. Og du kan ikkje kaste det store gardinet a. Du er fremmed i dagen og dagen kan ingen forandre.” Hemmeligheten ligger kanskje i å oppdage noe. Som i Kristoffersons ”Golden Idol”: ”til your broken body’s bleeding on an altar made of stone and you’ve sacrified your soul to please a world that’s sick and wrong.” Singer / Songwriters har en egen evne til å skrive ut smerten på følsomme strenger. Hun er 47 år, blond og frisk som en skandinavisk sommer. Slik så hun i alle fall ut, den svenske blues-jenta og singer / songwriter Louise Hoffsten. Men Louise synger blues utfra slik blues kan oversettes, av vemod og sorg. Historien om den svenske blues-jenta er en historie om livet og døden. For tre år siden ble det konstatert at hun hadde MS, som jo er en dødelig sykdom. Hun har også vært gjennom en skilsmisse. ”Jeg har snakket med døden,” sier hun, mens hun i sin hule i Stockholm antagelig lytter til sine forbilder Howlin Wolf, Muddy Waters, Jimi Hendrix og Monica Zetterlund. I 1998 ga hun ut ”Blues” både som plate og bok. Det handler om hennes møte med mørket, og hvert kapittel i boka bærer tittellen til en kjent blueslåt. 12 kapitler som blueskjennere vil forstå seg på. Og plata spekket med blues. Det sies at hun legger ned verdens djevelskap i musikken sin. Det handler om angst, depresjon og galskap.  Mange trodde ikke det ville komme, men i 1999 verket hun fram sitt niende album som fikk tittellen ”Beautiful, But Why?” En av sangene heter ”Too Happy For The Blues”, men hun lyver. Det skal være mørkeblå blues hele veien. Og om sykdommen sier hun bare: ”Jeg har lært meg å leve med faenskapet”. Louise har hatt sine runder med Gud, som hun nå hviler seg mot. Hun mener vi bør ta vare på våre liv. Kreativitet har en helbredende kraft sier hun. Dermed ender vi opp ved William Blake (1757-1827), den engelske visjonære mystiker, dikter og billedkunstner. Han ble kalt motsetningenes dikter og frihetens dikter. Kreativitet kommer oftest fra den mørke siden i menneskesinnet, sa han. Vaklingen mellom Gud og djevel hører med på den reisen. Ut av ”alt er greit” skapet kommer de syngende apostler. Singer / Songwriters som Dylan, Cohen, Cash, Kristofferson, Springsteen, Lundell, Sivertsen, Hoffsten og mange flere. De vil overleve også etter sin død. De varsler nye tider og det kan ikke sies klarere enn i Kristoffersons Blake-inspirerte tekst ”Condemned To Live” som fritt kan oversettes slik: ”Du er dømt til å måtte forlate samfunnets kongeriker der de forblindede lever, og til å gå ned den pinefulle veien du forsøker å legge bak deg . Glem narrene som selger sjela si for trygghet og levebrød. Du er dømt til å leve, forlat de levende døde.” Til sist kan vi bare stille spørsmålet: Men hvis kreativitet  går hånd i hånd med smerte og ondskap. Hvor kjedelig ville verden blitt om Eva ikke hadde blitt fristet i Edens hage.

Når man møter seg selv i døra

Svein Inge Olsen 1 kommentar

Man kan jo spørre seg om det er ekspertene innen kosthold, livsstil, helse og trening som gjør oss syke i dag. Hver dag kan vi lese i en bråte aviser eller se på TV2s morgensending, hvordan vi bør leve for i beste fall for å få leve lenge i landet. I disse dager er palmeolje et hett begrep. Det er mettet fett, som ikke bare ødelegger regnskogene, men det gir oss kreft, fedme og depresjon. Det skal være svært helseskadelig skal vi tro avisene og spesielt Dagbladet. Palmeolje finnes i «nesten alt», fra smør til kjeks, til smågodt og sjokolade. I det siste har enkelte smørprodukter markedsført seg som «fri for palmeolje», bare for å fortelle oss hvor sjeldent det er. I tillegg har vi fått vite at all potetgull og pommes frites produserer det kreftfremkallende stoffet akrylamid. I tillegg inneholder det mye salt.  Vårt eget Sørlandschips er intet unntak. Tidligere har vi lest at kunstige søtningsstoffer som aspartam er skadelig. Det kan også gi oss kreft. Det siste er forståelig, fordi det som er kunstig neppe er sunt. I mandagens VG kunne vi lese at bearbeidet kjøtt øker sjansen for en tidlig død. «Spiser du mye bearbeidet kjøtt som bacon, pølser og salami? Kanskje ikke etter å ha lest denne saken», skremmer avisen oss med. Fra før vet vi at nitritt som finnes i pølser, og også i salami, kan gi oss kreft. I følge ernæringsprofessor Birger Svihus er hovedproblemet at vi får i oss for mye salt. Salt også? Men salt finnes jo i alt? Vel, i alle fall der det ikke er sukker. Men la oss se nærmere på dette. Nesten alt vi spiser i dag er bearbeidet, fra fiskekaker til kjøttdeig til nevnte pølser. Vi har kanskje noen minutter på vei hjem fra jobb for å handle noe mat, som er raskt å lage. Vi som har små barn har mer enn nok å ta oss til på ettermiddagen. Den ene skal på fotball, den andre på dans og den tredje på karate.  Minstejenta mi på 5 år fikk vite at «lørdagsgodtet» kunne bestå av knuste insekter. Jeg skal love at en mer effektiv måte å få barn til å slutte å spise godteri på tror jeg ikke finnes. Spørsmålet som umiddelbart ligger på tunga er; hva skal vi spise? Hvis vi skal tro de samme ekspertene er rent sukker svært skadelig, og kan føre til både kreft og andre dødbringende sykdommer. Vi kan ikke spise middag fra matvarekjedene, ikke kose oss med snop i helgene og så må vi lete med lys og lykt for å finne noe å ha på brødskivene, som ikke er skadelig. Brødet er det kanskje like lurt å ikke komme inn på, for noe mat må vi jo ha i oss. Brød og vann som de fikk i fengsel i gamle dager, er kanskje løsningen. Det å ikke spise noe som helst, medfører som kjent til sist døden. I følge treningsekspertene må vi trimme minimum 30 minutter hver dag, men skal vi tro de som er mest innom spaltene bør vi bedrive spinning eller annen trening minimum en time hver dag. Tar du en tur på Markens treffer du som regel på minst et treningsstudio daglig, som vil selge årskort. «Vi spiser mer og mer ferdigmat og skjønner ikke hvorfor vi får et folk herjet med bl.a. kreft. Vi syns maten er for dyr, samtidig kaster vi mer mat enn noensinne. Vi har aldri brukt mindre av inntekten vår på mat, likevel vil vi ha billigere mat. Vi vil bare spise fileter. Samtidig klager vi over høye kjøttpriser,» skriver kokk Charlotte Mohn i en kronikk på NRK Ytring. Mohn satt og ventet på hestekjøtt-skandalen, og mener vi må våkne av dvalen. Dagligvarekjedene tenker bare på å tjene penger. I følge Dag og Tid er det likevel vi forbrukere som har skylda, fordi vi jakter billig mat. I Dag og Tid, skriver elev ved Sogn Jord- og hagebruksskole Siri Halle om hvordan produksjonen av Findus Lasagne har startet før den ender i vår mage. Det er skremmende lesning. Aktører fra 13 land og 28 selskap var innom produksjonen. Men hva gjør vi så? Hvis vi skal følge oppskriften fra ekspertene må vi ha minimum to voksne personer i husholdningen, der den ene må bruke «en stilling» på å lage hjemmelaget mat, samt handle inn ingrediensene. Deretter, når denne personen har hatt sin daglige trim må den passe barn slik at den som har vært på arbeid kan få sin daglige dose mosjon. Men stopp en halv! Koalisjonsregjeringen har i årevis vært enige om «arbeidslinjen». Alle mann i arbeid, og barna i fulltidsbarnehager er det overordnede mål. Dette har ført til mer inntekter, høyere levestandard og ikke minst, de som tjener penger kan sette opp prisene på det meste. Deriblant boliger, hvor prisene styres av etterspørsel (som alt annet). Hvis vi koker ekspertenes råd og regjeringens krav sammen i ei gryte med hjemmelaget suppe får vi vel det svaret at alle familier med barn må importere hushjelp fra Østen? Eller er det meningen at mor skal kjøre seg utbrent eller far skal dø av hjerteinfarkt? Noen som ikke er opptatt av profitt eller tenker på vegne av seg selv bør fortelle oss hvordan vi skal leve sunt samtidig som vi skal få betalt alle regningene. Alt med måte er ofte blitt brukt som løsning, men med dagens fokus på nytelse blir det ofte det ene eller det andre, avhengig av hvor man er i livet. De færreste med småbarn har råd til å gå på restaurant hver dag. I praksis må vi vel sørge for at matvarekjedene lager mat fra bunnen av for oss, selv om det koster oss noe ekstra. Men er det sannsynlig? Det jeg savner aller mest er noen som kan fortelle oss hva som er sannheten, men hvem tror på julenissen når det nærmer seg påske?