Kategori Musikk

Makta til folket

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Fredag morgen drar noen av oss kristiansandere inn til hovedstaden for å høre den kuleste dama i verden. I motsetning til Bob Dylan og andre opprørere fra 60- og 70-tallet har Patti Smith holdt koken i samme sporet. Hun er fortsatt en rabiat og skjør livskunstner inspirert av den visjonære hippieprofeten og troende levemannen William Blake (1757-1827). Patti opptrer på Norwegian Wood fredag, med en liten avstikker innom Litteraturhuset torsdag. Det er blitt noen år siden jeg hørte henne på festivalen Peace & Love i Borlänge. Da leste hun dikt i gågata når hun ikke sto på scenen foran 5000 elleville fans.
Det er ikke mulig å forlate en Patti Smith konsert uengasjert. Vi må engasjere oss, sier hun selv. Rock’n roll sov. Det var min plikt og vekke folket, har hun også sagt. Du går fandenivoldsk fra en konsert med henne og lover deg selv at aldri mer skal du bry deg om hva andre mener. I Borlänge kom hun på scenen som hun pleier med sin lange svarte jakke, som like gjerne kunne vært den berømte svarte regnkåpen Leonard Cohen sang om i 1971. De svarte støvlene var nok ikke lånt av Drillo, men velbrukte var de og ville antakelig fått innreiseforbud på Kilden, når den tid kommer. Punkens gudmor fra 70-tallets skapende musikkscene er selvsagt innlemmet i Rock’n Roll Hall Of Fame.
Hun er aktuell med boken Just Kids, som er en slags biografisk reise i sitt eget liv. Like sterk er dokumentarfilmen Dream of Life, der hun åpner opp og viser oss hvem hun er bak sceneteppene. Patti Smith verner vanligvis om privatlivet sitt. Regissøren Steven Sebring fulgte artisten, kvinnen, mammaen, rebellen og den sørgende enken i elleve år. I boken Just Kids snakker Patti om ”the artist of my life” som var fotografen Robert Mapplethorpe som hun innledet et intenst romantisk forhold til. Forholdet var også fullt av problemer. De var tidvis fattige og Mapplethorpe slet med sin egen seksualitet. Han døde av komplikasjoner på grunn av Aids 42 år gammel i 1989. I filmen sitter hun med levningene hans strødd ut i den ene hånda hennes, som et smykke hun er livredd for å miste.
Patti dro videre, nølende, men med musikken og diktene i sekken. Sammen med Patti Smith Group gav hun ut debutalbumet ”Horses” i 1975. Hun giftet seg med Fred Smith fordi han var like glad i poesi som hun var. Fred døde i 1994 og Patti var på ny vandrende alene og filosoferende og årvåken til stede i alt som foregikk. ”Dancing Barefoot” og ”Frederick” var begge tilegnet ektemannen. Hun snakker om at ”selveste Bob Dylan har stemt gitaren hennes” og om at hun studerte Hank Williams og vandret gjennom vrakrestene av 60-tallet før hun fant seg selv i et hus med musikere og poeter i 1973. Beatpoeten William Burroughs var blant dem, det samme var Allen Ginsberg. Hun savner tiden da vennene levde. Noen lever ennå, som Sam Shepard, den prisbelønte forfatteren, skuespilleren og filmregissøren – filmens Ramblin Jack Elliott.
Patti Smith minner meg om engasjementet Erik Bye eide da han leste inn en slags farveltale til Protestfestivalen på video før han døde. Han snakket om at makter og myndigheter til enhver tid skulle være under observasjon. Det var vi, folket, som til enhver tid måtte sørge for å være årvåkne. Patti var sint da George W. Bush satt ved makten. Vi anklager deg for å besudle vårt lands navn. For å bruke taler om frihet til å rettferdiggjøre tyranni. For å sløse bort statlig overskudd mens de rike gis skattelettelser, skrek hun. Hun er bekymret for dagens unge. De bryr seg ikke, leser ikke, spiser usunn mat. Bli heller sint og forbanna, er hennes oppfordring til dagens unge. Pattis mest kjente sanger er ”Because the Night” som hun skrev sammen med Bruce Springsteen, ”Gloria” med den velkjente strofen ”Jesus died for somebodys sins, but not mine”, den mektige låten ”Power to the People” og den noe nyere ”In My Blakean Year”.
Det er gode grunner til å skrive om Patti Smith i Kristiansand avis. Hun har alltid stått øverst på ønskelisten til Protestfestivalen, som samfunnsrefser, poet og rockerebell. Ektheten og engasjementet har alltid vært det bærende i Patti Smiths karriere, og en del av det skyldes nok fascinasjonen for William Blake, som hun har holdt foredrag om. Hun besøkte Blakes grav i London med kamera. Strøk gravsteinen forsiktig med rockefingrene. Blake var misforstått og ble ikke satt pris på mens han levde. Hun er ikke den eneste som er påvirket av han. Jim Morrison fant på navnet The Doors ut fra et Blake-dikt. Kris Kristoffersons yngste sønn heter Blake, oppkalt etter poeten. Blake skal ha vært totalt fri som menneske og forbannet alt som bandt. Han skrev om ”de sukkende små” som måtte sitte inne på skolebenken når sola skinte. Han skrev at den som begjærer, men ikke handler, avler pest. Blake laget mesterverkene ”Uskyldens og erfaringens sanger” og ”Ekteskapet mellom himmel og helvete”. Det siste betegnes som en kampskrift for menneskets energi, seksualitet, livskraft og skaperevne opp imot autoritetstro, død moral og fornektelse av kjærlighetskreftene, regulering og tvang på alle livets områder, slik biografen Geir Uthaug beskrev verket. At han ble regnet som kristen og møtte døden mens han sang lovsanger viser enorme kontraster og krefter oppi alt dette. Beatkunstnerne tok han til seg, det samme gjorde hippiene ti år senere.
Tenk deg Blake på 1700-tallet som støttet alt som var feil på den tiden: den seksuelle frigjøringen, kvinnenes frigjøringskamp, revolusjon og han var sterk motstander av alt som hindret friheten, som for eksempel slavehandelen. Blake så den materielle verden for å være en død verden. Menneskene som levde for materialismen var for Blake som døde og regne. Tenk deg da Patti Smith i dagens samfunn, med sitt opprør, sine dikt og sine sanger, raslende mot alt som ødelegger enkeltmennesket og menneskeheten. Tenk deg den samme ånden i dagens Kristiansand der det sprenges og bygges, filmes og faktureres, utvides og selges nær sagt over lik. Mitt beste råd nå dagen før Patti Smith inntar Frognerbadet er at makter og myndigheter setter seg på bussen innover sammen med oss andre. Patti har en lekse og lære oss alle. Den lyder som følger:
The power to dream to rule / To wrestle the world from fools / It’s decreed the people rule / It’s decreed the people rule / Listen. I believe everything we dream / Can come to pass through our union / We can turn the world around / We can turn the earth’s revolution / We have the power / People have the power

Et barnslig sinn!

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

I dag har jeg sittet og spilt inn sanger til klassefesten. Det er 30 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen, det er nesten ikke til å tro. Klassen vår, først på Solholmen skole og så på Grim skole holdt sammen i alle disse årene. Vi ble godt kjent med hverandre og med lærerne Aslaug Mathisen på Solholmen og Øystein Andersen på Grim. Den eldste av disse er 86 nå, men kommer på klassefesten.

Det er en velkjent sannhet at tiden flyr, men i enkelte sammenhenger ser man det tydeligere. Jeg kan kikke opp på et par bilder jeg har på veggen, av noen av mine nærmeste som er borte i dag og tenke et øyeblikk at de er her, for det er så uvirkelig at de ikke er det, og at tiden har gått så fort. Det er egentlig litt underlig at 70-tallet er den beste tiden for det skjedde ikke bare hyggelige ting. Blant annet ble mine foreldre skilt i 1974. Men livet var på mange måter en lek, slik jeg kan føle det er for min eldste sønn i dag, som er på samme alder jeg var i 1979. Slik flyr tiden og generasjonene som en vind forbi og man kan nynne til Bob Dylan, som forsøker å stotre frem at svaret blåser med vinden.

Jeg mener fremdeles at den musikken som ble laget på den tiden er den beste noensinne. Men lytter man til lydbildet av Suzi Quatro, Status Quo eller Smokie, er det egentlig ikke allverdens. Jeg var ikke redd for å digge ABBA i den tiden, og gikk fort opp den bratte bakken jeg bodde på toppen av en snøværsvinter i 1976 med Abbas Arrival på LP. Jeg gledet meg til å sette den på platespilleren og bare lene meg tilbake og nyte musikken. Broren min som var to år yngre hørte på mer tunge saker, som The Runaways eller AC/DC. Jeg hørte langt fra bare på Abba, Susi og Status, men også på Dr. Hook, Ian Hunter, Boney M og Roger Whittaker. Det siste var vel ganske uvanlig for en 15-åring, men det tenkte jeg ikke mye på.

Min første kassett var en gul sak med tidlig Status Quo, som står som pynt øverst på CD-hylla mi i dag. Tidlig Status Quo med sanger som «Down the Dustpipe», «Mean Girl» og «Railroad» er noe jeg ennå lytter til. Jeg har ennå til gode å høre dem live. Vi spilte luftgitar i kjelleren til Henrik. Bare Thor Henning kom til å spille gitar på ordentlig noen år senere.

Foruten musikken var det fotball for alle penga. Min barndomskamerat Bjørn og jeg pleide å lage fotballsesonger ved hjelp av terninger, der 1-tallet fungerte som scoringer. Vi kunne samtlige lagoppstillinger utenat. Han holdt med Everton og jeg med Sheffield United. Det gjør jeg ennå. Den store Helten var Alan Woodward som hadde de hardeste skuddene i engelsk forball på den tiden. Vi skrev ut bøker på bøker og var kommentatorer samtidig som vi ristet terninger og skrev så blekket sprutet.

Høydepunktet var i oktober 1978 da Start ble seriemester for første gang. Det må ha vært det lykkeligste øyeblikket noen gang. «Matta», Trond Pedersen, Karsten og resten av gutta skulle forgylles. Vi hadde vårt eget lag i gata, som spilte serie mot andre gater i nærheten, som Grimsmyra og Eventyrveien. Laget vårt Tornardo var en dønn seriøs interesse, som opptok mye tid. Eller møtene i smalfilmklubben. Å være 15 i 1978 var helt annerledes enn det er for min 15-årige sønn i dag. Mobiltelefoner, internett og den verden de lever i nå var en fremmed verden den gang. Kompisene måtte møte opp på døra, så vi måtte ha møtt dem for å bli kjent med dem.

Vi hadde bare en TV-kanal også, så det som gikk der er noe som aldri blir glemt. Spesielt Detektimen McCloud og westernserien Krutrøyk likte jeg, og begge disse seriene har jeg sikret meg på DVD i dag. Lørdagskveld med Erik Bye var høydepunktet på lørdagskvelden.

I 1979 kom punken og raserte musikken. John Lennon ble skutt i 1980 og Bob Marley døde av kreft. I februar 1981 døde bestefar og senere samme året bestemor. Først da ble livet alvor, og det skulle aldri bli det samme igjen.

Jeg tenker ofte på om det var fordi alt var så annerledes, eller fordi vi var 15 og livet var en lek at denne tiden forblir den beste. Folk sier det siste, og det kan godt være det. Men jeg velger å tro at alt var annerledes den gang, og nettopp det er min lille flukt på tunge dager.

Når vi nå skal feire 30 år siden ungdomsskolen er det tid for refleksjoner. Da jeg fylte 40 inviterte jeg 40 venner gjennom 40 år på fest. Noen av dem hadde jeg ikke snakket med på kanskje 20 år. Likevel var det de barndomsvennene jeg følte kjente meg best. Det var en underlig oppdagelse, når det tross alt er andre jeg har levd med og brukt tiden på de siste årene. Det gir meg kanskje noe rett i at denne tiden var spesiell.

For noen år siden viste jeg min eldste sønn et bilde av min bror og jeg som barn, i en robåt på Byglandsfjorden. Jeg spurte han hvem det var og han svarte at det måtte være han. Det var da han skjønte at vi lignet på hverandre.

Min eldste sønn er på vei ut i verden, det er som han glipper mer for hver dag. Da er det ekstra godt å kunne holde hånden til min yngste sønn Matti Johannes på snart 4 år og se at han ligner på meg den gangen jeg var en liten gutt. Jeg var en redd liten gutt i den store verden, som ville få med meg alt. Det er han også. Sammen skal vi erobre dagene bit for bit, dag for dag, så får alt det andre seile sin egen sjø.

På den måten klarer jeg å se fremover, ikke bare bakover.

Quarten og Fevennen

Svein Inge Olsen 1 kommentar

Etter seriestarten er diskusjonen i full gang, om det står for mye fotball på trykk i norske aviser. Det synes ikke jeg. Men hvis spørsmålet gjelder Quart har jeg nok mer motstridende meninger. På den ene siden er jeg glad for at Quart gjenoppsto på den tredje dag etter at de gikk i grava. Det er heller ikke rart at media rydder plass for store overskrifter hver gang noe rører seg rundt dette gjenopplivede spøkelset. Det er jo litt sensasjon og litt spørsmål om dette virkelig er sant, om det virkelig er noe mer enn løsprat.
Det er litt mer underlig at denne musikkfestivalen får helsider hver gang de slipper et navn.
Det kan føles urettferdig for en rekke andre festivaler som sliter med å få oppmerksomhet rundt sine slipp. Jeg kan aldri huske slike overskrifter omkring hverken Dark Season, Punkt eller Kirkefestspillene, noen av de få gjenlevende festivalene i byen utenom oss. I Protestfestivalen har vi opplevd store oppslag rundt slipp, men det hører til sjeldenhetene. For to år siden begynte vi å sende ut pressemeldinger når vi hadde booket navn. Lokalavisen trykket de to første, og så sluttet de med det. Vi er ikke en kommersiell festival og dermed trenger vi egentlig all den pr vi kan få rundt slipp av nye navn til festivalen. Vi har ikke råd til å lage annonser på det. Det spesielle med Quart er at de fortsatt får feite overskrifter når et band slippes, til tross for at få tror de trekker tusenvis av publikummere etter gjenopplivingen. Det hadde vært utrolig gøy om de gjorde det, oppsto som fugl Fønix fra asken.
Uansett handler ikke dette innlegget om Quart, men avisen Fædrelandsvennen, som har sin egen Quart journalist i Torgeir Eikeland. Her ligger også nøkkelen til oppslagene, man bør få seg en egen mann i kulturredaksjonen, hvis man driver festival. Dark Season kunne f.eks. sikret seg Knut Holt på laget, men han skriver visst med film og får vel aller nådigst lov til å skrive om den musikken han liker. Kirkefestspillene kunne sikret seg Emil Otto Syvertsen, men han har jo sluttet. Vi har hatt vår mann, men han er pensjonert nå. Quart har Torgeir Eikeland. Han er fremdeles ung og vital. Kulturredaksjonen styres av Terje Eriksen. Han er mannen som må overtales. Det bør være en lett jobb egentlig. Jeg kan ikke se for meg Eriksen med saggebukser og tyggegummi på Korn-konsert i sommer.

Men Fædrelandsvennen er ikke en børsnotert underholdningsindustri, men i likhet med andre aviser en informasjonsformidler. Tøys, sier mange. Ja, vi vet at nasjonal presse som VG og Dagbladet er underholdningsindustri dog uten børsnoteringer. Vi vet også at pressen forøvrig har en tendens til å løpe i flokk. Jeg mener bare at de som ikke har hørt om Korn eller Chris Cornell er mange, og at hvis avisen først lager feite artikler om at disse er booket til Quart bør avisen gjøre det samme når det gjelder de andre festivalene i omegnen. Quart får ikke bare overskrifter rundt amerikanske stjerner, men også rundt lokale eller nasjonale bookinger. Dette ville vært helt utenkelig for andre festivaler. Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende siden publikummet til Quart i hovedsak har vært yngre enn avisas faste lesere.

Jack Bruce er klar for Notodden bluesfestival, det er en større nyhet enn at Chris Cornell er booket til Quart, selv om den ikke er helt lokal. Det vil si, det er mange sørlendinger som valfarter til Notodden den første helgen i august, så det går fint an å finne lokale vinklinger. Sørlendingene som drar til Notodden er også mer i tråd med avisens lesere. Det finnes mange muligheter for den som vil og kan.

Alle er sikkert ute etter å mele sin egen kake. Derfor blir det ganske irrelevant hva jeg mener.

Etter finanskrisen slo til er det blitt tøft å drive festival. Det finnes likevel noen få igjen i Kristiansand og på Sørlandet. Ingen av disse har så langt fått særlig spalteplass i 2009, bortsett altså fra Quart som egentlig er død. Den er gjenoppstått på papiret og med en del navn i avisen, men først i sommer ser vi om festivalen virkelig blir arrangert, med den sponsortørken som råder. Således er det spesielt forunderlig at Fædrelandsvennen bruker så mye spalteplass på noe vi håper skal gjenoppstå, men som ikke er gjenoppstått ennå.

På Sørlandet er det nok flere som tror at Jesus sto opp igjen den tredje dag enn at Quart faktisk gjør det. Det går tre måneder til før landsdelen får se om Arild Buli blir fjortisenes nye jesus. Om Buli klarer oppgaven har han motstått mange tvilere. Selveste Tor Milde gikk jo ut og sa at de siste bookingene gjør nye Quart til en festival for gammliser. Jeg heller nok mer til Buli jeg, som aldri har hørt om Korn, såvidt har hørt om Chris Cornell og har en sønn på snart 16 år.