Kategori Protestfestivalen

Felicia Feldt og Mian Lodalen til Protestfestivalen

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Högupplöst Felicia&mianBoken «Felicia Forsvann – I skyggen av verdens beste mamma» kom ut på norsk i fjor. Felicia beveget hele Norge da hun deltok i Skavlan der hun fortalte om oppveksten med moren, den kjente «barneoppdragelsesguru» Anna Wahlgren. Både hun og morens deltakelse i Skavlan vakte voldsomme diskusjoner.

«Felicia Feldts gjentatte forsøk på å begrave moren og gå videre er dømt til å mislykkes. For de er jo helt like,» skriver Marit Slotnæs i Morgenbladet.

Felicia er nummer tre i en søskenflokk på ni barn. Det var fire pappaer og enda flere menn. Men bare en mamma. Verdens beste mamma? I boken «Felicia Forsvann» tar hun et kraftig oppgjør med moren Anna Wahlgren – forfatter av den velkjente “Barneboka” som har vært en nordisk bestselger i flere tiår. Med Sove hele natta-kuren har hun hjulpet tusentalls foreldre til å gi barna sine en trygg, uavbrutt og tilstrekkelig nattesøvn.
Boken er en sår skildring av en barndom i skyggen av en selvopptatt mor, og hvilke spor det har satt i den voksne kvinnen.

Med seg til Protestfestivalen har Felicia fått med seg Mian Lodalen, kjent lesbisk feministikon, som introduserte ordet «flata» i Sverige. Mian skrev boken «Krummeklubbens skamlösa systrar» (Smuleklubbens skamløse søstre), om lesbisk kjærlighet. Hun har også skrevet en bok om sin far, som danner grunnlaget for at disse to damene nå står sammen på scenen. Også Mian Lodalens bok er utgitt på norsk. Hun er aktivist, forfatter og engasjert i dyrerettigheter, feminisme, inseminasjon, kvinnekamp og ellers politikk på venstresida. Hun er kjent for å ha en kvass penn og et varmt hjerte.
De to svenske kvinnene vil samtale om sine bøker, livet deres og det vil være åpent for debatt og spørsmål, «latter og tårer», som de sier.

Damene deltar på Protestfestivalen mandag 15. september, på dagen der barn og foreldre er tema. Debatt om fattige barn, og skilsmissebarn står også på programmet denne mandagen.

Vi skal fortsette med å rive ned gjerder. Kontrastene skal være enorme. Jeg for min del er veldig glad for at disse to nå kommer til festivalen. Temaet er evig aktuelt. Vårt forhold til foreldrene våre vil prege oss resten av livet, på godt og vondt.

Påsken handler om liv og om død, om kjærlighet og hat, om tilgivelse og svik. Vårt forhold til foreldre kan omfatte alt dette, og mer til. Vi velger ikke våre foreldre, men de har valgt oss. Dermed stilles det større krav til foreldre enn barn, selv om barna er voksne. Vi har ikke valgt å komme til verden, men vi har valgt å sette barn til verden. Det krever ansvar.

For de som feirer den kristne påsken vet vi at det er den viktigste høytiden i kristendommens historie. Det var da Jesus ble sveket, korsfestet og døde, men også da han sto opp igjen fra de døde. De aller fleste av oss bruker påsken til fjellferie, bypåske eller utenlandsreise og tenker lite på det som skjedde i påsken. Jeg ble født palmesøndag og bodde mitt første år i en stall, så mulig det har gitt meg tanker rundt påsken. Men det vi alle kanskje kan bruke påsken til er å tenke over relasjoner, hva vi vil med livet og hvilke verdier vi ønsker å overføre til våre barn.

Så kan vi se fremover mot september, og glede oss til møtet med to engasjerte og tøffe damer og deres sterke historie.

Klar for protest

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Kjære landsmenn. Nei, jeg begynner på nytt. Det var visst Kongen det. Kjære deg som leser dette. Nå skulle jeg gjerne hatt Kongens evne til å bli lyttet til og Statsministerens nyvunne respekt. Da ville jeg hatt den garantien jeg trengte for fullt hus på samtlige debatter under årets protestfestival i Kristiansand som starter lørdag 3. september. Vi snakker 12. gang nå og jeg tør å påstå at den aldri har vært mer nødvendig.

La oss ta det fra starten. En kald høstdag før årtusenskiftet ringte jeg to personer jeg ikke kjente for å be dem hjem til kaoset mitt. Vi kom fort til enighet om at byen og landet trengte en festival mot avmakt og likegyldighet, for engasjement og handling. Toleransen hadde kommet til et vendepunkt og tippet over fra å være noe varmt og kakaogodt til å bli det motsatte. Toleranse er å respektere hverandres meninger, men i enda større grad å tåle å høre de man er uenige med. Debatter var blitt forutsigbare eller politisk korrekte, som for så vidt går ut på det samme. En del mennesker fikk ikke delta. De var ugress. De skulle bort eller gjemmes under teppet. Media hadde tatt regien og ryddet bort ugresset fra spaltene. Det var heftig luking på gang, men ingen lukte bort de som lukte. Mye har skjedd siden den gang. Ingen datamaskiner kapitulerte. Ingen dommedag kom, bare et nytt tall med mange nuller. Vinden blåste som før. Folk ble født. Folk døde. Noen gikk på jobb. Andre gikk hjem. Likevel var noe endret. Endringen hadde skjedd så gradvis at man knapt hadde merket den. Den kom ikke med høstvinden, mer som bølger veltende inn fra havet fra andre steder i landet. Ikke minst fra Oslo-området. Hvis du lytter til bølgene lenge nok blir du søvnig, som ungene blir etter bilkjøring. Samme lyden, samme farten og roen som senker seg. Det er da det er lett å krasje eller falle over rekka.

Olav Rand Bringa og Knut O. Mygland skrev om Kolonistene i 2001, hva nå enn det er for noe. Alt blir gradvis galt med Sørlandet. Levekårene stuper. Vi vil helst være oss selv. Kolonistene presenterte seg stort sett selv, skrev forfatterne. De har ingen andre oppdragsgivere enn seg selv. ”Ingen konge eller regjering gav dem i oppdrag å administrere, utvikle eller tukte og veilede egdene,” skrev de. De få som virkelig har slike oppdrag, som fylkesmannen og biskopen synes ikke å ha kolonistiske tendenser, mente de. Bringa og Mygland sneiet borti noe som på sett og vis handlet om toleransen. Men dette gjaldt ikke bare Sørlandet. Østlendingene hadde fått dette ”viruset” fra et annet sted. Ingen vet hvor. Det er som en bakterie man ikke kjenner opphavet til, og derfor vanskelig lar seg kurere. Det ble gradvis forbudt å mene. Forbudt å snakke. Forbudt å rasle med sablene, med mindre man mente det samme som dem da. I alle disse ti årene har dette spredd seg, så lydløst og voldsomt, uten at det fremkalte nyseanfall hos allergikere. Første året Protestfestivalen kom dundrende inn i alle kriker og kroker midt i båtlivet og Olsokgrillingen skulle den bort. Avskummet måtte bort, det var en feil, en svulst på tidens tann. Heldigvis skjedde ikke det. Verdikommisjonen sa takk for seg. Forum for Systemdebatt det samme, men nevrotikere lar seg ikke pille på nesa av politisk korrekthet.

Så dukket Høvdingen Erik Bye opp. Han visste nøyaktig hvor Protestfestivalen ville hen. Plutselig var det noen med klippekort i Dagsrevyen og Se og Hør som sto imot presset fordi de hadde pondus nok. Media ble forvirret. Det samme gjorde den nye toleransen, som var nyfødt og ute av stand til å ta vare på seg selv. Høvdingen fikk snakke ferdig. Den syngende optimisten også. Årene gikk. Quart avgikk. Start rykket ned – og opp igjen. Antagelig rykker de ned igjen atter en gang. Etter 2010 er det bare mirakler igjen i Protestfestivalen, men man tror jo på sånt på Sørlandet. Jeg orker ikke en gang tenke på alle de andre som avgikk. Man må bare gå videre, også etter 22. juli. Vi er bygget sånn, som lemenet. Gå videre. Livet må gå videre. Protestfestivalens misjon har aldri vært viktigere. Jeg gjentar. Aldri vært viktigere. Likevel trenger vi sykehusopphold inni mellom, som alle andre.


3.-9. september skjer det for 12. gang. I toleransens navn. I engasjementets navn. I Martin Luther King Juniors navn, i Erik Byes navn, i Jens Bjørneboes navn osv. Uten bilen stopper Norge var det en blå mann som sa en gang. Jeg vil heller si at uten engasjementet stopper verden. Det spiller ingen rolle om temaet er sivil ulydighet, bedrifter som selges ut av landet, om cannabis bør legaliseres, om vi klager for mye, kontroversielle MC-klubber, alternativ kreftbehandling, motkultur og bohemliv eller kvinners manglende sexlyst. Helvete heller! Vi skal jo ende opp en plass alle mann og alle kvinner før eller senere, uavhengig av hva man tror på. På veien dit skal vi gløde og vise oss frem. Utskudd på andre planeter skal se at det lyser av menneskene på Vår Herres Klinkekule. Det holder ikke å gå på jobben og flytte på den daglige papirbunken. Du skal grine litt, svelge noen kameler, skrike og le høyt og ikke minst ramle ned mange etasjer i søvne. Du skal fly til andre enden av kula for å se ørnen du bare har sett på bilder og drikke vann eller sterk sprit ”så naglen losnar” i en finsk sauna. Utenfor venter monstermygg du er skråsikker på vil deg til livs. Alt dette skal få deg til å glemme det ubehagelige faktum at du bare er en knøttliten del av en evig syklus. Når en mann kan lage helvete på jord må da også en mann eller kvinne klare å flytte himmelen i hjertet sitt ut av kroppen for en stakket stund.

Protestfestivalen handler om alt dette og mer til. ”For det som skiller et demokrati fra totalitære samfunn, er nettopp respekten for uenighet,” sa utskjelte Hanne Nabintu Herland. Festivalen er en fantastisk blanding av litt sånne gærninger som oss og overleger og domproster, sa en lattermild optimist Jahn T., som sammen med stuntpoet Triztan ble intervjuet av lokalavisen i 2006. ”Enhver festival som inviterer til debatt og tankevirksomhet, er selvfølgelig viktig i en samfunnsstruktur som er glatt og overflatedyrkende, fastslo Triztan før også han red inn i solnedgangen. Hvis du aldri har vært i Triztan-teltet kan du begynne der, for der får du vite alt du trenger å vite for å begynne et sted. Sett pilene på globusen på Haandverkeren, Kunstforeningen eller på noen av de andre stedene der det skjer noe. Du treffer på Cynthia, Anton, Kristian eller noen av de andre overlevende i svarte t-skjorter. Protestfestivalen overtok der Johnny Cash slapp. Jeg kan ikke love at du ikke blir irritert eller kanskje til og med forbanna og kan ikke love at det ikke vil regne eller tordne i løpet av uken. Men jeg vedder ti soloppganger på at du vil føle at du er en del av noe større og viktigere enn du noen gang har kunnet forestille deg. Tror du meg ikke blir det månelyst.

Likegyldighet er verre enn hat, avmakt er verre enn alt og tida ruller fortere enn klinkekula du tråkker på. Ses vi?

Man gjør seg sine tanker..

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Livet går, og man gjør seg en del tanker. I september arrangeres Protestfestivalen for tiende gang, noe som vel kan betegnes som en milepæl. Men den som tror at minnene fra det første året 2000 ser ut som en solskinnshistorie tar drabelig feil. Etter denne første festivalen ble vi hetset med, samt at lokalavisens leder ba oss slemt å ikke foreta noe sånt igjen. Kanskje hadde det sammenheng med den ene journalisten som sa at han overhørte på en pub at de skulle nå ta rotta på dette siden det er ”de to som står bak”. Det var pinlig, het det på trykk dagen etter. Deretter kom kravene som ikke ble betalt innen fristen. Midt i denne stormen, kom også flau bris fra noen av de nærmeste. Vi var noen forlatte mennesker, med helgepappastatus, selv om Kai rakk å bli gift igjen før vi dro i gang.
Jeg var passe deprimert og hypokondrisk. Ruinert var jeg, uten at det skyldes festivalkollapsen. Deretter kom bilulykken som tok livet av ei venninne og uken etter mistet jeg faren min. Som en vandrende zombie la jeg meg til på en madrass i en tom leilighet i Kvinesdal der jeg innimellom grinerundene malte vegger (ikke fanden på veggen) og skrev dystre dikt. Men så kom regnet og stillheten og nok et samlivsbrudd før det var tid for utkastelsesbegjæring og full stans i noe som helst inn på konto. Før festival nummer to i august 2001 var jeg langt ute i periferien i den sangen til Kris Kristofferson der han proklamerer at ”frihet er bare et annet ord for å ikke ha noe igjen å tape”.
Ja, det var ingen grunn til ikke å gå videre for min del i alle fall. Ikke minst da fylkeslege Kristian Hagestad, artist Kine Hellebust, stuntpoet Triztan Vindtorn og biskop Skjevesland gav oss oppmuntrende og fandenivoldske ord (unnskyld biskop) om å stå på til tross for avis og annet rask. Særlig ordene fra biskopen og poeten fikk oss til å snu. Man må ta på alvor når to så forskjellige individ peker i samme retning.

For et par uker siden satt jeg rødvinssalig i en slags klemme mellom forventning og nedstemthet. Jeg er i planleggingen av jubileumsfeiring og ny festival. På mange måter har festivalens venner vært bjelker som har hjulpet å holde huset fast. Ikke minst som inspirasjon for oss, som ikke eide noe, ikke bestemte noe og ikke var noen. Det har blitt noen venner gjennom årene.

Min nedstemthet skyldtes at mange av festivalens nøkkelpersoner gikk bort eller gikk seg bort, som Oddlaug som var den tredje av oss tre som startet opp dette året. Hun døde av kreft i 2004. Vi mistet også to andre ildsjeler da Tove og Kari gikk bort. Samme året gikk Erik Bye bort. Senere forsvant Tron Øgrim, Sven O., Jon Lilletun, Aril Edvardsen og Tove Bye. Etter sistnevntes bortgang ble det tungt for min del. Det er viktig med inspiratorer. Lars Andreas Larssen var en annen. Han fikk Alzheimer og er ikke i stand lenger. Min kollega Kai sluttet 1. mars. Flere er borte, selv om de lever. Jeg satt denne kvelden og sa til meg selv; «Nå må jeg få ringt Triztan i morgen. Det hjelper”. Dagen etter tikket det inn SMS: Triztan er død.

I går var jeg i Triztan Vindtorns gravferd. Poetene var samlet. Vennene i Drammen, og alle de andre som var venner. Mange var vi. Stein Mehren leste dikt fra siste benk. Stuntpoetene Torgeir Rebolledo Pedersen og Erling Kittelsen sto ved kista og leste dikt, før de tok hverandre i hendene. Det var et fengslende øyeblikk. Alle måtte skrive en siste hilsen på kistelokket. Og ut bar de den store dikter, til hans egen stemme som leser.
Triztans siste bok ble en hyllest til det homo ludens – det lekende mennesket – og han var det selv, i likhet med Arne Næss, som også gikk bort i år.

Jeg ønsker å fortelle hvor mye Triztan Vindtorn betydde for Protestfestivalen, og for meg. Når han ankom festivalen, da var vi i rute. Det var som om Sjefen hadde kommet med nøklene og låst opp, så vi arbeidsfolka kunne begynne dagen. Det var først da at alt stemte, at prikken var plassert trygt over i’en. Med sitt vennlige vesen, tordnende budskap, kraftige og klare røst, fargerike klær og noe tunge drag over ansiktet var det som Moses var kommet inn midt i blant oss med steintavlene og på oppdrag for å fortelle om rikets tilstand. Derav paraplydiktet han leste i 2006, som kan leses i en av bøkene eller på festivalens hjemmeside. Det slo meg også under gravferden at han som kunne være så nådeløs mot pengemakten og alle former for diskriminering var mer enn noen nettopp det, det mest tolerante menneske jeg møtte og den minst pengefokuserte jeg har møtt. Han stilte alltid opp uten betingelser og var et hav mer tolerant enn mange av dem som har erklært seg tolerante i denne toleransens tid.

Når vi i september sparker i gang for tiende gang skal vi ha han med oss. Stein Mehren sa det: Kjell Erik Larsen er død, men Triztan Vindtorn lever videre.
Nå sitter jeg her med kone og småbarn og med mange nye mennesker rundt meg. Sammen skal vi nok klare det, for disse har pløyd markene. Ikke minst Triztan, som fikk oss til å ikke gi opp da vi egentlig hadde gitt opp.

Denne gang har vi noe stort på gang, som du nok får med deg, fra der du er. Vi skal videre sprelle videre, sprelle, sprelle, sprelle…..