Man gjør seg sine tanker..

Livet går, og man gjør seg en del tanker. I september arrangeres Protestfestivalen for tiende gang, noe som vel kan betegnes som en milepæl. Men den som tror at minnene fra det første året 2000 ser ut som en solskinnshistorie tar drabelig feil. Etter denne første festivalen ble vi hetset med, samt at lokalavisens leder ba oss slemt å ikke foreta noe sånt igjen. Kanskje hadde det sammenheng med den ene journalisten som sa at han overhørte på en pub at de skulle nå ta rotta på dette siden det er ”de to som står bak”. Det var pinlig, het det på trykk dagen etter. Deretter kom kravene som ikke ble betalt innen fristen. Midt i denne stormen, kom også flau bris fra noen av de nærmeste. Vi var noen forlatte mennesker, med helgepappastatus, selv om Kai rakk å bli gift igjen før vi dro i gang.
Jeg var passe deprimert og hypokondrisk. Ruinert var jeg, uten at det skyldes festivalkollapsen. Deretter kom bilulykken som tok livet av ei venninne og uken etter mistet jeg faren min. Som en vandrende zombie la jeg meg til på en madrass i en tom leilighet i Kvinesdal der jeg innimellom grinerundene malte vegger (ikke fanden på veggen) og skrev dystre dikt. Men så kom regnet og stillheten og nok et samlivsbrudd før det var tid for utkastelsesbegjæring og full stans i noe som helst inn på konto. Før festival nummer to i august 2001 var jeg langt ute i periferien i den sangen til Kris Kristofferson der han proklamerer at ”frihet er bare et annet ord for å ikke ha noe igjen å tape”.
Ja, det var ingen grunn til ikke å gå videre for min del i alle fall. Ikke minst da fylkeslege Kristian Hagestad, artist Kine Hellebust, stuntpoet Triztan Vindtorn og biskop Skjevesland gav oss oppmuntrende og fandenivoldske ord (unnskyld biskop) om å stå på til tross for avis og annet rask. Særlig ordene fra biskopen og poeten fikk oss til å snu. Man må ta på alvor når to så forskjellige individ peker i samme retning.

For et par uker siden satt jeg rødvinssalig i en slags klemme mellom forventning og nedstemthet. Jeg er i planleggingen av jubileumsfeiring og ny festival. På mange måter har festivalens venner vært bjelker som har hjulpet å holde huset fast. Ikke minst som inspirasjon for oss, som ikke eide noe, ikke bestemte noe og ikke var noen. Det har blitt noen venner gjennom årene.

Min nedstemthet skyldtes at mange av festivalens nøkkelpersoner gikk bort eller gikk seg bort, som Oddlaug som var den tredje av oss tre som startet opp dette året. Hun døde av kreft i 2004. Vi mistet også to andre ildsjeler da Tove og Kari gikk bort. Samme året gikk Erik Bye bort. Senere forsvant Tron Øgrim, Sven O., Jon Lilletun, Aril Edvardsen og Tove Bye. Etter sistnevntes bortgang ble det tungt for min del. Det er viktig med inspiratorer. Lars Andreas Larssen var en annen. Han fikk Alzheimer og er ikke i stand lenger. Min kollega Kai sluttet 1. mars. Flere er borte, selv om de lever. Jeg satt denne kvelden og sa til meg selv; «Nå må jeg få ringt Triztan i morgen. Det hjelper”. Dagen etter tikket det inn SMS: Triztan er død.

I går var jeg i Triztan Vindtorns gravferd. Poetene var samlet. Vennene i Drammen, og alle de andre som var venner. Mange var vi. Stein Mehren leste dikt fra siste benk. Stuntpoetene Torgeir Rebolledo Pedersen og Erling Kittelsen sto ved kista og leste dikt, før de tok hverandre i hendene. Det var et fengslende øyeblikk. Alle måtte skrive en siste hilsen på kistelokket. Og ut bar de den store dikter, til hans egen stemme som leser.
Triztans siste bok ble en hyllest til det homo ludens – det lekende mennesket – og han var det selv, i likhet med Arne Næss, som også gikk bort i år.

Jeg ønsker å fortelle hvor mye Triztan Vindtorn betydde for Protestfestivalen, og for meg. Når han ankom festivalen, da var vi i rute. Det var som om Sjefen hadde kommet med nøklene og låst opp, så vi arbeidsfolka kunne begynne dagen. Det var først da at alt stemte, at prikken var plassert trygt over i’en. Med sitt vennlige vesen, tordnende budskap, kraftige og klare røst, fargerike klær og noe tunge drag over ansiktet var det som Moses var kommet inn midt i blant oss med steintavlene og på oppdrag for å fortelle om rikets tilstand. Derav paraplydiktet han leste i 2006, som kan leses i en av bøkene eller på festivalens hjemmeside. Det slo meg også under gravferden at han som kunne være så nådeløs mot pengemakten og alle former for diskriminering var mer enn noen nettopp det, det mest tolerante menneske jeg møtte og den minst pengefokuserte jeg har møtt. Han stilte alltid opp uten betingelser og var et hav mer tolerant enn mange av dem som har erklært seg tolerante i denne toleransens tid.

Når vi i september sparker i gang for tiende gang skal vi ha han med oss. Stein Mehren sa det: Kjell Erik Larsen er død, men Triztan Vindtorn lever videre.
Nå sitter jeg her med kone og småbarn og med mange nye mennesker rundt meg. Sammen skal vi nok klare det, for disse har pløyd markene. Ikke minst Triztan, som fikk oss til å ikke gi opp da vi egentlig hadde gitt opp.

Denne gang har vi noe stort på gang, som du nok får med deg, fra der du er. Vi skal videre sprelle videre, sprelle, sprelle, sprelle…..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s