Side 106 av 117

Frivillig tvangstidsavgift

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Man skulle nesten ikke tro det. Jeg måtte gni meg i øynene for å se to ganger på det som sto på trykk. Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa, som jeg for øvrig har stor sans for, truer med å holde tilbake 60 millioner kroner. Årsak: Politikerne i Kristiansand sa nei til rushtidsavgift i første omgang. Det er knapt 16 måneder siden Kleppa sa hun ikke ønsket å komme til byen for å debattere bompenger, fordi bompengeprosjekt er lokalt initiert. Hun hadde ingenting med det. Politikerne i Kristiansand fikk gjøre som de ville. Bompenger og forlengelsen av det, rushtidsavgift blandet verken hun eller andre seg inn i.

Samtidig står Statens vegvesen frem og mener det bør bli dobbelt så dyrt å kjøre privatbil inn mot Kristiansand sentrum. Det er ikke annet enn ville tilstander som rår byen. Ingenting rundt bil og vei henger på greip bortsett fra dette ene, at her er det penger å hente for stat og kommune. Hvis det var sånn at Kleppa, Statens vegvesen og alle andre som er så glade for bompenger virkelig ønsker å slå et slag for kollektivtrafikk og miljøet så er det helt uforståelig at bompengene skal brukes til å finansiere en autostrada frem og tilbake fra sentrum til Vågsbygd. Legg i stedet ned veiene og proklamer for hest og kjerre. Det er vel det som er miljøhensyn. Når den nye veien er ferdig finnes det nye områder som trenger autostrada. Alt kommer antakelig an på hvem som bor hvor og om disse folkene sitter i bystyret eller har påvirkningskraft på bystyret.

For mange vanlige dødelige vil rushtidsavgift være en videreføring av den endringen i levemønsteret som mange har vært igjennom. Denne endringen går ut på å hele tiden tenke hva man skal i byen, hvilken dag man må gjøre det ærendet i Sørlandsparken osv. For voksne med voksne barn og enslige uten små barn er det sikkert sunt og godt å spasere inn til byen, men bor man langt nok borte fra sentrum er man likevel avhengig av bil eller buss en del av veien, ellers ryker halve arbeidstiden til labbing.

Rushtidsavgift. Smak på ordet. Det er så 2011 som det kan bli. Jeg ville blitt overrasket hvis ikke Kleppa får det som hun vil til sist. Det denne avgiften i tillegg til bompengene vil gjøre er å skape større klasseskille i byen vår. Vil vi ha det sånn? De som har så de klarer seg betaler og betaler og gjør det dermed mulig for politikerne å fortsette økningen eller legge på flere bommer og avgifter andre steder. Kommunen er desperat etter penger, så hvis Kleppa står på sitt får hun det som hun vil, men å kalle det miljøavgift blir for dumt.
Mitt korstog mot bommer er et personlig korstog. Greit nok. Jeg skal ikke stikke det under en stol. Det er vel sånn med de fleste at man tenker på seg sjøl. Når man har to små barn som skal manøvreres gjennom trafikken til sentrum til fots fordi man ikke kan kjøre gjennom bommen blir man irritert. La oss slå det fast en gang for alle. Buss fungerer ikke for alle. Buss fungerer ikke for de som sliter med klaustrofobi eller sosial angst og egner seg ofte dårlig for småbarnsforeldre. Småbarn bryr seg ikke om busstider og bussjåfører bruker busstider. I tillegg til det å ikke rekke busser med hylende småunger fungerer det ofte dårlig å bære barn til busstopp kombinert med bæreposer, sparkesykler osv. Busser fungerer dessuten kun i tidsrommene det faktisk går busser. Busser fungerer også kun til steder det går busser. Hvis man først tar buss oppdager man i tillegg at det er dyrt, og at sluttsummen kan bli svært dyr når hver person i en familie må ha hvert sitt busskort. I bilen er det plass til alle.
De fleste som bruker busser jevnlig har også en bil stående som de må betale for, og da blir det kostbart selv for de som har en del å rutte med.

Rushtidsavgift er nyoppfunnet. Det berører ikke meg, bare så det er sagt. Likevel tenker jeg med bekymring på alle de det berører. Jeg vet det berører mange, til og med flere jeg kjenner. Noe av det som er så skremmende med en slik avgift er at noen faktisk har funnet den på. Man kan velge mye her i livet, men når du skal være på jobben bestemmer som regel sjefen. Det betyr at skole og barnehage og tidspunktet du reiser hjemmefra må tilpasses tidspunktet du skal være på jobb. Rushtidsavgift skal som navnet tilsier gjelde når folk flest skal frem og tilbake på jobb eller i forbindelse med det. Bilistene skal melkes uansett ståsted. Altså har du ikke noe valg, men noen kan velge å ta buss. Jeg tror de som kan velge buss gjør det for å slippe å stå i kø. Og akkurat her dukker et enda rarere fenomen opp. Rushtidsavgift skal som bompenger finansiere en bredere og enklere vei slik at køen blir borte fordi enda flere kan kjøre bil fortere frem og tilbale. Gjør døren høy og porten vid, som det sies et sted. Alle skal komme lettere frem og inn. Ingen trenger lenger å ta i bruk buss.

Disse frivillige ”Berlinmurene” vi har fått skaper et skille mellom de som har mest og de som har minst. Samme prinsippet fungerer overalt. Alle betaler likt, uansett hvor god råd du har. Og jo flere som betaler jo mer må man betale, for jo flere avgifter lages og jo mer koster det på dem vi allerede har. Skrustikkepolitikken skrur seg til, for å si det sånn. Problemet med denne politikken er altså at smertegrensene er forskjellig for folk.
Kristiansand gjør det motsatte av Bykle. De gjør det mer utrivelig for barnefamilier, men også for de eldre. Lytt heller til de gamle statsministrene Kåre Willoch og Odvar Nordli som har forstått hvem som er taperne i dagens samfunn.

Når samferdselsminister Kleppa nå vil tvinge Kristiansand til å innføre rushtidsavgift tar hun på seg et ansvar hun strengt tatt ikke skal ha. Selvsagt tvinger hun ikke, hun gir bort 60 millioner hvis de innfører, men bruker samme retorikk som når seksåringen vil se på Batman i stedet for Pippi Langstrømpe. Lillesøster skal få godteri hvis hun skrur av Pippi og på Batman. Problemet er at godteposen tilhører dem begge.

Da jeg her om dagen gikk over en av byens broer med en liten gutt og en enda mindre jente på vei til andre siden av bomringen ville plutselig ikke den minste gå lenger, hun skulle bæres. Det er tungt og bære nesten tjue kilo i armene over tid så jeg var fristet å ringe en av de folkevalgte for å be om hjelp. Nå før valget 12. september hadde de sikkert stilt opp med åpne armer.

Det som skjer, det skjer

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Det er noe skummelt over det som skjer i Kristiansand i disse dager. Trekk parallell til noe av det jeg skrev i forrige uke, om tiden vi lever i som egentlig er et blunk, så får du et innblikk i hva jeg forsøker å si noe om. Vågsbygd er ugjenkjennelig. Det graves, sprenges, omkjøres og endres. Snart kommer en helt ny vei og et helt nytt Vågsbygd vil se dagens lys. På Tangen skal Aquarama stå opp som fugl fønix fra asken i ruinene av den gamle svømmehallen. I Markens er det enda et nytt bygg på vei opp. I Hannevika er det dukket opp en ny tunnel. På Odderøya er det store planer og i andre enden av sjakkbrettet planlegger pinsevennene et spektakulært bygg før Lundsbroen. Om ikke det er nok kommer Euroterminalen som egentlig er et kolossalt spenstig og spennende prosjekt, til tross for endringene som vil skje. Da glemte jeg nesten i forbifarten å nevne Kilden som åpner med pomp og prakt allerede neste år.
Hva vil jeg med dette? Alt dette setter i gang det noen vil kalle underlige tanker i meg. La meg trekke en enda mer underlig sammenligning notert av Kaj Skagen i Dag og Tid forrige uke. Skagen skriver egentlig om Bob Dylan men resonnerer seg tilbake til den tiden Dylan skrev sterkt og engasjerende om alt som skjedde omkring. Skagen kaller det ”redselsbalansen”. Jorda var dominert av to krigere med hver sin ladde pistol hardt presset mot tinningen til den andre. Et øyeblikks uoppmerksomhet var jevngodt med døden. Denne gjensidige gisselsituasjonen polariserte all politisk tenkning og handling, lammet refleksjon og dialog og frøs fast den kulturelle og politiske utviklingen, skriver Kaj Skagen. Han hevder at det eneste som gikk fremover i årene etter 1945 var teknologien og økonomien. Noen få turde gjøre opprør. De ble sett på som avvikere og fikk tilnavn som bohemer, beatbohemer og hippier.
Vi forlater Kaj Skagens tanker der og går inn i vår tid og i vår del av verden og enda mer nært, i vår by. Bohemene kjenner vi til, det var en bohemleir bare en båttur unna, i Skagen. De var også i Christiania og andre steder. De brukte pensel, blyant og intellektet som våpen. Beatbohemene hadde sin base i San Francisco. Hippiene noen år senere var overalt. De brukte slagord og blomster som våpen. Blomster i kanonmunningene og i tøyet. Tilbake til tidsbegrepet. Vi lever i et øyeblikk av evigheten. Mennesker har levd på planeten i tusenvis av år. Det var en tid da urmennesket bodde i huler og jaktet dyr med spyd for å få seg mat. Når Kong Christian IV fant på Christianssand (Nettopp, med Ch og ikke med K) i 1641 var han bevisst på hvordan det skulle være her. Han må ha vært et ordensmenneske. Gradvis kom endringene, fornyingene og moderniseringene ettersom tiden skred frem. I dag er vi i 2011, men frem til for femti år siden levde fremdeles byfolket i byen vår ganske kummerlig. Jeg bodde for eksempel mitt første leveår i en ombygd stall i Kristian 4des. gate. Det som skjer nå er intet mindre enn en revolusjon i modernisering og fornying. Alt skjer på grunn av det Kaj Skagen skriver er det eneste som gikk fremover etter 1945, nemlig teknologien og økonomien. Utrolig nok kan det virke som det nettopp er teknologi og økonomi som i dag lammer all dialog og refleksjon. Begge disse to fenomener er temmelig nye i historisk sammenheng.
Det er ikke så lenge siden man byttet dyr i stedet for å betale med kort, og enda kortere tid siden vi måtte ha ledning for å ringe til noen. Det er tydelig at teknologi og ikke minst økonomi herjer hemningsløst med oss vanlige borgere av Kristiansand, som i Vesten forøvrig. Den teknologiske revolusjon vet vi ikke konsekvensene av ennå fordi det er uklart om man får hjernekreft av stråling. Hva som skjer med modernisering, som handler litt om teknologi og mye om økonomi er temmelig dramatisk sett i et større perspektiv. Hva skal våre oldebarn bygge når det ikke er noen flere fjell å sprenge? Hva skal de finne på når alt er funnet opp på noen få år? Hvordan vil de få noe som helst følelse med røttene sine når alt er oppløst, nytt og sprengt bort? Hva slags kulturhus skal de bygge når Kilden er utgått på dato og det ikke er flere steder å bygge noe nytt? Alt dette hadde vi ikke behøvd å svare på hvis vi ikke fødte flere barn, men det gjør vi jo. Ut i fra dette ser jeg et enormt behov for både bohemer, hippier og andre avvikere. Man kan jo ikke bygge en ny klode. Derfor er vi en liten gjeng som er i startgropen for å stifte ChristianssandsBohemene (med Ch.). Det er selvsagt bare som å pisse i motvind. Derfor burde noen med mer makt ta seg bryet med å tenke litt over hva som har skjedd og skjer i årene mellom sånn cirka 2000 til 2020, for verden skal vel gå videre etter det?
Utenom bohemer og hippier sto en enkel sjel ved navn Erik Dammann alene for en liten revolusjon mot utviklingen, da han skrev noen bøker og stiftet Fremtiden i Våre Hender på 70-tallet. Dammann sa da han mottok Erik Byes Minnepris på Protestfestivalen i fjor at jorda allerede er fortapt. Det eneste som kan endre det er å snu opp ned på å tenke vekst, men det er utopi å tro at den tenkningen endres for den ligger dypt forankret i alt som foregår, mener han. Jeg har snakket med Dammann og han ser langt utover den politiske agendaen med å tenke miljø. Det spiller ingen rolle om folk lar være å kjøre fly eller bil, man må stoppe helt opp og begynne helt på nytt. Det handler om noe helt annet og mye større. Det som skjer i Kristiansand i disse dager viser bare at det går an å tenke så mye nytt at man slutter å tenke. Da vil jeg ikke fremstå som en surpomp. Selvsagt er det gøy mye av det som skjer, men er det sunt? Ironisk nok er det håp i den kunstnerkolonien byen vår alltid har vært. Kunstnerne gikk ut mot Cultiva når de ble fjernet fra søknadsmassen. De tør å si ifra og de vet hvordan de skal få sagt det på rett måte. Kristiansanderen Reidar Wennesland levde tett på beatbohemene i San Francisco. I Christianssands Kunstforening er det tradisjon for å si ifra når noe er galt slik kunstnerne i Myren Grafikk (der blant andre Kjell Nupen var med) gjorde det på 70-tallet. Når sentrale politikere uttaler at kunstnerne ”har sugerør i statskassa” er det ikke så overraskende. Kunstnerne er nesten de eneste som tør å si ifra. Man kan ikke forvente at politikerne skal forstå at viktigere korrektur når samfunnsutviklingen er på feil kurs har vi ikke.
Mannen som skrev hippiebevegelsens historie var fra Grimstad. Eivind Reinertsen skrev om hvordan de oppsto: Det dreide seg først og fremst om enkeltmennesker som lette etter kontakt og livsinnhold som passet deres egen personlighet og deres egen situasjon, og som fant sammen på utsiden av den fastsatte samfunnsrammen. De fleste var folk som ikke bare følte seg fremmede over det etablerte samfunnets nesten religiøse tilbedelse av konkurranse, poeng og døde ting, men som også sto utenfor de tradisjonelle ungdoms-miljøene som sentrerte rundt popmusikk, moter, utseende, idrett, biler, brennevin osv. Det var i aller høyeste grad en søken etter verdier, og etter en virkelighet som besto av ekte og enkle komponenter, skrev Reinertsen.
Det er jo naturlig at ”avvikere” er de som må si ifra. Hvis du er en del av det som foregår tilhører du de ”friske” som i mer eller mindre grad er enig om de store linjene. Hvis du er utenfor er du avviker for massen men kanskje den klartenkte i virkeligheten? Tida går fryktelig fort. Det å la Mammons disipler, makt og penger styre det som til enhver tid skjer bør jo kanskje bli et tankekors for flere enn bohemer, hippier og Erik Dammann? Av og til kan det være klokt å lytte til kunstnerne. De er antakelig de eneste som ikke sier at det som skjer, det skjer.

Tid og følelser

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Det er uforståelig hvordan vi holder ut, men så har vi egentlig ikke noen valg. Vi kan jo ikke trekke oss tilbake og si at dette vil jeg ikke lenger. Her om dagen satt jeg og studerte datteren min på tre år og klarte ikke holde tilbake tårene. Hun sto i speilet og studerte håret sitt, smykkene sine og hadde overtalt meg til å kjøpe henne røde platåsko som damer går med når de skal være skikkelig fine. Datteren min er helt annerledes enn oss andre. Jeg vokste opp med en lillebror og fra før hadde jeg en tenåringssønn og en sønn som er to år eldre enn datteren min. Unge damer som vil ha på neglelakk fra de er 2-3 år og som kun vil ikle seg rosa var et ukjent fenomen. Livets vakre øyeblikk er å studere henne. Jeg synes hun er verdens fineste unge dame. Man forstår at større kjærlighet enn den man har til sine barn er det ikke mulig å oppdrive. I neste øyeblikk tenker jeg på seksåringen, som nettopp har hatt bursdag. Igjen måtte jeg skrape bort en tåre fra øyekroken. Han er så lik broren sin, og siden broren har en annen mor må den likheten komme fra faren. Poden skal bli fotballspiller når han blir stor. Vi ser Startkampene sammen i sofakroken og han kan knapt holde ut til han en dag kan begynne å spille fotball. Han skal på skolen til høsten, men mest av alt gleder han seg til fotball. Talentet er åpenbart. Han skyter godt og vet hvor målet står. Han har likt kroppsspråk, lik følsomhet og energi. Jeg er temmelig sikker på at han kan bli noe mer enn 6. divisjon som ble min beste karriere. Samtidig ringer det ustanselig bekymringsmeldinger i hodet mitt. Man kjenner egne svakheter, egne redsler men heldigvis også sin egen styrke. Derfor begynner tankene fort å kverne rundt voksenlivet hans om noen år.
Tidsdifferansen er egentlig bare et blunk. Jo eldre man blir jo fortere flyr tida. I neste øyeblikk tenker jeg på min far som ikke fikk oppleve disse to søte små. Igjen må det tørkes tårer. Jeg vet han ville vært veldig stolt av dem og at de ville hatt verdens snilleste bestefar. Når de tankene kommer er det nesten ikke til å holde ut. Overgangen fra de glade tårene til de vonde er like kort og uoversiktig som når Start plutselig begynner å spille dårlig etter å ha spilt bra en stund. Du får ikke gjort noe med det, for det er andre som har regien. Jeg vet også at livet for de søte små vil fortone seg omtrent på samme måte, fra bunnløs sorg og smerte til intens glede og kjærlighet, nesten ikke til å holde ut.

For en måned siden var jeg i 60-årsdagen til en nær venn. Jeg blir sjekket opp av damer på 50 fordi jeg nylig er blitt singel. Min eldste sønn fyller 18 år om et par måneder og kan snart gå på Polet. Alt dette skremmer meg. Jeg leser om Rune Larsen (62) eller Ole Paus (63) og tenker at, jøss, fylte ikke han nettopp 60 år. Kan dagene virkelig gå så fort eller er det bare dagene for oss voksne som fortoner seg så likt at vi ikke enser at tiden går. Jeg hilser på noen i Markens og noen dager etter leser jeg dødsannonsen. Alt dette minner meg om den siste linjen i diktet ”Junikveld” av Hans Børli: ”Den er så svindende kort den stund / vi mennesker er sammen”. Livet går så det griner. Tid er et lite ord på bare tre bokstaver, men likevel rommer det hele tilværelsen. Tid rammer inn hele livet. Tør du gå dypere inn i det er det lett å bli skremt, fordi tid viser vår sårbarhet og menneskenes forgjengelighet. Ofte har vi heller ikke begrep om tid, som når du diskuterer en felles hendelse med en nær venn og tidfester det hele til å være et års tid siden. Sannheten er ofte at det er blitt tre år siden hendelsen.

Inni tiden vi lever i og med skal vi håndtere alskens følelser. Du kan klype deg i armen og føle på den verste frykt og den mest ubehagelige uro, men også den altoppslukende forelskelsen. Følelsene som hele tiden overmanner oss virker å være så mange at vi ikke ville klare å skrive dem ned, men i følge den svenske motivatoren Jackie Bergman finnes det bare to typer følelser; redsel og kjærlighet. Blir man for eksempel sint eller frustrert, er det redsel hevder han. Det høres logisk ut. Det er jo alltid to lag på banen. Gud mot djevel, godt mot ondt, jobb mot fritid, seiersrus eller tap, Start mot Viking, eller Vålerenga. Mann og kone er ett i kjærlighet, men i det øyeblikket man går fra hverandre blir det ofte ekskone mot eksmann. Bergman hevder all motivasjon kommer av følelser, og i og med at det kun er to følelser, ja da handler alt om redsel eller kjærlighet.

Millionspørsmålet som hele tiden tyter ut av et fullpakket hode er hvordan vi holder ut, hvordan vi klarer å leve med følelsene og skjebnen vi har uten å bli tullete. Glen Campbell tar i visa Fate Of Man for seg en menneskeskjebne i livets tiår frem til livets siste. Han avslutter med: ”Han kommer her mot sin vilje, og han drar igjen, skuffet”. For et par dager siden kom det frem i media at 75-åringen Campbell sjøl er diagnostisert med alzheimers og legger ut på avskjedsturne i forbindelse med sin kommende plateutgivelse. Nå er det nok av dem som vil mene Campbell tar feil. Man må ikke forlate jordelivet skuffet.

Limet som for min del henger livet sammen er de søte små. For andre kan det være jobb eller noe annet. Man har holdepunkter innenfor kjærlighetens mysterier.
Når man møter motbør er det godt å ha de søte små. De gir livet mening. Men det er en form for egoisme, på samme måte som det å fø dem inn i denne verden mot sin vilje er egoisme.

Ungene deler skjebne med oss, men akkurat nå er de søte små i lekens alder, og akkurat det er befriende for oss i alvorets alder. De tenker ikke på det selv, men de gjør oss voksne lykkelige og livet meningsfullt. Når de vokser til må også de holde ut eller finne fluktveier. Eller som Jackie Bergman analyserer; Søke kjærlighet, finne kjærlighet i stillingskrigen mot redselen på andre siden av banehalvdelen.

Forgjengelighetens tid er tiden som aldri tar slutt. Alt tar slutt, unntatt dette ene, at alt gjentar seg selv, til alt er visket ut og noe nytt hele tiden oppstår.