Jeg hater helger. Det høres sikkert rart ut, men det har nå vært slik en del år. Selvsagt betyr det enormt mye å være sammen med ungene, men det endrer seg ikke fordi det er helg. Det som endrer seg er at uroen er mer tilstedeværende enn resten av uka. Denne helgen har vært ille i så måte, med tabloidaviser som sprer sykdom og død og bekjente som forteller om hjerteinfarkt før man har fylt 40. For en avisoman er det umulig å unngå å lese detaljer om sykdomsutvikling, detaljer om hva som skjedde da det ble oppdaget og detaljer om hendelsesforløpet. Det som hjalp noe var å se professor Ingvard Wilhelmsen på Grosvold i går kveld, med den kjente humoren som gjemmer bort alvoret. Det er alltid like fornøydelig og rensende å høre den mannen. Likevel er det en typisk lørdag med uro og frykt. Det som er helt sikkert er at redaktørene aldri tar hensyn til hypokondere. Det må jeg i og for seg respektere, men hvordan tør journalisten grave så dypt i det sørgelige? Det overrasker meg stadig vekk. For det å dø er noe som gjelder alle og som Timbuktu så treffende synger; «Alle vil til himmelen men ingen vil dø». En hypokonders hverdag er ikke så veldig annerledes enn andres, bortsett fra at han alltid lukker dolokket før han får sett ned i skåla og at han aller helst dusjer i mørket. Ja, for det finnes flere typer hypokondere. Den mest vanlige er en for meg fremmed type. Denne hypokonderen sjekker seg hele tiden og flyr til legen for å få forsikret seg om at han eller hun er frisk. Den hypokonderen vil alltid vært et hestehode foran alle andre, når det gjelder å oppdage ting før det er for sent. For meg er denne hypokonderen ikke ekte hypokonder, men et menneske med en veldig styrke. For om du tror du skal dø og løper til legen for å få bekreftet det (selv om det er i håp om å komme tidsnok) så er man sterkere enn moskusen på Dovrefjell.

Mitt hypokondri forløper seg annerledes. Jeg går til legen i blant, men bare for å få medisin til allergi eller snakke om ting. Sist gang jeg tok en blodprøve var i militæret, og da er vi tilbake til midten av 80-tallet. Skrekken er å få vite at man ikke er frisk, at man kan stryke med når som helst. Ironisk nok er sånne som meg mer enn de fleste veldig klar over at man faktisk kan stryke med når som helst. Dessuten blir jo sjansen større for hvert år som går. Derfor er tabloidaviser og fortellinger om sykdom og død noe som går innpå meg på på en annen måte enn folk flest. Jeg lever meg inn i dette så sterkt at jeg i enkelte tilfeller kan bli skjelven. Etter en stund kommer uroen og så til slutt symptomene. Fra da er helvete løs for en stund, særlig hvis dette skjer i helgene. Det er lett å le av slike symptomer som er bygget på fantasi og tabloid, men de er veldig reelle for den det gjelder.

Det som forundrer sånne som meg er den evnen mennesket har til å leve med sin forgjengelighet. Skrekkfilmene fra gravene grøsser vi av, men redselen for å dø ler man av. Vi er faktisk født inn i dette livet av våre foreldres vilje for til slutt å forlate det mot vår vilje. Det eneste valget vi har selv er hva vi gjør i tiden i mellom disse ytterpunktene. Men også her kan det virke som mange ikke har skjønt det, og lever som om man venter på at den rette tiden skal komme til å begynne å leve. Man følger flokken, bokstavelig talt. Og man innfinner seg med å leve på en måte man ikke ønsker. Man følger flokken til lyskrysset, og venter tålmodig på å få gå, som det heter i sangen.

Hypokondri, eller helseangst, har sine fordeler. Man tar ikke livet for gitt, og man gjør det man kan utfra det man tør. Man er smertelig klar over at livet er kort, uforutsigbart og skummelt. Det ligger der i bunnen. Derfor har sånne som meg kanskje en tendens til å få mest mulig ut av det samtidig som man klamrer seg til forutsigbarhet. Jeg frykter det som er farlig, men forstår meg ikke på de som lider av angst for å prestere, eller angst for hvordan man tar seg ut.

Søndager er vanligvis verst, med sine stengte butikker og tomme gater. Tankene løper løpsk og ingenting kommer i veien. Det er noe trist og ekkelt, som om gravsteinene er flyttet helt inn på gårdsplassen.

Jeg skal forsøke å ikke kjøpe aviser i morgen.

Jeg skal ikke hovere med ord som «Hva var det jeg sa?», men det er jo en et tankekors at klubben vi er så glad i stadig faller ned i gjørma. De aller fleste med vett og forstand i orden kunne sagt at 9500 publikummere i snitt er utopi, og det gjelder nok også hos ledelsen i Start. Men hvis man ikke har andre lettvinte måter å spare penger på feier man alvoret under teppet og setter opp publikumsberegningen og lar det humpe og gå i håp om at laget allerede fra start legger seg i teten, med det publikumsfrieri det vil medføre. Nå gikk det ikke sånn, det humper og går med laget i Eliteserien og underskuddet galopperer med en fart som får bankmannen i styrelederstolen til å reagere. Noe må gjøres og ekstra ordinært styremøte vil konkludere med utleie av flere spillere eller oppsigelser. Velger man det første er sjansen relativt stor for at det sportslig blir verre for klubben, som fort kan rykke ned igjen etter et år blant de gjeveste. Hvis man skal velge mellom disse to alternativene er den beste løsningen å si opp ansatte, papirflyttere, direktører eller hvem det måtte være. Det viktigste for klubben må være sportslig suksess som henger sammen med økonomisk suksess.

Dernest er dette mer enn et lokalt problem. Det er bare en løsning på de enorme økonomiske problemene klubbene sliter med. Fotballforbundet må legge egen grådighet til side og innføre nye regler. Det betyr lønnstak og begrensning av utenlandske spillere. Ideelt sett bør det være en avklart bestemt andel med lokale spillere i enhver tippeligaklubb. Det bør innføres et lønnstak som gjør at spillerlønninger harmonerer med hverandre, og så får man heller gi bonuser etter prestasjon. De fleste klubber i tippeligaen presterer ikke i forhold til sine intensjoner, men i dag har det ingen innvirkning på de skyhøye lønningene.

Vi som er glad i klubben og lokalpatrioter vil bli mye mer glad i klubben og mer trofaste når flertallet av spillerne er gadas gutter, som det var på gullagene i 1978 og 1980.

For ordens skyld skylder jeg å nevne at jeg ikke har vært på Sør Arena i år og heller ikke kommer til å være der. Jeg nekter å sitte bak et av målene hele kampen, og da blir billettene for høye for vår økonomi. Det beste alternativet blir da å benke seg foran plasmaen med TV2 Sport enten laget spiller hjemme eller borte.