Side 115 av 117
Man gjør seg sine tanker II
25 år senere er det skjedd mye med denne gjengen. En del forsvant ut av kirkedøra med årene, en del sitter godt plantet innenfor og noen er endatil blitt pastorer. Vel, kirkedør er vel neppe det rette ordet, for de fleste hadde et labert forhold til kirken og den lutherske lære. Det var amerikanske predikanter som Kenneth Hagin og T.L. Osborn som man så opp til i denne menigheten. Vi hadde alle et særdeles godt forhold til pastoren i Vennesla, som hadde en sterk tro, var karismatisk og både spilte og sang, i talene sine. Han var kommet ut av Åge Samuelsens skole og der var det som regel liv og røre. Vi ble både bedt for til frelse og døpt av han og eldstebrødrene.
For min del skjedde dette 24. oktober 1984.
Siden den gang har mye skjedd med oss, både i livsstil og trosretninger.
I går kom altså sjokket i form av programmet om pastoren som var pedofil og hadde begått overgrep mot minst 2 barn på 80-tallet. Min første tanke gikk til barna som dette skjedde mot. Min neste gikk mot de kanskje tusener som ble bedt for til frelse av den samme pastoren i den samme perioden, eller noen år tidligere. Ikke alle var like sterke i troen, og mange har slitt i årene etter dette. Flere av de som sto løpet ut henger fremdeles med i menigheter eller har stiftet egne.
I oktober 2003 lagde avisen Vårt Land en reportasje om denne menigheten og ungdommene fra Vennesla og Tinnheia 20 år etter vekkelsen. Til avisen uttalte pastoren blant annet: ”Det var en fin og spennende tid. I løpet av kort tid vokste arbeidet til å bli noe veldig stort. En periode tror jeg vi var den største menigheten på Sørlandet.”. Pastoren var ikke pastor, men predikant og evangelist i menigheten. Etter tre år forlot han menigheten til fordel for bl.a. arbeid med gatebarn i Brasil. Han sa også om tiden i Vennesla: ”Jeg var ungkar og spellemann, og hadde ikke noe ønske om å slå meg ned fast. Men tiden i Vennesla har uten tvil vært med på å forme meg som menneske og som forkynner,” sa han til avisen.
Saken mot pastoren har vært i alle kanaler siden i går. Etter TV-programmet lå det drapstrusler på You Tube der han hadde lagt ut flere videoer med seg selv som synger kristne sanger. I løpet av natten forsvant hundrevis av venner på siden hans på Facebook. I dag forsvant også profilen hans mens det er oppstått en annen gruppe med navnet hans. Ingen er i tvil om identiteten hans om man vet hvem han er og vet man det ikke skal det ikke mye til å finne ut av det.
Det han har gjort er fryktelig og frastøtende. Det kan aldri forklares eller bortforklares. Saken er verre fordi det er en pastor som har gjort dette, en pastor som har hatt mange tilhengere og mennesker som har stolt på han og sett opptil han. Men det kommer også frem at foreløpig dreier sakene seg om foreldede ting, altså hendelser som er skjedd for mer enn 15 år siden. Derfor blir pastoren i utgangspunktet ikke straffeforfulgt hvis det ikke dukker opp nye opplysninger. Om vi burde ha flere år før foreldelse i slike saker er et viktig spørsmål.
TV2 har også et ansvar som det bør stilles spørsmål med her. Selv om sakene er så gamle unnskylder det ingenting, men spørsmålet om tilgivelse er mer aktuelt. Det må være rom for anger og tilgivelse for alle, uten at det nødvendigvis skal bety mindre straff. Jeg har aldri hørt om pedofile som slutter med overgrep. Hvis pastoren virkelig har skjerpet seg i 10-15 år er det en grunn til å tro at samvittigheten har seiret over dragningen. En venn av meg sa om saken dette: ”Jeg synes jeg ser stadig tydeligere at vi alle har potensial både til det djevelske og det guddommelige i oss, og at begge komponentene setter sine stempel i våre liv. Jeg minner ofte meg selv på at fordi om en person har sine drittsekksider, blir ikke alt det flotte vedkommende har utrettet, mindre verd av den grunn”.
Dette er jeg enig i. Vi må stille flere spørsmål enn det ene og vite at det er mennesker dette handler om, både den som er utsatt for overgrep og overgriperen.
Denne pastorens positive sider er mange som ble dratt opp av rennesteinen
Det TV2 har gjort med dette programmet er en henrettelse av en persons identitet og kanskje også et justismord, hvis pastoren virkelig har angret. Pedofile regnes som de verste av de verste. I flere fengsler blir de hundset med, spyttet på og er nederst på rangstigen. Den pedofile vil være forfulgt og forhatt resten av livet. Det eneste en slik person kan gjøre er å flytte til et annet land og begynne på nytt. Vi bør også være klar over at den pedofile har familie som oss andre, og de skal også leve videre etter at slike saker blir avdekket.
Mange av ungdommene kan nok føle seg forvirret nå. Kanskje det var en ide å samle seg for å snakke ut om det som har hendt?
Man gjør seg sine tanker..
Jeg var passe deprimert og hypokondrisk. Ruinert var jeg, uten at det skyldes festivalkollapsen. Deretter kom bilulykken som tok livet av ei venninne og uken etter mistet jeg faren min. Som en vandrende zombie la jeg meg til på en madrass i en tom leilighet i Kvinesdal der jeg innimellom grinerundene malte vegger (ikke fanden på veggen) og skrev dystre dikt. Men så kom regnet og stillheten og nok et samlivsbrudd før det var tid for utkastelsesbegjæring og full stans i noe som helst inn på konto. Før festival nummer to i august 2001 var jeg langt ute i periferien i den sangen til Kris Kristofferson der han proklamerer at ”frihet er bare et annet ord for å ikke ha noe igjen å tape”.
For et par uker siden satt jeg rødvinssalig i en slags klemme mellom forventning og nedstemthet. Jeg er i planleggingen av jubileumsfeiring og ny festival. På mange måter har festivalens venner vært bjelker som har hjulpet å holde huset fast. Ikke minst som inspirasjon for oss, som ikke eide noe, ikke bestemte noe og ikke var noen. Det har blitt noen venner gjennom årene.
Min nedstemthet skyldtes at mange av festivalens nøkkelpersoner gikk bort eller gikk seg bort, som Oddlaug som var den tredje av oss tre som startet opp dette året. Hun døde av kreft i 2004. Vi mistet også to andre ildsjeler da Tove og Kari gikk bort. Samme året gikk Erik Bye bort. Senere forsvant Tron Øgrim, Sven O., Jon Lilletun, Aril Edvardsen og Tove Bye. Etter sistnevntes bortgang ble det tungt for min del. Det er viktig med inspiratorer. Lars Andreas Larssen var en annen. Han fikk Alzheimer og er ikke i stand lenger. Min kollega Kai sluttet 1. mars. Flere er borte, selv om de lever. Jeg satt denne kvelden og sa til meg selv; «Nå må jeg få ringt Triztan i morgen. Det hjelper”. Dagen etter tikket det inn SMS: Triztan er død.
I går var jeg i Triztan Vindtorns gravferd. Poetene var samlet. Vennene i Drammen, og alle de andre som var venner. Mange var vi. Stein Mehren leste dikt fra siste benk. Stuntpoetene Torgeir Rebolledo Pedersen og Erling Kittelsen sto ved kista og leste dikt, før de tok hverandre i hendene. Det var et fengslende øyeblikk. Alle måtte skrive en siste hilsen på kistelokket. Og ut bar de den store dikter, til hans egen stemme som leser.
Triztans siste bok ble en hyllest til det homo ludens – det lekende mennesket – og han var det selv, i likhet med Arne Næss, som også gikk bort i år.
Jeg ønsker å fortelle hvor mye Triztan Vindtorn betydde for Protestfestivalen, og for meg. Når han ankom festivalen, da var vi i rute. Det var som om Sjefen hadde kommet med nøklene og låst opp, så vi arbeidsfolka kunne begynne dagen. Det var først da at alt stemte, at prikken var plassert trygt over i’en. Med sitt vennlige vesen, tordnende budskap, kraftige og klare røst, fargerike klær og noe tunge drag over ansiktet var det som Moses var kommet inn midt i blant oss med steintavlene og på oppdrag for å fortelle om rikets tilstand. Derav paraplydiktet han leste i 2006, som kan leses i en av bøkene eller på festivalens hjemmeside. Det slo meg også under gravferden at han som kunne være så nådeløs mot pengemakten og alle former for diskriminering var mer enn noen nettopp det, det mest tolerante menneske jeg møtte og den minst pengefokuserte jeg har møtt. Han stilte alltid opp uten betingelser og var et hav mer tolerant enn mange av dem som har erklært seg tolerante i denne toleransens tid.
Når vi i september sparker i gang for tiende gang skal vi ha han med oss. Stein Mehren sa det: Kjell Erik Larsen er død, men Triztan Vindtorn lever videre.
Nå sitter jeg her med kone og småbarn og med mange nye mennesker rundt meg. Sammen skal vi nok klare det, for disse har pløyd markene. Ikke minst Triztan, som fikk oss til å ikke gi opp da vi egentlig hadde gitt opp.
Denne gang har vi noe stort på gang, som du nok får med deg, fra der du er. Vi skal videre sprelle videre, sprelle, sprelle, sprelle…..


