Det var tidlig på 80-tallet og det var nyttårsaften. Cirka tjue ungdommer gikk nedover den bratte bakken ned fra Tinnheia. Vi skulle til Suldalen for å feire Nyttårsaften. Ølkassene bar vi mellom oss. I dag aner jeg ikke hvorfor nettopp blokkene i Suldalen var målet. Jeg kan ikke huske at vi kom inn noe sted, men at vi samlet oss utenfor, og delvis i trappeoppgangene i kulden. Vi frøs og ville inn men ble jaget ut igjen av blokka. Poenget var at det skulle feires. Det skulle feires skikkelig på ungdoms vis. Det var jo Nyttårsaften, ingen hvilken som helst dag. Akkurat som i år var det kaldt. Det er alltid kaldt på nyttårsaften. Det må ha vært året før nesten alle de samme ungdommene ble frelst, enten overgangen fra 1982 til 1983 eller 1983 til 1984. På den tiden var det ingen balansegang mellom alkohol og kristendom. Det var en av delene, frelst eller frafallen. I dag drikker 90% av de som kaller seg kristne.  Det er noe av det som har endret seg.

Det siste var et sidespor, men likevel relevant. Nyttårsaften er den dagen i året flere av oss og mer enn ellers i året drikker alkohol samtidig. Men feiringen er i beste fall noe som foregår i topplokket. Fakta er at for de fleste av oss gjør vi omtrent det samme i 2015 som vi gjorde i 2014. Vi kan konstatere at det er ingen verdens ting å feire. Ja, bortsett fra at vi ble med videre.

Verden går sin skjeve gang. Norge vil fortsatt være verdens rikeste land, selv om krona er blitt mindre verdt. Jeg røyker nyttårssigaren og ser ABBAs Happy New Year på selve dagen. Deretter fortsetter jeg å gjøre det jeg alltid har gjort de siste årene. Om man er kristen, hindu, muslim eller ateist gjør vi stort sett det samme vi gjorde året før. Mange av oss fryktet at verden gikk under da vi forflyttet oss fra 1999 til 2000, at selv de digitale knappene som hindret atombombene å utløses ville løpe løpsk. Men ingenting skjedde. Selve overgangen til et nytt tusenår var faktisk forbausende kjedelig.

Nå er femten år flydd avgårde. Vi forbereder oss som vi pleier å gjøre. I god tid har vi planlagt hvor vi skal være på selve dagen som i år er en onsdag. Vi forbereder oss med hvordan vi skal kle oss, hvem vi skal være sammen med og hva vi skal spise og drikke. Hvem vi skal klemme, hvem vi skal sende SMS til finner vi ut underveis.

Men så har vi altså blitt tretti år eldre. Det gjør noe med oss, eller sagt på en annen måte, det gjør veldig lite med oss. Jo eldre vi blir jo mer vante blir vi og jo mer sjeldent gjør vi noe annerledes. Jeg skuer utover mitt rike, her fra bungalowen på toppen av Vågsbygd, vel vitende om at det er en oppgradering i forhold til hybelen den gang. Jeg vil ikke forandre på så mye, for det er noe trygt og godt og vanedannende med at alt er som det alltid har vært. For noen år siden fant jeg ut etter flere års tankekjør hvorfor tida går fortere og fortere. Det var så lite logikk i at det var sånn. For i virkeligheten skjedde det så mye da vi var unge. Man skulle tro tida fløy. Vi skiftet stil, skiftet klær oftere, skiftet musikksjanger, skiftet venner, kjærester, interesser, tenkemåte, leveregler og alt annet. Nå ja, i dag skifter vi kanskje oftere kjærester, men ellers endrer vi på fint lite. Fotballaget er det mest hellige. Det bytter vi ALDRI!

Man skulle tro at et nytt år var noe vitalt og spennende, men da må du tro om igjen. Vi vil stå der og se på rakettene rett før midnatt med kalkun i magen og smil rundt munnen, lettere beruset av Champagne og det usette som står fremfor oss i året som kommer.

Til neste år, kjære dere, skjer det fint lite. Dessverre vil noen bli borte og noen vil komme til, og så får vi bare svelge hardt å håpe at det ikke blir akkurat oss som ut av rekka går, men noen andre. Regjeringen får nye terningkast, som neppe vil endre seg så mye i forhold til dette året. Litt opp eller ned fra sist. Det kommer sikkert et nytt nyord som blir omtalt i avisene, mens et gammelt tema kommer opp i mediene som en ny stor sak. Humanetikerne og kristenfolket vil fortsette å skyte på hverandre. Ikke med hverken raketter eller gevær, men med ord. Helvete er utryddet, så det går pent og pyntelig for seg. Krig blir det nok også, dessverre. Men ikke en ny verdenskrig. Det vil fortsatt være sterk uenighet mellom Israels venner og palestinakomiteen. Mads Gilbert forsøker å megle. Eller, tja, han forsøker i alle fall å hjelpe. Det dukker sikkert opp nye kriger, og nye epidemier, ja kanskje til og med et ukjent virus som skremmer vannet av oss.

Dagbladet fortsetter å skrive om alt som kan ramme oss. Per Fugelli ber oss «gi faen».

I Kristiansand vil kampen mellom Sørlandssenteret og Kvadraturen fortsette. Det samme vil kampen mellom tilhengerne av fornying og bevaring i bystyret. Til slutt vinner fornying. All historie tilsier det, uansett hvor sterkt noen av oss hater tanken. Gamle bygg blir borte som gamle mennesker. Byen vil få en ny ordfører i september, noe som allerede er bestemt. Intet nytt under solen. Det blir et år for jubileer, som alltid. Aage Samuelsen fikk ikke samme status som Alf Prøysen, men på Sørlandet var Aage større enn Alf.

Det blir garantert åpnet en ny vei i 2015. Snora klippes av samferdselsministeren fra Fremskrittspartiet. Samme minister åpner flere bomstasjoner, men trøster seg med at prisen på hver enkelt ikke vil øke.

Kylling vil være det ordet som blir mest brukt i Nationen. Klassekampen vil skrive mer om tro og Vårt Land mer om ateisme.

Jonas Gahr Støre går opp en plass på maktbarometeret. Liverpool rykker ned. Start rykker ned eller overlever nok en gang. Elvis står ikke opp igjen i 2015 heller.

Vi kommer heller ikke til å glemme at det er 25 år siden Nelson Mandela ble løslatt. Det kommer til å bli mange og lange kronikker om fred og frihet og alt det der.

Men når neste år går mot slutten er alt som før igjen. Ny debatt om fattige barn i Norge blusser opp igjen, for de økende forskjellene blir nok ikke mindre med Erna bak spakene. Alle snakker om at noe må gjøres. Nye kjendiser dukker opp, og som vanlig kommer de fra underholdningsprogrammene. Reality-TV er på vei ut, men sjekkeprogram er In. Det betyr nye kjendiser fra Jakten på Kjærligheten og Gift ved Første Blikk, som begge var stor nok suksess til at det gjentar seg i 2015.

CD-plata er imidlertid avgått ved døden i 2015. Offisielt skal det ha skjedd allerede 7. november i år, men neste år blir alle som synger i villrede om hvor de skal få pengene fra. Det betyr flere konserter for å overleve, noe som betyr at vi som går på konsertene må ha mer penger for å gå på flere konserter. Det betyr mer lønn, noe som betyr knallharde lønnsforhandlinger til våren.

Snart er det vår, og så sommer og så høst igjen. Når vi er kommet til desember 2015 er det ingen som forstår hvor tida er blitt av, men jeg har altså funnet svaret på dette vanskelige spørsmålet.

Når man var ung og mye skjedde gikk tida seint, selv om man skulle tro det var motsatt. Når man er blitt gammel skjer det samme om igjen hele tida, så vi merker ikke tida som går. På den måten går tida fortere og fortere helt ubemerket. Jo eldre vi blir jo mindre motivert er vi for forandringer og dermed går tida enda fortere, til vi ender opp i jorda. Med andre ord, det beste vi kan gjøre for å få mer ut av livet er å finne på stadig mer nytt.

Jeg kommer alltid tilbake til at alt var bedre før, og på sett og vis var det så, fordi vi visste så mye mindre da vi var yngre. Nå vet vi bedre, dessverre.

Onsdag er det Nyttårsaften. Da dropper jeg ølkassa.  Rygg og skulder er ikke som det en gang var. Jeg husker heller ikke alle som var med til Suldalen. Flaska med italiensk vin er enklere å forholde seg til. Dessuten vet jeg hvor jeg skal. Jeg skal være innendørs. Det er så mye mer behagelig. Jeg vet også at jeg har med en sigar på innerlomma. Da må jeg ut på trappa. Så vet jeg en ting om året som kommer.

Det blir regn og sol. Det blir snø.  Sheffield United vinner og taper.

God Nytt År!

 

Ps. Protestfestivalen overlever i 2015. Vi vet det bare ikke ennå.

(William Blake: Gud skaper jorda) Når den store dagen er over, altså julaften, er det på tide å tenke litt over hva vi holder på med her nede på kloden. Ikke alle av oss tror, ja faktisk er det nå de færreste av oss som tror på et liv etter døden. Det hele er så merkelig at jeg klarer ikke befri meg fra hvordan folk tilbringer hverdagene sine, kanskje særlig i en høytid som julen.

Disse dagene er nemlig rene dynamitten i tankegods, for de av oss som tenker mye. Julen er for å markere Jesus fødsel, og dermed utgangspunktet for det som er frelsen for den kristne delen av befolkningen. Med andre ord, vi blir påminnet om at vi kan gjenoppstå til evig liv, hvis vi tror på julens utgangspunkt. Jeg sier utgangspunkt fordi julen er begynnelsen, påsken slutten og begynnelsen. I påsken skal Skaperen (som Gud blir kalt i filmen Noah) ha ofret sin sønn til å dø på et kors for at alle som tror skal ha evig liv. I andre enden venter fortapelsen, som også er omdiskutert. Venter helvete eller bare stillhet? Uansett er det forunderlig at vi ikke gidder å bruke energi på sånne tanker når livet knapt er mer enn en litt rask joggetur i litt ulendt terreng. Uten noe som helst helsefaglig bakgrunn forstår til og med jeg at vi alle egentlig er døde, men har fått et lite pusterom for å rote rundt litt på jorden.

2.juledag er det ti år siden tsunamien. Vi husker alle TV-bildene av døde kropper.

Etter julen kommer nyttårsaften bare noen dager etter. Rundt nyttårsaften gjør vi opp status for året som har vært, og kanskje legger vi inn noen nyttårsforsetter for året som kommer. Men egentlig er nyttårsaften en tankevekkende tid. Du vet at du er blitt et år eldre, at et nytt tall venter, men at du ikke vet det døyt om året som kommer. Du kan være død og gravlagt før året er omme. Du vet faktisk ingenting. Fakta er at du dør litt hver dag, selv om du kjenner deg sprek og oppegående. Litt etter litt blir kroppen mer skrøpelig, litt etter litt er du på vei tilbake til dit du kom fra, eller det vi på godt norsk kan kalle ingenmannsland. Der du var før fødselen, før du fikk kropp. Men ingenmannslandet er verre etterpå, fordi du vet hva som skjer med kroppen.

Du kommer i det som kalles reparasjonsalderen og overgangen til flere sykehusopphold, bruk av stokk for å bevege deg går unektelig så fort og lydløst at du knapt merker det før alt er over. Jeg går selvsagt og tenker på dette. Når man er passert 50 vet man litt om historien, om tidligere generasjoner og om hvor gamle dine forgjengere ble. Når man graver i gamle kirkebøker finner man kanskje en dåp, og vet sånn cirka hvor man skal begynne å lete etter begravelsen.

I julen merker du alt dobbelt så fort. Jula er en film, blant de dagene i livet du tar med deg. Først feiret du julen med besteforeldre og foreldre. Det var en fin jul på bygda, med sola høyt over en blå iskald himmel. Deretter forsvant bestefar, og så bestemor. Før det var hesten blitt slaktet, mett av dager. Den neste julen ble med bare deg og foreldrene dine, og søsken. Når faren din forsvant ble det et tomrom, og tradisjonen tro tok du med deg familien på julaften for å tenne lys på gravene. Noen år senere forsvant også mor og du sto igjen som eldstemann i flokken. Alt skjer så gradvis og normalt at du enser ikke det unormale med at du faktisk håndterer dette greit. Du vet at din tur kommer. Knapt noen beskriver bedre enn Ramblin Jack Elliott i den gamle bluesvisa «Death Don’t Have No Mercy». Reverend Gary Davis skrev den i 1960, men den er evig aktuell. Døden tar aldri ferie. Han kommer til huset ditt og han blir aldri lenge. Han drar videre til neste og han kommer alltid tilbake.

I alt dette bryr vi oss knapt om religion. På Sørlandet har vi fått kristendommen inn med morsmelka, men vi tror ikke på den lenger. Aage Samuelsen som i 2015 markeres med 100 år siden fødsel, sa allerede i 1981 at Norge ikke var et kristent land. Hva ville han sagt i dag? Aage skilte sterkt mellom religion og kristendom, så sånn sett må jeg arrestere meg selv. Jeg mener kristendom. Det er vanskelig å ikke tro eller håpe på en større mening, når vi daglig møter døden.

Vi håndterer det som det er det mest naturlige i verden. Liselotte Steinwender forteller i Klassekampen lillejulaften om da døden kom til hennes hus. Kjæresten døde av kreft 25. november i fjor, noen minutter før klokken ett om natten. Hun forteller om hvordan det var å leve med livet og døden så kloss inn på seg over tid. Det er et av de sterkeste essay om døden jeg har lest, og jeg takler ikke å lese sånt. Hun ønsket kjæresten var religiøs, så de hadde det felles. Hun ville heller ikke snakke om døden når den bare svevde i rommet fordi livet var så viktig der og da. Det å håpe på at det ikke slutter her, er for meg fullstendig fundamentalt. Men i og med at vi ikke har noen garantier, bare håp og tro, blir livet uansett her og nå desto mer viktig.

Når vi feirer jul og nyttår repeterer vi oss selv. Det betyr mye for oss. Det vi kjenner på som godt er det vi alltid har gjort. «Same procedure as last year, Miss Sophie» «Same procedure as every year, James». Hvorfor er det sånn? Antakelig fordi livet er så uforutsigbart. Vi finner noe godt og trygt i det vi kjenner igjen. Fremtida vet vi ingenting om.

Skal livet få litt substans kan man kanskje tenke som lyrikeren Arnold Eidslott:

Så finnes det da ingen død
i verden bare ånd i de levende
og i de døde fra evighet til evighet

Hva vi bruker tida på betyr alt. Man kan dvele på noe man ikke tror på, noe som er feil eller noe som kjennes meningsløst. Jeg vil leve her og nå, føle intenst og elske, siden kjærligheten er det som først og fremst skiller oss fra de døde. Bare den døde er fri, sa den russiske poeten Vladimir Vysotiskij. Men bare den levende kan elske.

Jeg nevner nesten alltid Kris Kristofferson. Se på flokken som står hutrende i regnet ved et kryss. Venter på å få gå. Tiden snegler seg avgårde, overalt er røde lys. Uten håp. Tida går. Tynget ned av alt de samlet sammen i sitt lit og kav. Se dem nå: gamle, grå. Går pliktskyldig gjennom livet og belønnes med en grav. Uten håp. Tida går.

Jeg vil ikke vente på noe signal. Jeg vil leve her og nå. Jeg vil som filosofen Pascal, heller tro at Skaperen finnes og så ta feil, enn å tro han ikke finnes og så ta feil. Jeg klarer ikke finne logikk i The Big Bang eller andre tilfeldigheter.

Jeg vil leve det livet jeg kjenner er rett for meg, ikke det som passer deg. Men jeg vil du skal leve det livet du kjenner er rett for deg.

Jeg vil ha hverdagens rutiner, alt jeg ser på fjernsynet eller all tida jeg bruker på å tenke. Det er det som er livet, gir det innhold, mening og en naiv form for trygghet.

Men jeg vil også gjøre det andre.

Når gamle mennesker gjør opp status angrer de alltid på det de ikke gjorde. Ergo vil jeg heller ta noen sjanser enn å la dem være. Hvis julens budskap viser seg å være rett, får jeg en «second chance» og hvis det skulle være feil har jeg like fullt levd et liv som er rett for meg.

Mange mennesker jeg har snakket med tror det er slutt etter dette. De tror ikke de får møte igjen de som har reist i forveien. De finner likevel mening i hverdagene her på jorda.

Aldri i vår levetid har så mange mennesker her i landet trodd på ingenting. Det vil si, ingenting etterpå.

Reisen til ingenmannsland er ingenting for meg. Nyttår derimot, er en begynnelse.