For femten år siden brukte jeg masse tid på å kjøre rundt på bygdene for å fotografere nedlagte gårder. Sjela satt fremdeles i veggene, og det var det som fascinerte melankolikeren i meg. Det som sank ned i meg var generasjonene som hadde bodd her og bygget stein for stein, delvis for kommende generasjoner. De sleit for å ha det greit, for seg og sine og først og fremst for sine barn, for de som sleit hadde ikke tid til å nyte sitt verk. De måtte jobbe videre, fra morgen til kveld. Barna ble født, vokste opp og jobbet videre på gården, til de gamle ble senket ned i sine graver.

Det vi forlater vil alltid være med oss, selv om vi flytter fra det, eller at noen dør. Enten vi forlater mennesker som har stått oss nær, værslitte tømmervegger eller en glissen landsbygd, vil det vi drar fra fortsette å prege oss. Vi kan aldri helt forlate vår egen fortid.

For det var det som skjedde. Barna dro og kom aldri tilbake.

Omtrent samtidig som jeg kjørte rundt på bygdene og fotograferte samlet jeg på dikt, som botanikere samler på planter, som geologer samler på steiner. Jeg bladde overalt, fra arkivene i nederste etasje på biblioteket i storbyen, til de støvete reolene i de små folketomme bibliotekene på landsbygda. Jeg fant skatter – og ofte måtte jeg selv sprette opp sidene for første gang, og der og da i den tida jeg befant meg i, ble dette en mening med tilværelsen. Diktantologien «Låvesvalens Svanesang» ble til på denne måten. I diktene oppdaget jeg at alle hadde hatt en gammel gård, eller noe grisgrendt som deres forfedre hadde forlatt en gang. Kanskje var det dem selv, som dro. Min egen historie på morssiden begynte på gårder eid av mine forfedre. Historien på farssiden var langt mer komplisert og i dyp fattigdom. Min finske oldefar dro fra sulten i Finland til fattige Norge.

«Ett etter ett ble lysene slukket langs veien,» begynte et av diktene i diktantologien. Et annet ble avsluttet med; «og langt borte den eldgamle mannen som går og går …».

Magne Myhra konstaterte at «her levde visst alle som sysken før. Og no ligg dei saman som kjære bør». Stein Mehren fra tjukkeste Oslo skrev noen av de vakreste dikt om de gamle gårdene. Ja, så hadde han sin historie også fra bygda. Vi kommer alle fra en gammel gård, om vi bare går langt nok tilbake i tid. Med tanke på røttenes betydning for vår egen identitet er det viktig å ta vare på dette.

Det er ikke uten grunn at Oddbjørn Bruaset har suksess med TV-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Sannheten var ofte ikke at de flyttet bort, men at de døde ut. De unge dro ut for å studere, og så kom de aldri tilbake. De gamle ble ofte sittende til de ble båret ut. Det er sannheten om bygda, som blør og dør i fritt fall over hele dette langstrakte landet. Sakte men sikkert, nesten umerkelig, som kommunen jeg tilbrakte hver sommer i, gjennom store deler av 70-tallet. I dag er det sørgelig å dra tilbake. Det er så tomt. Husene er tause, noen forfaller, som min egen bestefargård. Men for de som bor der er det som å eldes. Det skjer så sakte at man knapt merker det, før naboen dør og ingen flytter inn igjen i huset. Noen få mindre innbyggere hvert år, men alltid minus. Med årene blir det mange. For et par år siden var folketallet nede i 1200 innbyggere. Det nærmer seg ned mot under tusen innbyggere i en langstrakt og vakker kommune, som var full av liv for bare tre tiår siden.

Røtter og identitet er så viktig. Derfor følger vi spenningen i Sporløs og Tore på Sporet, der det letes etter slekt og røtter, over hele verden. Alltid med sterke følelser involvert, både for seer og de involverte.

Senterpartiet vil holde liv i bygdene. Partiets frykt er at vi blir et spøkelsesland, som våre naboer i øst. I Sverige er mange bygder forlatt, og nordmenn kan få seg små «stuga» til feriemål for noen få kroner. Det må ikke skje i vårt land. Derfor bruker Norge millioner av kroner for å holde liv i bygdene. Men vi klarer ikke å stoppe innflyttingen til byene. Den skjer jevnt og trutt og ubønnhørlig. Senterpartiets drøm fungerer i beste fall for å holde liv i noe litt til, som å sprøyte inn næring i en døende kropp. Senterpartiets drøm forstår mange av oss, og jeg har selv vært medlem av partiet av den grunn.

Jeg har en drøm om å få liv i bestefars bygd ved å bygge den opp innenfra. På den måten håper jeg at det ikke bare vil handle om å holde den kunstig i live. Alle bygder, ja i alle fall nesten alle bygder, har en identitet de kan bygge videre på.

Notodden lagde bluesbyen på en døende industriby. I en rød Chevrolet gjennom elleve stater i USA passerte vi små landsbyer som alle holdt liv i seg selv med en historie derfra.

Min drøm er å fullføre oldefars drøm. Bygdedyret må jages bort. Penger må på bordet, og galskapen må få fritt spillerom. Får vi det til kan den mest fraflyttingsherjede kommunen i Agder bli en vital og spennende kommune om noen år. Det er min drøm. Det er femten år siden vi forsøkte sist, men nå er kanskje tida moden.

De vi forlater kan aldri helt forlate oss.

Noen 25-årsjubileum er verdt å dvele mer ved enn andre. Natta mellom 8. og 9. november var begynnelsen på slutten for Berlinmuren. Murens fall gikk fort, når innbyggerne først startet rivingen i et voldsomt opprør denne natten. Muren ble et symbol på skillet mellom østblokklandene og Vesten. Muren ble også et symbol på skillet mellom kommunisme og kapitalisme, selv om kommunistene gikk så langt at de kalte vesttyskere for fascister. Berlinmuren fikk tilnavnet «skammens mur». Den ble også et symbol på skillet mellom ateisme og religion og mellom et åpent og et lukket samfunn. Jon Blund, den koselige barne-TV-figuren som skulle få oss alle til å sove ble brukt som propaganda fra østtyskerne, etter at de hadde vunnet «krigen» om å styre denne vesle gutten, som bare var snill og fredfull. Omtrent på alle områder enn hos Jon Blund, så vi på Vest-Tyskland, som det «sunneste» alternativet av disse to landene. I fotball var Vest-Tyskland mye bedre enn DDR, og alt var så lukket og hemmelig bak jernteppet.

Muren var 45.1 km lang og var betong, piggtråd og elektriske gjerder, satt opp av østtyske myndigheter i DDR fra august 1961, og skilte Vest-Berlin fra Øst-Berlin og resten av DDR. Formålet skal ha vært å beskytte DDRs innbyggere mot fascisme. Østblokklandene mente de kapitalistiske NATO-landene, og spesielt Vest-Tyskland, var fascistiske. Vi som husker muren husker også at det var tydelig at den egentlige grunnen var å hindre befolkningen fra å flykte til Vesten.

Muren falt 9. november, og selve handlingen fikk fart i å rive murene mellom øst og vest, mellom kommunisme og kapitalisme, mellom ateisme og religion osv. Murens fall ble symbol på mye, og Gorbatchov fikk gudestatus her i Vesten når også det lukkede Sovjetunionen falt to år senere.

25.desember 1989 ble Romanias diktator Ceausescu og kona henrettet foran åpent kamera. Dette ble også begynnelsen på diktatorers fall over hele verden. Ceausescu hadde mottatt St. Olavs Orden under et besøk i Norge i 1980, men i 1989 ble også den trukket tilbake. Berlinmurens fall ble med andre ord begynnelsen på et åpnere samfunn og en seier for demokratiet.

Vi må vel si at Berlinmurens fall har samlet Europa og gjort oss til et bedre samfunn. Men samtidig er det ikke bare fryd og gammen i landene som har opplevd denne enorme forvandlingen. Mikael Gorbatchov ble aldri noen stor helt i det nye Russland, slik han ble for oss i Vesten. I mange av disse landene som nå er blitt åpne, har kapitalismen valset over samfunnet som en veivals, og ført til større klasseskiller. Ja også her i Norden og i land som var regnet som åpne før 1989 har økte klasseskiller økt betraktelig. Samtidig har dette ført til et vekstsamfunn som ikke ser ut til å ha noen ende. Klimaproblemer er sett på som et resultat av velstanden. Vi driter i naturen og klimaet, og durer i vei for å bli rikere og rikere. Samtidig blir de som faller utenfor fattigere, fordi skillet opp til de andre blir større.

En annen endring som man kan tenke seg har grobunn i dette nye åpne samfunnet er at vi har fått det vi kan kalle misforstått toleranse. Alt er tillatt, bare det ikke skader andre. Det igjen har ført til at mange kristne og andre troende aldri har strevd så hardt med sin tro. Når alt er tillatt oppheves regler og når regler oppheves vet vi kanskje ikke hvem vi er, og hvor vi skal. Statskirken står for fall. Vi ser det bl.a. i diskusjonen om et sekulært samfunn opp mot at vi tidligere har levd i et kristent land.

Til slutt sitter igjen med det store spørsmålet etter Berlinmurens fall for 25 år siden. At Berlinmuren fall var udelt positivt, men kan utviklingen mot et friere og åpnere samfunn gå for langt?

Siden det nærmer seg jul kunne vi kanskje finne frem Jon Blund igjen, han ligner jo på nissen. Kanskje blir vi noe klokere. Det er faktisk jubileum også for den vesle barne-TV-figuren. Det er 55 år siden han ble skapt og 35 år siden han ble vist på norsk fjernsyn for første gang.

Fredag er det Halloween og søndag Alle Helgens Dag. Om ikke vi blir påminnet nok i dagliglivet skal vi altså den kommende helgen bli dynket i død og elendighet. I utgangspunktet er det positivt ment, i den forstand at vi skal tenne lys på grava til våre nærmeste og minnes dem på den måten. Halloween ødelegger dette bildet med sin skremselspropaganda. Har vi behov for å gå inn i hvordan kroppene våre ender opp? Har vi behov for å la barna våre bli skremt med død og helvete?

Halloween er en amerikansk tradisjon som opprinnelig het Alle Helgens aften og skulle være kvelden før vi minnes de døde. Tradisjonene står på mange måter som to motkulturer. Der vi på Alle Helgens dag går på kirkegården og tenner lys for våre døde kler vi oss på Halloween ut som dødningskaller og djevler. Egentlig et forunderlig fenomen. Ut av gravene kommer selveste Satan for å lage forestillinger i hodene våre. Kontrastene er mange. Hedninger tror ikke på guder og religion, og skulle vel således heller ikke tro på Satan. Nok en kontrast i dette bildet.

Halloween ble bygget på hedenske skikker, gjerne knyttet til den keltiske høytiden «samhain». Ifølge gammel tradisjon feires halloween om kvelden 31. oktober, dagen før 1. november. Alle Helgens dag er alltid første søndag i november.

Halloween er et forholdsvis nytt fenomen i Norge, men definitivt kommet for å bli. I likhet med mye annet kom tradisjonen drivende over atlanteren fra USA. Her i landet er tradisjonen sterkt omdiskutert, nettopp på grunn av det hedenske. Kristne forsamlinger over hele landet arrangerer Hallo Venn som en motsats mot Halloween. Det interessante her er at selv i kristne kretser henger kommersielle hensyn høyt. Det gjelder nok spesielt i USA. Det er nok en av årsakene til at amerikanerne har trykket tradisjonen til sitt bryst, selv i sørstatene som ofte kalles «bibelbeltet». Det finnes kristne som hyler høyt og protesterer mot tradisjonen, men i stor grad tror jeg kommersielle hensyn gjør det hedenske spiselig. Det ligger mye penger i salg av drakter, masker osv. Her i landet har de kristne ennå ikke helt klart å leve med dette, og har altså etablert Hallo Venn som ofte koster en del å delta på.

Kontrastene mellom Hallo Venn og Halloween side om side samtidig får meg til å tenke på rockefestivaler på 60-tallet der predikanten Billy Graham holdt korstog i nærheten av festivaler som Altamont. Jesus-revolusjonen skulle være en motsats til dop, synd og hedenskap. Merkelig nok så tente Jesus-revolusjonen ikke bare blant hippier, men også middelaldrende forretningsmenn og predikanter. Halloween engasjerer ikke bare barneforeldre, selv om vi utgjør tyngden.

I alle år har det religiøse og det hedenske stått mot hverandre, og det er jo naturlig som de motsatsene de er mot hverandre. Under Halloween kler man seg ofte ut med skumle og til dels makabre masker og drakter som hekser, skjelett, flaggermus og svarte katter. Gresskar, utskjært som et fjes er også blitt et symbol, gjerne med levende lys inni. Barn synes dette er moro og særlig fordi det i tradisjonen inngår å gå å ringe på dørene for å be om godteri. På Hallo Venn får man beskjed om å kle seg med snille kostymer.

Jeg for min del tenker at det er atskillig mer koselig å utstyre barna med koselige kostymer, ekstra godteri og hjemmelaget pizza på en sånn kveld enn å skaffe seg skjelettkostymer. Da er det også mye triveligere å ta barna med på kirkegården når søndagen kommer. Næringslivet kan utnytte det på sin måte. Før min vesle datter på 7 år gikk på skolen i dag snakket hun om Halloween og om feiring med klassevenninner. Det siste hun sa før hun forsvant ut døra var at hun ville jeg skulle kjøpe nytt prinsessekostyme.

Jeg liker ikke døden og hadde uansett ikke kjøpt Halloween-utstyr, men med et sånt vakkert ønske for en sånn makaber dag er det fristende å la henne få ønsket sitt oppfylt.