Ny forskning viser at kutt i sykelønn og uføretrygd skaper større økonomiske ulikheter. Selvfølgelig skaper det større ulikheter. Jeg tviler på at noen er overrasket over det.

«Disse funnene stemmer godt med inntrykket vi har,» sier Trine Lise Sundnes i Handel og Kontor til Klassekampen. Hun har engasjert seg fordi mange av hennes medlemmer avslutter arbeidslivet som uføre.

Hva er det som gjør at en ny høyrestyrt regjering vurderer disse tiltakene? Og hvorfor sier ikke NAV ifra? Har de ikke fattet noe som helst? Høyrevelgere er kjent for å tilhøre overklassen eller den rike middelklassen. I alle ting er det ofte slik at man må ha «vært der sjøl» for å begripe realitetene. Robert Eriksson vil kanskje hevde at han aldri har tilhørt noen rik middelklasse, som sønn av en sjåfør, men hvorfor tenker alle likt når de havner i regjering?

Et annet merkelig moment er NAV som tror folk er klar for nytt arbeid når de har mistet jobben. Heldig er de som kan spasere fra en jobb til en annen, men det gjelder jo de færreste. NAVs system er slik at man ikke kan melde seg for veiledning og hjelp, før man er registrert arbeidsledig. Men da er det allerede for sent for de fleste. Ingen vil nemlig snakke om utgifter og inntekter. Det er irrelevant i de fleste statlige instanser. Man ser det også f.eks. på et familiekontor knyttet til barnefordeling. Økonomi er tabu. Men dessverre, akk så avgjørende for at alt henger i hop. Akk så avgjørende for at du er i stand til å fungere i et arbeidsliv.

Enten man opplever kutt i sykelønn eller plutselig arbeidsledighet har begge disse «tilstandene» en ny dimensjon som heter tap av inntekter. Men utgiftene er lik for de fleste.

Når arbeidsminister Robert Eriksson på en lettlivet måte innbiller seg at dette vil sette folk i rask aktivitet, har han ikke forstått noen verdens ting. Må du bruke 90% av tida til å klekke ut hvordan du skal få mat i ungene eller betalt alle regningene har man lite tid og krefter igjen til aktivitet.

Etter mitt syn er dette strutsepolitikk.

Situasjonen for uføre er noe annerledes. De skal jo ikke ut i jobb igjen. Men like fullt, hvis man vil ha en bedre helse hos folk løser man ikke den floken ved å ta fra de pengene de trenger for å få betalt nødvendige regninger.

Arbeidsledige mottar ca. 60% av normal inntekt. Er man aleneboende er det dramatisk for de fleste. Har man partner må man i stor grad leve på partneren. Ingen av alternativene er akseptable. Kutter man i uføretrygd i tillegg, som en nyordning, blir det som å skru skrustikka hardere og hardere, mot de som fra før er svakere stilt, eller opplever en krise i livet slik det er å plutselig miste jobben.

I dette samfunnet kalt verdens rikeste land er det den siste tiden blitt avdekket større og større forskjeller mellom folk. 100.000 barn lever under EUs fattigdomsgrense. Arbeidsministerens mål ser ut til å være å skape ytterligere større forskjeller, ikke få flere ut i arbeid.

Det er forunderlig med politiske partier, uavhengig av hvor forskjellige de er i utgangspunktet. I det øyeblikket de havner i regjering tenker de likt.

Et tips til arbeidsministeren er å bruke NAV som forebygging. Da får man kanskje fanget opp fremtidige uføre eller ledige, før det er for sent. Kutt i inntekten er å begynne i feil ende.

Pappaer har ofte blitt sett på som annenrangs foreldre. Jeg mener det, og det har vært sånn i hundrevis av år. For mer enn hundre år siden hadde vi stemmerett, i motsetning til kvinnene som fikk den muligheten fra 1913. Pappaer – menn – har stått for det andre, det som handlet om å skaffe føde og bestemme, mens mødrene passet hus og barn. Pappaer drev med andre ting, som å fiske, gå på jakt, drikke øl med gutta eller jobbe.

Men så er det også sånn at det stadig står frem kjente mennesker og forteller om forholdet til sin pappa, på godt og vondt. Ofte er det vondt, og det har forfulgt dem store deler av livet.

Mange kjente mennesker reiser rundt og forteller om pappaen sin. Mian Lodalen, svensk feminist, besøkte nettopp Protestfestivalen og fortalte om sin pappa. I en norsk dramaserie heter serien «Sommeren med pappa», som om det var en begivenhet å få feriere med pappaen sin. Geirr Lystrup laget et helt album om sommeren med Juni, datteren hans. Jack Vreeswijk reiste rundt sammen med Stefan Sundström for å fortelle om forholdet til sin kjente pappa Cornelis. Åsa Linderborg skrev boka «Meg Eier Ingen», om forholdet til sin far. Boka ble også en bestselgende film i nabolandet Sverige. Mest kontroversielt er Jens Breivik, som i sin bok om sønnen Anders, langt på vei har forklart at alt hadde kanskje blitt annerledes om han hadde fått tilkjent omsorgen da foreldrene skilte lag da massemorderen var barn.

Feministene som alltid snakket om at mor var viktigst kan umulig ha fått med seg hele bildet. Mange barn har savnet pappaen sin i livet sitt, og det kan ha hatt mange årsaker. Det finnes de som ikke bryr seg, de som er slemme, de som var døde, de som var verdens beste pappaer og de som ikke fikk lov til å være ordentlig pappa fordi en rettssak bestemte det sånn.

Min pappa var i kategorien verdens beste pappa. Derfor savner jeg han hele tiden, ja hver eneste dag, og ekstra mye på dagen i dag, torsdag 25. september.

Fra jeg var 11 år var min pappa helgepappa, og jeg tror han syntes det var vondt. Jeg syntes i alle fall det var vondt at han ikke lenger var del av hverdagen vår fra 1974.

Året må ha vært tøft. Han mistet også faren sin det året.

Han fikk seg sin egen leilighet i «skilsmisseblokka» på Lund, men fire år senere fikk han en litt mer trivelig leilighet i lavblokk i Vågsbygd. Han måtte skaffe seg lappen og bil, for det var min mor som hadde lappen i vår familie.

25.september har vært en vond dag siden tusenårsskiftet. Den datoen er i kategori med andre vonde datoer som samler seg opp i løpet av livet.

Man husker dagen man mistet pappaen sin. Det var blitt kjøligere i lufta. Litt vind, sol og skyer som kom og gikk over himmelen. Av og til lett regn. Temperaturen var omtrent som i dag. Dagen begynte i Kristiansand, via Kvinesdal og tilbake til Kristiansand. Stillheten var til å ta og føle på, og telefonene som jeg regnet med ville komme, de kom aldri. Vi spiste pasta og så «Blue Velvet», mens det gnagde inni meg om at noe hadde skjedd. Jeg visste egentlig hva som hadde skjedd, men jeg ville ikke vite.

Hvis jeg skrur tilbake tida til årene på 70-tallet man brukte på skole og lek, er det turene og stundene med pappa jeg husker best av alt. Vi løp orientering i Baneheia, dro med båten på camping til Danmark, tok buss på telttur til Drangedal, slo opp telt i Sarons Dal, fisket utenfor Falconbridge, og kastet selvfølgelig fisken vi fikk ut igjen, for den var jo ikke spisende. Han hadde en trebåt som han ofte var ute og fisket i, og vi var mye med, særlig på søndagene, når det var stille på sjøen. Flagget vaiet i vinden. Nå henger det i kjelleren og vaier ikke mer. Båtmotoren – Yamaha 5 hk – står også i kjelleren, fordi jeg ikke klarer å kvitte meg med den. Han elsket jo sjøen, noe som var naturlig for en som kom fra et lite sted ved Lopphavet. Han elsket å gå på ski, og vi måtte være med, først motvillig og senere med liv og lyst. Han gikk først og vi etter, og så ventet han på oss. Vi var ofte i skogen på søndagene, med primus, eller lagde oss et bål, grillet pølser og han hadde kaffe. Han spikket gjerne båter av bark, som vi lekte med og sendte ut på det store vannet, og vi laget barhytter.

Senere fikk han seg ei lita hytte på Mosby uten strøm og vann. Hytta ble hans fristed. Han benyttet enhver mulighet til å pusle på hytta, både alene og når vi var med.

Noen år senere var vi voksne og hadde mer enn nok med våre egne liv. Men så besøkte vi pappa, og fikk råd om det meste vi lurte på. Han gikk i sitt lønnkammer, tok det opp med Han i himmelen som han trodde så sterkt på, og så ordnet det meste seg. Det var pappaen min som ble med da jeg skulle leie min første hybel og kjøpe min første bil. Det var pappaen min som ordnet opp da jeg flyttet fra byen og ikke fikk solgt leiligheten i den verste jappetida. Han steppet opp på de kjedelige møtene med banken. Det var pappaen min som var den tryggheten vi trengte da vi vokste opp. Det var pappaen min jeg bekymret meg for når han ble eldre. Han bodde alene, og jeg husker jeg satt og ventet på telefonen hver dag. Hvis den ikke kom, så måtte jeg ringe, for å få bukt med uroen i meg. «Hallo», sa han i fasttelefonen. Jeg var så lettet, som en som går bekymret til legen og får en hyggelig beskjed tilbake.

Alle syntes pappaen min var så snill, og heldigvis var han vår pappa. Min bror og mins pappa. Heldigvis ble han sentral i livet vårt, også senere. I dag har pappaene fått mer plass. Selv i de oppløste hjem. Det var på tide. Og så vil jeg skynde meg å si at det dessverre ikke gjelder alle. Alt for mange kjemper en håpløs kamp for å få lov til å være pappa, og ikke minst, for at barna skal få lov til å ha en pappa.

Alt jeg ville med dette vesle blogginnlegget var bare å fortelle at denne dagen er en litt vanskelig dag. Det er en dag for refleksjon og ettertanke. Det blir en dag der de små barna mine som aldri fikk treffe verdens snilleste bestefar, skal være med for å tenne et lys for pappaen min.

Det blir også en dag for å reflektere over min egen rolle som pappa. Hvilke verdier jeg ønsker å tilføre dem, og hva jeg har tilført dem. Jeg vil gi dem de samme verdiene jeg fikk av min pappa. Det bestemte jeg meg for den dagen de ble født. Jeg vil også bruke dagen til å fortelle dem om pappaen min, fordi han var verdens beste pappa.

Noen dager føles livet meningsløst. Dette er en sånn dag.

Vi skriver 21. september. Sola varmer, barn leker og freden i begynnende gulnede høstfarger har senket seg over Sørlandet.

Alt sammen som den perfekte rammen rundt Kris Kristoffersons «Sunday Mornin Comin Down». Kortbukse og t-skjorte så sent på året er ikke helt etter boka, men deilig er det likevel. Kulissene er ingen lyssky fraskilt natterangler uten barna, som i sangen. I dypet av mitt sinn er det tid for selvransakelse og ransakelse. Jeg spør meg selv hvorfor jeg holder ut i en fordømt tapende kamp mot avmaktens tappende grunnstein. «En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener», skrev hedersmannen Kjell Landmark i sin tid. Sidsel Mørck skrev om avmakten. «Men avmakten er ikke med / på den store forretningsreisen. / Den har ingen hemmelig konto / for kaldkloke investeringer. / Avmakten / Er et trett lite hat / – for kraftløst / til å forråde noen».

Nå er det allerede to dager siden vi avsluttet årets Protestfestival. I ransakelsen har jeg erfart at en tre år gammel boikott fungerer som den er ment, i et rom av fordommer og kulde fra kulturredaktøren i lokalavisa.  Man skulle ikke tro det faktisk kunne sende en aldrende festival ned i sin grav, myrdet av taushet. Men det kan det. Likegyldighet dreper. Ignoranse er fienden. Men jeg spør meg også; hvem gir en kulturredaktør så mye makt? Og hva får en avisredaktør til å «ikke blande seg inn i hennes anliggender»? Jeg sier som en av de gamle redaktørene sa; er han ikke redaktør? At samfunnsredaksjonen dukket opp på festivalens siste dag rydder ikke opp i spørsmålene. Samtidig er det en viss fare for at avisa må ta et oppgjør med seg selv for å overleve harde tider.

I mine femten år med en festival mot likegyldighet har jeg aldri møtt så mye aggresjon mot lokalavisa noensinne. Protestfestivalen er tydeligvis ikke den eneste som har blitt kokt suppe på i disse årene. For meg handler det langt fra bare om en levevei og et kall, men om nødvendighet i en likegyldig tid. Gi meg hatet, så vet vi hvor du er. Gi meg det kalde blikket, så vet jeg hvem du er. Aldri har jeg opplevd mer avmakt i samfunnet, og da mener jeg i alle samfunnslag og på alle områder. Er vi blitt så mette av overflod og selvsentrering at vi velter oss som Julius Cæsar, med kransen over skulderen, liggende i matorgier, med klaser av frukt og sure oppstøt, mens gullkalven glinser mot oss midt i stua.

Alle de alvorlige spørsmålene vi stiller oss. Hvorfor så store forskjeller? Hva med han som sitter der? Hva tror du på egentlig? Det er blitt sagt at å krige for freden er som å knulle for dyden, men kanskje er det faktisk bedre? Man gjør noe, vil noe, engasjerer seg i noe, mer enn meg og mitt og vårt. Ikke misforstå. Pest eller kolera handler det om. I en apatisk tid dør alle en stille død, uten at noen bryr seg. Denne ukens store deleartikkel på Facebook var om alle som endte opp alene i sin egen begravelse, uten noen nære venner, og med familiebånd brutt i stykker av gammelt hat eller fordømt likegyldighet.

I selvransakelsens tid funderer jeg på helt andre ting, som at livet jogger lett av sted, selv om stegene blir tyngre og tyngre. Vi kan ikke snu sola eller skru tilbake den tikkende klokka. Jeg merket det senest i går kveld da skoleklassen med barndomsvenner samlet seg på Bakgården trettifem år etter. Vi møtes sjelden, men likevel er det som om det er de som kjenner meg best av alle, fordi vi var sammen i tilblivelsen.  Jeg vil ikke det skal ta slutt, eller at vi skal gå hver til vårt, men etter noen timer gjør vi nettopp det. Vi setter oss i hver vår drosje på vei hjem til hver våre liv, som vi lagde sammen. Aldrende satt vi der og gjorde iherdige forsøk på å skru tida tilbake. Enda mer aldrende lærere husket ikke så mye lenger, men vi var som vi var, en gjeng nære venner, som har fått leve og se hva livet har å by på. Selv om vi altså sjelden har sett hverandre siden.

I selvransakelsens tid fordi man så hva man hadde gjort galt, og hva man gjør riktig. Jeg vet at tida er en gammel sliter og en støvete avisartikkel bortgjemt i bibliotekets innerste arkiver. Tida er også dagen i dag, og finnes bare her og nå, alltid og enerådende, til vi går ut av den. I selvransakelsens tid er det hverdagene som betyr noe, i skogkanten på vei innover, med glødende blikk mot guttungen i fotballkamp mot Randesund gutter 9 år, med tårer i øynene når jentungen har tegnet noe vakkert på et blått ark hun har funnet i kopimaskinen, eller i havkanten på vei utover. Barna er livets mening, og henne man holder i hånda på gode og vonde dager.

Bekken som renner denne høstmorgenen, er selve forløsningen, som lager en slags konklusjon.

Det er håpløst, men vi gir oss aldri.