Medisinerer vi livet ved å gjøre normale livsvansker og kriser til diagnoser og sykdom? Vi spør om dette på Rederiet i kveld, og spørsmålet er reelt. Jeg har klare meninger om dette. Dikteren Hans Børli skrev i et dikt; «Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig. Men all vår streben består i å finne et smertestillende middel». Mange har ADHD i dag, eller har fått diagnostisert at de har det. Før i tida var det ingen som fikk slike diagnoser. Dermed ble man heller ikke diagnostisert. Depresjon og angst ble heller ikke diagnostisert. I alle fall ikke i nevneverdig grad. Jan Inge Reilstad, som nå er leder for Kverulantkatedralen i Stavanger, hevder at «mange selvmord kunne vært unngått, hvis bruken av antidepressiva ble fulgt bedre opp». Antidepressiva hevdes det ikke bare stabiliserer følelseslivet, men regelrett fjerner følelsene.

Jeg kan tenke meg Arne Næss hadde protestert kraftig mot bruken av dette, hvis han hadde levd og visst hva folk blir proppet med fordi livet er vanskelig. Følelser er det viktigste vi har, og de skal ikke underkues eller fjernes, så man blir en robot. Men legene har gått på kurs og propper pasientene full med dette, for å slippe å bruke for mye tid på samtaler. Alt handler om effektivitet og lønnsomhet på alle livets området i dag.

Dagbladet har skapt mange hypokondere som meg. Store oppslag og forsider om potensielt dødelige sykdommer med nøye beskrevne fakta om symptomer får meg til å lure på om journalistene som skriver reportasjene går på antidepressiva for å klare å lage disse skremmesakene. Alt handler om penger. Dagbladet som sliter, har nemlig funnet ut at den såkalte DU-journalistikken selger. Altså, ved å lage forsider som berører deg og meg, og da gjerne skremmer, selger de aviser. Ironisk nok har DØ-journalistikken nå overtatt for DU-journalistikken, noe som gir dobbel effekt for Dagbladet-redaktørene.

Jeg har en personlig historie som beskriver dette. For 8-10 år siden var det VG som drev med det som Dagbladet nå har gjort til sitt. De laget store saker om alvorlige sykdommer som kreft, med egne faktabokser som beskrev nøyaktig hvilke symptomer du hadde, hvis du fikk sykdommen. Jeg hadde lært at man ikke skulle flykte fra det man var redd, men tvert imot gå inn i det. Jeg gikk inn i det, slukte disse sakene og ble dødssyk i hodet. På det verste var jeg skråsikker på at jeg hadde opptil flere kreftformer, og var ute av stand til å fungere i samfunnet. Etter å ha lest om prostatakreft måtte jeg på do hver time, noe som ødela nettene. Etter å ha lest om tarmkreft fikk jeg magetrøbbel, og måtte i alle fall på do hver time. Redningen ble professor Ingvar Wilhelmsen som startet den første Hypokonderklinikken i landet. Gi blaffen. Du kan ikke gjøre noe med det. Ikke bruk ressurser på å bekymre deg. Hvis du føler for å styre unna, styr unna osv. Han brukte såkalt kognitiv terapi for å latterliggjøre det vi drev med, vi som var redd for alt mulig. Man kan jo ikke kontrollere livet uansett.

Nettopp dette er utgangspunktet for debatten onsdag kveld. Vi kan ikke kontrollere livet. Det er normalt å bli redd, bli lei seg og å ha det vanskelig inni mellom. Vi opplever sorg, problemer, meningsløshet og død, og vi må forholde oss til det enten vi vil eller ikke. Men Dagbladet trenger ikke gjøre alt verre, for å selge aviser. Det er noe med måten de gjør dette på.

Dagbladet har nektet å stille i denne debatten og legger skylda på VG, som aldri gadd å svare på forespørselen. Men Dagbladet burde stilt opp. Hvis Dagbladet stikker halen mellom beina trenger ikke vi Dagbladet heller.

Stiller opp gjør Hank Von Helvete, som har sitt raseri mot legemiddelindustrien. Jan Inge Reilstad har opplevd at en nær venn tok livet sitt. Suzanne Aabel er blogger og tidligere realitystjerne, som har blitt kjendis på depresjon og angst. Hun skriver om det og kaller seg bitter. Hun er frittalende. Svein Øverland representerer psykiatrien, Anders Tangen representerer seg selv.

Livet er ikke normalt. Det er et forunderlig skue vi befinner oss i, og som vi ble født i mot vår vilje. Enda verre er at vi skal forlate det mot vår vilje. Prøv det den som kan å forholde deg «normalt» mellom disse to punktene.

Det er duket for et beinhardt oppgjør mellom de to klubbene falsk lykke og depresjon i kveld på Rederiet. Dommeren heter Sylfest Lomheim.

BE THERE!

Denne uka starter Protestfestivalen. Nervene er på høykant. Det er nå det gjelder. Ja, jeg har sagt det nylig, og jeg har sagt det tidligere i år, men jeg vet det står mye på spill. Har ikke tenkt å fable mer rundt akkurat det. Nei, jeg tar heller for meg det som skjer. Og så har jeg lyst å nevne litt om fenomenet rundt den omdiskuterte festivalen vi har holdt på med siden sommeren 2000.

Vi startet opp i en tid da samfunnet gradvis var i ferd med å endre seg. Det gikk fort, og utviklingen endret seg til det negative, sett med våre øyne. Toleranse var blitt et ord man brukte som mobbing, enda så vakkert det er. Samtidig opplevde vi en overfladiskhet, skapt frem i et land som stadig ble rikere. I dag regnes Norge som verdens rikeste land. Men det betyr ikke at vi har det bedre av den grunn. Motsetningene dirrer i døråpningen. Vi kan se det tydelig på noe så hverdagslig som mosjon. Det er «overklassen» og den stadig rikere «middelklassen» som er aktive. Det kan se ut som stadig flere løper, sykler og er i toppform. Hva gjør det med alle som ikke får det til? De ser på streberne overalt og får dårlig samvittighet, og reaksjonen blir kanskje oppgitthet, avmakt. Sannheten er at de som er aktive er mer aktive enn noen gang. De som ikke er det, er mindre. Vi får stadig flere fattige barn. Depresjoner og selvmord er blitt et økende fenomen og problem. Stadig flere havner utenfor. Utbrenthet er blitt en folkesykdom. Motvekten kommer i form av at folk skaper seg arbeidsplasser med Yoga og Mindfulness. Vi leser at stadig flere får alvorlige sykdommer som kreft, til tross for at vi i utgangspunktet skal ha det bedre enn noensinne. Vi har dårlig tid og må stole på at kommersielle matvarekjeder gir oss maten vi trenger.

Men nok om elendighet. Protestfestivalen ønsker å være en motvekt.

Få det opp og få det frem. Lev livet som du føler er rett, ikke som alle andre føler. Våg å tal urett imot. Ikke vær redd for å «tale Roma imot». Det er lov å være annerledes. Det er sunt å være annerledes i et samfunn med stadig mer likhet, og vi er i ferd med å få et mer ensrettet samfunn. Det skriver blant andre Magne Lerø i sin spalte i Vårt Land, der han med det som begrunnelse forstår at Protestfestivalen har vanskelige kår.

Protestfestivalen skal provosere, irritere og være ustrukturert. Vi nekter å følge normene, og vi har heller ikke ressurser til å være så inni hampen ryddig i alt vi foretar oss. Hans-Christian Vadseth, tidligere redaktør og nå i omdiskuterte First House, sa en gang at grunnen til at han og mange andre stiller gratis opp som debattledere er at vi er litt «rotete». I et samfunn der alt skal være så ryddig trenger vi litt rot.

Derfor bør du besøke oss i uka som kommer. Vi håper du tar turen. Og om du ikke har muligheten; kjøp et ukepass, så støtter du oss i kampen for å få fortsette, med landets mest spesielle festival, som i fjor i VG Helg havnet på topp over festivaler «du ikke må gå glipp av».

Protestfestivalen trengs, mer enn noen gang.

Til alle dere som stopper meg på gata og spør hva vi protesterer mot. Vi protesterer ikke. Det å protestere er å komme med svar.

Vi lager spørsmålene.

«Var eg ein Gud, ville eg skapa kjærleik og død, berre kjærleik og død», heter det i de siste linjene fra et dikt av Tor Jonsson. Nettopp disse to orda sitter jeg igjen med etter å ha overvært to begravelser på to dager. To begravelser er akkurat to for mye for de fleste, og i alle fall for meg som har et panisk forhold til det mange hevder er en naturlig del av livet.

Så er det sånn at av og til har man ikke noe valg. Man må bare, på samme måte som den som skal dø ikke kan sette regien på hva man skal.

Den første begravelsen var til Nini, født samme året som meg. Det gir rom for refleksjon i seg selv. Nini omgikk statsledere og stortingsfolk, rikfolk og fredsmeklere, med verden som arena, i følge med sin far og sin bror, hvor ferden enn måtte føre dem. Vi fikk høre hvordan hun var den som ofte fikk samtalen på gli, og den som myknet opp stemningen der det var vanskelig. Det var hun som ble med president Ortega i flyet. Statsministeren dro hjem. Vi fikk høre om raushet og rom for alle, om ho som lyktes på alle felt og var programleder på fjernsynet. Og når Bruce Springsteen skulle velge en opp på scenen for en dans, ble det selvfølgelig henne. Men så kom nedturen med rus og tungsinn, med kamp for hver en dag. Familien som gjorde alt de kunne.

Jeg fikk bli kjent med henne mot slutten av kampen. Hun hadde møtt sin store kjærlighet, og til sammen kjempet de for livet – og kjærligheten. Hun var glad og de sto sammen i tykt og tynt, som to fattige sjeler på en flåte ute på verdens hav, gjennom storm og stille. Antakelig mest storm. Der møtte jeg dem, med sitt engasjement mot rushelvete, for alle de som var midt i kampen og for etterlatte til de som hadde tapt. For Nini var det ingen skille mellom fattig og rik, og grenser mellom statsledere og den skrøpeligste heroinist fantes heller ikke. De var visket ut, fordi det var slik hun var og slik jeg kjente henne.

I fjor hadde vi så vidt åpnet Protestfestivalen da Thorvald ringte. Nini ville ned til oss. Hun kom og da hun dro igjen ti dager senere merket jeg så stor forskjell at jeg måtte si hun så godt ut. Hun lyste opp. Hun hadde mistet sin KarlJohn, og var nedbrutt av sorg, og alene på havet. Hun var midt i nok en ny kamp. Og hun fortalte om kjærligheten som var mellom dem på et fullsatt arrangement, der tårene rant og stemmer brast. I år skulle hun ned igjen i september. Hun skulle vært vertinne i Triztan- teltet. Jeg kan se for meg alle hun hadde varmet med sin tilstedeværelse. Så gikk det ikke slik. Nå er begravelsen over, og jeg tenker på det som alltid skjer, at man blir borte også i sinn. At det er bare de nærmeste som aldri vil glemme. At livet vil gå videre. Det er jo alltid sånn.

Alex levde i teaterverden, med kulisser og omgitt av kunstnere og klappsalver fra publikum ifra Kristiansand i sør til Kautokeino i nord. Han var en bustete bamse, i hele sin væremåte. Han var teatersjefen som var en av oss. Heller ikke der var det forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Jeg ville ha han til å lage teater om Setesdalskjempa. Han sa aldri nei. Han kunne nok ikke si ja. Kjutta var nok mer hans ånd, som det ihuga bysbarn han var. Vi som er vokst opp i Kristiansand husker Tangakavalerene. Alex var sjefen. Knut Nærum og Rune Andersen tok sine første skritt i showbiz. Begge talte de i begravelsen, om hvor mye han betød for dem. Bjørn Sundquist satt på første benk, med sorg i blikket.

Alex levde og brant for scenen og var egentlig for stor for Kilden, det nye flotte kulturhuset i Kristiansand.

Jeg kan ikke medgi at jeg kjente han veldig godt. Foreldrene bodde i blokka rett under faren min. Jeg så han aldri der, men så befant jeg meg plutselig midt i kulturlivet i byen. Der var Alex høvdingen. Ikke den pompøse som man kanskje hadde forventet i en slik rolle, men den rause og tilstedeværende. Han var ordkunstner. Han var den jeg alltid hørte om, som alltid var til stede der det hendte noe, som alle ville snakke med, som alltid hadde rygg til å si ifra og som aldri pisset folk oppetter ryggen. Det var komplett umulig å mislike Alex.

For noen år siden stormet det rundt Protestfestivalen på grunn av et brev vi hadde sendt avisen. Vi ønsket bare å få til en debatt. Plutselig begynte mange å se en annen retning. Jeg så ord på trykk som jeg ikke var forberedt på. Det ble tøft for familien. Det ble unntakstilstand i heimen og i festivalen. Trusler kom, og der og da følte jeg at ingen i byen tålte trynet mitt. Bortsett fra Alex. Han var den samme, fullstendig rensket for rusk og rask, helt fri for det jeg så på som fordommer, og en slags fri kraft i den han var som person. Jeg fikk aldri fortalt hva det betydde. Det angrer jeg på.

Jeg forstår godt at Rune Andersen kalte han «Maestro.

Hverken Nini eller Alex var A4. Du fant ikke fire kanter på dem som gjorde dem til kopier av andre. Og takk for det, for det gjorde dem rause overfor alle klasser og samfunnslag. Begge var lette å bli glad i, uavhengig av hvor godt man kjente dem.

Så er det jo sånn det ofte er, at de som øser mest av seg selv må selv forlate oss. Det er en gammel frase som sier at de beste går først. Eller man kan finne trøst i Kolbein Falkeids dikt: «Døden er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype».

Jeg nekter å bli ferdig med de som dør fra oss. Men livet er sånn at alle viskes ut. Om hundre år er vi alle glemt. Det irriterer meg. I morgen er butikkene oppe, det skummer øl ut av kranene på Telfords, musikk utover høyttalere og folk går på jobb. Jeg fikk oppleve kontrastene selv, da jeg kom rett fra den siste begravelsen for å hente jentungen på skolen og tvinge tankene mot middag og logistikk for resten av dagen. Men det er nok sånn de vil det skal være også, de som forlater oss. Livet må gå videre. Ufortrødent videre.

Men kanskje kan vi ta med oss noe av de som ble borte. Kanskje kan selv vi, perifere i forhold til de nærmeste, bære deres liv med oss i vår neste dager.

Etter å ha hørt talene fra deres nærmeste slår disse to ordene mot meg som tunge kirkeklokker. Kjærleik og død. Berre kjærleik og død.

I en av talene ble det fortalt om da Alex skulle hjem for å jobbe med nye prosjekter. Han skulle regissere Rune Andersens første show. Han kom med to bæreposer, og måtte ha bosted. Men så trengte han ikke bosted likevel, for han hadde funnet den store kjærligheten. Hun som elsket han trengte egentlig ikke si noe. Vi forsto det.

Kjærligheten var livet. Kjærlighet er livet. Disse to var kjærlighet, gav kjærlighet og fikk kjærlighet. Diktet til Tor Jonsson har noen linjer innledningsvis også: «Var eg ein Gud, ville eg skapa ei stillare verd. Der skulle alle elske».

To begravelser, og jeg har lært masse om å leve, om raushet og kjærlighet.

Berre kjærleik og raushet.