Arbeidslinja, arbeidslinja, arbeidslinja er det som gjentar seg i skallen når man tenker på garva AP-folk som Yngve Haagensen, Jens Stoltenberg og Anniken Huitfeldt. Alt handler om å få folk i arbeid. Det er løsningen på alt og ikke minst økende ulikhet.

Jeg leser mange aviser daglig. I disse tider er det økonomen Thomas Piketty som opptar de fleste. Både bøndenes avis Nationen, sosialistavisa Klassekampen, kapitalistavisa Dagens Næringsliv og kristenfolkets Vårt Land bruker mye spalteplass på økonomen Piketty. Vårt Land skriver treffende i dag at «det går et spøkelse gjennom Norge. Spøkelset heter Kapitalen i det 21. århundre, og er en 700 sider lang bok av den franske økonomen Thomas Piketty.

Da jeg tidligere skrev om Piketty i denne spalten handlet det om fenomenet. Denne gang drar jeg han inn i debatten han startet, om større ulikhet. Alle er nemlig enig i at økende ulikhet er usunt. Til og med Dagens Næringsliv.

Mye av stridens kjerne handler om formueskatten, som Piketty advarer mot å kutte ut, stikk i strid med den nåværende regjeringens tanker. Mange har sagt seg enig med Piketty. Vi får større ulikhet med skattelette og fjerning av formueskatten for de rikeste. De bruker nemlig ikke det de får inn ekstra til å skaffe de svakeste jobb. De bruker det på seg selv, hevdes det. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er både enig og uenig med sine egne. Han vil vi skal skru debatten om forskjeller i Norge over til hvordan man kan integrere dem som faller utenfor.

Det er de som havner utenfor som er problemet. Ikke de som har alt de trenger. Men i debatten om støtte ulikhet er det alt for mye fokus på de som har for mye.

Arbeidslinja handler om at alle skal i arbeid, men også den linja har alt for mye slagg i seg til at den er løsningen på problemene. Det at både mor og far har kommet i arbeid har økt levestandarden til hinsides fornuft og ført til at 60% av befolkningen kan bruke penger på det de vil, reise dit de vil og meske seg med opptil flere biler, båt og hytte. Bare spør Erik Dammann, som lenge har advart mot en vekstkultur som fører oss utfor stupet.

Den andre halvdelen, de 40% som ikke blir del av denne høye levestandarden, hvordan har de havnet utenfor? Mange innvandrerfamilier har lave inntekter, aleneforeldre har bare en inntekt. Først og fremst er det her «fattigdommen» ligger. Likevel klager både nåværende og forrige regjering på at kontantstøtten hindrer folk i å jobbe. Det er en avsporing. Det blir også sagt at flere unge mennesker må komme i jobb. Selvsagt må de det, men heller ikke her ligger problemet. Når unge mennesker kommer rett fra militæret og er innstilt på å få seg jobb for å klare seg må de innom NAV. Der får de servert arbeidsledighetsinntekt på 20.000 kr i måneden før skatt, og da blir plutselig ikke jobb hast lenger. Disse unge har nemlig ikke opptil 20.000 i faste utgifter slik foreldrene deres har.

Alt endrer seg den dagen de etablerer seg og får barn. Kravene for å overleve og ikke havne utenfor samfunnet øker betraktelig. Helt sikkert et sjokk for mange, og et sjokk for alle oss som blir skilt og plutselig står med en inntekt og utgifter for to.

Ulikhet handlet om feil strategi, der de som har lagt strategien har lagt den ut fra hvor de selv befinner seg i livet. Har man en «dobbelinntekt» eller to vanlige inntekter klarer man seg. Men har man en vanlig inntekt, eller enda verre, en trygd, er man allerede parkert under fattigdomsgrensen. Derfra er stegene lange. Man får ikke betale kontingent til sønnens fotballklubb eller man klarer ikke holde bursdag for femten 7-åringer. Man må velge hvilke regninger man skal betale og dele opp de andre. Man får ikke reist på ferie dit andre drar på ferie og når ungene kommer på skolen igjen etter ferien har de lite å fortelle om. Man må kanskje til og med bruker deler av sommerferien til å plukke tomflasker til mat. Barnetrygden som skulle vært livredning er delvis glemt av de som bestemmer. Det hjelper lite at to gamle tidligere statsministere har ropt varsko.

De kravene vi har i dag til levestandard er annerledes enn da vi vokste opp. Jeg bodde mitt første leveår i en ombygd stall. Hadde jeg bodd sånn med mine barn i dag ville de blitt tatt fra meg. Den gang var det helt normalt å bo kummerlig, og dermed allment akseptert. Nå blir du mobbeoffer.

Når statsministeren snakker om ulikhetene handler det stort sett om flere jobber, akkurat slik den forrige statsministeren satte fokus.

Thomas Piketty som leses over hele verden nå kaller Norge versting i økende ulikhet, til tross for regjeringens arbeidslinje.

Skyttergravene er mange for de som har til pålegg på maten. Trygda må ikke bli for stor, for da lønner det seg ikke å arbeide. Man ser at de unge får mye penger å rutte med, men man lukker øynene for hvor lite de har når de har fått seg familie. På samme måten nekter man å snakke om borgerlønn som kan gi kunstnere og psykiske lidelser en viss oppreisning, fremfor at de må tigge sosialhjelp. Man er livredde for at det skal lønne seg.

Og mens disse stillingskrigene pågår blir flere enda rikere og flere fattige.

Jeg kaller det strutsepolitikk, ikke arbeidslinja.

Lørdag er det løp i byen. Med den klingende tittelen Sommerløp skal sørlendinger utfordres til å løpe langt foran en hel by som publikum, for den nette sum av 500,- kr i påmeldingsavgift. Lokkemiddelet er den særdeles fine t-skjorten med påskriften «Sommerløpet 2014». I går så jeg en som hadde tjuvstartet ned Åsane med samme t-skjorte.

Nå skal ikke jeg skryte på meg å ikke skryte selv, siden jeg er veldig stolt av min t-skjorte fra Besseggen. Bortsett fra det består min samling av t-skjorter stort sett av motiv fra konserter jeg har vært på og steder jeg har vært. Ja, og så alle protest-t-skjortene selvfølgelig.

Og så skal jeg heller ikke sluntre unna at jeg faktisk løper litt selv, så fikk jeg sagt det også. Det er ganske nytt for min del, og man kan vel si at jeg er stolt av å ha fått det til. Men en viss forsiktighet har jeg i det jeg forteller, for jeg vil ikke bli en av de som blir funnet på en løpetur.

Helsemyndighetene sier at man skal mosjonere 30 minutter hver dag. Det holder. Mer enn det har liten betydning. Mindre enn det har stor betydning. I mange år kalte jeg meg bare «the walking jogger» fordi jeg gikk, men jeg gikk fort. Løping var farlig. Fremdeles registrerer jeg i blant noen som datt mens de løp, og aldri løp mer. Jeg har alltid vært livredd for å løpe. Min gamle kompis sier alltid at løping er farlig. Man kan dø av det. Men så dør man også uten å løpe.

Hva har skjedd siden jeg som nå har passert 50 plutselig har blitt vågal? Jeg vet ikke, men hvis man har gjort noe mye og lenge, tør man som regel litt mer etter hvert. Når man er uautorisert medlem av EEFF (Eldre Engstelige Fedres Forening) blir man litt mer opptatt av egen helse. Jeg har små barn og vil veldig gjerne de skal ha pappaen sin lengst mulig. Når man så er hypokonder i tillegg er i grunnen det forklaring nok.

Men så er det den viktigste grunnen til at jeg skriver dette. Jeg vil snakke om å utfordre seg selv. Det er viktig for hver og en av oss. Vi har nemlig bare dette livet til rådighet. Når du ser meg løpe ser du egentlig et mirakel. Det har nemlig vært helt utenkelig at jeg skulle begynne å løpe.

Hvordan har jeg utfordret meg selv? Og hvorfor? Jeg skal gi noen eksempler.

Ta løpingen først. Jeg burde egentlig holdt meg langt unna siden jeg alltid har fått nerver av å legge på meg, og særlig for å bli tynnere. Jeg har sett de som er blitt tynnere og tenker da på en eller annen underliggende dødelig sykdom. Derfor har jeg ikke hatt badevekt i hus siden 80-tallet. Det var også på den tiden jeg sist tok en blodprøve. Der går grensen. Der utfordrer jeg meg ikke. For bare noen få år siden leste jeg Dagbladet og VGs skremmeoppslag, og særlig den lille «boksen» der det ofte sto symptomer på en eller annen omtalt sykdom.  Jeg følte jeg måtte lese det, men ble skikkelig dårlig av det. Ikke bedre.

Jeg har hatt det mye bedre siden jeg sluttet med den slags. Når jeg for to år siden plutselig fikk høre av noen bekjente at jeg var blitt så tynn skjønte jeg egentlig ingenting. Jeg har alltid vært spinkel, men nå ble jeg livredd i tillegg. Jeg spurte mine nærmeste. Nei, da, du er den den samme. Har alltid gått opp og ned i vekt. Men jeg ville ikke krympe. Det siste man gjør da er å begynne å jogge, som jo er et effektivt slankemiddel. Jeg har mine metoder og motvirke angst på, og en av dem er å lage mottrekk mot tankene. F.eks. har jeg også sett på andre som var i samme situasjon som meg at skilsmisse er det mest effektive slankemiddel som finnes enten man vil eller ikke. Da kan man like gjerne begynne å løpe også. Man kan nemlig være spinkel på utsida, men feit på innsida. Det er da man ligger dårlig an.

Men nok om det. Først og fremst løp jeg ikke av redsel for å segne om, slik Kniksen gjorde på fotballbanen. Jeg har noen regler.

1. Du skal utfordre deg selv for å få bedre livskvalitet.
2. Du skal drite i å utfordre dine fobier fordi andre sier det.
3. Du skal selv tenke over hva som er verdt å utfordre.

Jeg bader ikke. Svømmer ikke. Det har aldri fristet meg. På ungdomsskolen ble man tvunget til å forsøke. Jeg fikk attpåtil egen lærer på dette området. Grøntoft skulle lære meg å svømme. Men beina var solid forankret på bunnen. Jeg tror at sannsynligheten for at jeg skulle la de flyte fritt i vannet omtrent var som om jeg skulle hoppe fra tiende i 12-blokka, uten fallskjerm.

Jeg liker ikke ormer. For å si det som det er, så hater jeg ormer. Ikke nødvendigvis fordi slangen er et symbol på jævelen, men fordi de er ekle og fordi hoggormen er farlig. Jeg liker ikke det som er farlig.

Jeg liker ikke høyder. Jeg får denne fornemmelsen av at jeg suges ut mot stupet og ut i luften. Da trekker jeg meg tilbake. Lynkjapt.

Jeg tar ikke prøver. Jeg er forsiktig med å sole meg. Jeg røyker ikke. Jeg forsøker å tenke sunn mat, selv om jeg er forferdelig lite kreativ i matveien. Og så er jeg så glad i søtsaker. Jeg flyr ikke. Jeg er minst mulig ut i båt. Jeg holder meg unna veps. Jeg drar alltid ned straks jeg har dritt, uten å studere det jeg har dritt. Jeg er forsiktig med alkohol. Jeg beveger meg aldri inn på et sykehus.

Hvis jeg skulle la meg styre av alt jeg er redd ville livet blitt miserabelt. Nei, velg dine kamper med omhu. «You have to kill your own demons,» som min venn Kristofferson sa om Janis Joplin en gang han ble konfrontert med om han hadde skyld i hennes overdose.

Jeg simpelthen elsker USA. Det er drømmelandet for min del. Men hvordan kommer man seg til USA med flyskrekk? Det var et dilemma jeg måtte tenke over. Når sjansen bød seg i 1999 stilte jeg aldri spørsmålet om jeg skulle eller ikke. Jeg bare gjorde det. Selve flyturen løste jeg med vin. Siden har jeg vært to ganger til i USA og løst selve flyturen med vekselsvis vin og Vival. Begge deler funker. Jeg fikk opplevelser for livet på disse turene og angrer aldri, selv om jeg hver gang tar farvel med mine nærmeste som om jeg aldri kommer tilbake. I 2011 dro jeg alene med fly til England for å møte min gamle fotballhelt Tony Currie. Det angrer jeg heller ikke på.

Jeg hater å stå foran en forsamling. Men når jeg driver en festival må jeg. Jeg kunne selvsagt nektet plent men da får jeg jo ikke sagt det jeg bare må få sagt til forsamlingen. I dag har jeg også holdt foredrag og deltatt på offentlige arrangement der jeg har tatt ordet. Det sitter langt inne, men det går.

Men så er det noe jeg absolutt ikke gjør. Jeg svømmer ikke, og bader ikke. Der går grensen. Det vil si, jeg har ikke behov for det, og da holder jeg meg unna. Det har faktisk aldri fristet. Vann er som regel kaldt, selv når det er på det varmeste. Pyse? ja da.

Mitt poeng er at alle bør velge ut sine kamper, og la de andre være. Hvis du ikke tar opp kampen mot noen av redslene dine har du mistet noe verdifullt i livet. You have to kill your own snakes, er et amerikansk uttrykk. Jeg skulle gjerne drept slangene jeg møter på i skogen, for det er den utfordringen jeg sliter mest med i dag. Når man er glad i å ferdes i naturen, men ikke tør på grunn av hoggormer minker det livskvaliteten. Jeg jobber med saken. Høye sko er en løsning.

Jeg har flydd til USA. Jeg har gått Besseggen og Prekestolen. Jeg jogger. Jeg snakker i forsamlinger. Det er mange ting jeg gjør i dag fordi jeg må gjøre det. Motvekten mot dødsangst er livsglede, og da ønsker jeg ikke å ødelegge livsutfoldelsen med å ikke gjøre det jeg har lyst til.

Men å utfordre meg selv til å jogge Sommerløpet kommer jeg ikke til å gjøre. For meg er det ingen verdi å løpe i et offentlig løp. Jeg løper mine turer og går mine turer, så får jeg heller hilse på de jeg tilfeldigvis møter på min vei.

Den største utfordringen i livet er seg selv. Det å utfordre seg selv er det viktigste løpet. Den dagen jeg føler behovet for å løpe mens folk står i gatene og ser på, skal jeg heller vurdere å melde meg på Sommerløpet.

I år skulle det bli så koselig i Triztan-teltet. Oppkalt etter stuntpoeten Triztan Vindtorn (1942-2009), som var viktig del av Protestfestivalen fra vi startet opp sommeren 2000. Nini Stoltenberg skulle sammen med min sønns kjæreste Silvia være kafeverter og infokontor for festivalen midt i hjertet av Kristiansand 12.-19. september i år. Men så dør Nini, og etterlater et tomrom som også kommer til å prege festivalen. I fjor var hun her i ti dager, og fikk publikum til å tørke tårer da hun snakket om både avhengighet til rus og kjærligheten til sin avdøde kjæreste KarlJohn på arrangementet «Du ser det ikkje på meg».

De hadde passet så godt sammen, Nini og Triztan-teltet, for ingen av dem har vært A4. Og takk og pris for det. Det var vel derfor hun passet så godt sammen med Karljohn. De var seg selv og ingen andre. De sto utenfor A4-samfunnet. Teltet er oppkalt etter Triztan Vindtorn. Han var også seg selv og ingen andre. Derfor heter boka om han ført i pennen av Ida Marie Brown «Jeg løper fra meg selv». «Det er så normalt å være meg at jeg nesten har glemt hvordan det er å ikke være meg», sa han. Han gikk sine egne veier, og hadde lagt opp sin egen krig mot det han kalte lønnsomhetssamfunnet, med poesi som våpen. Kan det bli mer vakkert. Og Nini som sa at man måtte kunne skrive dikt for å bli akseptert som rusmisbruker. Rus er noe dritt. La det ikke være noen tvil om det. Men menneskene som kommer frem fra møter med døden, eller møter med det vanskelige, blir ofte klare og rene.

Triztan skrev dikt, lange surrealistiske dikt, men holdt seg unna den farlige rusen. Han levde sitt liv slik han ønsket det. Ingen skulle fortelle han hvordan han skulle leve. Han hadde sitt prosjekt og levde på kanten det meste av livet. Nini kom seg unna misbruket, men hun brukte erfaringen til å advare andre og være rådgiver for hvordan samfunnet skulle forholde seg til narkotika.

Nok om rus. Det er menneskene som fascinerer meg. Avvikerne fra A4-samfunnet. Det er de Protestfestivalen er kjent for å gi mikrofoner til. De som er utenfor. De som har noe å fortelle, fordi de ikke snakker slik alle andre snakker.

Men det er sammenblandingen som gjør det spennende. Pluss og minus. Rødt og blått. Bar og bedehus.  A4-mennesket og avvikeren.

Gunstein Draugedalen, salmesangeren, inspirerte til «Du ser det ikkje på meg», et av de best besøkte arrangementene i fjor. Arrangementet ble en av festivalens mest interessante innslag noensinne. Jon Schau som hadde vært dau. Gunstein som hadde sunget salmer, men lot sine mørke sider slippe frem. Vidar Bø som hadde blitt kåret til årets forbilde og var staut politimann. Han åpnet seg.

Igjennom årenes løp har det vært mange av dem. Og ingen har lært meg så mye om livet som nettopp disse menneskene. De som ikke er A4.

Jeg husker Lars Andreas Larssen sa til Jahn Teigen en gang vi hadde dem med på et møte med Kulturdepartementet. «Mannen er filosof». Artisten hadde deltatt på en politisk debatt på Protestfestivalen, med Larssen som tilhører.

Hvis jeg skal gå helt til bunnen av hvordan jeg samler sammen deltakere år etter år, i år for femtende gang, så er det som å grave etter gull. Hver gang det dukker opp noen, kjent eller ukjent, som viser frem en annen side av seg selv eller uttalt noe vågalt, er det som å ha funnet noe verdifullt. Kanskje skyldes det min svakhet for cowboyen, at jeg stadig må grave etter gull. Men det er sammenblandingen som gjør det til noe spesielt, som når man skal lage dynamitt, eller for den saks skyld den hemmelige oppskriften på Coca Cola.

Avvikerne har alltid fascinert meg, for livet er et avvik. De fleste man omgås er ikke avvikere.

Så hvorfor er da livet et avvik? På mange måter. Livet er også et avvik fra døden. Vi vet lite om hvorfor vi er ankommet kloden, bortsett fra det seksuelle mellom våre foreldre. Vi vet lite om hvor vi skal. Vi kan håpe og vi kan tro, men ingen kan bevise at vi skal et bestemt sted, eller at det er en bestemt mening med at vi dumpet ned her. Vi har fremdeles ikke funnet liv på andre planeter. Vi bygger biler og hus, og nå mobiltelefoner og datamaskiner som setter oss i kontakt med hverandre på en helt annen måte enn for bare et par tiår siden. Avviket med å ikke vite, med å ikke egentlig ha en plan, et opplegg eller en mening gjør oss til dyrene vi samler på, både de vi har som kosedyr og de vi spiser.

Eller som den amerikanske cowboyforfatteren Nick Tosches skrev: «Vi blir født, vokser opp, gifter oss, roter litt rundt, og så dør vi».

Men i motsetning til dyrene kan vi tenke og er fullstendig klar over at vi finnes, hva som skjer rundt oss og hva som skjer med kroppene våre når vi forsvinner fra bevisstheten.

Vi er her bare en kort periode, og vi regnes som fornuftige. En gåte i seg selv.

A4-samfunnet tillater lite dveling med for mye av dette. I den plettfrie verden er det regler for hvordan vi skal oppføre oss, hvordan vi skal tygge maten, hva vi kan si offentlig, hvordan vi skal forholde oss til regninger, byråkrati og følge modellen de første nerdene bestemte vi skulle være en del av. Hvis du f.eks. havner på et sted som NAV nytter det lite å si du er annerledes. Der er reglene tilpasset A4-samfunnet. Hvis du er heldig eller uheldig – alt ettersom – får du uføretrygd, med de ulempene det medfører. Du regnes nemlig som litt utenfor, hvis du blir en del av uføresamfunnet.

Derfor er jeg så glad i de andre, selv om mange av dem har levd hardt og brutalt. Jeg skal la være å nevne for mange navn som har begeistret meg i løpet av disse årene, de burde spørres før jeg dro dem ut av A4-samfunnet. De nevnte sto frem i fjor.

På filmdagen i år, den 14. september, viser vi filmer om flere slike fascinerende mennesker. Filmer om og med Triztan Vindtorn, Øystein Wingaard Wolf, Unni Askeland, Bredo Greve og de som vanket på Club 7. Filmdagen er fra i år til minne om skuespiller Lars Andreas Larssen.

Et menneske til drister jeg meg likevel å nevne. Billedkunstner og bohem Laurie Grundt var festivalkunstner i 2005. Han satte preg på festivalen. Han var frem til han var over 90 år bosatt i fristanden Christiania. Han flyttet hjem til Bergen for et par år siden for å dø, men han lever ennå.

Kris Kristofferson som i år innlemmes som den femte inspiratoren i selskap med Erik Bye, Jens Bjørneboe, Axel Jensen og Henrik Wergeland har en sang på sin siste plate med tittelen «You Don’t Tell Me What To Do».

Der ligger kimen til alt. Dette har nok de fleste «avvikerne» til felles. Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Da jeg hadde noen øl med Karljohn og Nini i Oslo for noen år siden handlet det om alt fra legalisering av cannabis til neste års Protestfestival. Men de glødet, mer enn jeg har sett i øynene på de fleste andre jeg har møtt.

Hvis man får være seg selv blir man et helt menneske. Det er antakelig der man finner gull. Vi har mistet gull med Ninis bortgang, men hun har støpt gull i hjertet til mennesker hun møtte.

Det er da man ikke har levd forgjeves.