Han var født samme dato som meg, den 7. april, men født samme året som min far i 1928. Men ingen av disse delene var toneangivende for mitt «slektskap» til James Garner som døde i dag.

Han ble 86 år og ble funnet død i sitt hjem i California. Hele sitt liv var han kjederøyker, og sluttet ikke en gang da han gjennomgikk en hjerteoperasjon i 1988. Det til tross, så ble han en gammel mann i likhet med min andre store skuespillerfavoritt James Stewart, som gikk bort i 1997, som 89-åring.

Så hva var spesielt med nettopp disse to? Den noe slentrende væremåten, sjarmen som tiltrakk kvinner som hesteryggen tiltrekker fluer, rollene de hadde og først og fremst det sympatiske trekket med dem begge, som gjorde at du likte dem, enkelt og greit.

James Garner oppdaget jeg gjennom Rockford Files, som i alle fall ikke gikk på fjernsyn i min tid, selv om serien faktisk gikk på NRK i 1979, som må ha vært på en tid jeg var opptatt av andre ting enn å se på fjernsyn. Men senere, på DVD, oppdager jeg han, da jeg som slukte alt som gikk på film og fjernsyn på 70-tallet, ikke kunne komme utenom detektiv Jim Rockford som bodde i en hustrailer, til dels sammen med sin aldrende far. Han var en loner som har tiltrukket meg siden, en fyr som gikk sine egne veier, som McCloud gjorde litt tidligere på 70-tallet – og som Snusmumerikken, uten sammenligning forøvrig. Nettopp Dennis Weaver i rollen som McCloud er på sett og vis den tredje i trekløveret Stewart – Garner – Weaver. Jeg kunne tatt med Randolph Scott også, men han var litt annerledes enn de andre, litt mer «ordentlig», mer etikette i sin væremåte. Garner og Stewart var for meg befriende klønete, som noen av oss er.

Så var det sånn med disse tre at de elsket å spille westernfilmer. James Garner spilte i flere, og særlig der humoren hans fikk slippe til. Han var ironiker på lerretet og kanskje også i det ordentlige livet. Han ble den siste av dem, i levende live.

Min sammenligning og begrunnelse for å like 2 x James var jeg så visst ikke alene om. New York Times-journalisten John O’Connor likte de to og fant også noe felles med dem. Han fant sin tredjemann i Gary Cooper. Og som han skrev, i likhet med de to andre «Mr. Garner fikk som regel dama». Han elsket damer og skal ha uttalt at den eneste grunnen til at han ble filmskuespiller var at ei dame kjørte ut av et parkeringshus, like ved et regissørkontor.

Blant westernfilmene er det serien Maverick han ble mest kjent for. Serien gikk fra 1957 og utover. Han kjente seg selv igjen i Maverick, og kanskje det var derfor han bekledde rollen så godt. Filmen husker vi «ungdommer» først og fremst fra gjenskapelsen i spillefilmen «Maverick» (1994), der han spilte sammen med Mel Gibson og Jodie Foster. Mange husker han også fra westernserien «Streets Of Laredo» der han bl.a. spilte mot en annen tøff fyr som kan minne om Mr. Garner, nemlig Sam Shepard.

Jeg samler selvfølgelig på filmene hans, og i samlehylla mi er James Garner plassert like under James Stewart. Det er ingen tilfeldighet.

I fotsporene rir Sam (Shepard), Kris (Kristofferson), Sam (Elliott) og Jeff (Bridges) som vel tar seg en gravøl for James.

James Garner var samfunnsengasjert og ihuga demokrat.

I kveld ruller jeg opp Rockford, eller kanskje Maverick, før vi ruller på hjul mot svenskegrensa. Såpass har en av de mest sympatiske og dyktigste filmstjernene fortjent, når han nå er ridd inn i solnedgangen for aller siste gang.

I en kortvarig animasjonsserie kalt «God, the Devil and Bob» bar Mr. Garner stemmen til Gud. Det var nok ingen tilfeldighet.

Han var alltid en av de gode gutta. Han og et par andre.

 

(Les mer på westernmovies.com )

Søndager har aldri vært mine beste venner. Det har vært bedre de siste åra, og da spesielt annen hver søndag, siden jeg har barn annen hver uke.

Men i dag, midt på sommeren, og med barna i huset, kom det behovet for å rydde opp i topplokket. Når ting er tungt som et kloakklokk som du ser i gatene, og du i tillegg vet hva som befinner seg under lokket, da låser jeg meg inne på badet noen minutter. Der legger jeg meg ned på steingolvet, med badekåpen som hodepute. Tankene kan flyte fritt og frustrasjonen kan få slippe ut.

Det handler om det du ikke kan gjøre noe med likevel. Det kan handle om bekymringer for helse, bekymringer for økonomi eller om kjærlighetssorg. Det handler om det du ikke kan gjøre noe med. I tilfellet kjærlighetssorg for eksempel handler det om andre. Det nytter ikke å gruble seg til hva som kunne ha vært når du vet at det kreves to for å få det til. Du vet at så lenge hun ikke tenker som deg er hun antakelig ikke noe å satse på likevel. Du vet at uansett hvor rett du mener det er, så er det feil, fordi begge ikke tenker det samme. Du har lært deg en lekse etter å ha levd noen år på planeten; «If it don’t come easy. Let it go».

Du vet, men så er det ikke så lett. Du vet nemlig at alt stemmer, bortsett fra dette ene, at det er blitt komplisert. Når topplokket ryddes kommer alt det fornuftige frem i lyset, der i dette mørke rommet der man både skiter og vasker seg. Menneskets kontraster, som liv og død, som forelskelse og kjærlighetssorg, som glede og sorg, som trivsel og vantrivsel.

Fornuften forteller at livet går videre. Fornuften forteller at man må ta seg sammen. Fornuften forsøker å se alt det positive, som om pessimisten skal speide etter optimisten.

Jeg lar meg ikke lure av fornuftige tanker. Fornuften er en livsløgn og en djevel som har fått nordlendingens uttrykk til å bli allemannseie når livet går skeis – Og sånn går nu dagan!

Dagene skal ikke gå, de skal nytes. De skal leves. De skal brukes for det er de verdt. Livet er for kort til å kun eksistere. Livet er for kort til å leves uten kjærlighet. Kjemp for det du har kjært, heter et gammelt ordtak. Er jeg blitt klokere av stunden på badegolvet? Neppe!

Men i noen korte øyeblikk etter at døren er åpnet opp er jeg kanskje blitt oppsatt på at jeg har det bra, fordi barna har det bra. Jeg har det bra fordi jeg bestemmer over mitt eget liv uten innblanding fra andre. Jeg har det bra fordi ingen andre enn meg selv kan gjøre meg sorgfull og oppgitt. Jeg har det bra fordi jeg har livet, helse og klarer meg foreløpig. Man kan uansett ikke planlegge livet. Jeg har det bra fordi jeg har bevart meg selv oppi alt det vonde. Jeg lever og derfor er jeg. Jeg er i stand til å ta mine egne valg. Jeg nyter tiden med barna. Jeg nyter å ferdes ute i det fri og jeg nyter så mye annet.

Men så er det som med tankene som med huset for øvrig. Når man har ryddet varer det bare den korte stunden til det er like ille igjen. Når du har betalt alle regningene varer det bare til det dukker opp nye av de samme i postkassa.  Det blir som det ble fortalt meg en gang: Å skuffe snø mens det fortsatt snør er som å rydde huset mens ungene fortsatt befinner seg i det.

Å rydde i tankene mens det er kaos er bare tull

Kanskje årets hovedtema på Protestfestivalen er mer klargjørende.

Kaos er utgangspunkt for tilblivelse …

Kan jo håpe! Badegolvet er ikke et blivende sted.

---

På Wimp fra baksida av veggen mumler Tanya Tucker noen linjer:

«I know a man, a good friend of mine

He spends all his time tryin’ to make love work out right
But the woman he loves, she don’t feel the same, no
I don’t know much about love but at least I learned one thing

If it don’t come easy, you better let it go
‘Cause when it don’t come easy, there’s no natural flow
Don’t make it hard on your heart, you might be better off alone
If it don’t come easy, you better let it go, yeah»

 

 

Det store samtaleemnet blant de som vil bestemme i dette landet er en ung professor og hans tunge bok om økonomi. Statsminister Erna Solberg skal lese den på stranda. Jonas Gahr Støre besøkte han i Paris. Marte Gerhardsen brukte professorens bok i sin første uttalelse som leder av venstresidas nye tenketank Agenda. Og slik kunne vi egentlig bare fortsatt.

For oss økonomisk impotente eller økonomisk evneveike har det vært litt som å lese russisk. Forstå det den som kan. Vi har fått med oss bruddstykker. Det er alt. Kommentatorene i de forskjellige avisene har selvfølgelig forsøkt å forklare hva det handler om. Men som vanlig forstår vi mer når kommentator Kari Gåsvatn i en avis som stort sett bare bøndene leser, forsøker å forklare. Kanskje skyldes det at bønder er litt som kulturfolk. Bare vi mottar subsidier og støtte så er alt greit.

Thomas Piketty heter den unge stjerna i økonomiske spørsmål. Piketty er klokkeklar på at ulikheten i verden øker. Og den øker drastisk. Poenget hans er at dette er alvorlig. Vi er på vei tilbake til 1800-tallet. Norge var et fattig land på 1800-tallet. Hvis man var så heldig å bli gammel måtte man bli tatt vare på av barna og fikk noen få kroner til underhold. I kirkebøkene ble de omtalt som fattiglem. Hvis en fisker i Finnmark drukna på havet lå kona og ungene svært dårlig an. Resepten var at enken banka på døra til naboen der kona var død av tyfus, og ble der. På den måten holdt de det gående til nestemann døde.

Joda, vi vet hva fattigdom er. Vi vil ikke dit og vi skal ikke dit. Vi bor fortsatt i verdens rikeste land. Fakta er likevel at hvis alle er fattige er alle i samme bås. Man står sammen, slik de gjorde på 1800-tallet. Når ulikheten øker får vi en uggen situasjon full av mistrivsel, misunnelse, likegyldighet og til slutt apati. Legg sammen dette, og det ser ganske stygt ut.

Kari Gåsvatn skriver at Pikettys bok kan minne om «Kapitalen» av Karl Marx, men Piketty er ingen marxist. Han er kapitalist. Til Dagens Næringsliv sier han at «jeg vil at demokratiske institusjoner skal vri markedskreftene og kapitalen i en retning som gjør at den kommer alle til gode».

Piketty beskriver faktisk Norge som en versting i ulikhet. Gåsvatn beskriver Pikettys bok som «småstein i maskineriet» til den blåblå regjeringen. Piketty advarer mot skattelette for de rikeste og avvikling av formueskatt.  Regjeringen var vært tydelig på at skattelette for de rikeste vil komme de svakeste til gode. Her tror jeg både kulturfolk og bønder forstår minst like mye som økonomer. Tenk om det var sånn.

Rikingene kommer til å velte seg i luksus. De 85 rikeste i verden kunne faktisk sørget for at all fattigdom i verden var jevnet med jorden. I stedet øker den, også innad i de rike landene, som Norge. Blant annet får vi flere fattige barn. De fattige, oss vanlige borgere, enten vi er aleneforeldre, familier med en inntekt, innvandrere, arbeidsledige og uføre og ikke minst barna til disse, blir ofrene. Det er mange. Det blir flere. Utviklingen er at alt vil koste mer, men de vil ikke kunne tjene mer og barnetrygden har støvet ned siden 70-tallet. De rikeste kan dermed kjøpe seg innflytelse, kjøpe opp samfunn og styre prismarkedet, slik at det blir enda større forskjeller. Med seg på laget har de i stor grad middelklassen, som får litt del av godene.

Kari Gåsvatn viser også til de to britene Kate Pickett og Richard Wilkerson som i «Ulikhetens pris» viser at land med små forskjeller kommer godt ut på alle samfunnsområder: Rus, folkehelse, tillit, kriminalitet, sosiale problemer, fattigdom osv. Alt som påvirker livskvalitet i et samfunn – og forlenger livet.

De siste årene har Norge sunket fra 1. plass til 13. plass i gjennomsnittlig levealder. Jeg leste at hvis man tar bussen innover Oslo Øst synker levealderen for hvert busstopp. Det er ikke rikdom som gjør oss lykkelig, og ikke fattigdom (relativ) som gjør oss ulykkelige. Forskjellene dreper oss, sakte men sikkert. Men enda verre er det faktisk at den dreper trivselen, i dette korte øyeblikket vi kaller livet.

Det store spørsmålet er om Thomas Pikettys bok «Kapital i det 21. århundret» vil påvirke de som styrer landet til endring? Neppe! Høyre som i dag har statsministeren har alltid blitt regnet som de rikes parti. Så er det jo sånn at alle er seg selv nærmest. Lever man godt med mange goder vil man fortsatt beholde de godene. Den regelen gjelder for de fleste av oss, enten vi regnes som rik eller strever med å holde hjulene i gang.

Så hva vet vi om Thomas Piketty? Jo, vi vet nå at han har et poeng.