Når man møter kritikk i media for å fargelegge en festival med det som står høyest på ens private agenda stusser jeg litt. Selvfølgelig har jeg en agenda. Agendaen er at vi skal våge å mene noe. Det er vel en selvfølge at den som har et talkshow, en festival, et seminar, eller den som lager en låt, skriver en diktsamling eller maler et bilde, fargelegger innholdet med sitt innerste? Fredrik Skavlan ble beskyldt for at kompisene hans hadde klippekort i programmet Skavlan, en musikkfestival som Down On the Farm i Halden var selvsagt farget av Tom Skjeklesæthers musikksmak som Quart var farget av Toffens. Romanforfattere må stadig brette ut sine personlige kriser i forbindelse med en ny bokutgivelse. Mest kjent er Karl Ove Knausgård som gjorde det til et eget prosjekt. Edvard Munch laget et av verdens mest kjente bilder farget av sine egne mørke tanker. Åge Aleksandersens nye skive handler om Åges tanker, livet som bestefar osv.

Heldigvis får jeg si, skriver og lager folk det de har peiling på.

De eneste som ikke kan mene noe i det norske samfunnet må være medlemmer av Kongehuset og journalister. Kanskje i særdeleshet NRK-journalister som heller ikke får bære kors som programverter. Men selv journalister mener noe, selv om de ikke skal. Journalister blir stadig tatt til inntekt for noe. Odd Karsten Tveit er i årevis blitt beskyldt for å videreføre pro-palestinske synspunkter, når han i sin stilling skal være balansert. Han mister ikke jobben av den grunn. Israel-Palestina-konflikten er en av de mest omdiskutere sakene der journalister har blitt anklaget for å gi støtte til en av sidene, først og fremst Palestina. Når en av sakene var oppe i Kringkastingsrådet svarer Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold følgende: «Israel er en okkupant, palestinerne er okkuperte. Dersom jeg eller andre i NRK overser at dette er tilfellet, gjør vi ikke jobben vår,» Sa hun til Kringkastingsrådet. Marie Simonsen i Dagbladet er også omdiskutert for å flagge sine egne meninger og eget tankegods, som kommentator i avisen. Spesielt i saker om religion og feminisme er hun tydelig i å blande sammen sitt eget syn som erklært ateist i tema som handler om tro og livsstil. Kronprins Haakon har også fått kjeft i media for å involvere seg i politiske samfunnspørsmål han selv er opptatt av.

Dette er helt normalt og umulig å gjøre noe med. Det blir som om menn skal slutte å kikke på damer.

Mitt poeng er at det må jo nesten bli sånn. Vi er da ikke så balanserte i menneskenaturen at vi ikke på en eller annen måte fargelegges av vårt eget liv. Vi mikser privat og jobb hele tiden. Du skal være temmelig balansert (eller splittet kanskje) om du klarer å skille helt.

Alle har en agenda. Takk Gud, for at alle har noe de tenker med og mener med.

For litt siden skrev VGs kjendisjournalist Morten Hegseth at kjendiser ikke tør å mene noe. Mitt inntrykk er at det er to slags kjendiser. De som mener noe og de som ikke gjør det. Ofte viser det seg at det er den eldre garde som står støtt som mener noe, selv om meningene skulle irritere.

21.juni skriver Vårt Land om «Kjendiser i politikerklær». Medievitere som Roy Krøvel, professor i medievitenskap, mener at «oppmerksomheten kan forskyves bort fra viktige saker når kjendiser stadig oftere blander seg inn i politiske saker». Det nevnes Anne Kath Hærland som blandet seg inn i saken om dødshjelp, Sigrid Bonde Tusvik som blandet seg inn i diskusjonen om reservasjonsretten. Alt er selvsagt farget av deres egne erfaringer og meninger.  Det er sunt at de mener noe. Jeg kan ikke se noe galt i det, og det er en selvfølge at det skjer.  Det menes over en lav sko. Journalister kritiserer kjendiser for å ikke mene. Om de mener noe kritiseres de for det også.

Det er flott at kjendiser mener noe. Erik Bye likte ikke kjendistilværelsen men sa at han utnyttet den til å hjelpe folk og organisasjoner han brydde seg om.

Hvis en avis reagerer på at en festivals innhold er for mye knyttet opp mot han eller hun som lager festivalen blir det hele underlig. Kanskje avisa heller ønsker at festivalen skal farges med avisredaktørens meninger.

I det siste tilfellet ville jeg begynt å lure på hva jeg holdt på med.

Det er må være bedre å fargelegge enn å tåkelegge.

For tre år siden verserte det en debatt i media om kulturkjerringer. Kulturkjerringene bærer kulturen. Disse kvinnene bærer også ofte bokhøsten. Ofte bestyrer de hele arrangementet. Kritikken mot kulturkjerringene kom tydelig frem. For unge menn er disse godt voksne damene en trussel og en plage. Noen av dem spurte seg selv om de ønsket disse kvinnene på opplesinger og arrangementer. De kommer jo bare for å menge seg med forfattere og andre kunstnere. Men de fleste av oss som arrangerer kulturarrangementer fulgte debatten med stor interesse, fordi den beskrev publikummet vårt og fortalte oss hvem vi skal gå etter for å få flere publikummere. Kulturkjerringene har penger og de drikker vin, mye vin.  Når generalsekretær i Actis Mina Gerhardsen under årets Protestfestival skal formidle sin uro over en ny statistikk som viser at kvinner drikker betydelig mer vin enn tidligere, er det kanskje kulturkjerringene uroen er rettet mot. Moderne kvinner søker en spenstig italiener, kom det frem i nyhetssaken. Det var italiensk vin det var snakk om, ikke menn.

I dag leste jeg for første gang om Kulturmannen. Klassekampen skriver om en debatt som har foregått hos svenskene siden slutten av april. Debatten startet etter at Åsa Beckman publiserte kommentaren «Kulturmannen. Porträtt av en utdöende art» i slutten av april. Hvor er så sammenhengen mellom kulturkjerringene og denne nye kulturmannen? Jo, antakelig ligger de med hverandre. Svenskene går litt mer rett på sak enn oss, og i alle fall mer enn oss helt sør i Bibelbeltet.

Hvem er så denne Kulturmannen? Parolen hans er visstnok «Alt for kunsten». Kunsten går foran alt. Han har interesse av alt som er menneskelig, hvis han kan få noe igjen for det. Han er opptatt av seg selv, og bruker gjerne sin familie og sine barn i rollen sin. Og så er han interessert i unge kvinner. Han trenger dem for å føle seg vel. De får han til å føle seg som en mann, og gir han spenningen han er avhengig av. De gir han motivasjon til å fortsette. Kulturmannen er svak for kvinner.

Beckman hevder Kulturmannen er i ferd med å dø, men ikke helt. Han tilhørte en annen tid, som sluttet på 90-tallet. Han hadde gode økonomiske, sosiale og samfunnsmessige vilkår. Han kunne være så opphøyd eksentrisk han bare ville, men på en måte kvinner svært sjelden har kunne tillate seg. Han fantes i Ingmar Bergman, Ernest Hemingway og Picasso. Noen hevder han finnes i Karl Ove Knausgård. Både menn og kvinner vil være i hans nærhet.

Kulturmannens viktigste behov er frihetsbehovet. Han skal til enhver tid tenke fritt og skape stort. Derfor vil han stå utenfor all moral. Han er hevet over moral. Han er avhengig av denne friheten hele døgnet samtidig som han er avhengig av nære relasjoner. Han klarer seg dårlig uten kvinner. Han er selvgod, dominerende, skamløs og har sex med kulturkjerringer og står i veien for kvinnelige kunstnere. Han ruver i sentrum av kulturlivet.

Han er den eldre mannen på barkrakken i Kris Kristoffersons «To Beat the Devil». Han med visdommen og friheten. Han som forteller om å ta egne valg i stedet for å høre på andre.

Vi har sett det og hørt det. Kunstneren som drar damer som hesten drar fluer. Ei venninne av meg fortalte en gang at ei dame må alltid velge mellom den trygge og noe kjedelige A4-mannen og den mer spennende, men dog uforutsigbare kunstnersjelen. Vi kan kalle sistnevnte Kulturmannen. Man skulle tro damene valgte trygghet. Men kanskje var det Kulturmannen kvinnene tok et oppgjør med på 70-tallet. Trine Lise Sells gikk hardt til verks i «Påbegynt ansikt» (1975). I et av diktene begynner hun på denne måten; «De bruker oss som ego-massasje, / henter styrke fra oss / for å kunne trampe videre / på flere / uten å blunke / tømmer de oss for varme, / tapper de oss for ømhet, / tar hvert klimaks / til inntekt for eget kjønn». Kanskje er det disse damene som glødet på 70-tallet samt de noe yngre, som er dagens kulturkjerringer.

Når man for tre år siden spurte om kulturkjerringene var kulturens nødvendige fotfolk eller parasitter på kulturlivet, kan man i dag spørre det samme om Kulturmannen. Men mens kulturkjerringene lever i beste velgående hevder svenskene Kulturmannen er døende. Hvorfor er han det? Poeter og musikere er kanskje en døende rase. Færre og færre kjøper plater. Konserter går i store underskudd og festivaler går konkurs. På Spotify og Wimp hører man musikken gratis, og kan laste ned det man vil høre. Den Norske Lyrikklubben er nedlagt, Ønskediktet er stengt, bokhandlerne gjemmer diktene nederst og innerst og det finnes knapt en poesifestival igjen. Billedkunstnerne har det ikke fett de heller. Alt dette forteller kanskje at Kulturmannen er i ferd med å dø, men bare kanskje.

Kulturmannen skal beundres av en skare rundt han. Det er det som holder liv i han. Kvinnene holder liv i han. Det er vel sånn at så lenge det finnes kulturkjerringer, vil Kulturmannen også finnes. Og hvis den dagen kommer at kulturkjerringene blir borte, så vil jo nesten all kultur dø. På den måten lever nok Kulturmannen i en udødelig sirkel fordi vi er avhengig av kultur i samfunnet, og det har vi vært siden tidenes morgen. All kultur er en flukt i fra døden, og den flukten vil aldri stanse så lenge mennesket fortsetter å dø.

Kulturmannen som en bohem som forsyner seg og beundres fra alle kanter passer nok ikke inn i pengenes tid. Han taper mot finansverdenen. Men han finnes i de litt trassige bygningene, som ikke vil gi etter for modernismen. Han finnes på barene og i familieselskapene, med sitt andre eller tredje kull med barn.

Han vil aldri bli borte. Han er bare ikke så synlig lenger. Han kommer alltid tilbake.

 «Finnes det noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivstoff? Kan noen fortelle vår tids fyrste, Staten, at den viser lite mot og dårlig dømmekraft hvis den utsetter seg for risikoen ved å kvitte seg med sin narr?» skriver professor i sosialmedisin og fastlege Steinar Westin til det kommende programheftet for Protestfestivalens 15-årsjubileum. Westin er ingen hvem som helst, men en sjelden engasjert lege og professor, som spesielt har engasjert seg for de svakeste. Han er kompis med Per Fugelli, som var den som først fortalte han om den spesielle festivalen i Kristiansand. Hans bestevenn og kollega Fugelli omtaler han vekselsvis som «en engel» og en «degenerert levemann». Jeg er født med rettferdighetssans», sa Westin da han ble intervjuet av Klassekampen 22. juli i fjor.

Når kulturrådet faser ut støtten til festivalen har de glemt at noen festivaler er annerledes. De har glemt at noen festivaler aldri skal eller kan belage seg på kommersiell støtte.  Det å belage seg på sponsorer er ingen enkel sak for en Protestfestival. Men når vi ikke har noe valg, så har vi ikke noe valg. I år har vi mer enn 400.000 i sponsormidler, noe som er mer enn noensinne, men nok toppen av det vi kan oppnå. Heldigvis er våre sponsorer vel vitende om hva vi bedriver.

Når skipsreder Einar Rasmussen beklaget at han ikke kunne støtte Erik Byes minnepris, som er en del av festivalen, var begrunnelse at han ikke er delaktig i hvem som får prisen. Det kunne jo være noen han ikke identifiserte seg med. Vi forstår han, og derfor må det finnes andre løsninger for de spesielle festivalene.

For noen år siden var vi i gang med et samarbeid med Peace & Love-festivalen i Sverige, men så døde den av millionunderskudd. Nå gjenoppstår den men møter problemer fordi sponsorer blander seg inn i programmet.

Artisten Stefan Sundström som deltok på Protestfestivalen i kriseåret 2010 har trukket seg fra den gjenoppstandne festivalen i Sverige fordi kollegaene Kartellen likevel ikke fikk spille. Årsaken skal være at sponsorene ikke ønsket dem. Nå har flere artister stilt seg på Sundströms side med boikott

«Nästa gång är det vi som blir portade,» sier Sundström til Aftonbladet.

Alt ordnet seg til det beste på Peace & Love. De sa opp avtalen med sponsoren, inviterte Kartellen inn i varmen igjen, og med det også Sundström.

For Protestfestivalen er det helt utenkelig at noen skal blande seg inn i hvem som inviteres som deltaker eller hvilke tema vi tar opp. Men i 2008 da vi satte i gang en debatt om den nye ekteskapsloven fikk vi kjørt oss. Det samme skjedde for to år siden da vi tok imot Hells Angels.

Protestfestivalen er ikke Palmesus. Den er ikke kommersiell og skal ikke være det. Det er sørgelig at nødvendige festivaler skal dø fordi alt som har festival i navnet puttes i den samme båsen.

«Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det samme demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter,» skrev Magne Lerø i Vårt Land for en stund siden.

La oss håpe Regjeringen har klekket ut en plan for oss og andre, før døden inntreffer. Det haster.