«Sørlandsidyllen er en kulisse – den er falsk, rett og slett», sier fylkesmannen i Vest-Agder Ann-Kristin Olsen til Aftenposten. Så langt, så enig. Men deretter skurrer det hos meg. Alt det som ellers sies er så forutsigbart som det kan få blitt. Her invaderes landsdelen av østlendinger lønnet av Agderforskning for å ta pulsen på sørlendingenes levekår, med all sin skepsis og alle sine fordommer. Det er nesten morsomt, men dødsens alvorlig. For det de leverte fra seg var boken «Noen vil ha det slik. Tradisjonelle kjønnsroller og svake levekår på Sørlandet». Han er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo. Hun er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. De heter Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas.

Boken er blitt grafsingsmateriale i den Oslobaserte avisen Aftenposten. Utgangspunktet er at Sørlandet henger etter på likestilling og levekår. Forskerne mener det er en klar sammenheng, skriver avisen. De hevder altså at kvinnens lave deltakelse i arbeidslivet er mye av årsaken til Sørlandets dårlige levekår. Agder-fylkene scorer dårlig på det meste. Vi har flest uføre, flere på arbeidsavklaringspenger, mer psykiske lidelser, økende kriminalitet, høyt forbruk av legemidler osv. sånn kan man egentlig bare holde på å ramse opp. Tallene taler for seg, så de er det ingen vits å kverulere mot. Tallene har vi visst i en årrekke. Det må være minst fem år siden vi tok debatten på Protestfestivalen. Det har ikke blitt mye bedre siden den gang.

Hvorfor det er slik er en gåte, men konklusjonen til forskerne henger jeg ikke med på. «Årsaken ligger i stor grad hos de tradisjonelt orienterte, religiøse mennene på Sørlandet, som oppmuntrer til et samfunn med lav likestilling,» sier forskerne i Aftenpostens store sak om temaet lørdag og søndag.

La oss snu på det. Jeg skal forske på østlendingenes levekår. Ja, jeg har mine fordommer. Østlendingene tenker annerledes enn oss, lever annerledes enn oss og siden jeg er sørlending bosatt på Sørlandet trives jeg her jeg bor, og kunne ikke tenkt meg å bo på Østlandet. Ergo vil jeg kunne argumentere mot det å bo i Oslo, som Oslofolk antakelig vil kunne argumentere mot å bo på Sørlandet. Men hvorfor er det sånn? Vi vet jo ikke, for vi bor jo ikke der. Jo, vi leser og hører om hvordan de bor. Jeg ser f.eks. kriminaliteten i Oslo, jaget og fokuset på karriere og jobb, mens jeg ikke ser livet som jeg ser det herfra. Jeg griner når jeg ser barnehagebarn i lenke bevege seg gjennom Oslo sentrum på tur. Jeg synes synd på de som bor der inne.

Jeg vil være sammen med mine barn mest mulig. Jeg vil ha tid til å tenke over mysteriet livet, og jeg vil ha tid til å nyte det. Jeg vil være en del av naturen og ha den i nærheten. Jeg tror mine barn har det bedre i en liten skole enn i en stor skole, på samme måte som jeg tror jeg har det bedre i en middels by som Kristiansand enn i store Oslo.

I Oslo står bl.a. kristendommen mye lavere i kurs enn på Sørlandet. Kan det ha påvirket forskerne, som med sine uttalelser virker smeltet ut av den røde fane på Youngstorvet? (Ops, der datt det visst ut en fordom hos meg også). Kristendommen har i alle år fått skylda for mye, men hvordan kan forskerne hevde at kristendommen har skylda når annen forskning viser at det å ha en tro gir bedre livskvalitet og gjør oss mer lykkelige som mennesker? På Sørlandet har medlemmer i kristne menigheter mye tilhørighet med hverandre, noe som fungerer som et fellesskap også i private sammenhenger. Per Fugelli tok til orde for å være en del av flokken. Ensomhet, alenetilværelse er helsemessig skadelig. Faren er når man havner utenfor flokken.

I alt som skrives i saken i Aftenposten lyser det pekefinger. «Ikke gjør som mora di sier, Jens. Mora di er ei ku», sang Ole Paus for en del år siden. Sørlendinger er hakket verre, slik vi leser forskernes dom. Jeg har ikke gjort meg opp mening om deltidsarbeid er bra eller dårlig, men hvorfor skal andre fortelle meg hvordan jeg skal leve? Jeg og oss er i full stand til å finne ut av det selv. Det burde logisk nok være mer helsebringende at man faktisk jobber med noe man trives med, at man jobber så mye man føler man kan jobbe eller ønsker å jobbe. Jeg har – særlig på 90-tallet – forsøkt jobber jeg mistrivdes i fordi jeg måtte. I de korte periodene jeg forsøkte ble jeg dypt deprimert. Trivsel er viktig for livskvaliteten, uansett hvor man bor.

Deltidsarbeidende sørlendinger har som regel barn, og noen må ut å ta seg av barna. Hvem skal ta seg av barna når begge jobber fulltid? Jo, etter disse forskerne mening er det samfunnet. Altså Staten, regulert med barnehager og SFO. Det finnes ikke snev av religiøse holdninger i meg (da snakker jeg ikke om tro), men for meg skurrer det likevel. Når man setter barn til verden må jo hele vitsen være at man skal ta seg av dem. Slik har det vært fra tidenes morgen. I min fars hjemkommune Loppa for omtrent hundre år siden måtte mennene ut på fiske, mens kvinnene holdt fortet hjemmet. Det var atskillig hardere kår enn nå, så sånn måtte det bli. Hvem som måtte ut å jobbe og hvem som ble hjemme tenker jeg lite over. Det mest naturlige er vel den som er flinkest med mat og husarbeid, enten det er mannen eller kvinnen. Men den gang var det naturlig at mannen som var sterkest dro ut på fiske. I dag med PC som arbeidsverktøy burde ikke kjønn bety noe.

Men et poeng har forskerne hva angår deltid. Et samfunn basert på to inntekter skaper ulevelige vilkår for de som arbeider deltid. Men de som har stått i bresjen for å bli kvitt deltid har skylda for mye av problemene. Når tidsklemma klemmer og man ender med å skille seg sitter man igjen med bare en full inntekt uansett. Det går jo ikke i dag. Vi har 100.000 fattige barn, og tallet øker. Vi har alle våre begrensninger. Full jobb er full jobb. Har man mer enn det utfordres helsa.

Etter at mor og far dro ut i fullt arbeid på 70-tallet har skilsmissestatistikken skutt i været, med alle de negative sider det har. Det er bare et år siden Anne Holt skapte debatt da hun skrev om «Skilsmisse som samfunnsproblem». Debatten ble fulgt opp av Sissel Gran i Morgenbladet. «Mening med livet og nær kontakt med foreldrene er viktig for at barn skal ha en god livskvalitet,» sa Professor Bengt Lindstrøm ved NTNU til Dagen. Det er vel liten tvil om at en viktig årsak til akselerasjonen av skilsmisser skyldes to foreldre i full jobb. Det går jo ikke opp når noen må lage mat, handle, ordne med husarbeid, ta seg av barn osv. når begge jobber fullt.

Men tilbake til dommedagsprofetene. Man skulle jo tro de kom fra Bibelbeltet, men det gjør de altså ikke, selv om de arbeider her for en periode. Fylkesmannen som har vært karrierekvinne i hele sitt voksne liv og bl.a. vært politimester på Svalbard er en høyst troverdig og respektert person på Sørlandet, også i mine øyne. Men det er jo ofte sånn at den som velger deltid snakker ned fulltid, mens den som jobber fulltid snakker ned deltid. Deltidsarbeidende husmødre på Sørlandet får atskillig spedere stemme i media enn fylkesmannen i Vest-Agder, sånn er det jo.

Levekårsundersøkelsene lyver ikke. De er klar tale. Derfor innledet jeg med at jeg var enig med fylkesmann Ann-Kristin Olsen i at «Sørlandsidyllen er en kulisse». Jeg tror imidlertid at det har null og niks med religion og deltid å gjøre, men tvert imot en ukultur som preger landsdelen. Ukulturen er overfladiskhet som ligger dypt forankra som folkehumor, og har gjort det så lenge jeg kan huske. Folkehumoren er ikke tatt ut av ingenting. Hvordan denne overfladiskheten har spikra seg fast her er en ubesvart gåte det burde heller vært forsket på. Men forskerne er som oss alle, vi vil heller ha våre fordommer bekreftet.

Da vi startet Protestfestivalen i 2000 i hjertet av Kristiansand sa forskeren Frank Aarebrot at det var spesielt genialt å legge Protestfestival til Sørlandet, «der alt er så greit». Det er jo ikke så greit her nede, men vi liker å tro det. Spør du folk på gata om hvordan man har det, må du for all del ikke si du har det kjipt. Da begynner sørlendingen å flakke med blikket før han begynner å snakke om været.  En gang holdt jeg en liten tale i Oslo, i hjertet av liberale Oslo, ikke langt fra Grønland. I partyet før kvinnen i huset skulle flytte sørover forsøkte jeg å forberede henne. Hvordan nærmer man seg en kristiansander? Bruksanvisningen lød som følger:

Kommer en person mot deg langsomt, før han stanser, betrakter deg et par minutter med et skjevt smil og til slutt sier «Javeel», står du overfor en ekte kristiansander. «Jaavel» er kristiansanderens ENESTE hilseord og erstatter andre landsdelers «hei», «god dag», «morn», «takk, for sist», «ligg unna» osv.
«jaavel» uttales meget sakte med fallende tone og trykk på siste stavelse. Dette hilseordet er uavhengig av sinnstemninger og ytre omstendigheter. Ser kristiansanderen en innflytter han kjenner sitte fastklemt i et bilvrak, vil han alltid innlede samtalen med «javeel». Det samme gjelder om han skulle forville seg inn på dametoalettet. Når du har lært bruken av «javel» er tida inne for å vinne kristiansanderens vennskap. At stiftstadens sønner og døtre smiler, betyr ingenting. Kristiansandere smiler alltid, selv når de har omgangssyke. Men med urette har byens befolkning ord på seg for å dyrke klikkvesenet hvor bare innfødte slipper til. Flere innflyttere har opplevd å bli invitert til middag i et kristiansandsk hjem etter 30 år i staden. Selv om en ikke har tante på Lund eller morfar i Vågsbygd, er det fullt mulig å føre lengre samtaler med kristiansanderen, bare en passer på å si de riktige tingene. Innled gjerne med frasen – jeg synes det er greit her i byen –
Det betyr nemlig at Kristiansand er i himmelrike. Sterkere ord, vellyst, enn «greit» finnes ikke i det kristiansandske vokabulær. Ingen kristiansandere skjønner at det går an å holde ut i andre byer. I hvert fall ikke lenger enn et halvt år på bibelskole. Videre er det lurt i samtalen med de innfødte å rakke ned på folk fra Vennesla eller Mandal, som er verdens frykteligste steder, selv om de ligger så nær himmelrike. Det er smart å flire litt av en arendalitt eller to, og det kan lønne seg å innlede til diskusjon om hvem som var størst av Svein «Matta» Mathisen og Diego Maradona. For all del må ikke sterkere ord enn forbaska brukes. I Kristiansand er nemlig nesten alle kristne. De få som ikke går på møter, går på stoff eller på loffen og da helst i andre landsdeler som i Oslo. Mannlige innflyttere bør merke seg at kristne damer i Kristiansand ikke er lærere eller sykepleiere, som i andre byer, men bankfunksjonærer. Følgelig er det helt vanlig å få innvilget boliglån i bakrommet på Salem eller Frikirka. Skulle du fristes til å be med en kristiansander hjem på hybelen, må kun bløtkake serveres. Bløtkake eller «blaudis» som vi sier, må kristiansandere ha for å vedlikeholde språket og lynnet.

Dette er selvfølgelig humor, men det er ikke sprunget ut av ingenting. Vi som mener vi ikke er overfladiske skiller oss kraftig ut her nede, både på godt og ondt. Man skal ikke skille seg ut her nede og man skal for all del ikke være annerledes. Man skal helst ikke skille seg heller, men skilsmissestatistikken har ikke Sørlandet unnsluppet heller. Overfladiskheten er landsdelens største fiende. Det at alt skal være så perfekt, at alle skal ha nok med sitt og ikke «sutre». For noen år siden fortalte en som har slått seg opp økonomisk her nede til meg at han var temmelig «fedd up» av jantelov og misunnelse. Får du til noe skal du helst tråkkes ned, og den dominerende avisa her nede står vel ikke akkurat i køen av gratulanter. Når alt er så «greit» må det naturlig nok få en motsats. Livet er ingen dans på roser. Skjebnen vi deler som mennesker er brutal og livet er til tider slitsomt. Jeg var nettopp vitne til et selvmord midt i tjukkeste byen. Det setter tankene i sving. Ble han forstått her nede? Eller ble han møtt med et «Javel»?

Det er alvorlig når pillespisende sørlendinger ikke finner noen å snakke med. Det er alvorlig når innflyttere fra Østlandet må bo i byen i en årrekke før de blir kjent med noen av oss. Det er alvorlig når menighetene lukker seg sammen som sekter, uten inngang for andre enn de som tilhører dem. Det er alvorlig når man ikke kan si hvordan man egentlig har det når man møter noen på byen. Det er alvorlig når det søte livet her nede ikke kan innrømmes å av og til være surt. Siden jeg ikke banner får jeg likevel si at det er for jævlig at medmennesker skal tusle rundt her nede et helt liv å ha det vondt, og ikke kunne fortelle det til noen, fordi landsdelen krever det. Det må vi gjøre noe med. Ikke tradisjon og religion.

Jeg er fristet til å sitere yndlingsdikteren min Hans Børli fra diktet «Tilståelse», som vi kanskje kan lære litt av:

«Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
Lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot «pene» mennesker på veiene»

 

Protestfestivalen skal debattere både «fattige barn», «Skilsmisser» og «Lykketyranniet» i september. Blant de som kommer er samlivsforsker Frode Thuen.