I dag kjøpte jeg ikke VG, men jeg fikk med meg forsiden. Når en av landets fremste Kreft-forskere slår alarm og sier at «Sorry, vi er nok ikke rustet til dette,» er det selvfølgelig et gigantisk skremmeskudd VG serverer oss på forsiden, men det er mer enn det. Advarselen er reell, og den handler om nok en kreft-boom i årene fremover. Det som slår meg er den primitive tenkningen samfunnet ser ut til å ha omkring denne «pesten» som tar så mange menneskeliv. Det snakkes litt om forebygging ja, men da omkring det å slutte å røyke, mosjonere, spise sunn mat. Men mest av alt handler det om hvordan man kan forhindre at flere dør av sykdommen, når den er brutt ut samt det å komme tidlig til lege.

Til det siste, da er det for sent. Det må være grusomt, ja tortur, å leve med den sykdommen og risiko for tilbakeslag.

Det jeg spør meg hele tiden er hvorfor denne farlige sykdommen kommer, og hvorfor ikke forskerne tar fatt i akkurat det. Kanskje de gjør det, men det er det ingen som snakker om. Det er for lett å si at vi blir eldre, og at i gamle dager fikk færre denne sykdommen fordi de ikke ble så gamle. Dessverre er det altfor mange som får forkortet livet på grunn av kreft.

Jeg kan jo spørre annerledes. Hvorfor får så mange denne sykdommen før det er naturlig for dem å dø? Hva har endret seg de siste år? Da jeg skrev slektsbøker og rotet i livet til folk for hundre år siden døde de av alt mulig annet. Mange ble gamle. Nå hevder de samme forskerne at den viktigste årsaken til økningen er at vi blir eldre, men hvorfor er det da så mange yngre som felles av den?

Det er spesielt to ting som har endret seg i samfunnet i disse årene. Det ene er maten vi spiser, som vi ikke lenger lager fra bunnen. Ferdigmaten er full av e-stoffer, grønnsakene sprøytet med sprøytemidler. Det andre er at vi er blitt et teknologisk og trådløst samfunn med stråler overalt i atmosfæren. Nå lanseres stadig hele byer som trådløse nettverk.

På 90-tallet var min far opptatt av vannårer og la flasker med vann under senga for å styre vekk vannårer, som han mente gav han revmatisme og verk i kroppen. Han var en sindig kar og absolutt ingen fantasiskaper.

Han fikk ikke kreft, men i dag er det flere og flere som får det. Hver eneste dag får 82 nye pasienter i norsk helsevesen vite at de har kreft, skriver VG.

Vi som har små barn som skal vokse opp i en sånn boom blir kanskje ekstra skremt. Jeg håper man går inn i om det har konsekvenser for oss at vi vokser opp på ferdigmat laget av kommersielle matkjeder. Hvis det viser seg at det er usunt, bør man kanskje revurdere hele arbeidslinja slik at en av de voksne i en familie kan bli hjemme og sørge for sunn og næringsrik mat.

Hvis det viser seg at strålene vi omgir oss med forårsaker kreft, bør helsa komme foran nettbrett, data og mobiltelefoner. Kanskje må vi tilbake til fasttelefonen på 70-tallet.

Er jeg helt på bærtur nå eller?

«Norge styres i økende grad av en elite,» sier statsviter Øyvind Østerud. Det overrasker oss ikke, men ødelegger litt av det som beveget meg når selve grunnloven ankom Eidsvoll på selveste 17. mai i en svart bil, behørig sikkerhetsklarert og liggende i en stålkoffert som var riktig temperert. Inni den lå altså det røde dokumentet som er Norges grunnlov av 1814. Jeg må jo innrømme at det bar preg av litt høytid personlig også, når jeg visste at min egen 3 x oldefar eide en av signaturene. Men har vi egentlig noen grunn til å feire? Spørsmålet er som å helle malurt i den oppfriskende rødvinen vi kan tenke oss å dele med de vi har kjær i disse dager. Grunnloven er 200 år, men ironisk nok kan Norge i jubileumsåret overføre ytterligere makt fra norske til europeiske organ (EØS).

Dette skal vi diskutere på Protestfestivalen i år, ikke minst fordi det er viktig at vi er klar over det, men like viktig for å få vite om dette stemmer. Har vi egentlig grunn til å feire så stort?

Etter Grunnloven skal lovgivende makt utøves av folket gjennom Stortinget, utøvende makt ligg til Kongen og dømmende makt til domstolene ved Høyesterett som øverste instans. Samtidig som Norge i år markerer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det også 20 år siden EØS-avtalen begynte å gjelde. Avtalen har i praksis gitt EØS-retten forrang fremfor norske lover. I dag har f.eks. Norge tatt inn 9700 EU-regler i egne lovverk. Det utgjør omtrent tre fjerdedeler av EUs regelverk, ifølge EØS-rettsekspert Fredrik Sejersted. «Det er ikkje Noregs Grunnlov, men EUs som i stigande grad faktisk gjeld her til lands,» sier Erik Oddvar Eriksen, leder ved Arena – Senter for Europaforskning til Klassekampen. «Formelt sett er det ikkje grunnlovsstridig å gi frå seg suverenitet til internasjonale eller europeiske organ. Noreg kan leggje ned veto mot kvar einaste EU-reglar, og Stortinget kan i prinsippet kor tid som helst og med vanlig fleirtal seie opp EØS-avtalen. Reelt sett er bilete eit anna,» sier Eriksen, som kommer til festivalen. Erling Rimehaug skriver i Vårt Land at «grunnloven er uthulet» og skylder på EU.

Fordi EØS-avtalen krevde overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene, ble Stortingets vedtak gjort i samsvar med paragraf 93 i Grunnloven, noe som krever ¾-dels flertall. 130 representanter stemte for og 35 imot. SV og SP stemte samlet imot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra KrF, FrP og Ap, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen.

«Gjennom to folkeavstemninger har det norske folket sagt nei til EU. Da er det et paradoks at Norge er minst like innlemmet i EU som mange av medlemsstatene», hevder han. «EU er et forsøk på å realisere de konstitusjonelle idealene i en annen ramme enn nasjonalstaten. I tillegg til de nasjonale institusjonene, lovene og prosedyrene, har EU sine egne, og de er overordnet de nasjonale. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og flere andre avtaler er også norske institusjoner og lover blitt underordnet EU. Men vi er ikke med i de prosedyrene som skal ivareta demokratiske prinsipper i EU-systemet», skriver han. «Alle er samde om at Grunnlova er under hardt press,» skriver Klassekampen 15. februar i år. «Bortsett fra en mann,» følger de opp. Trond Giske har i alle år titulert seg Norges fremste EØS-forsvarar». «Grunnlovas bokstav er viktig, men den politiske kulturen er viktigare,» sier Giske. President i Eftas overvåkningsorgan Esa Oda Helen Sletnes skriver i Dagens Næringsliv at «Norge sakker akterut og ikke følger opp sine forpliktelser etter EØS-Avtalen». Men er det bra eller dårlig? Har vi egentlig noe å feire i jubileumsåret?

Jeg tror ikke min tipp tipp tipp oldefar eller noen av de andre Eidsvollmennene hadde likt at dagens grunnlov kan styres fra Brüssel. Men når vi tar opp temaet i september er det for å få vite mer. Kan det virkelig være sånn at vår kjære Grunnlov rives i biter litt etter litt, via vårt medlemskap i EØS?

Når Østerud snakker om en elite er han inne på nok en trussel mot Grunnloven. Klassekampen skriver at Idehistorikeren Jan-Werner Müller ved Princeton i USA mener å ha et historisk svar på dette; frykten for folket. I boka «Contesting Democrazy» hevder Müller at de politiske strukturene på kontinentet ble skapt nettopp for å tøyle demokratiet. Utgangspunktet var frykten for nazismen og fascismens massebevegelser. Rettshistoriker Ola Mestad sier i samme avis at det dreier seg om politisk ensretting, som kommer til Norge som importvare. «Her i landet fikk ikke nazismen gjennomslag gjennom demokratiske midler,» sier han til Klassekampen. Østerud hevder at «i dag fortrenges den tradisjonelle forståelsen av folkestyre av en ide om effektiv ekspertstyring, også på lokale plan», hevder han.

Det siste er interessant, og en alvorlig trussel for demokratiet, ironisk nok. Det er den samme tendensen vi i Protestfestivalen har fått føle på når vi har tatt opp tema som ikke er politisk korrekte. Det var en intolerant toleranse som var bakgrunnen for at vi laget den første festivalen. Når en elite, enten det er en politisk elite, en kulturelite eller en akademisk elite forteller hva som er det rette, og knebler andre meninger som feil, er vi ved en farlig skillevei. Det kan merkes som en slags frykt for folket, med den konsekvens at de med sine argumenter, hele sin akademiske tyngde, samstemte og gjerne med et flertall av de som uttaler seg forteller oss hva vi skal gjøre. Husmora på Toten er kanskje ikke like ivrig etter å forteller hva hun mener, og neppe når hun frem heller.

Kanskje er det de samme argumentene som brukes for å godkjenne EØS-direktiver?

Jeg innbiller meg at det ikke fantes spor av slike makteliter på Eidsvoll, der folk fra alle samfunnslag var samlet. Og om man kan kalle Grev Wedel Jarlsberg eller andre for en form for elite, var det ikke gitt at de vant frem.

Det er vel flere enn meg som har antydet at det finnes eliter i samfunnet i dag, som styrer samfunnet med å fortelle alle andre hva som er det eneste riktige svaret. Praktisk sett handler det vel om at folk «snakker sammen», eller følger strømninger og i mange sammenhenger får med seg flertallet. Makteliter har gjerne en posisjon i samfunnet, og en evne til å få folk med seg, som kanskje ellers har nok med sitt og ikke følger så mye med.

Det er mange eksempler på dette. Thor Bjarne Borø skrev i 2011 at «Det påfallende skjer, at toleransen, som skulle være et forsvar for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn, blir forvandlet til hardhendt praktisering av flertallets mening».

Som vi forstår kan dette foregå helt på lokalplan, på nasjonal plan og i større sammenhenger, som i EØS, som gir medlemslandene direktiver, vi i utgangspunktet kan nekte å godta, men når de reelt sett ikke gjør det kan det være fordi flertallet mener det ikke er noe å bry seg med.

Spørsmålet jeg stiller meg er, hva ville de 112 menn ha sagt? Burde vi skyte en lang pil etter å la oss styres fra Europa, når vi tross alt har valgt å gå ut fra en union med Sverige for tohundre år siden?

Jeg vil ikke ødelegge gleden av den den lille røde kofferten inni den store blanke, i bakrommet på den svarte bilen bevoktet av politifolk, og det faktum at min forfars underskrift sammen med de 111 andre er så verdifull. Derfor vil jeg heller glede meg over at vi tross alt har det bra her i landet, til dels takket være den norske Grunnloven, som er verdens nesteldste.

Hva gjelder elitene, gjør jeg alltid som jeg pleier. Hvis mange mener det samme, blir jeg fort skeptisk.

Foruten Erik Oddvar Eriksen er Nei til EU-leder Heming Olaussen og Sps Per Olaf Lundteigen blant de som skal debattere 18. september.

112 Eidsvollmenn kom fra store deler av Sør-Norge, men ikke nordfra. Det var ikke telefon eller enkle måter å kommunisere på i den tiden, så de lengst nord ble værende hjemme. Disse 112 var fra alle samfunnslag, men mange av dem var bønder, som forfaren min, som vi kan sette tre tipper foran oldefar så blir det formelt riktig. Jeg har fundert på om det er likhetstrekk med Ole Tveiten, siden Kloppen og Lahlum drar rundt i landet for å finne etterkommere med likhetstrekk på TV. Forskjellene er mest synlige. Han var stor og sterk, en slåsskjempe, og akkurat der skiller han seg fra meg. Han likte god mat og drikke, men hvem gjør vel ikke det. Lensmannsgården etter Ole Tveiten er en severdighet i Valle i dag, og viser hvilken posisjon han hadde i bygda.

Den gang var han ikke veldig synlig og på Wikipedia er han en av de 112 som er minst nevnt. To linjer for å være nøyaktig. Men sett i lys av bondeopprøret i disse dager og nasjonaldagen i morgen tror jeg han ville vært atskillig mer synlig om Grunnloven skulle skrives i dag. Ole Tveiten ble kalt bøndenes talsmann og her starter rekken av likheter med unge Olsen.

Han og deretter Even Lande var de to første som satte sin underskrift på et lengre innlegg, datert 30. april og 11. mai 1814. «Jeg vælger Prinds Christian Frederik til Norges Konge, hvorved opnaaes miit og mine Comittenteres Ønske». Sannelig valgte ikke presidenten, Sverdrup, han som medlem av deputasjonen som overbrakte Christian Frederik adressen til Grunnloven og om kongevalget. Det var bare naturlig. Han fikk attpåtil sitte nærmest Kongen ved bordet når de skulle spise. Han syntes synd på de fattige og sa til Kongen at han syntes det var fælt at han skulle boltre seg i så mye mat og drikke. Han hadde jo nok i livet. Kongen ba han gi til sine etterkommere, og han slo seg til ro med det. Ifølge G.P. Blom var Ole blant de mest opplyste bøndene. Henrik Wergeland karakteriserte han som «Ret dyktig Falsensk baade vaagen og sovende (som ogsaa hændte)». Men han var ikke den eneste som sovnet under de tunge forhandlingene. De fleste Eidsvollmennene var staute karer, så det ble spøkt med om at de heller burde kjempet mot svenskene i stedet for å bruke sine krefter på å skrive med penn.

Det ble sagt at han var så ihuga tilhenger av løsrivelse fra unionen at han ville stinge en av de mest fremtredende i Unionspartiet, grev Wedel Jarlsberg, hvis han lagde for mye bråk. Man forstår også at forfaren min var forkjemper for monarkiet som jeg deler med han.

Man kan ut i fra det som er skrevet også kalle han en opprører, med sitt temperament og engasjement, noe jeg fullt ut deler med han. Over veggen på kontoret mitt henger skiltet «I never vote for anyone – I always vote against».

Når vi feirer 17. mai i morgen skal jeg tenke litt ekstra på Ole Tveiten fra Valle. Mange av oss er etterkommere av en av de 112, det forteller litt om hvor få mennesker det var den gang, og hvor mange det er blitt i dag. Det forteller også at veien tilbake til en av de første av oss Abraham, han som ble kalt far til mange, er heller ikke så lang.

Det blir for mye for et stakkars menneske å tenke på alle forfedrene våre og hvilket nummer man er i rekken, så jeg nøyer meg med å tenke på min egen far, som ville vært 86 år i dag.