Side 84 av 117

– Vi gir oss ikke

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

IMG_0007Aldri har Protestfestivalen hatt så mange sponsorer. Bortimot 1/3 av budsjettet er sponsormidler i år. Festivalen oppfyller dermed ønsket til den nye regjeringen om at privat kapital må sponse mer av kulturlivet. I år har festivalen 15-årsjubileum, når den går av stabelen 12.-19. september. Likevel er det noe forunderlig over det hele. Millionene som ruller ut til Kilden, stort sett til produksjoner som produseres andre steder i landet. Bedrifter pøser ut store summer for å feire seg selv. Banksjefer anmoder om at de som har mye privat kapital må dele med lokalsamfunnet, f.eks. ved å bidra til kultur. Musikkfestivaler pøser ut beløp like store som hele vårt budsjett over en hel uke til enkeltartister som fra før er milliardærer. Norsk Kulturråd kutter i overføringene til Protestfestivalen. Kommunen kutter i overføringene. Protestfestivalens budsjett på snaue 1.5 er i så måte mikroskopisk. I en hel uke er det spekket med arrangementer, og inni dette også utdelingen av Erik Byes minnepris. Alt dette koster, selv om vi ikke har honorarer. Festivalen varer en uke, og det er kun en person som har dette som fulltidsjobb. Inni denne jobben ligger det å lage program, utvikle ideer, tema, skaffe sponsorer, annonser, lage programblad, avis, samle inn bilder, arrangere stabsmøter, invitere deltakere, finne deltakere, følge med i samfunnet etc. I tillegg skrives det kronikker og redaksjonelt stoff som en del av jobben.

Isolert sett mener jeg at Protestfestivalen ikke burde slite med økonomien. Jeg mener også at den ene ansatte, meg, ikke burde skape debatt. Agenda-sjef Marte Gerhardsen som besøker festivalen i år har en lønn på 1.2 millioner. Jeg som alenepappa sitter på en brøkdel med 1/3-del av dette, etter å ha jobbet fulltid de første seks åra uten inntekt, til det ikke gikk mer.

Jeg mener at offentlig støtte på til sammen 2 millioner hvert år er den beste løsningen for å ta vare på det eneste frie pustehullet i offentlig debatt i Norden. Jeg vet det finnes andre mer eller mindre frie organisasjoner, men ingen med samme bakgrunn og oppgave som oss. Jeg er uenig med de som mener at en «rik onkel» burde finansiert festivalen helt opp. «Rike onkler» har en tendens til å ville ha «et ord med i laget» på hvem som ikke kan inviteres, og hvilke tema vi skal ta opp. Skal vi ha en «rik onkel» som støtter oss ene og alene, bør det være som en gave, ikke som for sponsor. Evt. må det være en sponsor som stoler 100% på det vi holder på med.

Historien vår gjennom 15 år viser at en overvekt av offentlig støtte er det beste, og at der sponsorer skal inn å bidra må de gi oss helt frie tøyler. Men ofte er det jo sånn at en sponsor (kanskje med unntak av banker, som eies av kundene) er samfunnsengasjert, og av den grunn ikke vil støtte noe så kontroversielt som Protestfestivalen. Er man samfunnsengasjert, vil man som regel ha et ord med i laget. Dette fikk vi erfare da skipsreder Einar Rasmussen i et hyggelig brev skrev at det var vanskelig for han å sponse f.eks. Erik Byes minnepris, når han ikke hadde innflytelse på hvem som fikk prisen. Det kunne jo være f.eks. at prisvinners verdier ikke var forenlig med de verdiene han ønsket å formidle. Det er på sett og vis fullt forståelig. Dette er et klassisk problem når man lager en Protestfestival mot apati og likegyldighet, og mot misforstått toleranse. Når vi likevel har mange sponsorer i år skyldes det at enkelte synes det vi driver med er viktig. Man må heve seg over tema og deltakere og stole på at det vi gjør som helhet er godt nok. Sponsorbeløpene er heller ikke av så stor størrelsesorden at det vil by på konflikter, som f.eks. i forfjor da vi inviterte Hells Angels til debatt.
Man blir sjelden profet i eget hjemland, sies det. I 15 år har Protestfestivalen forsøkt å skape debatt, på det «blide» Sørlandet, der alt ikke er så greit likevel. Uansett hva vi gjør får vi kritikk, og det er helt greit. Faren oppstår først når vi ikke lenger skaper debatt. I disse dager deler vi ut Erik Byes minnepris til Dalai Lama, som regjeringen ikke ønsker å møte. Med det kan vi risikere at statsrådene vi har invitert til å delta i debatter ikke vil komme. Når Kongehuset år etter år beklager at de ikke kan komme å åpne festivalen eller dele ut Erik Byes minnepris, er det ikke utenkelig at noen på Slottet har gjort forarbeid og satt seg inn i den kontroversielle festivalen.

KrisProtestVartLandArtister har fått kjeft av Morten Hegseth i VG for å sky samfunnsengasjement i redsel for at det skal ødelegge deres egen karriere. All honnør til artister som Kris Kristofferson, Jahn Teigen, Åge Aleksandersen, Jan Eggum og Bøygard som år etter år har stilt opp for Protestfestivalen.

I 2002 satte vi søkelys på medias rolle, og skapte forsider. I 2003 var det at kvinnen ikke lenger trengte mannen. To paneldeltakere forlot debatten i protest. I 2004 formidlet Kris Kristofferson protest mot sitt eget land USAs rolle som verdenspoliti, da han holdt støttekonsert for festivalen. I 2008 forsøkte vi å lokke kristenfolket ut på banen for å debattere den nye ekteskapsloven. Reaksjonen var voldsom, og fremdeles sliter vi med etterdønninger, eller som Henning Kvitnes synger «evig eies kun et dårlig rykte». Vi har beveget oss fra raddisfestival til fordekt kristenkonservativ festival, men vi er ingen av delene. Når vi fikk homofobstempelet samme året svarte vi med å invitere rekordmange homofile året etter. I 2010 gikk vi konkurs på grunn av satsing på konserter, men ble reddet av en trofast støttespiller og investor i Kristiansand (Mosvold & Co). Når lokalavisa Fædrelandsvennen ikke lenger vil dekke festivalen, mister vi publikum og året etter blir det brukt mot oss som grunn for å ikke skrive om oss. Likevel, vi skal ikke underslå at vi de siste årene har mistet publikum, noe som kan relateres til mindre dekning, små midler til annonser og «kjendiser» og støttespillere som har gått bort.  Men vi har fortsatt mellom 3-4000 publikummere hvert år, og jobber iherdig med å skaffe oss nye.

Hele året igjennom er festivalen i media. Bare de siste månedene har det handlet om forfatteres protest mot festivalen for å ikke honorere dem, til tross for at fotograf Morten Krogvold en gang sa at «den dagen dere begynner med honorar, kan dere legge ned». «Man skal ofre noe for å delta på Protestfestivalen,» sa Krogvold. Cornelis Jakhelln og vennene hans kalte oss «reaksjonær suppe» og brukte kristenstemplet som begrunnelse. Men motinnlegget kom i samme avis fra Knut Mygland og Torstein Bringa, som skrev boken om «kolonistene». Senere var det min deltakelse på symposiet Kontra som kom i søkelyset og nå er det utdelingen av Erik Byes minnepris til Dalai Lama, som skaper diskusjoner og omtale.

På sett og vis blir det nesten komisk at selv med all medieomtalen vi opplever året igjennom må vi likevel forberede oss på en festival som ignoreres av media. Lokalavisa Fædrelandsvennen sa i sin slakt av den første festivalen i 2000 «la det ikke skje igjen». Åtte år senere skrev de på lederplass at vi var en maktfaktor i samfunnet. På den måten har vi holdt liv i oss med stadige debatter i media, både før og etter festivalen.

Magne Lerø skrev for en stund siden i sin Vårt Land-spalte om økende ensretting. Han avslutter saken med følgende: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige forhold for avvikere, minoriteter og sta protestanter».

Deltakere fra hele Norden har uttalt etter sitt besøk at de aldri har deltatt på noe så viktig og egenartet. De skulle ønske det fantes noe lignende i sitt land. Frank Aarebrot sa en gang at det er spesielt genialt å ha denne festivalen i Kristiansand, der alt er så greit. Oslo-ordfører Fabian Stang spurt en gang om vi ikke kunne ta med oss festivalen til hovedstaden.

Alt i alt er det forunderlig at de to millionene som ville gitt oss friheten til å invitere folk utenfra, markedsført oss skikkelig og gitt oss ro til å lage enda bedre debatter, fortsatt ikke befinner seg på kontoen vår.

Jan Erik Vold skrev en gang et dikt, som jeg har tatt til meg:

Det er håpløst, og vi gir oss ikke

«Tikkende bomber»

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Bilde«Når et liv går tapt, eller noen blir alvorlig skadet, er det all grunn til å granske hva som gikk galt, på samme måte som vi gransker dødsfall på sjøen, på veien og i luften,» sier advokat Sjak Haaheim. Han er prosessfullmektig for Anna Medvedeva i barnefordelingssaken hun hadde med ekssamboeren Mikael Svantesson. 14. oktober 2012 ble hun drept. Kriminolog Vibeke Ottesen forsker på partnerdrap, men det var en lang vei å gå før hun fikk lov til det. Årsakene til drapene er mange og sammensatte. Det handler som regel om depresjon og psykiatri, om samlivsbrudd og ære, om likestilling og om voldsutøvere i nære relasjoner.

Til tross for at Norge i europeisk sammenheng ligger lavt på antall partnerdrap, er det mange og antallet økende. Kan man egentlig gjøre noe med det?

Mye er vanskelig, men på et felt kan mye gjøres. Det gjelder feltet som handler om samlivsbrudd og barnefordeling. Jeg har opp gjennom årene hørt mange triste skjebner. I tilfellene jeg har hørt om handlet det om mødre som gikk fra fedre og tok med seg barn. Det handlet om fortvilelse og akutt sammenbrudd, om dype depresjoner og selvmordstanker. Det handlet om at noe så grusomt som at hun som fjernet bunnen under han også fikk barna med seg, og det handlet om at i stedet for at det fikk skje laget han en ufattelig tragedie. Overskriftene er stort sett de samme. Voldelige menn man må beskyttes mot. Farlige mennesker som burde blitt sperret inne. Ofte kommer Krisesenteret frem i nyhetene og forteller hvor grusomme menn er. Vi skal ikke undergrave at det finnes voldelige menn, men vi skal heller ikke undergrave at mange av de menn som gjør sånne handlinger selv er et offer, og konsekvensen av en desperat handling gjør tragedien total.

Noen husker kanskje saken om han på Jæren som barrikaderte seg med datteren. Han ble behandlet som en farlig mann, og mistet antakelig helt kontakten med barnet sitt. I virkeligheten var han en fortvilet mann som var glad i barnet sitt, og ikke orket tanken på at han skulle miste den daglige kontakten. I virkeligheten hadde han trengt psykiatrisk hjelp. Han var en vanlig mann med et vanlig liv, men han ble frarøvet det som var livet hans. I tillegg gjorde den desperate situasjonen at han ble sperret inne.

Men er det så enkelt? Jeg tror ikke det. Det var en psykiater som en gang sa at når en mann blir forlatt faller bunnen ut av han. Han blir en tikkende bombe og burde ha samme krisehjelp som man får ved store katastrofer. Jeg sier mann, fordi det er mest menn som blir forlatt. Kvinner kan bli like desperate, og like fortvilet. Det finnes også kvinner som gjør desperate handlinger, men de er i mindretall. I alle år har mor hatt førsteretten til barna ved samlivsbrudd. Denne utviklingen er i ferd med å snu, og det kan snu utviklingen med en del partnerdrap.

Jeg tror at det å forske på partnerdrap er livsnødvendig i et samfunn der halvparten av barnefamiliene gjennomgår samlivsbrudd, som oftest med at en av partene, som oftest mor, bryter ut. Jeg håper utviklingen snur, og at media slutter å skape monstre av fedre som er glad i sine barn. Jeg håper de som styrer i dette landet blir seg bevisst at samlivsbrudd med barn involvert er ei krise på linje med de som blir utsatt for ulykker.

Kriminolog Vibeke Ottesen mener det bildet som tegnes av en drapsbølge som dette, er galt. «Å fremstille det som et paradoks at likestillingslandet Norge har en høy andel kvinner blant de drepte, vitner om manglende kunnskap om årsaker til drap. Kvinner utgjør en stor andel fordi vi har få drap i Norge, sier hun. Hun mener partnerdrap på kvinner utløses av livskriser og etterlyser hjelpetiltak for menn.

Ottesen mener at vi ikke kan forebygge krisene menn opplever, men vi kan fjerne tabuet rundt det at noen får drapstanker i krisene. Vi er nødt til å gjøre hjelp tilgjengelig, sier hun og etterlyser blant annet aktive fastleger som stiller spørsmål om drapstanker når menn havner i krise.

Det som kan bidra til å minske risikoen for slike drap er en hovedregel om delt omsorg ved samlivsbrudd. De fleste fedre og mødre er gode foreldre. Det riktige da er å diskutere andre alternativer der det ikke er tilfelle.

Lykkelandet

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

lykkeI denne uka var nesten 300 kvinner påmeldt på «Ladies Night», en slags nytelseskveld med filmen «The Other Woman» som utgangspunkt. Det var ikke en gang helg, og det kostet. Slike kvelder med masse rødvin og mingling er blitt vanlig. Det samme er fokus på interiør, kurs i mindfulness og yogatimer. Coaching og andre former for selvutvikling har spredd seg også lokalt. Folk betaler gladelig det som det koster, for å inspireres eller lære seg positiv tenkning. Velkommen til lykkelandet Norge, verdens rikeste land.

«Vi er besatt av lykke her oppe på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den straks repareres», skrev Lene Wikander i en kronikk på NRK Ytring. Hun har kreft og har erfart denne lykkekulturen på kroppen. Wikander skrev i kronikken «Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomullssamfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare en vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt», skrev hun i kronikken.

Hun er ikke den eneste som irriterer seg. «Å være ulykkelig er tabu i dag. Alle skal liksom være så lykkelige og ha det så bra. Å slite med noe i hverdagen, ha det tungt på en eller annen måte, skal det ikke snakkes om,» sa tidligere fotballspiller Fredrik Strømstad i et intervju med Fædrelandsvennen.

Jeg irriterer meg også, selv om jeg har friske barn, et sted å bo og fortsatt en inntekt. Jeg sier  fortsatt fordi inntekta må opp i et sånt lykkehjul de hadde på bedehusene i gamle dager hver høst for å se om man overlever et år til. Man venner seg til uforutsigbarhet. Livet er jo uforutsigbart i seg selv.  I dag skal jeg ikke ha noen grunn til å klage, eller «sutre» for å bruke  et av vår tids verste tabuord.

Cirka halvparten av oss tilhører «underklassen», altså den halvdelen av befolkningen som ligger under gjennomsnittet. Det skyldes ikke at vi er fattige, men at vi enten ikke har jobb, bare har delvis jobb eller bare  har en inntekt i husholdningen. Samfunnet følger «arbeidslinja», som sosialdemokratiet har styrt etter de femti årene de mer eller mindre har lagt kursen i dette landet.

Vi er blitt rike på grunn av oljen, og fordi vi har lav arbeidsledighet. Når total månedsinntekt i en husholdning dobles, øker levestandarden i landet, noe som skaper forskjeller. Jeg deler Marte Gerhardsens uro for større forskjeller, selv om hennes parti har vært med å skape dem. De som er under den rike middelklassen må betale like mye i avgifter og mat som middelklassen med to inntekter eller overklassen som har mer enn nok. Alt dette vet vi, men flertallet liker ikke «sutring».

De fleste har det bra, og vi sulter ikke. Vi har ingen kriger som uroer oss og vi har masse natur å bevege oss i, siden vi bor i et langt hengslete land med få mennesker. Levestandarden er høy, og flertallet av oss kan reise dit vi vil når vi vil. Jeg sier flertallet, for igjen nevner jeg at mange er del av det mindretallet som ikke kan.

Men Lykkelandet handler langt fra bare om økonomi. Lykkelandet handler like mye om psykisk helse, om frihet, om å nyte god mat og kanskje ha en kjæreste man kan dingle gjennom livet med. I dette rike landet har altså middelklassen funnet sin lykke i selvrealisering, mindfulness, yoga, rødvinskvelder og reiser til varmere strøk.

Lykke er ikke et nytt fenomen. Lykketenkningen går helt tilbake til gammel tid. Professor i samfunnspsykologi Joar Vittersø nevner i Morgenbladet at «Sokrates ble dømt til døden fordi han oppfordret til å pleie sin sjel og bruke tid på å utvikle sine dyder og sitt potensial».

Positiv psykologi som fagfelt oppsto for fullt rundt år 2000, og har som hensikt å se hvordan man kan videreutvikle livet til vanlige mennesker. «Dette er kunnskap mange kan ha glede og nytte av. For meg handler det om å sette livskvalitet og lykke på dagsorden,» sa professor Espen Røysamb. Lykkeforsker Lisa Vivoll Straume skrev at «øvelser i positiv psykologi har effekt dersom man er villig til å legge innsats i det».

Å «sutre» er en verre synd enn å ligge med din beste venns kone. Hvis man ikke er fornøyd med tingenes tilstand, eller sliter med livet klager man, eller «sutrer». Trenden er livsfarlig, for den som påberoper seg å stoppe klagende mennesker, kan i verste fall føre medmennesker ut i den dypeste fortvilelse, i verste fall selvmord. Trenden ligner på den med å påberope seg å være tolerant, og på den måten stoppe andres meninger med høylytt intoleranse. I dette vellykkede samfunnet skal man «se alltid lyst på livet», som en viss visesanger en gang sang.

Bloggeren Lena Ronge satte litt ord på det da hun i dagbladet skrev en kronikk om det å være arbeidsledig i dette landet. «Vi har ikke lov å klage i verdens beste land å bo i. Vi skal være takknemlige. Over nettopp at vi bor i det landet vi gjør. Det som er verdens beste. Vi har til smør på brødet. Det er fred. Vi har ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi er heldigere enn de fleste. Alt dette er sant. Men, at det ikke er lov å klage… at det ikke er lov å komme med mistrivselsytringer, knebler ikke det en debatt om verdier? Gjør ikke det at vi slutter å stille kritiske spørsmål der vi ser at disse kanskje er på sin plass? Hvis vi ser et system som ikke virker. Et system som egentlig skal hjelpe oss som av forskjellige årsaker har falt utenfor. Et system i verdens rikeste land. Der pengene flyr ut av vinduet til byråkrater som skal flytte papirer. Er det da fremdeles ikke lov å stille et kritisk spørsmål? Eller å klage, som noen også kaller det?» spør hun.

Jo, det knebler definitivt en debatt om verdier. Livet består ikke av lykke, men av medgang og motgang. Livet er noe vi har fått av foreldre, og ikke noe vi har bedt om. I andre enden venter døden, som heller ikke er noe vi ønsker å møte. Inni mellom disse ytterpunktene skal vi fungere, takle motgang og gjøre et forsøk på å leve, ikke bare eksistere. Psykolog Gry Stålsett skriver i Vårt Land at «depresjonsepidemien ligg under overflaten. Det er den nye skammen. Vi trenger motkultur mot perfeksjonisme». Også psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har et kritisk blikk mot populære selvhjelpsoppskrifter i sin nye bok «Det er innover vi må gå».

Morten Horn er lege og ateist, og skriver i Vårt Land. Han skrev: «Vi mennesker lever våre liv i en naiv tro på at «det går bra til slutt». Denne urealistiske optimismen er en forutsetning for å finne glede og mening med livet. Selv om vi intellektuelt sett innser at sykdom, funksjonssvikt og død vil ramme oss, så er det i morgen, en annen gang, og oftest gjelder det andre enn oss selv. Men tegnene er der. Hos mange mennesker, de fleste kanskje, begynner aldrings- og sykdoms-forandringene i det stille. Lenge før vi får symptomer, lenge før sykdommen bryter ut, har det startet prosesser som vil føre til sykdom, og i siste instans død»

Morten Horn er mørk i sin måte å advare mot lykketyranniet på, men han er lege og vet hva han snakker om. Kanskje må vi helt i andre enden av skåla, til elendigheten, depresjonen og nederlaget for å komme oss ut av lykkelandet. Jeg har sett mange lykkelige mennesker, og de har vært lykkelige lenge. Jeg har stusset over deres lykke men også sett opp til dem for at de faktisk får det til. Jeg har også møtt noen av dem på nedtur. Den nedturen har vært et sørgelig syn. Det kan være skilsmisse, sykdom eller bare en voldsom nedstemthet eller en jakt på en mening som ikke førte frem. Har man levd i en boble og bobla sprekker, kan nedturen i verste fall bli fatal. Jo høyere oppe i etasjene man faller fra, jo hardere er bakken.

I år skal vi diskutere dette på Protestfestivalen. Lene Wikander kommer. Jan Vincents Johannessen kommer. Kristian Valen kommer. Han som kaller seg General Forsamling kommer. Kommer du?