Når Dagbladets Rønnaug Jarlsbo og Trude Lorentzen leide seg leilighet i Oslo og la ut annonse for å tilby sextjenester, ble responsen overveldende. Konklusjonen de gjorde var det var at det var selgers marked. Jeg vil anta at mange av disse var single, selv om også gifte oppsøker slike tjenester. I Oslo bor det ca. 150.000 single, eller aleneboende som man også kan kalle dem. Prostitusjon er verdens eldste yrke. Sodoma og Gomora ble lagt i ruiner av Vår Herre på grunn av all synden, og deriblant prostitusjon. I Ville Vesten hadde de en høyere status som såkalte «gledespiker». I dag florerer fortsatt sextjenester overalt i verden, også her i Norge.

Samtidig har leger og statistikk i dag fortalt oss at det å leve alene er svært usunt. Har det en sammenheng? Antakelig har det nettopp det. Mennesker er ikke mye annerledes enn dyr, som dør uten noen form for nærhet. Neppe i noen tid før oss har så mange mennesker levd alene. Det tyder utvilsomt på «selgers marked». Tidsklemma som har preget landet siden 80-tallet har skapt skilsmisser, og i tillegg er det mange som aldri finner noen å elske, annet enn sporadisk. Klart det er usunt. Klart det gir rom for «gledespiker» og kanskje «gledesmenn». Litt forunderlig egentlig, men når jeg skriver disse to ordene reagerer rettskrivingen på «gledesmenn». Det er nemlig bare gledespiker som er et godkjent ord, og kanskje også mer «godkjent»?

Singeltilværelsen er ikke noe å trakte etter, i alle fall ikke for en mann. Vi menn er ekstra sårbare på det feltet, og statistikken jeg henviser til forteller også at det er single menn som dør tidlig, ikke single kvinner. Det forklarer kanskje litt hvorfor PC ikke ønsker at jeg skal skrive «gledesmenn». Kvinner klarer seg bedre uten oss, enn vi klarer oss uten dem.

Man skulle ikke tro det var flere single menn enn single kvinner, for Vår Herre har strødd ut cirka like mange av hvert kjønn siden han skapte Adam og Eva, hvis man tror på den forestillingen. Hvis man tror på det er det interessant å merke seg at ifølge Bibelen ble Adam skapt først, men Eva utav Adams ribbein fordi han ikke skulle være alene. Altså tyder mye på at vi helt fra skapelsen har vært svakere enn kvinnen.

Med andre ord, vi menn må finne oss noen for enhver pris. Alt tullet med at «jeg har det bra som singel» er antakelig et spill for galleriet.

Men, det er et Men oppi dette. Når man har brent seg er det ikke sånn at man hiver seg uti noe nytt sånn helt uten videre. Eller for noen så er det sånn. Men for oss andre skal vi vite at det vil vare, aller helst for alltid. Og det kan man ikke vite. Her kommer risiko inn i bildet. Er jeg villig til å ta risikoen?

Jeg har som hypokonder lært meg at livet er en risiko i seg sjøl. Stifter av Hypokonderklinikken Ingvar Wilhelmsen har gang på gang fortalt at hvis vi skal gå gjennom livet å engste oss, så kaster vi bort alt for mye tid av livet. Hank Williams sang «You’ll Never Get Out Of This World Alive». Med andre ord, vi kan like gjerne hive oss ut i det på nytt og på nytt.

Men, det er ikke så lett det heller. De fleste av oss har barn. Vi vil ikke risikere noe som går utover dem. Vi vil ikke risikere å ramle sammen foran øynene på dem, som tross alt er de viktigste personene i livet vårt.

Dilemmaene står i kø. Barna har det bedre når pappa har kjæreste. Pappa har det bedre når pappa har kjæreste. Barna har det verre når pappa mister kjæreste. Pappa har det verre når pappa mister kjæreste.

Mange av mine venner har vært kjappe til å finne seg ny. Det kan virke som behovet for å ikke være alene er sterkere enn risikoen for kjærlighetssorg og alt som følger med. To mennesker som deler hus har nærheten sammen, samtalene sammen, maten sammen, opplevelsene sammen og bedre økonomi. Jeg forstår dem.

Først og fremst handler dette likevel om å finne den man faller for, og som faller for deg. Hvis den situasjonen oppstår er det som å finne den berømte nåla i høystakken. Jeg tror kanskje jeg har vært heldig, men det gjenstår å se.

De som blir liggende for lenge på bakken, uten å bli plukket opp, ender kanskje som kunder hos prostituerte, eller råtner opp innenfra, som epler som har ligget på bakken for lenge.

Kjønnsdriften er som kjent vår sterkeste drift.

I mange år jobbet jeg tett sammen med Birger. Det er en mannsalder siden. Birger var ironikeren som forsto hva livet handlet om, en slags Obstfelder med hippieskjegg og vaklende gudstro. I likhet med Obstfelder strevde han med å få livet til å gå opp. Vi gjemte oss ofte bak reolene på lageret for å diskutere de store spørsmåla. Han hadde en sjelden form for humor, Birger. Alltid på hogget, alltid ironisk og alltid lattermild, noe som passet en hypokonder som meg som hånd i hanske. Jeg har alltid skygget unna overfladiske mennesker og aldri vært god på smalltalk. «Det går den veien fua blåser», pleide han å si før latteren tok overhånd. Du kan jo forestille deg den latteren som kommer når du vet at alt går til helvete likevel. Bak latteren, alltid med et dypt alvor hengende løst rundt overflaten. Enten vi telte skruer, rullet asbestruller eller tok ei pils i pausen, på taket over Otra, var vi oss selv nærmest, og ingen andre. Vi hadde våre måter å få ut angsten på. Jeg tror han savnet meg også, når jeg valgte radioen foran lageret. I alle fall pleide han i mange år å ringe meg på torsdager, sånn litt etter midnatt. Da var han brisen. Torsdagene var pilskveld, det er de kanskje enda.

Alt var ukorrekt med Birger. Han bodde på landet i byen, han så ut som en overvintret hippie med sitt lange ustelte skjegg. Når han ringte handlet samtalene om Gud, livet og døden, alt det vi egentlig ikke våget å snakke om. Jeg var attpåtil edru. Jeg klarte aldri å legge på, selv om jeg kanskje skulle tidlig opp dagen etter. Vi kunne snakke le og snøvle nesten til morgenen. Birger var den snilleste personen jeg har kjent. Når han møtte faren min fant de hverandre lett. De likte hverandre. Det var den samme ånden som befant seg like under overflaten. Når lageret måtte pakkes sammen ble Birger værende blant bohemene. Han malte, grublet og stoppet ut fugler. Men Birger var «heilved», som Åge Aleksandersen ville sagt det. Han var ekte, i likhet med Leif, som vi stadig møtte «litt lenger oppi veien», på et annet lager. Leif var gammel storspiller i fotball, så samtalene med han handlet en del om vår felles interesse. Og akkurat der falt Birger ut, som syntes fotball var mer uinteressant enn strikkeoppskrifter. Leif var «den stødige», også i sin tro. Han hadde lik personlighet med min far, så de to fant hverandre også, de gangene de møttes. Leif var også det snilleste menneske jeg har kjent.

Når jeg nylig møtte Leif på joggetur i skauen spurte han åssen det gikk med min far. Sånn har tida fart med oss. «Det går den veien fua blåser», som Birger pleide å si det. Leif var en typisk kristiansander, og den som med sin ro bandt oss sammen som mennesker. Alt var riktig med Birger, selv om alt var galt. Man tusler liksom ikke ut av 80-tallet som religiøs grubler og hippie. Han fikk seg noen smeller i livet, som skilsmisse, hjerteinfarkt etc., men har stått av det meste. Jeg har ikke sett han på en stund, men alt tyder på at han finnes på samme sted. Leif var noen år eldre. Han er gammel i dag, men har ikke forandret seg så mye. Da jeg møtte han i skauen hadde jeg ikke sett han på en mannsalder. Leifs ro og klokketro på Jesus som løsningen på alt ble på mange måter han vi kunne gå til med uroen. Joda, Leif hadde hatt sine nedturer han også, men taklet dem på sin måte. Det var aldri noe tull med Leif og Birger, selv om de likte å tulle.

Da Kai og jeg startet Protestfestivalen for femten år siden var det i ånden til Jens Bjørneboe og Henrik Wergeland, men det var like mye i ånden til Birger og Leif. Ekthet må aldri undervurderes i lønnsomhetssamfunnets kynisme og overfladiskhet. Derfor er det de store spørsmåla som vi stiller deltakerne. Derfor burde alle som hører om den innta plassene.

I den tiden jeg delte tid med Birger og Leif fikk jeg mange svar. I dag når vi sitter foran dataen finner vi bare spørsmål. Hvis jeg var Kongen ville jeg gitt dem Kongens fortjenestemedalje i gull, fordi de fortjener den.

Jeg vil titusen ganger mer dele tid med mennesker som Birger og Leif enn med de såkalte «viktige» menneskene som styrer samfunnet, media og økonomien i verdens rikeste land. Men samtidig tror jeg det finnes en Leif og en Birger i dem alle.

EEFF var initialene på en humørfylt forening Jon Eikemo og Harald Heide Steen Jr stiftet for mange år siden. Initialene står for Eldre Engstelige Fedres Forening, ja for strengt tatt er det stort sett fedre som blir fedre som eldre, hvis man tenker på den biologiske klokka kvinnene har på seg for å sette barn til verden.

Jeg tilhører disse eldre engstelige fedrene, uten å stå oppført i noen forening. Da jeg ble pappa for første gang var jeg relativt ung og befant meg på et annet sted i livet enn i dag. Likevel, det var stort den gang, og er stort i dag. Det nye er at jeg som småbarnspappa 50+ har fått andre verdier, mer erfaring med livet og i større grad opplever øyeblikk man ikke oppdaget som ung. Man vet for eksempel at livet er sårbart, kortsiktig og uforutsigbart. Man vet også at de verdiene jeg påfører mine barn kanskje er de verdiene mine foreldre påførte meg. Derfor er jeg mer bevisst på hva jeg ønsker at mine barn skal utsettes for og hva de skal spares for i hverdagen. Jeg er også bevisst på å alltid rose dem, fortelle dem at jeg er glad i dem og fortelle dem hele tiden hvor flinke de er med det de holder på med. Livet som småbarnspappa er til tider krevende, særlig etter at jeg ble alenepappa annen hver uke. Nå skal de på aktiviteter, følges opp på skolen, få i seg skikkelig middag og legges til faste tider. Jeg synger «Kjære Gud jeg har det godt», og gir dem klem før de sovner om kvelden. Jeg opplever hver dag store øyeblikk, og livet har fått en ny dimensjon. Jeg forguder simpelthen de små barna, som lever i hver sine bobler, en jenteboble og en gutteboble.

Plutselig i dag kom tomheten kastet over meg. Hvis jeg tenker tilbake på tiden på barneskolen, hva husker jeg da? Knapt noe som helst. Hva husker jeg fra barndommen ellers? Svært lite. Hvorfor skal jeg bruke så mye energi på all den strukturen og alle de verdiene, på å ta dem med ut i skogen, snakke med dem om ting osv. når de faktisk antakelig ikke vil huske et døyt av det? Og om jeg finner en god unnskyldning for dette, vet jeg at det jeg forteller dem vil de i alle fall ikke huske særlig mer enn små bruddstykker av.

Følelsen som kom over meg var en tomhet, en dysterhet og meningsløshet, som nesten rev meg overende. Jeg ble stående å fundere på dette, og hvor meningsløst dette livet egentlig er. Det er som å tenke på at «om hundre år er vi alle glemt». Det er jo sånn og vi vet det, men vi tenker ikke mer på det. Det fikk meg også til å huske en universitetsrektor som reagerte på at noen snakket om meningen med livet. Han er attpåtil kristen, men var klar på at livet er meningsløst.

Jeg er muligens en eldre engstelig far, men disse tankene er først og fremst tunge. Logisk sett vil barna huske mer, når de blir eldre. Men som pappa på 50+ med barn på 6 og 8 år må jeg stoppe meg sjøl fra å tenke hvor gammel jeg er når de f.eks. er konfirmanter. Det er håpløst å tenke sånn, og tomheten blir total. Alt er bare tomhet, er et bibelsitat fra Predikeren. Alt er bare tomhet. Når det får synke tilstrekkelig ned i mageregionen får man bare lyst til å sove. Man blir fylt av et hulrom som hvis man lar det gro ender i total apati.

Man famler i blinde etter løsninger, for å finne mening i det meningsløse. Jeg fant en liten strikketanke i hodet mitt. Jeg kan ikke strikke, men jeg kan innbille meg at de som strikker en genser i etterkant husker lite av selve strikkeprosessen, kun det ferdige resultatet. Med andre ord, hvis man oppfører seg greit og påfører barna en god oppvekst, vil de stort sett få et godt liv. Men, det er alltid et men, så er det ikke alltid sånn heller, men det gir jeg meg selv forbud å tenke på.

Leonard Cohen sier det best; «there’s a crack in everything, that’s where the light gets in». Hvis jeg vrir litt på den kan man kanskje si at det er et hull i alt, også i tomheten. Det er der lyset slipper inn.