Side 98 av 117

2014: År 1 etter Fattigdommen

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Når vi nå har tar fatt på et helt nytt og blankt år vet vi også at dette er året for å feire at det er 200 år siden Norge fikk en grunnlov. Spørsmålet er om vi har lov til å slå oss på brystet over hvordan landet har utviklet seg fra 1814 til 2014. Norge var et svært fattig land på den tiden. I dag regnes vi som verdens rikeste land. Samtidig er vi et land hvor forskjellene øker, til tross for at Eurostats siste rapport viser noe bedring. Det er først og fremst familier med en inntekt som blir bakpå. 8. januar var det 50 år siden daværende president i USA Lyndon B. Johnson erklærte krig mot fattigdom. Tidligere hadde John Lennon og Yoko Ono erklært at 1970 skulle være «År 1 etter freden». Hva med å erklære 2014 for «År 1 etter fattigdommen», med fokus på både global og nasjonal fattigdom. Lennon og Onos engasjement skjedde omtrent samtidig som Erik Byes «Vi Går Om bord» program fylte TV-ruta med mening. 9. januar 1970 var gullgraveren Oluf Larsen blant gjestene. Ofte satte Erik Bye fokus på vanlige mennesker i stedet for mer eller mindre rike kjendiser, slik media gjør i dag. Alt for mye i dag handler om de rike og vellykkede. Vi er blitt et overklasseland som velter oss i luksus, men medaljen har en mørkere bakside. 12. september i år lanserer Protestfestivalen By(e)-Hjelpen i Kristiansand som et bittelite forsøk på å minske forskjellene lokalt. Samtidig går startskuddet for en festival med blant annet fattigdom som tema. Bak de økte forskjellene skjuler det seg blant annet at 100.000 barn lever under fattigdomsgrensen. Organisasjonen Voksne for Barn mener både de rødgrønne og de blå svikter de fattige barna. De siste ti årene har det blitt dobbelt så mange fattige barn, hevder organisasjonen. Hvorfor er det blitt slik? Gjennom mer enn femti år har den til enhver tid sittende regjeringen bygget opp et samfunn basert på to inntekter. Det har igjen ført til fulltidsbarnehager, større boliger, flere biler og økte husholdningsbudsjett. Samtidig er enslige den husholdstypen som øker mest. Det er nå cirka 830.000 aleneboende i Norge. «Politisk skjer det en usynliggjøring og avvisning av den store gruppen aleneboende,» hevder kjønnsforsker Wencke Mühleisen. Utgiftsnivået er ikke tilpasset husholdninger med en inntekt. Morgenbladet skrev i februar 2012 om en alvorlig og varslet krise: «Forestill deg en tobarnsmor med en helt vanlig lavlønnsjobb i en storby. Med en månedlig inntekt på 25.000 har hun kanskje 18.000 igjen etter skatt. Levekostnadene er så høye at det eneste som har holdt henne over fattigdomsgrensen er at hun ikke er singel, men lever i partnerskap. Men hva om kjærligheten tar slutt? 18.000 minus faste utgifter er omtrent ingenting». I Aftenposten kunne vi lese om Vivian Brattsti Sørensen som tjener en halv million kroner i året, men har ikke råd til å kjøpe seg et hjem. «Hvis barnefamilier midt på 2000-tallet hadde mottatt like mye barnetrygd som ti år tidligere, ville Norge hatt langt færre fattige barn i dag. De fattige barna er sveket,» tordnet professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus til avisen Vårt Land. De gamle statsministerne Odvar Nordli og Kåre Willoch har lenge ropt varsko mot utviklingen. Kåre Willoch skrev i en epost til meg i fjor: «Familiepolitikken i videste forstand er nok offer for et av demokratiets mer generelle problemer: kandidater med ensidige interesser har lettest for å bli valgt. Og oppmerksomheten konsentreres så meget om de problemer som til enhver tid interesserer flest mest, at grupper lett kan bli skadelidende. I vår tid har det medvirket til at mange med forsørgeransvar for barn blir overbelastet og fattige, uten at de ansvarlige vet nok om hva som skjer, eller velger å se bort fra det». Anniken Huitfeldt som var arbeidsminister frem til oktober, skrev i Dagbladet om å være fattig i et rikt land. «I en periode med sterk økonomisk vekst, der også de som tjener minst får en betydelig økning i sin kjøpekraft, kan vi oppleve at flere – ikke færre – havner under lavinntektsgrensen». «Barnefamilier som lever på en inntekt tilhører ofte lavinntektsgruppa,» skrev hun. Det forunderlige er at det i stor grad er hennes rødgrønne regjering som de siste årene står bak denne urovekkende utviklingen. Problemet til Huitfeldt er at hennes løsning hele tiden var flere i arbeid, men i eninntektsfamilier er som regel allerede den ene i arbeid. Med mer totalinntekt i en husholdning, jo mer øker levestandarden i Norge, og jo lettere faller familier utenfor, og ikke minst aleneboende. I tillegg spekulerer flere i bolig, fordi den andre halvdelen av befolkningen med bedre økonomi gjerne sitter på flere boliger de kan leie ut eller selge til en god pris. Utviklingen burde være alarmerende. Dagens Næringsliv har fulgt denne utviklingen gjennom hele 2013 med flere saker, spesielt knyttet til boligsituasjonen for de unge. Likevel ser det ikke ut som politikerne gjør noe. Barnetrygden, som Høyrenestor Kåre Willoch mener må justeres opp, står på stedet hvil, eller er blitt mindre fordi den ikke har fulgt normal økning. Venstresiden i norsk politikk har lenge vært urolig for ytterligere økte forskjeller med en høyrestyrt regjering. Hvordan løser finansministeren dette?

Det er mange grunner til at Protestfestivalen skal ta opp temaet fattigdom. I 2014 ble den amerikanske artisten og aktivisten Kris Kristofferson innlemmet som den femte inspiratoren for festivalen. Han skriver i en av sine sanger, oversatt av Sigbjørn Nedland: «og de rikeste blir rikere og tviholder på sitt. Mens de fattige blir tynget ned av håpløshet og slit». Da han ble intervjuet av NRK i forbindelse med støttekonserten for festivalen i september uttalte han: «Fattigdom er vel det mest universelle problemet som jeg er opptatt av». Fattigdommen i verdens rikeste land er relativ fattigdom, men når man bor i et land med så mye velstand blir den relative fattigdommen like reell. Det ønsker Protestfestivalen å sette fokus på i 2014. La oss alle gjøre året til et år der vi bremser forskjellene og sette fokus på de som ikke klarer å henge med på velstandskappløpet.

If We Make It Through December

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Nå er den her igjen; julen. I år gruer jeg meg, først og fremst fordi det ikke er min tur til å feire jul med ungene. Det blir som å forsøke seg på noe man aldri har gjort før, selv om jeg har gjort det en gang tidligere.

Vi kan jo prøve Pippi-varianten; Det har jeg aldri gjort før, så det går sikkert helt fint. Julen forbinder vi med glede, med god mat, gaver og et lite barn som ligger i en krybbe, Jesusbarnet. Julen er så mye godt, men dessverre for mange så mye vondt. I julen er det spesielt mange ensomme, og flere med selvmordstanker. Noen drikker for mye i julen og noen som bor sammen krangler og slåss. Men for de aller fleste forbindes julen med lykke. Hvilken jul husker du best, spør man. De fleste vet hva de skal svare. Jeg har også jula jeg aldri glemmer. Når man har passert 50 har det blitt noen å velge mellom. Jeg velger meg jula på Jordalsbø tidlig på 70-tallet. Snøen var dyp som den skal være julaften. Bestefar hadde spadd seg ned til stallen. Han passet alltid på å ha måkt fra hovedhuset og ned til låven, der både hesten og veden befant seg. Bestemor var sånn bestemor vi har sett på gamle filmer, med skaut og blomstrete kjoler. Noen ganger når hun skulle legge seg om kvelden så vi at hun hadde veldig langt hår. Bestemor sov på det store soverommet og bestefar sov på et bittelite rom innenfor stua, et rom som egentlig var et kott. Han trivdes der, og de trivdes med hverandre. Ja faktisk var de så knyttet til hverandre at da bestefar ble dårlig og døde nær 82 år gammel ble bestemor syk og døde noen måneder senere. Hun var seksten år yngre. Hjertet tålte ikke tapet av bestefar.
Julaften på Jordalsbø hadde alt man forbinder med jul, slik vi har sett på gamle filmer som Tante Pose. Ja, uten Tante Pose selvsagt. Bestemor hadde laget alle de sju slagene med småkaker. Hjemmelaget jordbærsyltetøy var hentet opp fra den kalde nifse kjelleren. Når hun laget eggedosis fikk jeg alltid lov til å slikke bollen. Bestefar måtte stadig ned i stallen for å se til hesten Bellmann. Det var stjerneklart, og stjerna lyste på himmelen, slik den gjorde over en annen stall for mer enn totusen år siden. Juletreet var alltid fascinerende å se på, med eldgammel pynt som bar så mye historie i seg. Man kunne stå og studere lenge. Jeg spiste aldri ribbe. Det gjør jeg ikke i dag heller. Men medisterkaker og julepølse med alt tilbehør smaker veldig godt på julekvelden. Det har noe med hvordan det tilberedes, hvordan det serveres i tallerkener som sjelden brukes, og alle grønnsakene som man ikke har til hverdagsmat. Et finsk svart-hvitt-fjernsyn ble samlingspunktet hos bestefar og bestemor, for både store og små. Særlig husker jeg Tante Pose, som gikk på julaften, litt ut på ettermiddagen. I Tante Pose fartet de med kanefart. Derfra har jeg drømmen om en gang å kjøre hest og slede til kirken på julaften. Det er fortsatt en drøm.
Julaften på Tinnheia var annerledes. Jeg kan liksom alltid huske at det var grått, selv om det var blått. Fra jeg var 11 år var ikke faren vår del av julaften. Han måtte feire alene. Han kom med gave sånn på ettermiddagen, og måtte gå igjen. Sånn var det å vokse opp i skilsmissehjem på 70-tallet. I dag er juletiden blitt annerledes på ny. Mitt hjem er også blitt skilsmissehjem. Annen hver jul er det jul, og annen hver jul er det hverdag. Uavhengig av hvilket år mangler det alltid noen. Men er det bare barn, en mor, en far, en bestemor, en bestefar som mangler, eller er det noe mer? Desember er spesiell. Julen som før var fargerikt glinset julepapir er blitt matt og grå. «Alt var mye bedre under Keegan», heter ei bok mange menn kommer til å få under juletreet i år. Det tror jeg på. Jula var bedre da Kevin Keegan regjerte, selv om jeg foretrakk Tony Currie.  Julen er for barna sies det, og ja, det er mye i det, men ikke alt. Den er spekket med fotballkamper vi ikke får se, kaotiske juleverksteder, gaver som koster for mye og gråvær. Muligens er det tidsånden, men alt er ikke som det var. Alle er opptatt med sitt, kjøper og kjøper, besøker sine og helt til slutt når julaften kommer går alle hjem til sitt og sine. Vi var flere sammen før. Og det snødde. I alle fall husker jeg det sånn. Selv jeg med bare noen få julegaver blir revet med, og gleder meg til det er over. Alle farer forbi, til eller fra noe, med noe og på noe. Vi skal jo være så rause i desember, men er vi det?
Midt imellom Markens og Skippergata sitter en rumensk tigger og håper på noen slanter, hvis han fremdeles gidder. Det er julaften. Julegrana er tent og en frelsessoldat er snart ferdig med årets siste økt. Det regner, selv om det snør. Jeg hutrer meg gjennom byen og tenker at jeg kanskje skulle be noen hjem på julaften. Noen som ikke gleder seg til julaften.  Jeg erindrer en gammel countrysang fra 1973 av Merle Haggard. «Hvis vi bare kommer oss igjennom desember, blir alt så bra». Jeg har bestemt meg for å slutte å si «God jul», om jeg ikke legger noe i det. Sier det heller som det er, ikler meg parkas og slengbukser, for så å starte opp tidsmaskinen;
Snurr jul!

 

Toleranse i intoleransens tid / Happy 95th birthday!

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

For noen dager siden vakte det mediestorm da det ble kjent at NRK-profil Siv Kristin Sællmann ble anmodet av sin egen distriktssjef, om å ta av det lille korset hun hadde på seg. Vi trenger ikke å spørre om hva reven ville sagt, men vi kan lure på hva 95-årsjubilant Billy Graham ville sagt, om han fikk vite om hva som skjer i de nordiske landene.
Mye har skjedd siden Norge var et kristent land, selv om vi ikke trenger å gå lenger tilbake enn til 90-tallet. Noe skjedde like før årtusenskiftet, og dette «noe» var årsaken til at Protestfestivalen ble stiftet sommeren 2000. Det er alvorlig når man gradvis opplever at et av verdens mest velfungerende demokrati plutselig ikke er demokrati lenger, men kanskje på vei mot et totalitært samfunn. Vi er selvfølgelig glad for at vi lever i et demokrati, men det er en syltynn grense mellom det å være et fritt samfunn, til å ikke kunne ytre seg, stå for det man mener og å tro på noe. Misforståelsen handler om at i et sant demokrati skal man kunne få ha egne meninger uten å bli kneblet. Norge har vært et kristent land lenge, og da forplikter det oss til å ta vare på den arven vi har fått fra våre forfedre. Eller er det slik at vi ikke ønsker det lenger?
Det er lenge siden det har vært en kristen vekkelse i dette landet, og kanskje er det årsaken til at vi er blitt så religionsfiendtlige, og da særlig til vår egen religion, kristendommen. Før Protestfestivalen startet så vi allerede konturene av et mer intolerant samfunn, som merkelig nok var preget av toleranse. Ofte var det de som ropte høyest om toleranse, som innsnevret mest hva folk skulle mene. Biskop emeritus Olav Skjevesland skrev i det første programheftet at «toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygg på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andres oppfatninger- vel og bra, alt sammen», skrev Skjevesland. Men han fortsatte: «Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet: Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankevekkende utfordringer i ren dovenskap». Det er nettopp dette siste som er blitt en utfordring i dagens sekulære samfunn. NRK er langt fra den eneste synderen her, for dette har vart lenge. Av og til skjer det når deltakere inviteres til festivalen, at de sier nei, fordi noen de «ikke liker» også skal delta. Og skremmende nok; ofte er det de mest «tolerante» som står for disse holdningene. Hva enkeltpersoner gjør, er opp til dem, men for institusjoner, regelverk og samfunnet for øvrig må vi våkne og se hvor dette bærer hen. Skjevesland sa den gang, at «hvor man skulle ha stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen». Vi har mange spørsmål vi bør stille oss i disse dager, uavhengig av den vesle saken om korset til Sællmann. Norge er på god vei mot et sekulært samfunn, men vil vi også være et totalitært samfunn? Har vi bevisst valgt å gå bort fra våre forfedres verdier? Eller styres vi rett og slett av en «tidens ånd», hvor vi har en tendens til å gå i flokk?
Påsken 1970 talte Billy Graham på et av sine berømte korstog via storskjerm i flyhangaren på Kjevik. 5000 sørlendinger overvar overføringen. 24. september 1978 samlet 20.000 mennesker seg på Ullevål stadion for å høre Graham. Det er like mange som på en viktig og avgjørende landskamp, eller for den saks skyld cupfinalen. I dag fyller han 95, og kommer til å bli feiret like stort i USA, som sin jevnaldrende Nelson Mandela hadde blitt feiret i Europa, om helsa hadde holdt. Billy Graham har trukket seg tilbake, og lider av Parkinsons, men både han og Mandela er fremdeles blant oss. De nyter begge enorm respekt, med både toleranse og kompromissløshet.  Graham har mottatt den høyeste utmerkelse noen amerikanere har fått, og har vært sjelesørger for de fleste presidenter fra Harry Truman og frem til Barrack Obama. Graham har sagt mye klokt om toleranse; «toleranse er i utgangspunktet et positivt ord, men vi lot det gå for langt. Toleranse innebærer å kompromisse om egen overbevisning, noe som kan føre til at vi glemmer hva vi mener og tror på. Vi er blitt tolerante om alt fra skilsmisse til lovbrudd, og ikke minst tolerante om vantro.». Den største faren er likevel å bli så tolerante at vi blir intolerante. Det er hakket verre.
Protestfestivalen gir rom for å utfolde seg for både humanister og troende. Det er dessverre blitt færre og færre arenaer for det i dag.