Grådighet er ikke bare en av de sju dødssyndene, men tar du ordet frem fra ordboka i dag får du antakelig en ubehagelig følelse, særlig hvis du funderer litt rundt ordets betydning. Det er ikke så rart, for utviklingen har bare gått en vei de siste tjuefem årene. Samfunnet kunne vært hardt og nådeløst for hundre år siden fordi forholdene var verre, men det var likevel en iboende selvfølge om å hjelpe hverandre, slik en prest i Vest Finnmarkens Socialdemokrat skriver den 10. januar 1918: Tillater meg herved på det indstendigste at rette en henvendelse til snille og hjælpsomme mennesker med bøn om at række en hjelpende hånd”. Fiskeren som hadde fått revet ned huset sitt i en storm hadde mange hjelpere. Vi som vokste opp på 70-tallet kunne nesten fritt vandre inn og ut av husene hos naboen, og der satt kjerringene og spådde i kaffegrut eller byttet matvarer som det var en selvfølge.

I følge forfatter, forsker og økonomiprofessor Noreena Hertz kom skillet i 1979 og i 1980 med valgene av først Margaret Thatcher og dernest Ronald Reagan, som hun kaller ”nyliberalere som var entusiastiske forkjempere for de frie markedskrefter og innbitte motstandere av en intervenerende stat”. Grådighet fikk et positivt fortegn, i følge Hertz. Tidens ånd kom i filmer som Oliver Stones Wall Street og Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri. Så drev dette med bølgene over havet fra både Storbritannia og USA og havnet hos sosialdemokraten Gro Harlem Brundtland. Man skulle nesten ikke tro det var sant, når man tenker på disse to konservative statslederne. Hvis vi skal tro Erik Dammann, stifter av Fremtiden i Våre Hender og fjorårets mottaker av Erik Byes minnepris her i Kristiansand måtte både Gro og Thorbjørn Jagland gjøre knefall for denne tenkningen. ”Gro var blitt ihuga talskvinne for privatisering, konkurranseutsetting og uhemmet vekst, og Thorbjørn Jagland uttrykte vel et nokså vanlig syn da han sa at tidens globale frihandelsorden var som vinteren; man kan mislike den, men det er meningsløst å kjempe mot den”, skriver Dammann i boken Kontraster.

Nedfallsfrukten av denne utviklingen finner vi i dagliglivet. En hver er sin egen lykkes smed, er et gammelt ordtak. En hver får klare seg selv, så best en kan. Innlegg i en lokalavis for snart hundre år siden ville vært uhørt sutring i dag, eller flau selvmedlidenhet. I dag går vi sjelden over til naboen. Begge i full jobb gir heller ikke mye rom for å dvele ved urettferdighet eller mennesker i nød. Ensomhet rammer stadig flere, så også problemer med psykiske lidelser, alkoholforbruk og familietragedier. Hvis du er i tvil om hva som skjer er det bare å opprette profil på nettsamfunnet Facebook. Her deles alt, og om ikke alle direkte forkynner om hva som skjer i deres liv, kan man lese mye mellom linjene. Ropene er mange, og de går på tvers av alle samfunnslag. Forskjellene mellom folk øker i takt med tiden som går. Middelklassen er en del av denne velstanden. Middelklassen er jaget ut for å tenke profitt fordi kostnadene har akselerert eller fordi det er sånn det skal være i dag. Hus, hytte, et par biler, et par jobber, barnehage, høyere boligpriser og reisekasse krever stadig mer inn. Vi lever i et land der barnehagene oppdrar barna våre og der vi er blitt curlingforeldre for tenåringene. Så ramler det alltid noen over ende og de som står dem nær har mer enn nok med sitt.

Overraskende nok er det noen på det aller øverste trinnet blant dem vi kan kalle de mest kjente i landet som bryr seg. Man kan gjerne si at de har tid og penger nok til å tenke på andre, men det er jaggu ikke hele sannheten.” Det som bekymrer meg mest i vår tid er tausheten og oppgittheten,” sa Erik Bye til Fædrelandsvennen i 2002. Han tordnet mot krig og urettferdighet og tok de svakeste i forsvar. Han skrev om Ole uteligger og bar stemme til de stemmeløse. Han støttet opp om fiskere og kystens folk, og han lot psykisk utviklingshemmede slippe til på fjernsynet. Han engasjerte seg i redningsselskapet, det norske Amerika og lokalt i Kristiansand pustet han fortsatt liv i Hestmanden og Protestfestivalen. Da han døde gråt vår fremste diva Wenche Foss åpenlyst og uttalte til VG: ”Jeg er så lei meg, for Erik hadde lovet å komme i min begravelse”. Mandag ble Wenche Foss bisatt fra Oslo domkirke og det slår meg hva høvdingen og divaen hadde felles, et brennende engasjement for de stemmeløse. Allerede i 1954 sjokkerte hun landet da hun åpenlyst snakket om sønnen med Downs syndrom. Siden den gang engasjerte hun seg i Sveinung Rødseth-saken, i saken om alenemoren i Finnmark som ble fratatt barna sine og i mer kjente Kenneth Sivertsens problemer. Hun ble talskvinne for de homofile og de funksjonshemmede og gav av seg selv helt til det siste, akkurat som Erik Bye.

Det urolige i dette er at jeg roter rundt i hodet etter flere men finner ingen. Hvem skal vi lytte til nå, sa forfatteren Levi Henriksen ved Byes død. Vi hadde Wenche Foss, helt til nå. I vår by hadde vi Kjell Landmark, til han gikk bort i oktober i fjor. Vi lever i grådighetens tidsalder og er helt avhengig av at noen lytter, for grådighet skaper ikke annet enn effektivitet og mer grådighet. Noen må si fra når det trengs og følge med på de som sitter bortgjemt i en leilighet ute av stand til å ta vare på seg selv, eller som ikke blir hørt. Ingen har tid i dag, og tid er mer dyrebart i dag enn for hundre år siden. Professor Owe Wickström ved Universitetet i Uppsala spurte i en av sine bøker om hva som skjer med den som tvinges til å være effektiv hele tiden? Hvorfor er det så mange som snakker om lengselen etter langsomhet – for så å jage videre i neste sekund? Kanskje fordi nedbremsingen er så problematisk, spør professoren. Effektivitet er et resultat av en samfunnsstruktur styrt av grådighet og når vi vet at grådighet er regnet som en av dødssyndene, blir det blodig alvor.

Man trenger ikke se langt for å se effektivitetens vesen. Se vestover. Gravemaskiner med jernkjefter som tygger i stykker biter av byen.

Hvorfor er det så disse aller største blant de som vet at de blir hørt som trør til? Det er klart, de hadde media i sin hule hånd, men det er de jaggu meg heller ikke alene om. Nestekjærlighet handler heller ikke om å komme i nyhetene, selv om det hjelper for å bli hørt. Skremmende nok kan filosofen Blaise Pascal sitte på svaret, men jeg håper det ikke. I 1662 sa Pascal at vi mennesker gjør nesten hva som helst for å slippe å møte vårt eget indre. Vi kaster oss inn i hektiske aktiviteter – alt for å unngå den bitre erkjennelsen av vår egen ubetydelige plass i tilværelsen. Å oppdage og innse for ramme alvor at vårt eget liv er en tynn strek i tidens hav, er ikke akkurat behagelig. I fjor på denne tiden argumenterte to prosjektledere i den konservative tankesmia Civita i Morgenbladet for at ”grådighet er naturlig og kan være sunt”. I forsøket på å begrunne dette knyttet de grådighet opp mot ”egeninteresse”, som de knytter opp mot den kjente tesen om at ”egennyttige motivkrefter resulterer i en generell velstandsøkning” som ”kommer også de fattige til gode”

Jeg tror nokså sikkert at både Wenche Foss, Erik Bye og Kjell Landmark ville bannet høyt.