Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson. April sies å være den måneden hvor flest av oss har bursdag. Kanskje ikke så rart, for hvis vi skrur tida ni måneder tilbake ligger den deilige nakne sommeren der som et romantisk teppe over menneskenes tidssirkel. For min del ble jeg født en palmesøndag i april. Kanskje er det derfor påsken alltid har vært årets høydepunkt. Årets påske kommer i april og dermed faller to av årets høydepunkt sammen i ett.

April er også et kvinnenavn, da er det kanskje ikke så rart at jeg alltid har sett på april som den mest feminine og sensuelle måneden. Bjørnson forklarte nærmere hva han mente var så spesielt med denne måneden; ”I den det gamle falder; i den det nye faar fæste; det volder lidt rabalder, — dog fred er ei det bedste, men at man noget vil,” sa Bjørnstjerne Bjørnson.

Bjørnsons ord forklarer hvorfor det er temperament i oss aprilbarn. Helt ulikt kristiansandere for øvrig. Der skiller vi oss ut fra den jevne kristiansanders lynne. Når Truls Svendsen i NRK-programmet ”Svendsen om Hansen og Jensen” slo fast at sørlendingen er både kristen, tålmodig og rolig kom vel ikke det så overraskende på oss som bor i Kristiansand. I mine øyne er sommerbyen Kristiansand ikke noe annet enn en myte. Legg merke til det som skjer med oss bysbarn når april besøker oss. Vi haster ut med sekk på ryggen. Vi plystrer og traller på sanger vi kan og vi pynter opp hagene til det blir mørkt. Vi sier ikke lenger ”javel” eller synker i dunkel avmaktsfølelse. Vi jubler og engasjerer oss i alt som gjør livet godt. Vi blir forelsket på ny eller vi ønsker febrilsk å bli det. Kristiansanderen er kommet ut av hiet sitt, et hi han gikk inn i den høstdagen sjekta ble satt på land og regnet fosset ned. I april begynner gnikkingen for å få båten fin til sommeren. Kristiansanderen kan nesten ikke vente.

En årsak til at april er bedre enn juli er at det ligger så mye vemod i juli. Når juli kommer blåser det en sensommervind over Sørlandet og vi vet alle innerst inne, at snart kommer høsten. Den følelsen legger seg som en mørk skygge over oss kristiansandere som liker å ta det med ro. Stress passer oss liksom ikke. I april har vi god tid. Når regnet høljer ned i juli blir vi stresset fordi dagene renner ut i sanden mot en ny kald og vindfull høst og en enda verre vinter. Aller best er det som i år, når april og påske er blitt ett par. Knoppene skyter fart, blåveisen viser seg frem og kåte orrhaner spiller opp foran damene på de vante myrene de har spilt på i hundreder av år. Kristiansanderen spretter sin første utepils og vinterblek hud blir både varm og brun. I april er påskesola ekstra varm. Det finnes knapt noe bedre på denne jord enn å fylle opp bilen med ski og staver, unger og sitteunderlag. Sekken er fylt opp med godsaker, Kvikk Lunsj, brus, kakao, kjeks og niste. Ja kanskje får man brent et bål slik at man kan ta med pølser. Vi begynner oppstigningen i god tid før Jesus. Vi kan ikke vente, og derfor er vi allerede høyt oppe når langfredag kommer. Helt på toppen slår vi leir og lar ungene løpe fritt slik Jens Bjørneboe og William Blake ville likt det. Vi slikker sol og forsøker å ikke tenke på hudkreft, men nyter i stedet øyeblikkene. På vei nedover ser vi hvordan isen er smeltet og om vi kjenner ekstra godt etter kan vi til og med kjenne at isen er smeltet i hjerterota.

Så får det ikke hjelpe at påsken er så sent i år at det bare blir skiturer på de som har råd til å reise langt. Våren er kommet og snøen er smeltet. Det får heller ikke hjelpe at påsken for det kristne Sørlandet er en høytid med både sorg og glede. Sorg fordi Jesus ble korsfestet og glede fordi han sto opp igjen. Stadig færre tror på det, men her på Sørlandet er det fortsatt flest som gjør det.

Når påsken omsider er over, og det går fort, får vi snart besøk av ei annen dame. Hun heter Mai. Hun er grønnkledd, staselig og varm. Hun strutter av selvtillit i sin mektige fargeprakt. Mai er prektig og selvsikker i siste mote. Vi er topptrimmet, brune og veldig klare for Mai. I alle fall oss menn.

Innerst inne vet vi at selv om april var høydepunktet er det ikke så verst å kunne glede seg til Juni heller. Juni er heit.

Grådighet er ikke bare en av de sju dødssyndene, men tar du ordet frem fra ordboka i dag får du antakelig en ubehagelig følelse, særlig hvis du funderer litt rundt ordets betydning. Det er ikke så rart, for utviklingen har bare gått en vei de siste tjuefem årene. Samfunnet kunne vært hardt og nådeløst for hundre år siden fordi forholdene var verre, men det var likevel en iboende selvfølge om å hjelpe hverandre, slik en prest i Vest Finnmarkens Socialdemokrat skriver den 10. januar 1918: Tillater meg herved på det indstendigste at rette en henvendelse til snille og hjælpsomme mennesker med bøn om at række en hjelpende hånd”. Fiskeren som hadde fått revet ned huset sitt i en storm hadde mange hjelpere. Vi som vokste opp på 70-tallet kunne nesten fritt vandre inn og ut av husene hos naboen, og der satt kjerringene og spådde i kaffegrut eller byttet matvarer som det var en selvfølge.

I følge forfatter, forsker og økonomiprofessor Noreena Hertz kom skillet i 1979 og i 1980 med valgene av først Margaret Thatcher og dernest Ronald Reagan, som hun kaller ”nyliberalere som var entusiastiske forkjempere for de frie markedskrefter og innbitte motstandere av en intervenerende stat”. Grådighet fikk et positivt fortegn, i følge Hertz. Tidens ånd kom i filmer som Oliver Stones Wall Street og Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri. Så drev dette med bølgene over havet fra både Storbritannia og USA og havnet hos sosialdemokraten Gro Harlem Brundtland. Man skulle nesten ikke tro det var sant, når man tenker på disse to konservative statslederne. Hvis vi skal tro Erik Dammann, stifter av Fremtiden i Våre Hender og fjorårets mottaker av Erik Byes minnepris her i Kristiansand måtte både Gro og Thorbjørn Jagland gjøre knefall for denne tenkningen. ”Gro var blitt ihuga talskvinne for privatisering, konkurranseutsetting og uhemmet vekst, og Thorbjørn Jagland uttrykte vel et nokså vanlig syn da han sa at tidens globale frihandelsorden var som vinteren; man kan mislike den, men det er meningsløst å kjempe mot den”, skriver Dammann i boken Kontraster.

Nedfallsfrukten av denne utviklingen finner vi i dagliglivet. En hver er sin egen lykkes smed, er et gammelt ordtak. En hver får klare seg selv, så best en kan. Innlegg i en lokalavis for snart hundre år siden ville vært uhørt sutring i dag, eller flau selvmedlidenhet. I dag går vi sjelden over til naboen. Begge i full jobb gir heller ikke mye rom for å dvele ved urettferdighet eller mennesker i nød. Ensomhet rammer stadig flere, så også problemer med psykiske lidelser, alkoholforbruk og familietragedier. Hvis du er i tvil om hva som skjer er det bare å opprette profil på nettsamfunnet Facebook. Her deles alt, og om ikke alle direkte forkynner om hva som skjer i deres liv, kan man lese mye mellom linjene. Ropene er mange, og de går på tvers av alle samfunnslag. Forskjellene mellom folk øker i takt med tiden som går. Middelklassen er en del av denne velstanden. Middelklassen er jaget ut for å tenke profitt fordi kostnadene har akselerert eller fordi det er sånn det skal være i dag. Hus, hytte, et par biler, et par jobber, barnehage, høyere boligpriser og reisekasse krever stadig mer inn. Vi lever i et land der barnehagene oppdrar barna våre og der vi er blitt curlingforeldre for tenåringene. Så ramler det alltid noen over ende og de som står dem nær har mer enn nok med sitt.

Overraskende nok er det noen på det aller øverste trinnet blant dem vi kan kalle de mest kjente i landet som bryr seg. Man kan gjerne si at de har tid og penger nok til å tenke på andre, men det er jaggu ikke hele sannheten.” Det som bekymrer meg mest i vår tid er tausheten og oppgittheten,” sa Erik Bye til Fædrelandsvennen i 2002. Han tordnet mot krig og urettferdighet og tok de svakeste i forsvar. Han skrev om Ole uteligger og bar stemme til de stemmeløse. Han støttet opp om fiskere og kystens folk, og han lot psykisk utviklingshemmede slippe til på fjernsynet. Han engasjerte seg i redningsselskapet, det norske Amerika og lokalt i Kristiansand pustet han fortsatt liv i Hestmanden og Protestfestivalen. Da han døde gråt vår fremste diva Wenche Foss åpenlyst og uttalte til VG: ”Jeg er så lei meg, for Erik hadde lovet å komme i min begravelse”. Mandag ble Wenche Foss bisatt fra Oslo domkirke og det slår meg hva høvdingen og divaen hadde felles, et brennende engasjement for de stemmeløse. Allerede i 1954 sjokkerte hun landet da hun åpenlyst snakket om sønnen med Downs syndrom. Siden den gang engasjerte hun seg i Sveinung Rødseth-saken, i saken om alenemoren i Finnmark som ble fratatt barna sine og i mer kjente Kenneth Sivertsens problemer. Hun ble talskvinne for de homofile og de funksjonshemmede og gav av seg selv helt til det siste, akkurat som Erik Bye.

Det urolige i dette er at jeg roter rundt i hodet etter flere men finner ingen. Hvem skal vi lytte til nå, sa forfatteren Levi Henriksen ved Byes død. Vi hadde Wenche Foss, helt til nå. I vår by hadde vi Kjell Landmark, til han gikk bort i oktober i fjor. Vi lever i grådighetens tidsalder og er helt avhengig av at noen lytter, for grådighet skaper ikke annet enn effektivitet og mer grådighet. Noen må si fra når det trengs og følge med på de som sitter bortgjemt i en leilighet ute av stand til å ta vare på seg selv, eller som ikke blir hørt. Ingen har tid i dag, og tid er mer dyrebart i dag enn for hundre år siden. Professor Owe Wickström ved Universitetet i Uppsala spurte i en av sine bøker om hva som skjer med den som tvinges til å være effektiv hele tiden? Hvorfor er det så mange som snakker om lengselen etter langsomhet – for så å jage videre i neste sekund? Kanskje fordi nedbremsingen er så problematisk, spør professoren. Effektivitet er et resultat av en samfunnsstruktur styrt av grådighet og når vi vet at grådighet er regnet som en av dødssyndene, blir det blodig alvor.

Man trenger ikke se langt for å se effektivitetens vesen. Se vestover. Gravemaskiner med jernkjefter som tygger i stykker biter av byen.

Hvorfor er det så disse aller største blant de som vet at de blir hørt som trør til? Det er klart, de hadde media i sin hule hånd, men det er de jaggu meg heller ikke alene om. Nestekjærlighet handler heller ikke om å komme i nyhetene, selv om det hjelper for å bli hørt. Skremmende nok kan filosofen Blaise Pascal sitte på svaret, men jeg håper det ikke. I 1662 sa Pascal at vi mennesker gjør nesten hva som helst for å slippe å møte vårt eget indre. Vi kaster oss inn i hektiske aktiviteter – alt for å unngå den bitre erkjennelsen av vår egen ubetydelige plass i tilværelsen. Å oppdage og innse for ramme alvor at vårt eget liv er en tynn strek i tidens hav, er ikke akkurat behagelig. I fjor på denne tiden argumenterte to prosjektledere i den konservative tankesmia Civita i Morgenbladet for at ”grådighet er naturlig og kan være sunt”. I forsøket på å begrunne dette knyttet de grådighet opp mot ”egeninteresse”, som de knytter opp mot den kjente tesen om at ”egennyttige motivkrefter resulterer i en generell velstandsøkning” som ”kommer også de fattige til gode”

Jeg tror nokså sikkert at både Wenche Foss, Erik Bye og Kjell Landmark ville bannet høyt.

Du ser de overalt. Skiløypene på Sandrip, Loland, Drivenes og Strai fylles opp av disse forunderlige skapningene som løper på ski. Nordmenn elsker å gå på ski og derfor er vi verdens beste skinasjon. Vi er et folk med turgåere både til beins og på ski, men vi er også et land som trimmer. Trim er så mangt så jeg velger å kalle de strebere. Streberne trener og løper på ski og så er de gode på skiskøyting, den moderne varianten som dukket opp etter at Oddvar Brå hadde sluttet å konkurrere. Nå har også Oddvar Brå lært seg skiskøyting og sikkert Magne Myrmo også, den siste verdensmesteren på treski. .

Egentlig kan man splitte opp skigåerne i tre alternativer. Streberne trener og løper på ski. Mosjonistene går så fort de kan. Turgåerne er stort sett barnefamilier, for de av mosjonistene som kaller seg turgåere vil bare ikke innrømme at de faktisk mosjonerer.

I fjor uttalte professor Yngvar Ommundsen ved Norges Idrettshøgskole at det er en økende kløft mellom de som trener og de som er fysisk inaktive. Det finner jeg underlig der jeg går på ski rundt Kristiansand. I følge professoren blir vi lurt av de som trener mye – streberne – fordi de er så synlige, på treningssentre, i lysløypa og i køen av syklister. Professoren som opprinnelig er fra Kristiansand er bestemt på at det han sier er sant. Nordmenn er blant de mest inaktive i Europa, hevder han. Jeg tror at hvis professoren har et poeng har streberne en del av skylda. Når man stadig passeres av pesende hurtigtog som risper i egen selvtillit og samvittighet får man nesten lyst til å la være. Jeg mener bestemt at jeg er over gjennomsnittet aktiv både langs veiene, i skogen og i skiløypa men som mosjonist, ikke streber. Forskjellen er vesentlig. Turgåerne er jeg også en del av, de gangene jeg har med ungene. Det er egentlig det beste, for da er det ikke flaut å bli forbipassert. Men å gå alene er ubehagelig. Jeg kan skylde på at jeg ikke skiskøyter, at jeg aldri har hatt skiteknikken inne og at jeg bruker smørefrie ski, men det hjelper ikke. Det vet jo ikke de som kommer bak meg og puster meg i nakken. De tror jo bare kondisen min er elendig, noe den ikke er.

Folka i kondomdress er som hurtigtog, de peser og fløyter når de kommer og du må hive deg unna for ikke å bli kjørt ned av dem. De har ikke tid til en rast, så du kan gjenkjenne dem på rumpetaska som spretter opp og ned når de passerer deg. Mosjonistene og turgåerne har sekk på ryggen. Når du er glad for at de er forbi og du er kvitt dem så dukker de fadderullan opp igjen en stund senere på sin andre eller tredje runde i samme løype. De maltrakterer all stolthet, forstyrrer naturens ro og stresser oss andre unødig opp. Aller verst er det når damene kommer. Det er da du drar solbrillene godt over øynene, drar lua nedover panna og snur deg vekk. Det er flaut å bli forbigått av ei dame. Man skal ikke stresse på tur.. Folka i kondomdress har ikke skjønt at man ikke skal stresse i turløypene. Derfor bør det snarest opprettes egne løyper for dem, så vi andre dødelige kan få være i fred. Noen ganger får jeg lyst til å bare synke ned på en stein, plassere sitteunderlaget under meg og bare sitte der og stirre på dem. Jeg har hørt at det verste man kan gjøre er å stanse dem når de er i gang. Det tror jeg på, for de gangene med ujevne mellomrom jeg har sittet på sykkelen i ganga hjemme for mine obligatoriske tretti minutter vet ungene at pappa ikke må forstyrres. Prøv å stanse streberne, spør om klokka eller mist skistaven rett foran dem og du aner ikke hva som skjer. De er jo ikke voldelige men de blir stressa sjøl og det fortjener de. Jeg så nettopp en av dem som skulle over et fotgjengerfelt, men bilen stoppet ikke. Hva gjorde streberen! Han fortsatte å løpe men uten å flytte beina. Parolen er: Egne løyper for folka i kondomdress.

Jeg ønsker å slå et slag for oss sunne måteholdsmosjonister, som ikke pådrar oss Twar i skiløypa. Det er vi som får med oss det som skjer i sidespeilet og som får med oss dompapen tilbake fra sitt vinteropphold. Det er vi som får se vårløsningen i naturen og føler vinden ruske forsiktig i skjeggstubbene.

Nylig satt jeg og nøt min kakao i fred langt inne i Lolandsløypa da en ung kvinne kom forbi. Hun må ha gått mye på ski men jeg så straks hun ikke tilhørte streberne. ”Hei”, sa hun da hun registrerte meg sittende på tilskuerplass. Jeg møtte blikket hennes bak solbrillene mine før hun forsvant. Om hun var singel vil jeg aldri få vite, men øyeblikket tok jeg med meg videre. Det er sånne øyeblikk streberne går glipp av der de i hui og hast viser frem hvor gode de er på skiskøyting. Jeg ønsker å slå et slag for oss gående joggere og oss gående skiløpere. Vi som nesten løper og vi som går. Vi som får med oss det som skjer. Vi som hater folka i kondomdress.